hits

oktober 2017

Regnskaps-problemer

Regnskap har skapt massive hodebry for mange mennesker. Spesielt mangelen på regnskap. De fleste kommer i klammeri med kemneren, eller skattefuten om man vil, enkelte kommer i bråk med arbeidsgiver fordi de har underslått penger. Det er derimot sjelden vare at folk som fremlegger riktig regnskap, kommer i trøbbel med sjefen. Men det er nettopp det som har skjedd med forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

Holmøy er mannen bak innvandrings-regnskapene. Disse regnskapene viste en heller skremmende utsikt. Innvandring kostet ikke en pose potetgull som enkelte proklamerte i 2015. Utregningen viser at fra 2025 vil innvandringen til Norge vil koste men 10.000 kroner mer i skatt pr person. Altså innvandringen koster penger, og den koster mye penger. 

Det er selvfølgelig ikke slik all innvandring koster like mye. Realiteten er at innvandring fra den tredje verden vil koste betydelig mer enn innvandring fra andre europeiske land. Dette skyldes flere faktorer. 

Norge er en høykompetanse-nasjon, Man må ha relevant kompetanse for å få jobb, dessverre er det slik at mange som ankommer Norge fra den tredje verden ikke innehar denne kompetansen som trengs og må ta utdanning i voksen alder for å få denne kompetansen. Dette er kostnadsdrivende. 

I tillegg er arbeidsledigheten høyere blant innvandrerne. Dette gjelder også dem som har bodd i Norge i over syv år. Selvfølgelig medfører også dette kostnader. 

Forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB)

Dersom noen lar seg overraske over denne informasjonen burde de reorientere seg. Det er ikke et spørsmål om innvandring koster, fordi det gjør det, men det er et spørsmål om vi skal være ærlige om det eller ei.

Her er det tydeligvis ett skille. Nåværende SSB-direktør, Christine Meyer, uttrykte tidligere i år at hun var i tvil om hun ville ha sagt ja til innvandrings-regnskapet. Hun har sågar kalt det «et sårt punkt». Meyer lurte også på om vi ønsket regnskap på andre grupper i samfunnet. Dette er et betimelig, men lite relevant spørsmål i denne sammenheng.

Den manglende relevansen skyldes flere forhold. Innvandring kan reguleres og kontrolleres. Innvandring til en velferdsstat som Norge. Om noe er innvandring en av de temaene er mest omstridt blant politikerne i Norge. Enkelte vil ha en strenger innvandringspolitikk, mens andre er for så å si åpne grenser. 

De som ønsker en liberal innvandringspolitikk mener at innvandring på lang sikt er lønnsomt. De mener også at Norge trenger innvandring for å opprettholde den velferden vi har idag. 

De som er for en restriktiv innvandringspolitikk er av en annen oppfatning, og mener at innvandring koster og vil over tid bidra til å uthule velferdssamfunnet. 

Det er pga de pågående politiske diskusjonene at innvadringsregnskapene er viktige. De skal brukes til å gi politikerne nødvendig innsikt slik at de kan fatte opplyste beslutninger. Det er uavhengig av om man er for en liberal eller restriktiv innvandringspolitikk. 

Det er også en fordel at profesjonelle og uavhengig aktører kommer med innvadringsregnskapet enn at hvermannsen sitter i sine hus og hytter og sammenligner kostnadene forbundet med innvandring med potetgullposen og bamsemums. 

Hvorvidt avskilting av Holmøy og statistikkavdelingen i SSB skyldes ene og alene innvandringsregnskapet er vanskelig å vite. Men en ting kan man være sikker på, det er lite klokt å ikke ha fakta og data om innvandring, og ikke minst regnskap som viser hva innvandring koster idag og hva det kommer til å koste oss i fremtiden. En ting er sikkert og visst: Det blir ikke gratis. 

Skammelig tåkelegging

Etter å ha sett Debatten  på NRK 19. oktober 2017 har jeg fått et inntrykk av at sosial kontroll og æreskultur handler om barneoppdragelse. At det å fortelle ungene hvor mye sjokolade de skal spise eller at de må gjøre lekser er sosial kontroll. Dette er en selektiv tilnærming til problemstillingen. 

Det kan fremstå som det  er vanskelig å forstå fenomenet sosial kontroll. Det blir spesielt fremtredende når man hører talspersoner for den muslimske befolkningen bagatellisere sosial kontroll og æreskultur som et ungdomsopprør, og sammenligne det med barneoppdragelse. 

La oss få på det rene at den sosiale kontrollen vi her snakker om ikke handler om oppdragelse, dannelse eller sosialisering i den forstand vi ønsker i Norge. Det handler om å begrense og redusere enkeltindividets handlingsfrihet i en grad som vanskelig lar seg forene med god og aktiv deltagelse i det norske samfunn eller er i tråd med norske verdier. 

Det er viktig å presisere at sosial kontroll og æreskultur ikke er et sær-islamsk fenomen. Dette fenomenet er utbredte i store deler av Midtøsten, uavhengig av religion. Det er også utbredte i Sentral-Asia og det asiatiske subkontinentet, Pakistan, India, Bangladesh og tilstøtende land i dette området. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at fenomenet slik vi kjenner det i Norge i dag, i hovedsak er knyttet til minoriteter med bakgrunn fra den muslimske verden.

Det er flere som forsøker å unngå denne noe krevende sannheten. Det er tydelig at det er enklere å snakke om "ungdomsopprør", eksotifisering, oppdragelse og majoritetsbefolkningens syns på muslimske kvinner. Slik Både Bushra Ishaq og Lena Larsen argumenterte på NRK 19. oktober.

Selv om sosial kontroll og ære eksisterer i de fleste samfunn, kommer den til syne på forskjellige måter. Dette skyldes i stor grad behovet for å ivareta æren.

I vestlige samfunn, hvor vi i stor grad lever og bedømmes som individer og våre liv i liten grad er belemret med familiens forhistorie, har vi lite behov for å forsvare familiens navn, rykte og "ære". 

I kollektivistiske samfunn hvor man i stor grad dømmes ut i fra familiens gode navn og rykte, er man i større grad avhengig av å forsvare familien mot skam, og brudd på denne berømte æreskodeksen. Det som er verre enn selve bruddet er at handlingen går ustraffet. Derfor ser vi fra tid til annen æresrelaterte handlinger, og i ytterste konsekvens æresvold og æresdrap. 

Enkelte vil også ha det til at dette handler om kjønn, og at muslimske kvinner er undertrykt og må reddes. Også her har vi en vei å gå i å forstå fenomenet. Dette handler ikke kun om kjønn, men det er i større grad knyttet til kulturen, og oppfattelsen av kjønnsroller. 

I en undersøkelsen fra 2017 gjennomført i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika fremkommer det at 61,1 prosent av kvinnene og 69,4 prosent av mennene forventer at menn skal «vokte over» eller være en slags verge for kvinnelige familiemedlemmer.

Et annet interessant punkt i samme undersøkelse er at gutter og menn anses for å være ansvarlige for de kvinnelige familiemedlemmenes oppførsel. 64,3 prosent av menn og 56,5 prosent av kvinnene mener dette.

Selv om det her fremkommer ganske så klart at det er menn som blir ansvarliggjort for å ivareta familiens "ære", viser undersøkelsen at kvinnene er enig i denne fremstillingen. Det stilles også forventninger til at menn og gutter skal håndheve denne ukulturen.  

Det er på mange måter guttenes eller mennenes rolle å ivareta slektens gode navn og rykte. Det er her problemet oppstår, og det her vi faller av når vi reduserer debatten til opprør, barneoppdragelse eller kvinneundertrykkelse. 

Det handler om en ukultur som starter i det små. Det handler om den kollektivistisk dynamikk som opprettholder mønstre som gjør enkeltindivider ufrie og i ytterste konsekvens kan koste dem livet når slekten må gjenopprette æren. Det er derfor utrolig viktig å ikke bagatellisere og fragmentere debatten, slik at det hele reduseres til opprør fra enkelt individer eller fra noen få undertrykte kvinner. Det er viktig at man snakker om reell sosial kontroll og æreskultur. Dersom man ikke gjør dette mister debatten troverdighet.

Vi må også ta innover oss at gutter og menn også er utsatt for sosial kontroll.  

Det handler om å endre en tankegang i en minoritetsgruppe, og jeg applauderer de unge jentene og guttene som tør å stå frem og fortelle om sine erfaringer. Det er den eneste måten vi kan få riktig fokus på komplekse utfordringer. 

Ufred i vår tid

TO GO WITH STORY BY FARHAD POULADI(FILES) A handout picture released by the official website of Iran's presidency office on April 8, 2008 shows Iranian President Mahmoud Ahmadinejad visiting the Natanz uranium enrichment facilities some 300 kms south of the capital Tehran. Iran will within months begin mass production of second generation centrifuges capable of enriching uranium three times faster than existing machines, atomic chief Ali Akbar Salehi said. AFP PHOTO/HO == RESTRICTED EDITORIAL USE ==
Mahmoud Ahmadinejad besøkte Natanz i 2010. Foto: AFP

Neville Chamberlain er kjent for forhandlingene med Nazi-Tyskland i 1938. Forhandlinger som han var sikker på ville sikre fred. Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».

Vi er muligens i en lignende situasjon med regimet i Iran. Flere nasjoner har fremforhandlet den nå nokså berømte atom-avtalen med Iran, noe som har «sikret» et Iran uten atomvåpen. Men disse forhandlingene har et bakteppe som ikke bør forsømmes. 

Irans ambisjoner om å bli en atommakt er ikke nye. Landets atomprogram ble startet opp under Pahlavi på 50-tallet, men programmet skjøt ikke fart før 70-tallet. Etter revolusjonen i 1979 lå programmet nede for telling, det var ikke før slutten av 80-tallet at det iranske atomprogrammet ble gjenopptatt av den islamske republikken. Imidlertid hadde ambisjonene endret seg drastisk. Det var ikke lenger et fredelig energiprogram slik den så ut til å være under sjahen, men heller et våpenprogram som skulle sikre den islamske republikken atomvåpen. 

REMOVING BYLINERESTRICTED TO EDITORIAL USE - MANDATORY CREDIT
Irans atomanlegg i Natanz. Foto: AFP

«Far» bak det pakistanske atomprogrammet Abdul Qadeer Khan var den som solgte teknologi og kunnskap til prestestyret i Iran. Det skulle gå flere år før det internasjonale samfunnet fant ut om Irans atomvåpenprogram. 

I 2005 nektet det iranske regimet for at de hadde ambisjoner om atomvåpen, men dette stemte selvfølgelig ikke. Det skulle gå flere år med forhandlinger før USA og deres allierte i regionen så seg lei og gikk til aksjon. Gjennom et velorganisert og godt koordinert datavirusangrep klarte de å ødelegge over 30 prosent av sentrifugene ved Parchin, hovedsete for regimets atomprogram. Dette angrepet var en stor bragd, Irans evne til å anrike uran ble kraftig redusert, samtidig som ingen liv gikk tapt. Det tok også lang til før teknikerne fant ut hvordan dette kunne gå seg til. 

Videre ble Iran utsatt for massive sanksjoner. Både målrettet mot atomprogrammet og generelle økonomiske sanksjoner mot landet. Dette kombinert med datavirusangrepet mot Parchin tvang regimet til å sette seg ved forhandlingsbordet. 

Dermed kan man med stor sikkerhet si at Iran ikke gikk til forhandlinger av egen fri vilje. Ei heller har de vært så veldig medgjørlige underveis. 

Det er også andre og svært problematiske aspekter om Iran skulle få fredsprisen. Iran er Midtøsten største eksportør av konflikt og vold. Landet er dypt involvert i Syria, Yemen, Irak og Afghanistan. Prestestyret sponser voldelige militser, terrororganisasjoner og har tidligere vært et nødhavn for Al Qaida medlemmer på flukt fra krigen i Afghanistan. Bland annet Abu Musab Al Zarqawi, den tidligere og meget brutale lederen for Al Qaida i Irak, oppholdet seg i Iran i en periode etter 2001. 

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif (R) and EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Foto: Joe Klamar/AFP

Iran har også utviklet langdistanseraketter, og truer Israel med utslettelse nokså jevnlig. Det går ikke mange uker mellom truslene mot Israel fra høyeste hold i den islamske republikken.

I tillegg til det overnevnte har Iran et svært problematisk menneskerettighets-rulleblad. Mangfoldige lærere, journalister, tegnere, forfattere og regimekritikere blir fengslet, torturert og drept av det iranske regimet. 

Det å belønne Iran for å ha satt seg ved forhandlingsbordet er lite klokt. Det vil være et signal til alle bøllene i verden om at det å bruke vold kombinert med fohandlinger er en god tilnærming. Dermed vil en slik pris kun oppmuntre regimer som Nord-Korea. 

Nobels fredspris er heller ikke utdeles for å terge andre statsledere. Dersom noen ønsker å tildele Iran fredsprisen for å terge Trump, så har man langt på vei misforstått hensikten med Fredsprisen. 

Dersom den islamske republikken skulle få fredsprisen vil det ikke sikre fred i vår tid, men det vil være den det islamske regimets største seieren noen gang. Til og med større enn selve revolusjonen. Denne tildelingen vil kun virke som en oppmuntring på et regimet som dreper, undertrykker sin egen befolkning og eksporterer terror.