hits

august 2016

De verdi-konservative

Agenda går inn for forbud mot niqab i offentlige institusjoner. Illustrasjonsfoto: Menahem Kahana/AFP

Tradisjonelt har venstresiden i norsk politikk vært opptatt av minoritetene som gruppe i debatten om innvandring og integrering. På bekostning av individet. Det nå etter hvert noen uker gamle notatet fra den sosialdemokratiske tenketanken Agenda om en bedre integreringspolitikk, bærer bud om at det er i ferd med å endre seg.   

De norske grunnverdiene er tuftet på menneskerettigheter, respekt for individet og likestilling. Det er ingen politisk uenighet rundt dette, men venstresiden har hatt en tendens til å omfavne ulikheter og «eksotiske innslag». En utilsiktet konsekvens har vært at gammeldagse patriarkalske og dogmatiske krefter i alt for stor grad har fått dominere i parallelle samfunn preget av skam og ære. Noe som har medført sterke begrensninger på individuelle friheter, og noen ganger med tragisk utfall.

Les også: Fugelli: Snillhet på ville veier

Agendas 10 bud for bedre integrering inneholder i og for seg ikke særlig revolusjonerende eller oppsiktsvekkende nytt, men det gir et viktig signal når sentrum-venstresiden tar til orde for forbud mot niqab i offentlige institusjoner, strengere krav og økt kontroll av religiøse trossamfunn. Retningslinjer for tiltak mot barnehijab i skoler er et steg i riktig retning.

Det er også interessant at Agenda vier så mye oppmerksomhet til verdier. Ordet «verdi» er brukt hele 62 ganger, og et kapittel har tittelen «Felles verdier for alle».

Jeg oppfatter det som en anerkjennelse av at det finnes noen verdier som er viktige i Norge, og som alle uansett bakgrunn må innordne seg etter. Det må også innebære at det finnes verdisyn som er uakseptable.

Sosial-kontroll og patriarkalske strukturer som fratar individet muligheten til utvikling og selvstendighet er eksempler på det.

Det kan se ut som den ellers så kollektivistiske venstresiden har begynt å se viktigheten av individets rettigheter i et samfunn. De som tidligere har vært opptatt av minoriteter som grupper, har nå begynt å snakke om sosial-kontroll og patriarkalske strukturer som fratar individet muligheten til utvikling og selvstendighet. 

Les også: Sexovergripere må straffes, ikke ofrene

Som medlem i Høyre oppleves det som et paradoks at det er den «relativistiske og naive» venstresiden som er i ferd med å meisle ut en mer realistisk innvandrings- og integreringspolitikk med fokus på enkeltindividet.

Til og med muslimske talspersoner har uttalt seg til fordel for en strengere kontroll av muslimske menigheter, for forbud mot hijab i barneskolen og å forby niqab i offentlige sammenhenger.

I Høyre kan man fortsatt sammenligne barnehijab med hettegenser uten at noen reagerer.

Dersom vi skal ha håp om et framtidig og sammensatt Norge der alle er inkludert og bidrar, må vi begynne å formulere noen ideer om hvordan vi skal få det til.

Agendas notat er godt nytt for oss som daglig jobber med innvandring og integrering, en av de viktigste utfordringene i vår tid. Det kunne vært god Høyre-politikk. Det er på tide at det blir det.

Snillhet på ville veier

Per Fugelli. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Det blir sagt at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det er et ordtak som renner meg i hu hver gang jeg hører på Per Fugelli. Hans formaninger om å stilltiende akseptere holdninger og handlinger som i bunn og grunn er uakseptable i et åpent og liberalt samfunn, skaper ikke mer toleranse. Det bidrar tvert i mot til å utmatte toleransen, svekke fellesskapet, og gi grobunn for økt frykt og avsky langs etniske og kulturelle skillelinjer.

Jeg kan likevel på mange måter føle en sympati med Fugelli. Han minner meg til dels om min egen bestefar. En gammel iransk kavalerioffiser, som i sine eldre dager skulle gjøre godt igjen for at han engang hadde vært ung og noe temperamentsfull. Han var snill og overbærende med oss barnebarna. Han var snill, men det var ikke snillhet uten grenser.

Jeg husker spesielt godt de gangene jeg om min noen måneder yngre søskenbarn lagde kaos, for det var det vi gjorde. Vi løp rundt, slåss hylte og skrek.  En gang skjøt mitt søskenbarn og jeg piler på hverandre med hvert vårt vårt nye lekegevær. Han hadde tålmodig på å instruert oss i hvordan vi skulle bruke geværene. Alt var bra helt til en av oss, mest sannsynlig jeg, skjøt en pil på ham og brillene hans falt av. Vi så ikke mye til lekegeværene på en stund.  Hans snillhet tok slutt, og han satte en klar grense.

Snillhet og toleranse er ikke problematisk, det blir problematisk når man i snillhetens navn ikke er villige til å sette grenser. For det er grenser vi mennesker trenger, og det er grenser som er nødvendige dersom et mangfoldig samfunn som Norge skal fungere, og fortsette å eksistere.

Nylig sa Fugelli i en offentlig samtale med Kadra Yusuf at det å lage uverdige Muhammed-tegninger var å bære bensin til bålet, og at det var tegneren det var noe galt med når muslimer reagerte med (ukontrollert) raseri. Det er å snu verden på hodet, det er ikke er tegnerens feil dersom noen blir sure, irriterte eller forbanna på grunn av en karikaturtegning av Muhammed. Det er mottakerens ansvar å kontrollere sine egne handlinger. Han eller hun må selv sørge for å holde et kaldt hode og varmt hjerte.

Formaning om snillhet og forståelse må rettes alle i samfunnet. Dersom det skal være en moralpreken skal den ikke brukes til verne enkelte grupper, den skal omfavne alle. På denne måten stiller man samme kravene til alle.

Til tider kan det virke som man ikke ønsker å stille like store krav til minoriteten i samfunnet, utenom det som er regulert ved lov. Dette er kontraproduktivt, for det virker som samfunnet ikke har troen på at disse gruppene klarer å leve opp til kravene. Dette er å gjøre minoritetene en bjørnetjeneste.

Fugelli mener så lenge minoritetene forholder seg til de formelle lover og regler burde alt være greit. Jeg mener han bommer. For en nasjon er det ikke tilstrekkelig at borgerne kun har vilje til å forholde seg til de formelle lover og regler. Det viktigste er til tider viljen til å forstå og aksepterende uskrevne reglene og de kulturelle kodene.

Man kan også påstå at på grunn av vår manglende forståelse for andre kulturer i kombinasjon med snillhet tillater vi mer enn det som er nødvendig.

Det er for eksempel ikke «snilt» å forsvare barnehijab, uten å tenke på barna som utsettes for tvang, og presses til å bruke hijab. Det er både viktig og bra å vise omsorg overfor minoriteter, men vi må ikke glemme at individet er den minste minoritet.

Det er heller ikke snilt å sitte å se på patriarkalske familiestrukturer som undertrykker kvinner. Ikke fordi det er en skreven regel eller lovregulert, men fordi det er den kulturelle kodeksen og den iboende troen om likhet mellom kvinner og menn.

Når Fugelli (og andre) ikke evner å se på innvandrere eller muslimer som annet enn minoriteter, er han med på å frata dem retten til å være individer. Vi med innvandrerbakgrunn er ikke en homogen masse som er enige i alt i integreringsrelaterte saker som diskuteres i media. Vi krangler og er uenige oss i mellom om i alt fra Muhammed-karikaturer til barnehijab. Vi tenker ikke likt, vi er også individer.

Så når man ønsker å være snill med minoriteter, så bør man reflektere over hvem man er snill med. Reaksjonære krefter, de moderate eller de progressive.

Som individer tilhører vi ulike flokker hele tiden. Fugelli plasserer oss i en religiøs eller kulturell flokk. Som så mange andre gjør vi med innvandrer bakgrunn også motstand mot flokkmentaliteten i våre miljøer.

Mange kvinner og menn, jenter og gutter ønsker å frigjøre seg fra patriarkatets lenker. De ønsker å leve frie liv som individer, ikke som medlemmer av en religion eller minoritet. De ville trengt Fugelli som en stemme som taler frihetens sak. Det er ikke grupper, men individer som trenger omsorg og frihet.

Forsker Karen Steener sier følgende om toleranse og verdier:

«- Det er få ting som inspirerer til større toleranse mer enn overfold av felles og forenende verdier, praksiser, ritualer, institusjoner og prosesser.»

Dermed kan man påstå at det å akseptere og fremelske unødvendige forskjeller skape større splittelse og polarisering i samfunnet. Det er denne polarisering vi ønsker å unngå.

Vi må gjennom snillheten ansvarliggjøre mennesker, sette krav, veilede og sist men ikke minst ha forventninger. Snillhet handler om å ville andre vel, og man vil ikke andre vel ved å være grenseløs. Snillhet og godhet må også ha et rammeverk slik at samfunnet opprettholde en viss «homogenitet». Det skal være aksept for ulikhet, men innenfor rammene som er satt. Dette rammeverket bygger på noen verdier. Disse verdiene ønsker vi at nasjonen skal opprettholde og vedlikeholde. Det er disse verdiene som er samfunnslimet som gir oss trygghet og gjør oss åpne for ulikhet.

For uten trygghet vil all form for ulikhet true.

Det er snillhet på ville veier når vi ikke står opp for fellesverdiene i samfunnet. Det er de som er limet som holder oss sammen. Tross ulikhetene.  

Religionskrigen

(FILES) A picture taken on September 21, 2008 shows Iran's elite Revolutionary Guards marching during a military parade in Tehran to commemorate the 28th anniversary of Iran's 1980-1988 war with Iraq. Several senior officers in Iran's elite Revolutionary Guards Corps were killed in an attack on October 18, 2009 in the south-eastern province of Sistan-Baluchestan, Fars news agency reported. AFP PHOTO/BEHROUZ MEHRI
Irans revolusjonsgarde Foto: Behrouz Mehri/AFP

Irans sekteriske retorikk skiller seg ikke mye fra IS´ propaganda. Særlig ikke når den er rettet mot sunnimuslimer. Det har ført til at sjia-dominerte Iran har mistet fotfeste hos trofaste støttespillere i Midtøsten.  

Etter den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003 reiste den jordanske islamisten Abu Musa Al Zarqawi til landet for å slåss mot okkupasjonsmakten. Et år senere var han kjent og fryktet som den ubestridte lederen for Al Qaida i Irak (AQI). Det brutale drapet på den amerikanske forretningsmannen Nicolas Berg, var et sjokk for verden og starten på en serie av YouTube-overførte halshugginger. Zarqawis primære mål var likevel ikke amerikanerne, men å drepe flest mulig shiaer for å trekke Irak inn i en sekterisk borgerkrig.

Da Zarqawi ble drept av en laserstyrt bombe fra et amerikansk F16-fly i juni i 2006, var allerede den sekteriske konflikten et faktum. I perioder drepte sunnimuslimske opprørere flere shiaer enn amerikanske soldater. Hatet fikk ytterligere næring av det amerikanskstøttede nye shia-regimet i Irak, som systematisk diskriminerte sunniene. De hadde nytt betydelig makt og myndighet i årene under Saddam Hussein, men nå sto de uten jobber, posisjon og innflytelse. Deres eneste utvei var å gå i allianse med Zarqawi og hans brutale Al Qaida. Det er grunnlaget for det vi i dag kjenner som IS.

Etter utbruddet av borgerkrigen i Syria og opprettelsen av den Islamske Stat har den sekteriske konflikten spredd seg ytterligere, særlig i Irak og Syria.

IS har som uttalt mål å ramme shiaene, som de anser som apostater. Da de inntok den irakiske byen Mosul, skal de ha drept 1700 shiamuslimske krigsfanger fra regjeringshæren. Sunniene fikk gå fri, mot at de sverget å aldri mer krige mot Allahs utvalgte. 

For shiaene finnes kun to valg, enten å la seg omvende til den rette tro; sunni-islam, eller få et uhyggelig møte med sverdet. De er med andre ord enda mindre «tolerante» med shiaene, enn med såkalte bokens folk, kristne og jøder, som kan «slippe unna» med å betale en ekstra skatt side de er dhimmier (i hvert fall i teorien).

Iran, som er den eneste shia-muslimske staten i verden, har ikke avstått fra å gjøre sitt for å eskalere de sekteriske motsetningene. Landet som i disse dager står støtt på shiaenes side i Syria og Irak, var ikke like opptatt av shiaenes ve og vel i den første perioden etter Irak-krigen.  

Etter invasjonen i Irak gikk Iran aktivt inn for å destabilisere nabolandet, og påføre amerikanerne mest mulig skade.  Irans mektig revolusjonsgarde (IRGC) opprettholdt høy intensitet på operasjoner inne i Irak. Iranernes budskap til irakerne var enkelt å forstå; er du med på å ta amerikanske liv så stiller IRGC med våpen, trening og penger. IRGC støttet både sunni- og shia-grupper, og hadde personell på bakken i Irak. Flere av organisasjonens høytstående offiserer i ble enten arrestert eller drept i landet. 

Irans involvering skjøt fart etter at borgerkrigen i Syria brøt ut. I dag skal IRGC støtte Assad-regimet med rundt 100 000 krigere fra diverse shia-militser. De iranskstøttede militsene rekrutterer krigere fra Afghanistan i øst, til Libanon i vest.

Det iranske regimet som tidligere har holdt sine militæroperasjoner skjult for omverdenen og egen befolkning, har nå begynt å gjøre det motsatte.

Både Facebook og Twitter er så å si forbudt i Iran, men Instagram er populært. Inntil nylig var dette sosiale mediet en favoritt hos yngre iranere som ville å vise frem sine nyopererte neser, motstand mot hijab og ferier til Dubai.

I den siste tiden har også det iranske regimet sett nytten av å bruke Instagram til propagandaformål. På instagramkontoen «defender.martyrs.shrine», som har beskrivelsen «informasjonsside for martyrene fra motstandskampen i Syria», legges det ut bilder av falne i strid. De omtales som martyrer for den «hellige sak» og «beskyttere av shiaene». En retorikk som fort kan minne om Iran-Irak krigen. En krig som iranske regimet omtaler som det «hellige forsvar».

I iranske medier er det nesten samme stemning rundt de som blir drept i Syria, som da likposene kom hjem fra frontene under Iran-Irak krigen. De blir omtalt som «forsvarer av nasjonen og shiaene», og får automatisk martyrstatus. De er helter i populærkulturen og deres liv blir omgjort til tv-serier.

Retorikken fra Irans side er slående lik den som føres av IS. Iranerne snakker om å forsvare den virkelige islam, den islam som Mohammed selv ville ha kriget for. Slikt retorikk legges merke til i en region hvor maktkamp om religion og regionaldominansen går hånd i hånd.

En konsekvens av Irans involvering i Syria, og retorikken de fører, har medført at den tidligere sterke alliansen med den palestinske terrororganisasjonen Hamas har gått i oppløsning. Hamas som er sunni-dominert, har tradisjonelt har vært mottaker av iranske penger og våpen til kampen mot den felles fienden Israel, men vil ikke lenger ha noe med det iranske regimet å gjøre. De har til og med åpent kritisert det iranske regimets støtte til Assad.

Zarqawis strategi var å nøre opp under sekterisk konflikt for å gjøre livet surt for amerikanerne. Den har satt hele regionen i brann. På slagmarkene i Midtøsten drepes daglig sivile på grunn religiøs tilhørighet. Det er ikke en krig mellom nasjoner, men om religion. Mellom muslimer. Shia mot sunni.

Gi Nobels fredspris til det franske folk

En 86 år gammel fransk prest ble tvunget på kne foran alteret sitt i Saint Etienne i Frankrike og fikk halsen sin skåret over av jihadister som angivelig handlet på vegne av Den islamske staten (IS). Dette er det seneste brutale terrorangrepet i Frankrike i en lang rekke. I løpet av de siste to årene har det vært gjennomført 11 terrorangrep i Frankrike. Flere hundre er drept og enda flere skadet.

(AP Photo/Francois Mori) Matthieu Alexandre/ AFP / NTB scanpix

Folk spør seg når dette terrormarerittet skal ta slutt. Noen håpet kanskje det verste var over etter Bataclan, eller med Nice, men grusomhetene vil ingen ende ta.

Franske politikere, intellektuelle, kirkelige ledere, redaktører og andre meningsbærere maner til ro og besinnelse. Det har de gjort helt siden angrepet mot Charlie Hebdo og en jødisk kosherbutikk i januar i fjor.

Det blir understreket at selv om massakrene begås i islams navn, så er ikke terroristene representative for muslimer og at franskmenn står sammen i kampen mot terror. De maner til de franske grunnverdiene om, Liberté, égalité, fraternité (frihet, likhet, brorskap). En må beundre den ro og verdighet det franske folk har møtt terroren med.

Dersom franskmenn fortsetter å møte eventuelle nye nedslaktinger av franske sivile, og ydmykelser i form av angrep på synagoger og kirker, like fredelig og sivilisert, bør det franske folk nomineres til Nobels fredspris for 2016.

En kan bare forestille seg reaksjonene om jøder eller europeere hadde begått massakrer av sivile i for eksempel Kairo, Teheran, Islamabad og Mekka - eller slaktet en imam med kniv inne i en moské. På steder der karikaturtegninger er nok til å hisse opp massene til raseri og vold. Under karikaturstriden i 2006 angrep og brente mobben ned vestlige  ambassader. Religiøse ledere utstedte fatwaer om hevn og drap. Flere ble drept. I land som Danmark, Norge og Sverige måtte tegnere og redaktører ha politibeskyttelse døgnet rundt. Den danske tegneren Kurt Westergaard ble utsatt for drapsforsøk i sitt eget hjem. Svenske Lars Wilks var måltavle for terroristen Omar El-Hussein i København. Han ble fulgt til graven av 500 sympatisører, etter å ha blitt skutt av politiet.

I det siviliserte Europa skal det heldigvis mye mer til for at raseriet kommer ut av kontroll, men vi muslimske innvandrere må ikke se på den europeiske toleransen som en selvfølgelighet. Vi har selv et ansvar for å  vise at vi står sammen i kampen mot terror. Da er det ikke nok å ta avstand til selve terrorhandlingene, vi må bidra til å gjøre noe med ideologien og hatet som ligger bak.

Foto: NTB scanpix

Den europeiske toleransen vi ser i dag er blant annet et resultat av Europas oppgjør med den ekstreme nasjonalismen som førte fram til andre verdenskrig. På samme måte må vi muslimer ta et oppgjør med den reaksjonære islamismen som truer både muslimske samfunn, men også alle oss her i Europa.

Franskmenns måte å møte harde prøvelser og provokasjoner, bør stå som et eksempel for resten av verden. Dette er ikke feighet, men det viser hvor støtt samfunnets grunnverdier står, og hvor sterk tiltro franskmenn har til disse verdiene.

En tildeling av Nobels fredspris til det franske folk, vil være en viktig markering av dette. En seier for sivilisasjonen over barbariet. Et eksempel for andre å følge.