hits

august 2017

Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

"Media og offentligheten har valgt religiøse talsmenn og betrakter dem som representanter for hele den muslimske minoriteten, mens staten valgte de «moderate» islamistene som dialogpartnere." (Walid Al Kubaisi i 2010)

Kringkastingsrådet har mottatt over 3000 klager på at Faten Mahdi Al-Hussaini får bruke hijab i NRKs valgprogram for unge.

Det burde ikke overraske noen, men det gjør det. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sier han er opprørt og lei seg, og mener det er «sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig.»

Deler av denne klagestormen har nok sin bakgrunn i forutinntatthet. Samtidig bør kringkastingssjefen reflektere litt mer over hvorfor NRK har mottatt så mange klager, uten å idiotforkalre alle som har klaget.

For å sitere Kaj Skagen, en Facebook-venn av meg, som skriver på Facebook at «Det fantastiske i denne saken er at vi - og da mener jeg normalt utdannede, samfunnsinteresserte og intelligente mennesker - etter snart 50 år med innvandring fra muslimsk-kulturelle land, ennå ikke vet hva et voldsomt iøynefallende plagg som titusener av kvinner rundt oss bærer, signaliserer i den hurtigst voksende religiøse kultur i landet.»

Da jeg kom til Norge fra Iran for over 25 år siden var folk mest opptatt av opphavslandet vårt. Religiøs tilhørighet var en av liten interesse, i alle fall der vi bodde. Muslimer var bare fra ett annet land. Med tiden har religion blitt en større faktor for muslimer og blitt en sterk identitetsmarkør for mange.

Mediene har i stor grad bidratt i negativ retning ved å fremme konservative, om ikke ultra-konservative, religiøse muslimer som en slags mal for gruppe som en helhet.

I Iran har det iranske regimet siden den islamske revolusjonen i 1979 gjort hijab til et symbol for sin religiøse og politiske identitet. Iranske kvinner i svarte chadorer og hijab representerer den ideelle typen iranske kvinner.

De stadig voksende protestene blant unge utdannede kvinner mot den iranske regimets obligatoriske hijabpolitikk, får liten støtte i de progressive kretser i den vestlige verden. I «islamofobiens tidsepoke», blir debatter om hijab og muslimske kvinners frihet vanligvis rasjonalisert som en rettighet til å dekke seg til i vestlige land.

I motsetning til hva kringkastingssjefen og andre later til å tro er ikke hijaben et tradisjonelt muslimsk plagg. Det fikk en politisk betydning under den iranske revolusjonen, men plagget fikk popularitet med framveksten av islamist-organisasjoner som fikk vind i seilene i opposisjon til vaklende totalitære arabiske regimer. Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam. Med det sagt så betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten.

En er fristet til å spørre om plaggets udiskutable politiske betydning har gått NRK hus forbi. Like interessant er det å stille spørsmål om NRKs intensjoner med programmet «Faten tar valget»:

Hva er de de ønsker å oppnå med dette programmet? Vil de vise at muslimer bruker stemmeretten sin? Vil de vise en modig kvinne som bruker stemmeretten sin? Vil de vise at Norge er flerkulturelt og i endring? Det hele virker merkelig og føyer seg bare inn i rekken over hvilken del av det flerkulturelle mediene ønsker å fremme.

Dette kan ikke understrekes for ofte. Når mediene viser et til dels ensartet bilde av muslimske kvinner, setter dette også standarden. Det viser resten av samfunnet hvordan en muslimsk kvinne ser ut og det viser også muslimer hvordan Norge oppfatter dem. Det er hijabkledde, konservative kvinner. Det er synd at NRK velger å fremme dette.

Ved å gjøre dette velger man også å skape et slags skille innad i den muslimske minoriteten. Der de fromme fremstår som en slags mal, det er de som fremmes, det er de som på mange måter anerkjennes som akseptert. Jeg tviler på at man gjør dette med overlegg, men resultatet blir det samme.

Vi ser en økning i konservative tankesett på alle fronter, noe som er bekymringsfullt. Dermed bør mediene bli mer bevisste på hvilke verdier de er med på å fremme, tilsiktet eller utilsiktet. De fleste muslimske jenter i Norge bærer ikke hijab, de fleste muslimer er ikke engang aktive utøvere av islam.

Et konkret innspill til kringkastingssjef Eriksen og NRK kunne være å la Faten få selskap av stemmer som Amal Aden, eller Mina Bai i valgprogrammet. Det kunne fått fram mer av mangfoldet som faktisk finnes der ute. Ingen er tjent med en stereotyp fremstilling av minoriteter. Selv om intensjonene er gode skaper de en stadig større skille mellom majoritetsbefolkningen og den muslimske minoriteten. Til mer hodebry for alle parter.

(Dette er en diskusjon om NRKs valg og manglende refleksjon om egen rolle, ikke en sak som omhandler enkeltindivider)

Å integrere alle er utopi

Blefjell 20110315. Skitur til hytte. Hyttetur. Serveringssted. Folk går fiskebein, fiskeben. Vinterferie, skisøndag, skiturer, sol og snø, vimpel (flagg ). Typisk norsk.FOTO: Berit Keilen / SCANPIX
FOTO: Berit Keilen / SCANPIX

Under en debatt i Arendalsuka begikk jeg tabben og uttalte at «vi kan ikke forvente at alle lar seg integrere». Det er nok fornuftig å utdype dette, før det ender opp som skjermdump hos noen av Norges mest eminente samfunnsdebattanter. 

Det å tro at man kan integrere alle er utopi. Det er som alle andre urealistiske målsetninger, slik som en mobbefri skole eller fred på jord. Det høres fint ut, men i realiteten er det ikke mulig å få til. 

Vi må erkjenne at en viss andel av innvandrerbefolkning vil ikke la seg integrere, iallfall ikke i første generasjon. Dette til tross for at de kommer seg i jobb og lærer seg språket. De ønsker ikke eller klarer ikke bli en del av AS Norge, ei heller bidra til å føre lande i en positiv retning. I en del tilfeller ser vi faktisk aktiv motstand. Eksempler på dette ser vi hos foreldre som kontakter moskeer for å få hjelp til «avnorsking» eller «kulturerehabilitering» 

Dette fenomenet ble grundig dokumenter i Dagens Næringslivs reportasjen om Minhaj Ul Quran, fra 2004. Der foreldre kontakter moskéen for å få hjelp fordi barna har blitt alt for «norske».  Moskeens løsningen er å sende dem til en av koranskolene i Pakistan. Vi kan også se hijab på barn, korrupsjon i Oslos drosjenæring og æresvold som aktiv motstand mot det norske. Ikke fordi korrupsjon og vold er fenomener som tilhører kun «de andre», men fordi dette kan sees som utslag av en manglende tillit til Norge og «det norske». 

I dag er Norge ett av landene i verden med den høyeste grad av tillit mellom innbyggeren og staten. Vi stoler blindt på at våre myndigheter vil oss vel, at politibetjenten som stopper oss i trafikkontroll ikke er korrupt og at læreren gjør sitt beste uavhengig av bestikkelser og gaver. Vi tar domstolenes og byråkratenes uavhengighet som en selvfølge.

Les også: Tajik: «Dette er de ekte norske verdiene»

For mange av dem som kommer til Norge som flyktninger har dette vært langt fra virkeligheten. Er man heldig så har man en vag drøm om politikere som vil innbyggeren vel, og et politikorps som ikke er korrupt.  

Samtidig som den manglende tilliten finnes hos Norges nye innbyggere, ser vi fremveksten av høyreekstreme grupper som står for et verdigrunnlag som er destruktivt. Disse gruppene uttrykker intoleranse for noe av det som gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Med denne intoleransen truer disse gruppene landets utvikling.  

Fra debatten: «Er det bare flaks som gjør at noen blir integrert?» IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn,stormberggründer og leder Steinar J. Olsen, KS-direktør Anne-Cathrine Hjertaas, Mahmood Farahmand  og Kompetanse Norge-direktør Gina Lund. Foto:Johny Vågenes

Det er derfor viktig og nødvendig å ha fokus på hva det betyr å være norsk, og hva Norge i fremtiden skal være.

Det betyr ikke at Norge skal bestå av nisseluer og vaffelspissende langrennsløpere. Personlig foretrekker jeg å grille kebaben min på bålpanna i solveggen på hytta, mens barna venter på påskeharen og løper rundt i mariusgenserne sine.

Vi må klare å å ha flere tanke i hodet samtidig. Vi må enes om hva vi ønsker å bevare, hva skal vi innlemme og hva er vi villig til å akseptere i fremtiden. Det er og vil alltid være en utvikling og en påvirkning fra ulike retninger, men noen grunnleggende forhold må ivaretas. For meg er ytringsfriheten og likestilling viktig og anses som avgjørende faktorer.  

Uansett hvor håpløs og meningsløs det ser ut til at verdidebatten er, må vi ikke slutte å diskutere. Det handler om fremtiden og å prøve å finne en vei som de fleste kan enes om. Denne debatten må tas på alvor uten at det reduseres til vafler og lusekofte, eller brunbeising og latterliggjøring.

Sekt med statsstøtte

Sarpsborg 20170804.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag.Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag. Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix

I en sal fylt med menn, hijabkledde jenter og noen niqab-kledde kvinner på fremste rad, valgte integreringsminister Sylvi Listhaug å konfrontere en pakistansk religiøs leder for hans holdninger til ytringsfrihet og likestilling. Som forventet blir hun kritisert. Men hvem er ul-Qadri og hva står Minhaj-ul-Quran for?

Per Lønning var en av de første som advarte mot ul-Qadri. 19. februar 1998 i en kronikk i Aftenposten advarte Lønning mot Minhaj-lederens holdning til blasfemi, Lønning skriver følgende om dialog «..ikke er mulig uten å innse at samme regler for historisk kritikk gjelder den enes hellige skrifter som den andres, og at samvittighetsforpliktet overbevisning krever uakkorderbar, gjensidig respekt». Dette er et viktig påpekning, da ul-Qadri og Minhaj så gjerne vil bygge broer og skape religiøs dialog.

Ul-Qadri har ikke for vane å legge skjul på sin synspunkter når det kommer til blasfemi og islamsk lovgivning, I bøker som «Islam and Christianity» uttrykker han at islamsk lov er overlegen vestlige lover. På 80-tallet var han en forkjemper for steining som straff i Pakistan.  

Man burde passe seg vel for å alliere seg med mennesker som mener at blasfemi burde straffes med døden. Norske journalister og forleggere som lever med politibeskyttelse kan fortelle oss litt om denne problemstillingen. 

Men det er mer som skurrer med Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri. 

I en DN artikkel fra 16. oktober 2004 fremkommer at Minhaj-ul-Quran samler inn «kilovis med gull og millioner av kroner» som sendes ut av Norge til Minhajs mektige leder i Pakistan. Artikkelen som er på over 3000 ord beskriver en heller autoritær organisasjon hvor ul-Qadri er en slags enehersker. 

I artikkelen fra 2004 fremkommer annen urovekkende informasjon. I en samtale som tas opp på lyd fremkommer det at Mihaj-ul-Quran i Oslo gjerne bistår norsk-pakistanere som vil sende barna sine tilbake til Pakistan for å avnorskes. DN-journalisten skriver følgende:

«Men president Mohammad Ansari i Minhaj-ul-Quran i Oslo, som ellers gir uttrykk for at det er viktig med integrering og deltagelse i det norske samfunnet, er villig til å hjelpe. Han ber henne tenke seg om og lurer på hvordan en mor kan miste kontrollen over en syvåring. Etter å ha forhørt seg om det virkelig er dette Iram vil, tar han på seg jeg jobben med å skaffe hennes syv år gammel pike skoleplass i Pakistan.»

I 2001 hadde også danske medier og historikere gått Minhaj etter i sømmene. Berlingske refererte fra Minhaj-ul-Qurans obligatoriske pakt som beskrev medlemmenes plikt til å «betrakte den internasjonale revolusjonen basert på Koranen, Sunna, islams verdensomspennende seier, gjenopprettelsen av islams overherredømme og den muslimske verdens enhet». Dette oppslaget resulterte i kjapp redigering av Minhaj-ul-Qurans hjemmesider, hvor blant annet omstridte ord som «verdensomspennende seier» og «overherredømme» hadde blitt redigert bort.

Generelt sett kan det se ut som Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri er nettopp ulv i fåreklær som Listhaug advarer mot. Det snakkes om integrering, kampen mot radikalisering og ikke minst utstedes fatwaer mot islamister, mens ul-Qadri og Minhaj-ul-Quran i kulissene jobber mot helt andre mål.

Den persiske poeten Saadi forteller en historie i sitt berømte verk «Gulestan». I denne historien leser vi om en mann som var mindre smart. En dag får han forferdelig vondt i øynene. Isteden for å søke råd hos legen går han til dyrelegen. Der får han medisiner som er tiltenkt dyr, og som resultat av behandlingen blir mannen blind. Mannen som nå var blind tar saken sin til retten. Der sier dommeren «kun et esel vil søke råd hos dyrelege».

Til  tross for all den informasjonen som er tilgjengelig der ute så kan det se ut som vi er mannen som søker råd hos dyrlegen.

Som sagt tidligere er terror siste stoppested på ekstremistsporet. Ungdommen blir ikke mindre radikal av at en mindre ekstrem gruppe rettleder de inn i ekstreme ståsteder.

Barnehijab og unnvikende politikere

Helt siden 2010 har LIM (Likestilling-Integrering-Mangfold) tatt til orde for et forbud mot barnehijab i grunnskolen. Bakgrunnen for vårt standpunkt er at vi gjennom flere år har sett en negativ utvikling med en stadig større utbredelse av bruk av hijab på barn, helt ned i fire- femårsalder.

Det finnes unge norske jenter som selv velger hijab, men det er liten tvil om dette stort sett er foreldrenes valg. Muslimske foreldre ikler sine barn hijab ut fra et ønske om å kontrollere dem og å forme deres identitet. En av barnehijabens viktigste funksjon er at det blir vanskeligere å velge bort hijaben i voksen alder.

Barnehijaben skaper et kunstig skille mellom barn på grunnlag av religion og kjønn.  

Et forbud mot barnehijab i skolen vil være ett godt tiltak for å sikre skolen som "nøytral grunn" der alle barn har samme rett og mulighet til utfoldelse og utvikling. Det vil også ta vekk presset mange barn som ikke bruker hijab opplever når hijaben markerer et skille mellom "gode og dårlige muslimer". Eller i verste fall gode og dårlige mennesker. 

For jentene som utsettes for hijabtvang, intimidering og press, er et forbud det eneste håpet de har.

Politikerne har med noen hederlige unntak, som Hadia Tajik (Ap) og nå sist Sylvi Listhaug (FrP) som begge har foreslått et forbud mot i hijab i grunnskolen, sviktet disse jentene.  

Derfor er det deprimerende å se en Sveinung Rotevatn i Venstre avvise forslaget i debatt med Listhaug på Dagsnytt Atten i går ettermiddag.

Rotevatn understreker riktignok at han også er i mot barnehijab, men gjentar som så mange før ham at dialog er veien å gå som et alternativ til et forbud. Dette er dessverre tomme ord.

Helt siden denne saken ble satt på dagsorden av LIM for mer enn sju år siden har det blitt møtt med argumentet om at "dialog" med foreldre er bedre enn tvang.

Har Venstre eller noen andre partier gjort noe som helst for å følge opp denne dialoglinjen? Svaret er at ingenting er gjort. Vi har ikke sett ett eneste politisk initiativ for å komme i dialog med foreldre for å beskytte barna.

"Dialog" er en tom frase som politikere bruker når de ikke ønsker å ta tak krevende utfordringer i det flerkulturelle Norge.

Det er forutsigbart og feigt.

Like forutsigbar er en Martin Kolberg (Ap) når han går ut mot forslaget fordi det vil gjøre livet "vanskelig" for muslimer.

Han synes fortsatt å leve i en villfarelse om at norske muslimer er en ensartet gruppe med felles mål og meninger. Slik er det ikke.

Et hijabforbud i skolen vil helt riktig gjøre det mer vanskelig for patriarkalske krefter som seksualiserer barn, ikke vil la muslimske jenter være like frie som gutter og skape skille mellom barn, men det vil samtidig gjøre det mindre vanskelig for liberale og sekulære muslimer.

Uansett bør norske politikere sette barnas rettigheter foran mørkemennenes interesser.

At forslaget nå fremmes fra FrP bør ikke være et hinder for å gjøre det riktige. Dialoglinjen har vært tomme ord. Forbud er det eneste tiltaket som kan gi effekt.

Det er heller ikke i strid med religionsfriheten til foreldre å forby barnehijab i skolen. Det har Den europeiske menneskerettsdomstolen slått fast.

Barnehijab kan fort bli standarden for jenter i flere barneskoler i Oslo. Det haster med et forbud som i Frankrike. Muslimske foreldre står fritt til å oppdra sine barn som de vil, men i norske offentlige skoler må vi la barn være barn og gi dem like muligheter til utfoldelse og utvikling. Uansett kjønn og religiøs tilhørighet.