hits

april 2017

Elefanten i rommet

Islamistisk terror har rammet i Skandinavia. Våre politikere er sjokkerte. Det har de liten grunn til å være. 

I februar 2015 skjøt og drepte 22 år gamle Omar Abdel Hamid al-Hussein en deltaker på et debattmøte om ytringsfrihet på Kruttønnen i København. I tillegg rakk al-Hussein å myrde en frivillig vakt utenfor synagogen i Krystalgade, før han selv ble skutt av politiet. Gjerningsmannen hadde sverget troskap til IS. Målet for angrepet var den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks, som deltok på debattmøtet. 

Rett før jul 2010 sprengte Taimour Abdulwahab seg selv i et bilbombeangrep i Bryggargatan i Stockholm. Målet var å ta livet av minst 30-40 julehandlende mennesker. Abdulwahab, som hadde forbindelser til al Qaida, mislyktes og ble selv det eneste dødsofferet. Det var det første selvmordsangrepet i Norden. 

PST vurderer et angrep fra islamistiske grupper som den største trusselen mot Norge i sin årlige trusselvurdering. Flere planlagte terrorangrep har blitt avverget i de siste årene.  

Europa har vært utsatt for en rekke IS-motiverte terrorangrep. Senest i London for mindre enn en måned siden. Likevel, når terroren rammer, opplever vi de mest absurde bortforklaringer. 

Etter det IS-motiverte terrorangrepet i Nice sommeren 2016, et angrep som fulgte samme oppskrift som angrepet i Stockholm; en lastebil i rasende fart inn i en folkemengde for drepe og skade flest mulig, kunne Ap-politiker og samfunnsdebattant som Tony Burner, fortelle oss om uttalte at handlingen skyldtes den aggressive sekularismen i Frankrike. 

Andre mer og mindre kjente meningsbærere mente at terroren var et svar på en målrettet trakassering av muslimer. Etterhvert som IS-inspirerte og IS-tilknyttede jihadister gjennomførte stadig nye angrep i Frankrike, Belgia og Tyskland, ble forklaringene mer diffuse. Det kunne være  utenforskap, eller sosioøkonomiske forhold som lå til grunn. 

 



Eller psykiske problemer. I hvert fall var det snakk om ensomme ulver. Noe det like sjelden har vært. De fleste har hatt medhjelpere. 

Sverige har på sin side ført den mest liberale innvandringspolitikken i Europa, og antirasismen og toleransen er så nedfelt i offisiell politikk og i samfunnet at selv litt forsiktig kritikk av islam har blitt stemplet som islamofobi. 

Dette til tross, det tok ikke lang tid før noen mente at Sverige har en del av skylden for terroristens handlinger. 
På sin åpne Facebook-profil, skriver koordinator i Leger uten Grenser, Sebastian Stein at "det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunnen for at folk gjør grusomme ting."

Vi må bare tørre å elske hverandre mer, så løser dette seg på en god måte. "Kjærlighet og inkludering er svaret", skriver han. Statusen har fått over 200 likes. (Stein utaler seg som privat person, og jeg må legge til at jeg støtter Leger uten grenser)

Det er like naivt og absurd, som det er provoserende. 

Problemet er heller at Sverige har vært for tolerante. Slike selvpiskende utspill, kan selvfølgelig avskrives som barnslig og ufarlig naivitet, men det er et problemer når de står til hinder for et helt nødvendig oppgjør med illiberale og farlige holdninger i samfunnet. 

I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen. Antidemokratisk fundamentalisme er feid under teppet, i et forsøk på å skåne noen eller noe. 

Det er på høy overtid å slutte med ønsketenkning og barnslig og meningstom kjærlighetsretorikk. Det liberale og demokratiske Europa har en plikt å ta et oppgjør med alle autoritære og antiliberale ideologier, inkludert islamismen. 

Den britiske tidligere ekstremisten og nå liberale muslimen, Majid Nawaz, har sagt at:    "Det å si at islamsk terror ikke har noe med islam å gjøre er like absurd som å påstå at islamsk terror har alt med islam å gjøre.... Vi må identifisere denne voldelige ideologien islamisme, undergrave den og støtte de som vil reformere islam."

Det er på tide å våkne opp og ta radikal islam på alvor. 
 

Jihadist med legeattest

Ubaydullah Hussain Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

«Jeg er fritatt fra å utføre jihad, jeg er fritatt fra å reise. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at min helsetilstand ikke tillater at jeg drar på lange reiser.» Dette er ordene til den nå dømte islamisten, IS-sympatisør og selvutnevnt IS-rekrutteringssjef i Norge, Ubaydullah Hussain.

Denne feigheten er gjennomgående for mange ledere i jihadist- og islamistmiljøer. De er enten for verdifulle eller for syke til å delta i kamper, men andre kan gjøre denne jobben for dem.

Les også: Villig til å la andre dø for islam og sharialov i Norge

De norske islamistene er på ingen måte unike. De minner mer og mer om andre islamister, sånne som man finner i land i som Afghanistan, Iran og Saudi Arabia.

Talibanledelsen sitter selv i Pakistan, nærmer bestemt, Quetta, og drikker sin utvannede te og forteller unge menn at de må sprenge seg selv i lufta, men selv er de altfor verdifulle til å ofres, de måtte jo tross alt lede kampen.

Det Iranske regimet bruke barn ned i seksårsalderen til å rydde minefeltene for dem. Disse barna ble utstyr med kinesiske plastnøkler til «himmelen», eller paradis om man vil. Disse nøklene skal ifølge ryktene ha vært velsignet av Khomeini selv. De fikk disse nøklene og ble sendt ut i de irakiske minefeltene. Dette ble disse barnas siste løpetur.



I dag brukes også ungdommer og barn av shiamilitser i Midtøsten. I Iran rekrutterer man ungdommer til å reise til Syria for beskytte. I stor grad kommer disse fra familier med dårlig økonomi. Mange av dem som reiser kommer aldri tilbake. Familien får riktig nok en liten trøst ved å falle inn under støtteordningene for martyrfamilier.

Poenget med disse eksemplene over er å vise at dagens islamister i Norge ikke er så veldig annerledes enn deres brødre i andre land, og fra tidligere tider. De bruker de samme metodene, de samme lovnadene og spiller på den samme følelsen.

Les også: Den norske islamisten

Vi har sett flere andre som har bidratt til Hussains arbeidet. Riktig nok indirekte, men endog. De har bidratt til å skape en følelse av annerledeshet, en form for såkalt «othering» et konkret eksempel er et innlegg i Klassekampen der journalisten snakker om muslimenes «flukt» fra Norge, en hijra. Ganske interessant at det ble et tema og en snakkis ikke så alt for lenge etter at propagandabladet til den islamske stat, Dabiq, hadde en lengre artikkel om temaet.

 Dessverre er dette det eneste eksemplet. Vi ser også at Islamsk Råd Norge bidrar til denne meningsløse «otheringen»

 Ubaydullah Hussain er fritatt fra jihad, men han kan motivere andre til å delta. Han har vel en legeattest som han kan vise ved portene til gena (himmelen).

Samfunnet gjør retrett

Skjermdump fra TV4s «Kalla fakta»

Svenske tilstander er blitt et etablert negativt begrep. I Sverige, som en gang var et foregangsland for likestilling og kvinners rettigheter, opplever i dag svenske kvinner å bli trakassert når de våger seg utendørs alene. Eller lufter hunden(!). De blir kalt for horer fordi de går med korte skjørt og skjelles ut for å drikker vin på sin egen veranda.

 Det kommer fram i en dokumentar i programmet «Kalla Fakta» på svensk TV4. Skjulte opptak viser kvinner som sitter adskilt på en kafé, og muslimske skolejenter som blir tvunget til å sitte på bak i skolebussen.

De er utsatt for et selvutnevnt moralpoliti, og opplever trakassering, frykt, og usikkerhet. En svensk kvinne forteller at det ikke nytter å anmelde, selv ikke når pøbelen klatrer opp langs takrennen for å bryte seg inn i leiligheten hennes, sakene blir henlagt.

Dette er altså Sverige i 2017, et samfunn på retrett. I enkelte områder kan ikke lenger staten garantere beskyttelse til sin egen befolkning. Unge menn med innvandrerbakgrunn får regjere fritt. De har makten, og håndhever moralske lover etter eget forgodtbefinnende.

At det er dypt foruroligende, er en underdrivelse. Hvordan i all verden kan det ha fått gå så langt? Det enkle svaret finnes ikke, men fornektelse av problemet er en årsak. I årevis har de svenske politikere og samfunnets «elite» nektet å ta tak inn over seg disse problemene. Det er en svensk berøringsangst vi også har sett avleggere av i Norge.

Da NRK-journalistene Anders Magnus og Mohammed Alayoubi i 2016 laget en reportasje om hvordan politiet var i ferd med å miste kontrollen i bydelen Rinkeby utenfor Stockholm, reagerte den tidligere Oslo-baserte svenske politikeren Ali Esbati med å kalle NRK for rasister.

I boken «Innvandringsrealisme», skriver Sylo Taraku at han ble utsatt for trusler da han tok bilder med mobiltelefonen under sitt besøk i Rinkeby, og ble tvunget til å slette bildene. Sinte «unge» menn sto bak truslene, og håndhevelsen av «loven».

Forleden kveld hadde jeg den tvilsomme fornøyelsen av overvære et helt tv-program med tittelen «Absolutt svensk». Det handlet om å bevisstgjøre svensker om hvor rasistiske de er. Programlederen som i likhet med meg er iraner kunne formidle at han i sin barndom og oppvekst hadde opplevd uante mengder rasisme. I et utdrag spør han: «forstår dere ikke at folk blir såret av å bli kalt utlendinger og pakk». Jeg kan forstå at han kan kan bli såret av å bli kalt pakk, utvilsomt et sterkt negativt ladet begrep, men utlending? Er virkelig det noe å ta særlig på vei for?

Soran Ismail, programleder i «absolutt svensk». Foto: Av Magnus Bergström - mynewsdesk.com

Vi har heldigvis ikke svenske tilstander i Norge, men vi ser tendenser til det. Da tidligere nevnte NRK-journalist Anders Magnus for kort tid rapporterte om økt vold blant ungdommer i Groruddalen. Reagerte mange med avsky og forferdelse. Ikke på grunn av den økende volden, men mot Anders Magnus. Det haglet med sarkastiske kommentarer og halvdårlige vitsevideoer på Facebook og Twitter.

 Da Aftenposten noen uker senere skrev om stadig mer voldelige ungdomsgjenger i Groruddalen, valgte de tidligere så høylytte «Groruddalekspertene» stort sett å forbli stille.

 Kanskje de har forstått litt mer. Det går an å håpe.

 

Ære og Makt

Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge
Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge

Islamsk Råd Norges (IRN) siste stunt bør ikke overraske noen. Det føyer seg i en rekke av kontroversielle utspill og handlinger som demonstrerer organisasjonens avstand fra samfunnets sentrale verdier.

IRN som i sin tid ble opprettet for å være en paraplyorganisasjon for muslimske organisasjoner, har i de siste årene beveget seg mer og mer i ytterliggående retning. Ansettelsen av den niqabkledde talspersonen, som ved flere anledninger har kommet med ekstreme uttalelser, blir garantert ikke den siste provokasjonen fra den kanten.

Like forutsigbare som IRNs kalkulerte provokasjoner er reaksjonene fra enkelte i samfunnsdebatten. Ytterliggående synspunkter om jøder, og konspirasjonsteorier om 11. september i 2001, blir glatt oversett. Det viktigste er at vedkommende er en god og troende muslim. Eller at de henter argumenter fra den liberale og demokratiske verktøykassen, det handler om kvinnens rett til likebehandling og arbeid. 

Les også: Pressen ble jaget fra møte med Islams råd

Det er like absurd som det faktum at den niqabkledde ble ansatt for å drive med kommunikasjonsarbeid i den hensikt å forebygge radikalisering. Hva vedkommende egentlig mener, tenker og føler om det vestlige samfunnet blir av underordnet betydning.

Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt beskriver dette fenomenet ganske godt. Etter å ha i lengre tid gjennomført forsøk for finne ut om individers moralsk kompass, og såkalt moralitet, kommer han frem til at mennesker forsøker å finne et offer for å rettferdiggjøre sine "moralske" valg. Dette er noe som skjer ganske så ofte.

IRN og deres medspillere fremstiller både seg selv, Hasic og ikke minst islam som et offer for samfunnet.

Det er selvfølgelig underliggende krefter som gjør dette til noe langt viktigere enn en kvinne tildekket av en niqab, eller en enkelt islamsk talsperson med tvilsomme holdninger. Det handler om makt. Om hvem som kan lede dem og vinne de troende muslimers gunst i Norge. Det er flere om beinet, og maktkampen går langs etniske skillelinjer. Det er en kamp om penger, posisjoner og ære, som ingen av deltageren har råd til å tape. 

Det sies at Napoleon skal ha sagt  "Min makt avhenger av min ære, og min ære av min seier.". Dette utsagnet kan direkte overføres til kampen om de troende. Den som går seirende ut har vunnet. Det er nok derfor vi ser den stadige utfordringen av den såkalte "makta".
I denne sammenheng blir noen hundretusener i et statsbudsjett ingen ting, men prinsippene om hva som er gangbar mynt, hva vi tillater som samfunn blir betydelig viktigere.

Skal man ta et oppgjør med ukulturen og de stadige provokasjonene IRN kommer med må man sette hardt mot hardt.

Vi trenger ikke flere tomme løfter om bot og bedring. Statsstøtten IRN fikk for å opprette stillingen må trekkes tilbake.