hits

juni 2017

Mistillit mot Islamsk Råd

Generalsekretær Mehtab Afsar fotografert i forbindelse med møtet med kulturministeren i april i år. Foto: Tore Meek (NTB scanpix)

Tidligere denne uka ble det klart at Kulturdepartementet tilbakeholder deler av støtten til Islamsk Råd Norge (IRN). Denne beslutningen kommer som et resultat av IRNs ansettelse av den niqab-kledde kommunikasjonsrådgiveren. Det kan nesten fremstå som IRN er mest opptatt av å distansere seg fra storsamfunnet. Noe som er svært uheldig med tanke på det samfunnsoppdraget de har påtatt seg.

IRN er etterfølgeren til det som het Islamsk Forsvarsråd, kanskje en mer passende navn dersom man tar i betraktning posisjonen organisasjonen har valgt.

Islamsk Forsvarsråd var svært aktiv da Khomeini utdelte en fatwa (dødsdom) mot forfatteren av boken Sataniske vers, Salman Rushdie. Islamsk Forsvarsråd samlet flere islamske trossamfunn mot Rushdie, og den norsk-pakistanske politikeren Syed Bokhari uttalte sin støtte til Khomeinis fatwa. Allama Mushtaq Ahmed Chishti, talsmann for forsvarsrådet, uttalte at det er «tillatt å drepe den som gjør dette. Men det er ikke tillatt å gjøre dette på egen hånd i land der det vil være et lovbrudd.»

Dette er altså hvor IRN har sine røtter. Få år etter, i 1993, ble IRN stiftet. Det skulle ikke gå mange årene før IRNs ledelse kom med kontroversielle uttalelser. I 1995 støttet lederen i organisasjonen blasfemidødsdommen mot ei 14 år gammel jente, i 1998 ba han Rushdie reise til Iran til tross for at han var dødsdømt i landet. I 2006 uttrykte enkelte i IRN støtte for drapet på den nederlandske filmregissøren Theo Van Gogh. Samme år truet man med opprør over karikaturtegningene av Mohammed. Andre lederskikkelser i organisasjonen har hatt tette bånd til terrororganisasjonen HAMAS.

Det har også vært ferskere forhold rundt IRN som gir grunnlag for mistillit. I 2016 var IRN igjen i hardt vær, med blant annet halal-sertifikat-saken og mye støy i organisasjonens styret.

Halal-sertifikatsaken ble blant annet omtalt av NTB og VG. Det var flere kjøpmenn på Grønland som følte seg presset til å kjøpe halaslaktet kjøtt av IRN. Dersom de ikke gjorde dette mistet de halal-godkjenningen de hadde fått av organisasjonen. I tillegg måtte kjøpmennene betale 6700 kroner i årlig avgift til IRN, og forretningene ble bundet til å kjøpe halalslaktet kjøtt kun av dem. Om man ikke viste bedre kunne neste mistolke dette som rene mafiametoder. Det fremkom også at IRN hadde rundt en årsinntekt på 2,4 millioner kroner for denne sertifiseringen.

IRNs sertifisering ble også kritisert av NHO-reiseliv.

Kontroversene rundt styret var heller ikke ubetydelige. IRN hadde blant annet individer i styret som støttet kjønnslemlestelse av kvinner. Den nyvalgte lederen som tiltrådte i 2016 var mest opptatt av å spre konspirasjonsteorier om jødene og 9/11.

IRN har langt på vei forsømt sin rolle som representant og dialogpartner for muslimske trossamfunn. Ansettelsen av den niqab-kledde kvinnen kan kun anses som en forlengelse av IRNs historiske arv, med en forkjærlighet for det konservative pakistanske muslimske miljøet i Norge.

Kulturdepartements beslutning om å trekke tilbake støtten er dermed fult og helt på sin plass. Både historiske og nå har IRN opptil flere ganger forsømt sin rolle som en representant for muslimske trossamfunn.

Man bør også stille spørsmålet om Islamsk råd Norge, slik den er organisert og ledet i dag har livets rett. Videre må man være mye klarere i hva man forventer av en slik paraplyorganisasjon.

PS. Det må legges til at IRN beveget seg i en positiv retning under ledelsen av Shoaib Sultan.

La den fremste lede dere

Imam Sherin Khankan fra kvinneledet moske i Danmark. Foto: AFP/Scanpix Denmark / Linda Kastrup

En kvinnelig imam i Danmark, en moské for homofile i Tyskland og et initiativ for å opprette en feministisk moské i Norge. Endringene vi observerer blant muslimer i Europa er både spennende og kjærkomne. 

Om vi ser på disse endringene i et historisk perspektiv, kan de fremstå som noe kontroversielle. Kvinner som leder moskeer og bønn er mye debattert i blant muslimske lærde, og de religiøse implikasjonene skal ikke undervurderes. Så sent som under det iranske valget ble det skapt en liten storm i det konservative vannglasset i Iran. 

Irans øverste leder Ali Khamenei uttalte «der man i islam sier la den fremste mannen blant dere lede dere, så er ikke det ekskluderende for kvinner». Uttalelsen skapte debatt.

Flere iranske kvinner uttalte at dersom man ikke kan akseptere kvinner som ledere, så vil ikke systemet - det iranske regimet - overleve. Det er nemlig de samme tekstene og begrunnelsene som brukes for å forhindre kvinner i å lede bønn for menn. 

Begrensningene som er pålagt hvorvidt kvinner kan lede menn i bønn finnes ikke i Koranen, men i hadithene, og kun ett sted. I den delen av teksten sidestilles kvinner med beduiner og korrupte individer. Det er i seg selv interessant at grunnlaget for å mene at kvinner ikke kan lede menn i bønn, er så tynt. 

Tar man steget videre, så finner man en beskrivelse der Mohammed selv ber en av sine koner lede «sine» i bønn. Det må legges til at denne teksten er omdiskutert, fordi man er uenig om hva som menes med «sine». Altså en uenighet om eiendomspronomen

Men forelegget er ikke mer sensitivt enn at det har skapt presedens og at flere mener at dette gir grunnlag for at kvinner skal kunne lede menn og forsamlinger i bønn. Altså finnes det et (rett nok omdiskutert) grunnlag for at kvinner skal kunne lede en moské for begge kjønn.

Moskeen Ibn-Rushd-Goethe i Tyskland tillater begge kjønn og homofile. Foto: REUTERS/Hannibal Hanschke

Om vi skuer utover den tekniske eller teologiske diskusjonen, er utviklingen også positiv for det bredere lag av befolkningen.

Mange muslimer opplever at de presses, og slik blir de nye stegene og tendensene avgjørende for å vise mangfoldet blant muslimene i Europa. For den muslimske befolkningen i Europa er først og fremst mangfoldig. Og mange har kun en kulturell (ikke-from) tilknytning til troen sin. Utover dette har de særdeles lite med religion å gjøre. 

Dessverre blir slike positive initiativ uglesett og fordømt av den religiøse og politiske ledelsen i den muslimske verden.  Dar al-Ifta al-Misriyyah, som ifølge seg selv skal holde muslimer oppdatert på historiske og religiøse prinsipper, fordømmer den nyopprettede moskeen i Tyskland. Dar al-Ifta al-Misriyyah er en statsponset organisasjon som anses som et fyrtårn innen islamske lovstudier.

Institusjonen skriver følgende om kvinner som leder menn i bønn.

«...Den islamske tro har valgt ut menn til å utføre visse handlinger som krever en stor fysisk styrke som for eksempel Jihad,, eller lederroller som å lede bønn.»

Altså sidestiller man bønn med krig. Selv om denne sammenligningen skulle være korrekt så har vi kvinner som leder militære avdelinger. Flere land har til og med kvinner i spesialstyrkene.

Men de har mer på hjertet, de fortsetter med å si at kvinner bør stille seg bakerst i moskeen. Dette begrunner de med noe profeten skulle ha sagt:

«De beste radene for kvinner er de bakerste, og de verste radene for kvinner er de fremste radene...»

I selve uttalelsen om moskeen i Tyskland uttaler Dar al-Ifta al-Masriyyah følgende: «Dette er ikke en positiv tilnærming for å bekjempe ekstremisme og terrorisme. Disse handlingene er et brudd på islam»

Dette viser islams enorme moderniseringsbehov, både i ledelsen og i tolkningen av tekster. Uten denne moderniseringen vil alle gode initiativ og tiltak være nytteløse og uten effekt.

Et rasistisk motivert drapsforsøk

På torsdag skrev Dagbladet om to menn som hadde gått løs på ei kvinne på grunn av hennes bekledning og religiøse tilhørighet. Et slikt angrepet kan vanskelig kalles noe annet enn rasistisk motivert vold, eller rasistisk motivert drapsforsøk om man vil.


 

I tillegg til de åpenbare knivskadene som kvinnen er påført,  bidrar disse meningsløse handlingene til å undergrave tilliten som er bygd opp mellom minoriteten og majoriteten. Videre bidrar denne handlingen til å bekrefte noe av den negative retorikken som allerede finnes i deler av minoritets miljøene.  

Jeg observere også at det er en del mennesker der ute som sprer mistanke rundt sannhetsgehalten i denne saken. Jeg må nesten spørre om de samme menneskene er like mistenksomme når kvinner anmelder voldtekt og lignende? Denne mistenkeliggjøringen er svært unødvendig og lite konstruktiv. Dersom denne kvinnen mot alle formodningen skulle ha konstruert denne historien vi jeg anta at det vil skape like store overskrifter. 

La oss ikke forverre en allerede forferdelig sak ved å spre konspirasjonsteorier rundt hendelsesforløpet og enda større mistillit blant minoritets- og majoritetsbefolkningen.

Den som dyrker vind høster storm

Iran har for første gang på mange år blitt rammet av et alvorlig terrorangrep. To symboltunge mål er angrepet, 13 mennesker er drept og flere titalls sårede. Det er første gang IS har gjennomført et direkte terrorangrep mot Iran på iransk jord.  




Etter 1979 har det iranske regimet vært den største statlige sponsoren av terror. På 80-tallet sponset det iranske regimet terrororganisasjoner i Europa og i Midtøsten. Iran var instrumentell i oppsettingen av Hizbollah, sponsing av Hamas og organisasjoner som gjennomførte målrettede angrep i Europa. 

I de siste 40 årene har det iranske regimet vært en sentral aktør i terroren som har rammet Israel, israelske interesser og jøder i store deler av verden.   

I 2001 da vestlige styrker intensiverte kampen mot Al-Qaida i Afghanistan, valgte flere av Al-Qaidas toppledere, blant annet Abu Musab al-Zarqawi, å flykte til Iran. Iran tok dem imot med åpne armer. Mange av disse fikk lov til å bli i landet, enten under husarrest eller med sterk begrensning på bevegelsesfriheten.

Al-Zarqawi valgte å reise til Irak, hvor han satte opp Al-Qaidas irakiske franchise. 

Etter invasjonen av Irak i 2003, valgte Iran å gå tungt inn for å støtte alle som kunne ta amerikanske liv i landet. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg.

August 2003 skulle bli en slags rød-linje for Irans forholdet til Al-Qaida i Irak. To bilbomber ble detonert på utsiden av Imam Ali Moskeen i Najaf. Denne moskeen er en av shiaenes helligdommer. 95 menneskeliv gikk tapt. En av disse var Ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for det islamske revolusjonsrådet i Irak. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Dette skulle utløse en harme uten sidestykke hos det iranske regimet. En av deres nærmeste allierte hadde blitt myrdet, og den som sto bak var en de anså som en alliert. En de hadde gitt husly til når nøden var størst. 

Etter dette gikk Iran inn med hud og hår for å trene, utstyre og støtte shiamilitser i Irak. Iran brukte sågar personell fra libanesiske Hizbollah for å gjennomføre operasjoner, både mot de allierte styrkene i landet og Al-Qaida. 
I et brev fra 2007 skriver den nå avdøde Al-Qaida lederen Bin Laden «Det er ingen behov for å krige med Iran. Landet er vår arterie for penger, personell og kommunikasjon, så vel som gisler.» Dette brevet var rettet til Al-Qaidas leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi. Den samme organisasjonen som senere skulle danne grunnlaget for den Islamske Stat. 

Denne anbefaling falt for døve ører. Zarqawi var ingen pragmatiker, og han anså de irakiske shiaene som en like stor trussel som amerikanerne og jødene. På et tidspunkt under konflikten i Irak drepte al Qaida flere irakiske shiaer, enn amerikanske soldater. 

Selv om forholdet mellom Iran og Al-Qaida har vært meget anspent har landet blitt utsatt for terrorangrep utført av Al-Qaidas hovedorganisasjon.  

Angrepet på den iranske nasjonalforsamlingen og Imam Khomeini-mausoleet er det første angrepet IS gjennomfører i Iran. Med angrepet på disse to symboltunge målene, viser den Islamske stat at heller ikke Iran er immune mot terror.

Dette angrepet synliggjør flere mangler ved det iranske regimets sikkerhetsarbeid. Irans utenrikspolitiske slagord om å «forsvare Iran lengst unna egne grenser» har feilet, i tillegg ser man et helt klart rift mellom revolusjonsgarden og det øvrige iranske forsvaret. Enheten som er spesielt trent for gisselredningsaksjoner ble ikke benyttet, det var en av revolusjonsgardens enheter som ble satt inn.

IS har også gått ut med en klar advarsel til Iran, det kommer til å komme flere angrep. I en av videoklippene fra terroraksjonen sier en av gjerningsmennene «Vi kommer til å forbli». Dette er IS' nye mantra, og de har nok tenkt å forbli i Iran i lang tid fremover..  



Det mest ironiske i etter hendelsen er at det iranske regimet ser bort ifra sin egen instrumentelle rolle i å støtte terrororganisasjoner, og velger heller å advare andre nasjoner mot å gi støtte til IS.   

40 år med støtte til terrororganisasjoner ser ut til å hjemsøke den iranske sivilbefolkningen, og regimets kjerne. For det skal ikke herske noen tvil om at IS' angrep var rettet mot symbolet for revolusjonen og de har varslet at det kommer mer. IS er ikke kjent for tomme politiske løfter, de kommer til å levere på denne lovnaden.

På farsi sier man «den som dyrker vind, høster storm.» Det er nettopp det som skjer nå. Iran har dyrket frem diverse terrororganisasjoner og nå høster de stormen disse skaper, og denne stormen kommer til å bli langvarig. 

Den som dyrker vind høster storm

Iran har for første gang på mange år blitt rammet av et alvorlig terrorangrep. To symboltunge mål er angrepet, 13 mennesker er drept og flere titalls sårede. Det er første gang IS har gjennomført et direkte terrorangrep mot Iran på iransk jord.  


Etter 1979 har det iranske regimet vært den største statlige sponsoren av terror. På 80-tallet sponset det iranske regimet terrororganisasjoner i Europa og i Midtøsten. Iran var instrumentell i oppsettingen av Hizbollah, sponsing av Hamas og organisasjoner som gjennomførte målrettede angrep i Europa. 

I de siste 40 årene har det iranske regimet vært en sentral aktør i terroren som har rammet Israel, israelske interesser og jøder i store deler av verden.   

I 2001 da vestlige styrker intensiverte kampen mot Al-Qaida i Afghanistan, valgte flere av Al-Qaidas toppledere, blant annet Abu Musab al-Zarqawi, å flykte til Iran. Iran tok dem imot med åpne armer. Mange av disse fikk lov til å bli i landet, enten under husarrest eller med sterk begrensning på bevegelsesfriheten.

Al-Zarqawi valgte å reise til Irak, hvor han satte opp Al-Qaidas irakiske franchise. 

Etter invasjonen av Irak i 2003, valgte Iran å gå tungt inn for å støtte alle som kunne ta amerikanske liv i landet. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg.

August 2003 skulle bli en slags rød-linje for Irans forholdet til Al-Qaida i Irak. To bilbomber ble detonert på utsiden av Imam Ali Moskeen i Najaf. Denne moskeen er en av shiaenes helligdommer. 95 menneskeliv gikk tapt. En av disse var Ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for det islamske revolusjonsrådet i Irak. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Dette skulle utløse en harme uten sidestykke hos det iranske regimet. En av deres nærmeste allierte hadde blitt myrdet, og den som sto bak var en de anså som en alliert. En de hadde gitt husly til når nøden var størst. 

Etter dette gikk Iran inn med hud og hår for å trene, utstyre og støtte shiamilitser i Irak. Iran brukte sågar personell fra libanesiske Hizbollah for å gjennomføre operasjoner, både mot de allierte styrkene i landet og Al-Qaida. 
I et brev fra 2007 skriver den nå avdøde Al-Qaida lederen Bin Laden «Det er ingen behov for å krige med Iran. Landet er vår arterie for penger, personell og kommunikasjon, så vel som gisler.» Dette brevet var rettet til Al-Qaidas leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi. Den samme organisasjonen som senere skulle danne grunnlaget for den Islamske Stat. 

Denne anbefaling falt for døve ører. Zarqawi var ingen pragmatiker, og han anså de irakiske shiaene som en like stor trussel som amerikanerne og jødene. På et tidspunkt under konflikten i Irak drepte al Qaida flere irakiske shiaer, enn amerikanske soldater. 

Selv om forholdet mellom Iran og Al-Qaida har vært meget anspent har landet blitt utsatt for terrorangrep utført av Al-Qaidas hovedorganisasjon.  

Angrepet på den iranske nasjonalforsamlingen og Imam Khomeini-mausoleet er det første angrepet IS gjennomfører i Iran. Med angrepet på disse to symboltunge målene, viser den Islamske stat at heller ikke Iran er immune mot terror.

Dette angrepet synliggjør flere mangler ved det iranske regimets sikkerhetsarbeid. Irans utenrikspolitiske slagord om å «forsvare Iran lengst unna egne grenser» har feilet, i tillegg ser man et helt klart rift mellom revolusjonsgarden og det øvrige iranske forsvaret. Enheten som er spesielt trent for gisselredningsaksjoner ble ikke benyttet, det var en av revolusjonsgardens enheter som ble satt inn.

IS har også gått ut med en klar advarsel til Iran, det kommer til å komme flere angrep. I en av videoklippene fra terroraksjonen sier en av gjerningsmennene «Vi kommer til å forbli». Dette er IS' nye mantra, og de har nok tenkt å forbli i Iran i lang tid fremover..  

Det mest ironiske i etter hendelsen er at det iranske regimet ser bort ifra sin egen instrumentelle rolle i å støtte terrororganisasjoner, og velger heller å advare andre nasjoner mot å gi støtte til IS.   

40 år med støtte til terrororganisasjoner ser ut til å hjemsøke den iranske sivilbefolkningen, og regimets kjerne. For det skal ikke herske noen tvil om at IS' angrep var rettet mot symbolet for revolusjonen og de har varslet at det kommer mer. IS er ikke kjent for tomme politiske løfter, de kommer til å levere på denne lovnaden.

På farsi sier man «den som dyrker vind, høster storm.» Det er nettopp det som skjer nå. Iran har dyrket frem diverse terrororganisasjoner og nå høster de stormen disse skaper, og denne stormen kommer til å bli langvarig. 

 

Integrering er ikke nok

Storbritannia og London utsettes for nok et forferdelig islamistisk terrorangrep. En kassebil meier ned uskyldige, og deretter går tre menn løs på sivile med kniver. Det er kun på grunn av tilstedeværelsen av væpnet politi at omfanget av terrorangrepet ikke ble mer omfattende.

 


 

Som borger, og muslim, er jeg nokså lei disse hendelsene. Jeg er drittlei av at andre muslimer er villige til å meie ned, stikke og sprenge andre mennesker i fillebiter i islams navn. Det som kanskje gjør meg like forbanna er at antatt oppegående mennesker i samfunnet vårt nekter å se sammenhengen, og fortsatt blånekter at dette har noe med religion å gjøre. Det er fortsatt mer behagelig å snakke om bombingen av Irak og Libya, imperialismen og litt rasisme. Storbritannias statsminister skal ha honnør for at hun snakker om islamisme som en destruktiv ideologi.    

Nok om det.

Hendelsen i London kommer kun få dager etter selvmordsangrepet i Manchester. Etter hendelsen i Manchesters fikk byens sikkerhetsmyndigheter hard medfart. Innledningsvis ble det sagt at den lokale imamen hadde rapportert Manchester-terroristen Abedi til politiet, men politiet hadde ikke fulgt opp rapporten. 

Dessverre ser det ikke ut til at dette stemmer. Moskeen som angivelig skulle ha rapportert Abedi til politiet, hadde ikke gjort dette. Denne manglende rapporteringen er ikke enkeltstående hendelse. Storbritannia ser ut til å ha store problemer når det kommer til islamismen. 

Storbritannia har ca 23.000 jihadister. De gode nyhetene er at det er kun 3000 av disse anses som en trussel mot staten. Det er liten trøst for dem av oss som blir drept av selvmordsbombere, med kniver eller meid ned. Noe har gått veldig feil i Storbritannias antiradikaliseringsarbeid.

Skal man tro Nafiz Afzal, en av dem som har stått fremst i kampen mot radikalisering i Storbritannia, skyldes dette islamister som utgir seg for å være forsvarere av liberale verdier, De som gjerne snakker om individuelle rettigheter samtidig som de fremmer totalitære ideologier. 

I et intervju med The Times forteller Afzal at en av organisasjonen som har stått fremst i å motarbeide antiradikaliseringsarbeidet i UK er paraplyorganisasjonen for islamske trossamfunn, Muslim Council of Britain, Det britiske muslimske råd. Rådet som har samme rolle som Islamsk råd Norge, representerer over 100 muslimske trossamfunn i Storbritannia. Skal man tro det britiske aviser skriver, så er organisasjonen instrumentell i å spre feilaktige rykter om antiradikaliseringsarbeidet, og gjennom dette undergrave innsatsen.  

Elendigheten for det britiske antiradikaliseringsarbeidet stopper ikke med dette. For en tid tilbake ble det avdekket at imamer ansatt for å motarbeide radikalisering i fengslene, faktisk var de som bidro til å radikalisere de innsatte. Dette gjorde de ved å spre ytterliggående islamistisk lektyre, og spredde ytterliggående ideologi gjennom sine prekener. 

De overnevnte eksemplene viser hvordan trossamfunn går inn for å undergrave antiradikaliseringssarbeidet, og i andre tilfeller aktivt radikaliserer individer. Første trinnet i arbeidet mot radikalisering og islamisme er å slutte å tro at de samme religiøse lederne som lot ekstremismen få utvikle seg i deres miljøer, på en eller annen overnaturlig måte skal få slutt på den.  

Deretter vil det være produktivt om man beveger seg bort fra den naive forestilling om at jihadistene er noen villfarne lam som er lokket av den smale sti som utgjør den virkelige islam av noen busemenn. 

Dessverre ligner det britiske antiradikaliseringsarbeidet mer og mer på en tragedie pga de overnevnte villfarelsene. Noe som vil medføre at arbeidet mot radikalisering og terror er satt tilbake med flere år. 

For å ta igjen det tapte blir britiske myndigheter nødt til å bruke polisiære metoder som overvåkning, innreiseforbud og andre mindre liberale tiltak i mye større grad. Dette vil på kort sikt gi gode resultater, men det er også viktig å innse at det langsiktige arbeidet mot radikalisering og terror ikke lenger kan begrenses til integrering.   

Vi i Norge er heller ikke løsrevet fra resten av verden, og desto fortere vi lærer av andres feilgrep desto raskere kan vi trygge våre borgere mot blodtørstige jihadister, som mener at veien til himmelen er brolagt med lik av uskyldige mennesker. 

La oss snakke om sammenhengene

Etter terrorangrepet  i Manchester måtte vi nok en gang oppleve kommentatorer, eksperter og politikere som fornektet sammenhengen mellom terror og islamisme.

For to dager gikk det av en kraftig bombe i Kabuls politidistrikt 10, et området jeg kjenner godt. Minst 90 mennesker skal være drept, mer enn 400 er skadet. Sannsynligvis sto IS bak. Ingen har så langt forsøkt å forklare terrorangrepet i Kabul med utenforskap, manglende tilhørighet, ungdomsopprør og islamofobi.



La oss reise noen tiår tilbake i tid til 80-tallet.  

Året er 1984, under en felles pressekonferanse med Frankrikes  president François Mitterrand og Syrias president Hafez al-Assad, sier Mitterrand at det ikke finnes bevis for at Syria har koblinger til terror. Uttalelsen ble møtt med lett hoderysting. Bare ett år tidligere hadde 56 franske soldater blitt drept i et terrorangrep mot den franske ambassaden i Beirut i Libanon. Et år før angrepet på ambassaden hadde Frankrikes ambassadør til Libanon blitt drept i et attentat. Fransk etterretning koblet begge hendelsen til syrisk-støttede terrororganisasjoner. 

Journalist Richard Bernstein skrev i en artikkel, i The New York Times fra 1986, at Frankrike ikke kunne reagere klart og utvetydig mot terrorgrupper sponset av Syria uten å risikere å fornærme de land og grupper som de var avhengig av for å bekjempe terrorisme rettet mot Frankrike.  Frankrike hadde altså endt opp i en såkalt "catch 22". Ved å fordømme Syria, ville man ende opp med å miste de allierte man trengte for å bekjempe terror.

I dag er vi en lignende situasjon. Vi er avhengig av et godt forhold til muslimske medborgere og islamske trossamfunn for å avdekke islamister, både de fredelig og de voldelige. Vi er også avhengige av våre internasjonale samarbeidspartnere for å bekjempe islamistiske grupper, eller aller helst at våre "venner" slutter å sponse ekstreme og ytterliggående grupper. Kan det da tenkes at man helst ikke vil fornærme individer og grupper som kan være bidragsytere?

Det er mulig å anta at man helst vil snakke om andre forhold enn islam og islamisme som en av de bakenforliggende årsakene til terroren.



 

Jeg tror ikke at denne tilnærmingen bringer noe positivt med seg. Den bidrar også til å undergrave troverdigheten til institusjoner som er helt avhengige av vår tillit for å kunne ivareta våre interesser. 

Det skal ikke være tvil om at terror gjennomført av muslimer i islams navn, har noe med islam å gjøre. I alle fall fra gjerningspersonens ståsted. Det skal heller ikke være noen tvil om at de som gjennomføre selvmordsangrep oppriktig tror på at deres handling vil være i islams interesse. Å ikke tro på deres motivasjon er å bedra oss selv. 

En av verdens mest anerkjente forskere på jihadisme, Thomas Hegghammer sier følgende i et intervju med Weekendavisen:

"Empirien viser at en stor del av jihadistene gjennomgår en fase hvor de ferdes i religiøse og konservative, men ikke-voldelige moskeer og miljøer, før de blir tiltrukket av voldelige miljøer"

Han har selvfølgelig rett, det finnes en klar sammenheng. Det utelukker ikke andre årsaksforklaringer, men altfor mange har i for lang tid nektet for linken mellom religiøse miljøer og voldelig islamisme.  

Eller for å bruke Hegghammers ord: " ...Påstanden om at terrorister går direkte fra å være hasjrøykende kriminelle til å bli jihadister er rett og slett ikke riktig."

Det er  på høy tide å å innse de reelle og virkelige utfordringene. Vi må være ærlige om hvem som bidrar til terroren, og om hvor terroristene finner sin motivasjon. Uansett vår lite det måtte falle i smak hos våre "allierte" og venner i kampen mot denne ekstremismen.