hits

september 2017

Et symboltungt plagg

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

I forbindelse med Kringkastingsrådets behandling av klagene de mottok for programmet «Faten tar valget» ble jeg bedt om å holde en innledning. Kringkastingsrådet mottok 5727 klager. Av disse er 5577 ble kategorisert systematisk. 19 av disse klagene kan anses som hatefulle ytringer. Debatten var intens, spesielt nå det gjaldt NRKs kommentarer til klagene før de hadde blitt behandlet av Kringkastingsrådet. 

La meg starte med noe helt grunnleggende: Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam og har en politisk symbolverdi. Men det betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten, og man kan ikke uten videre betrakte hijaben som «islamistenes uniform».

Ordrett oversatt betyr hijab, gardin, å gjemme, dekke til og isolere. Ordet brukes ikke om tildekking av kvinner i koranene eller i hadithene.

Det er mange årsaker til at hijaben skaper hodebry. En av disse årsaken er den manglende forståelsen vi har for symbolikken som ligger i plagget. Det er kanskje ikke så underlig at vi ikke har et levende forhold til dette plaggets religiøse, ideologiske og historiske betydning. Det samme kan man si om mennesker i andre deler av verden som ikke har et levende forhold til enkelte av våre, vestlige og europeiske, symboler og antrekk.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne håndfaste religiøse begrunnelser for bruken av dette plagget. Men det finnes argumentasjon for tildekking av kvinner. Dette handler i stor grad om at kvinner ikke skal friste menn. Eller bidra til seksuell distraksjon av menn. Eller som Wall Street Journal journalisten Asma Noami sa det; «Menn er altså så svake at de lar seg friste av noen hårstrå».

Disse faktorene skaper også et grunnlag for å si at de som ikke har kledd seg sømmelig på en måte kan skylde på seg selv dersom de opplever ubehageligheter.

Dersom man ser dette plaget i sammenheng med situasjonen i beduin-stammene på den arabiske halvøy ved islams spede start kan man nok påstå at tildekking av kvinnene var en slags beskyttende faktor. Heldigvis har vi kommet litt lenger enn som så i det 21. århundre. Vi har lover og regler som beskytter kvinnene, og et velfungerende rettssystem som bidrar til at alle kan behandles likt.

Det å påstå at hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hodet. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Kanskje ett historisk blikk kan fortelle oss litt mer om hijabens røtter.

Plagget vi omtaler som «hijaben» har blitt brukt i forskjellige former lenge før islam. blant beduin stammene på den arabiske halvøy, i gamle persia, og andre steder i denne regionen.  

I 1919 da egyptiske kvinner marsjerte i gatene for å kreve stemmerett på lik linje med menn, kastet de sine «hijaber». For datidens egyptere var hijaben et symbol på den osmanske kulturen. Altså ikke et religiøst plagg, eller antrekk.

Noen tiår senere kunne man se den egyptiske presidenten Naser og de egyptiske parlamentsmedlemmene le seg skakk av brorskapets krav om tildekking av kvinner. 

Hijaben fikk en ny oppsving med frigjøringskrigen i Maghrib, som et symbol på motstanden mot vestlig kultur. Dette ble videreført og skjøt virkelig fart etter den iranske revolusjonen, da hijaben aktivt, systematisk og ved tvang ble brukt som et symbol på den islamske republikken.

Den islamske republikken håndhevet påbudet med en voldsom iver og uttrykk som «ya rosari, ya tosari» «enten tildekking av hodet, eller klapps mot hodet» ble en standard uttrykk for banden som håndhevet pålegget. Den dag i dag kjemper iranske kvinner mot hijaben.

I denne sammenheng ønsker jeg å si at det vi bør ikke glemme at for de iranske islamistenes er ett av «hovedmålene» å spre de islamistiske ideologiene, eller for å bruke deres ord «å spre den islamske revolusjonen». Dermed får også hijaben en sterk politisk og ideologisk verdi for disse.

Hijaben er ikke et tradisjonelt muslimsk plagg, slik mange later til å tro. Det fikk en politisk betydning under frigjøringskrigene og statlig sponser etter den iranske revolusjonen, og popularitet i den senere tid som en identitetsmarkør.

Det plagget skaper også et skille mellom de gudfryktige og de som ikke er gudfryktige, de troende og de ikke-troende, de som er innafor og de som er utafor.

Plagget i seg selv er et tema, men når plagget anvendes av en person som har uttrykt synspunkter som understøtter noen av de problematiske sidene ved dette plagget, så forsterkes plaggets symbolverdi.

At hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hode. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden, hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Jeg må også legge til at i Norge brukes plagget også av muslimske kvinner som kan anses for å ha liberale holdninger; og er allierte i kampen mot islamister og ekstremister.

Som jeg nevnte tidligere så skaper denne sterke identitetsmarkøren også en splittelse, eller bedre sagt en rangering bland muslimer. De fromme med hijab, de som er mindre fromme går uten.

Enkelte steder kan de fromme til og med anse seg selv som så rettskafne at de kan finne på å irettesette dem som velger å skille seg ut ved å ikke bruke identitetsmarkøren.

Ikke minst forsterker disse fremstillingene et bilde av muslimer flest som meget konservative og mest opptatt av sin muslimske identitet.

Jeg mener at NRKs analyse sviktet i denne sammenheng, man har ikke innsett hvilke bilde man skaper av den muslimske minoriteten ved å fremme konservative stemmer. Det er altså ikke slik at muslimer flest er konservative, ei heller slik at muslimske kvinner flest går med hijab.

Les også: Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Dette er en svært uheldig utvikling, og langt på vei å gjøre muslimene en bjørnetjeneste.

Videre må jeg få lov til å si at NRK bidrar til normalisering av et omstridt og mye debattert plagg, ikke bare i Norge men også globalt. Til og med i muslimske land er det motstand å spore.

Bevisst eller ubevisst blir denne fremstillingen et uttrykk for at hijab er «normalen» for muslimske kvinner og jenter. De som ikke bruker dette plagget er altså ikke normen blant muslimer.

Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt.

Det vi gjør i dag med tanke på religionens plass i samfunnet, vil få betydning for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.

I et stadig mer mangfoldig og sammensatt samfunn, er det spesielt viktig at offentlige institusjoner har et bevisst forhold til hvordan de gjenspeiler og ivaretar samfunnets grunnleggende verdier.
 

I mangel på bedre argumenter

Arendal 20160816.Innvandrings-og intergreringsminister Sylvi Listhaug, nestleder i ap Hadia Tajik, partileder i SV Audun Lysebakken, ordfører i Stavanger Christine Sagen Helgø under debatten om masseinnvandringens utfordringer tirsdag under Arendalsuka.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Sylvi Listhaug (Frp) i en tidligere debatt med Hadia Tajik (Ap) og Audun Lysbakken (SV). Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix

I mangel på politiske argumenter har nå opposisjonen med Arbeiderpartiet i spissen valgt å komme med moralske argumenter for å overbevise folk om å velge dem.

Det er underlig å se Arbeiderpartiet, som er et ansvarlig parti, vri på utsagn for å skape splid. Dette er taktikkeri på sitt verste.

For å styrke dette taktikkeriet velger man å vri og vende på sitater, og fremstille en bastardisert utgave av sitatene for å styrke et bilde av motstanderen som et forkastelig menneske. Det vil være fornuftig å se på enkelte av disse sitatene og se hva som egentlig sies.

Det berømte Gullstol-sitatet er i sin helhet slik: «Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingene selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget.»

Dette sitat kan både være flåsete og muligens noe spissformulert, men det er neppe rasistisk. Det er i alle fall ikke fascistisk. 

På samme måte blir Listhaug angrepet for begrepet godhetstyrann. Dette er ikke et begrep Listhaug har funnet opp, og dreier seg heller ikke om at det er noe galt i å ville hjelpe andre. Det er professor Terje Tvedt som introduserte begrepet for å beskrive en politisk hersketeknikk, hvor politisk uenighet om løsninger medfører anklager om at man er «ond» og «hjerteløs».

I sommer ble hun angrept for å ha konfrontert islamisten Tahir ul Qadri på en ungdomskonferanse mot ekstremisme. Igjen var det ikke selve konfrontasjonen som var problemet, men at hun valgte å gjøre det på denne konferansen.  

Det ser ut som man har lyktes med denne fremstillingen. Det har gått så langt at enkelte ikke går av veien for å implisere Listhaug i drap som ikke har funnet sted.

Etter at en savnet student med utenlandsk opphav ble funnet død i Trondheim valgte en høyt respektert advokat å skrive «Tragedie, hatprat fra statsråden kan bidra til vold». Ingen ting ved denne saken tilsa at dette var et drap, ingen hadde nevnt rasisme med ett eneste ord, men like fullt er det greit å ansvarliggjøre en sittende statsråd for rasistisk motivert vold som ikke har funnet sted. 

Sylvi Listhaug (Frp) besøkte bydelen Rinkeby i Stockholm i forrige uke, med hele medie-Norge på slep. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Listhaug har på en måte blitt «det moralsk forkastelige» som skal forene laget, en felles fiende som kan kalles hva som helst i håp om å vinne noen ekstra stemmer.

Argumentene går ikke på politikken som gjennomføres, fordi store deler av Stortinget støtter tiltakene, men det er retorikken hun fører som er forkastelig. Dette vitner mer om hjelpeløshet enn noe annet. Desperate rop om hjelp i en stadig nedadgående trend. Spørs om hjelpen vil komme.  

Psykolog og forskeren ved New York University Jonathan Haidt har skrevet en bok om temaet politikk og moral, «The rigtheous mind». I denne boka påpeker han at for en liberaler er autoritet og tradisjon assosiert med undertrykking, mens lojalitet ses på som nasjonalisme og andre avskyeligheter. Dette vekker dårlig samvittighet hos de liberale. Med liberale mener han venstresiden i det politiske landskapet.

Når man ser på saken med disse brillene er det kanskje ikke så underlig at venstresiden tyr til denne typen retorikk for å høste noen få stemmer.  Det er nesten så man skulle tro at ord har mistet sin betydning og verdi når man leser hvordan de anvendes av oppegående og velutdannede mennesker.

Det er mildt sagt trist å se på. Det som gjør det enda mer trist er at de samme menneskene som ikke er villig til å sette halen på grisen, når det kommer til islamister, så lett tyr til fascist- og rasiststemplet når det kommer til sittende statsråder de ikke liker. Eller enda verre velger å insinuere at Listhaug er indirekte ansvarlig for drap.

Så når de som i dag skriker aller høyest om verdighet, vrir på utsagn og tar frem den store moralske pekefingeren for å score noen billige poenger i valgkampinnspurten, er det greit å minne om at det bare er to år siden Aps nestleder ville ha direktefly fra Finnmark til Kabul for å mer effektivt kaste ut asylsøkere.