I det siste har det vært mye snakk om imamer. Det startet med et oppslag i Dansk TV2 i februar, der en imam i Århus anbefaler pisking og steining i sin undervisning.

I etterkant av terrorhandlingene i Belgia og Pakistan har de muslimske ledernes taushet vært øredøvende.

Siste nytt fra imam-fronten her hjemme, er at Nehmat Ali Shah, Imamen ved Central Jamaat Grønland, har reist til Pakistan for å delta i en støttemarkering for Mumtaz Qadri.

Den 4. januar i 2011 hevet Qadri sitt automatvåpen mot den liberale guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, og skjøt ham til døde med 28 skudd. Drapet skjedde midt på lyse dagen på Kosharmarkedet i Islamabad.

Qadri var elitesoldat og tilhørte Taseers livvaktstyrke. Taseer, som var drapstruet etter å ha kritisert Pakistans kontroversielle blasfemilover og dødsdommen over den kristne kvinnen Aasiya Noreen (Asia Bibi). Hun er dømt til døden for blasfemi etter en krangel om en kopp vann hun urettmessig skal ha drukket av i 2009. Koppen var forbeholdt muslimer.

Qadri ble idømt dødsstraff for drapet på Taseer i slutten av 2011. Straffen ble eksekvert ved hengning tidlig om morgenen den 29. februar i år.

For mange pakistanere er likevel Qadri i en helt. Denne helten ble motivert til å gjennomføre dette drapet av en imam. Taseer var en kjetter som selv hadde gjort seg skyldig i blasfemi. En dødssynd blant fanatiske muslimer.

Imamen ved Central Jamaat på Grønland, Nehmat Ali Shah, er heller ikke alene om sin støtte til drapsmannen blant religiøse ledere med pakistansk bakgrunn i Europa. En av hans kolleger i Skottland har gjort det samme.  

En imam i Bradford postet en støtteerklæring til Qadri på sin Facebookside. Den fikk mer enn 4400 «likes», og delt mer enn 750 ganger. Han har 150.000 følgere på Facebook, og er nærmest å betrakte som en rockestjerne for muslimsk ungdom i Storbritannia.

Det sies at en imam ved en av de største moskeene i Belgia nektet å be for ofrene etter terrorangrepene i Brussel. Hans begrunnet dette med at det ikke er tillatt å be for andre enn muslimer. Jeg som trodde profeten hadde sagt at alle mennesker er like mye verdt, den gang ei. 

Det er et lyspunkt at stadig flere muslimer tar til orde for å stå opp mot imamene, men de forkastelige holdningene kommer ikke ut av løse luften. Det kan se ut som disse ekstreme holdningene hos imamene er nokså utbredt.  

Ifølge en rapport fra Landinfo fra 2013 om pakistanske og muslimske menigheter i Norge, er det menighetene som selv velger ut sine imamer. I enkelte tilfeller etter ansettelsesintervjuer. I en slik prosess bør det være mulig å avdekke både imamens teologiske og politiske ståsted.

Det stilles i utgangspunktet ingen krav til utdanning for å bli imam, det er tilstrekkelig at man kan lese koranen og lede bønn.

Det innebærer at imamenes kunnskapsnivå er høyst varierende, og at det er grunn til å være kritisk til deres status som «lærde» i religiøse spørsmål. Samtidig er det ingen tvil om at imamene blir lyttet til og at deres ord har stor betydning. De kan ha en avgjørende rolle i å bidra til god integrering, eller til at parallellsamfunn oppstår. 

Det må også nevnes av Central Jamaat på Grønland mottok 3 millioner i statsstøtte i 2015. I tillegg har norske politikere, alt fra byrådsmedlemmer til statsråder har vært i kontakt med denne imamen og gjennom sin kontakt med ham styrket hans posisjon i minoritetsmiljøene. 

Vi bør vurdere imamutdanning i Norge, men det haster mer er å gi klar beskjed til moskestyrene om å rydde opp. Om de ikke er villige til det, må staten foreta en gjennomgang av støtteordningene. Våre politiske ledere og medier har et ansvar for å fremme de gode forbildene. 

Det er ikke statens oppgave å finansiere og støtte ekstreme holdninger. Nok er nok.

For kun kort tid tilbake gikk Rana ut og ville reformere islam, han ville ta tilbake konservativ islam i en norsk drakt. Utfra Dagbladets reportasje, som sto for litt ove ren uke sider, kan det se ut som reformlysten er noe dalende. Rana sier at dersom homoseksuelle handlinger tillates vil islam gå tapt. Ranas utsagn tegner et bilde av en heller skjør religion.

Islam tillater ikke homofili, dette er på lik linje med kristendommen. Bakgrunnen er den samme historien om Sodom og hvordan menn som utviser lyster for andre menn får oppleve herrens vrede.  Noe som kan fremstå litt underlig i denne sammenheng er koranens beskrivelse av paradis. Blant annet beskrives paradis som et sted hvor «unge gutter sirkulerer rundt», guttene sammenlignes med perler. Jeg er litt usikker på hvilken funksjon disse unge gutten skal ha, men de var neppe der kun for å bære vann og frukt. 

Det er også en del historiske faktorer som peker på at homofili var langt mer akseptert tidlig i islams historie enn det er idag. Blant annet var flere av kalifene homofile. Kalif Al Amin av Baghdad, sønnen av Harun al Rashid - hovedpersonen i Tusen og en natt - var åpen om sin homofilelegning. Al Amin hadde til og med sitt eget harem, selvfølgelig fylt med menn og gutter.

Det var heller ikke mangel på poeter og lærde som var homofile. Den mest kjente av disse er Abu Nuwas. Han skrev poesi om homoseksualitet og var åpen om sin legning. Abu Nuwas hadde stor påvirkning på poeter som Khayyam og Hafez. Abu Nuwas ble etter hvert fengslet for sin konstante latterliggjøring av ørkenaraberne og deres levesett.

Homofili er heller ikke et fremmed tema i den muslimske verden i vår tid. I muslimske land som Afghanistan har gifte menn mannlige elskere. I andre land som Jordan og Tyrkia er homoseksualitet avkriminalisert, dette skjedde allerede på midten av 1800-tallet.  Homofile par som bor i Tyrkia forteller at de opplever homoseksualitet som mer eller mindre akseptert i landet.

Selv om homofili tilsynelatende har en lang historie i den muslimske verden, og praktiseres i den muslimske verden i dag vil altså muslimske talspersoner Norge ikke åpne opp for dette.

Islam beskrives som en raus og sterk religion, men den faller tydeligvis fra hverandre dersom noe annet enn heteroseksulle handlinger tillates. Om disse talspersonene ikke innser det selv, så må jeg påpeke at deres tilnærming presenterer en heller skjør religion.  En religion hvis svakheter er så store at dersom den gir mennesker like rettigheter og muligheter uavhengig av deres legning, så vil religionen smuldre opp og forsvinne.

Det som ikke gjøre dette mindre underlig er at det er de samme talspersonene som vil reformere og «ta islam tilbake». Hvordan skal man reformere en religion når man ikke er villig til å innse religionens begrensninger, feil og mangler? Det er jo ikke slik at det å tillate homofile vil rokke ved grunnpilarene i Islam, det vil jo heller ikke forandre muslimer nevnverdig. Homofile muslimer har eksister og vil fortsette å eksitere, uavhengig av hva som står i koranens «gamle testament» eller de såkalte hadithene. Det kan derfor kanskje være like greit å akseptere de såkalte "homoseksuelle handlinger" først som sist.
Men det kan jo hende jeg tar feil, ettersom jeg faktisk håndhilser på kvinner. Det finnes jo dem som mener at dette også er haram. 

Lørdag 5 mars skrev Aftenposten at ni av 10 som er dømt for vold mot barn, har innvandrerbakgrunn. Det fremkommer av en gjennomgang av dommer i Oslo tingrett de tre siste årene. Funnet er dessverre ikke overraskende.

Reportasjen i Aftenposten tegner et realistisk bilde av virkeligheten alt for mange barn med minoritetsbakgrunn vokser opp med i Norge, men det finnes lite forskning på området.

Det ble utgitt en rapport i 2009 som viser at 2,6 ganger så mange barn med minoritetsbakgrunn, som etnisk norske barn, er plassert utenfor hjemmet. Barn med landbakgrunn fra Afghanistan, Irak og Somalia er særlig overrepresentert.

I 2013 publiserte Silje Berggrav en forskningsrapport for Redd Barna med tittelen, «Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier?. Der sier Svein Mossige, tidligere forsker ved NOVA, at «Det er lite frie midler, mye er kanalisert gjennom forskningsprogrammer der temaene i stor grad er gitt. Det ligger usagte føringer om at man skal være forsiktig med å forske på tema der man kan finne noe som kan virke negativt for enkelte grupper».

Dette forklarer bakgrunnen for den mangelfulle forskningen; redselen for å stigmatisere går foran barnets beste.

I Redd Barnas rapport fremgår det at det er liten tvil om at minoritetsbarn er mer utsatt for vold, at minoritetsbakgrunnen er hovedårsaken til volden, og at det finnes en vegring i offentlig forvaltning mot å ta tak i sakene.

I lys av det blir ekspertenes bortforklaringer av Aftenpostens funn underlige, men ikke overraskende.

I akademia er det en gjennomgående trend at andre allmenngyldige forklaringer, som fattigdom eller andre sosioøkonomiske forhold, gis en mye høyere forklaringsverdi enn kultur for hvorfor minoriteter er overrepresentert i disse sakene.

Det er ikke hensiktsmessig, vi må begynne å innrømme at oppdragervold er mer internalisert i enkelte minoritetskulturer. Synet på barn og barneoppdragelse er ulikt det vi i Skandinavia er vant til.

Vi har gjennom lovgivning og opplysning blitt oppmerksomme på hvordan vold kan gi langvarige negative konsekvenser for barns utvikling.

Derfor har vi også justert vårt syn og vår praksis angående oppdragelse. I andre kulturer er det fremdeles slik at man verdsetter lydige, respektfulle, og lojale barn. Det oppnår man gjennom såkalt "oppdragervold": Holdningen er at dette er til det beste for barnet.

Vi opplever en stadig større innvandring fra land der oppdragervold er vanlig, dermed blir utfordringene større. Dette er ikke holdninger som på magisk vis forsvinner når familiene ankommer norsk jord.

Faktum er at mange barn kan fortelle at volden eskalerte etter de kom til Norge.

Her har forskerne en oppgave i å avdekke om  arbeidsløshet kan føre til økning i voldsbruk fra foreldrenes side, eller om det er andre forhold som spiller inn. Ved å forske mer på disse problemstillingene vil vi få mer kunnskap, og bare med mer kunnskap kan vi komme frem til tiltak som kan redusere problemet. 

Vi kan ikke være redde for å undersøke og forske på et felt fordi vi tenker at vi kanskje vil finne noe ubehagelig. Spesielt ikke når tallene som skriker mot oss er så åpenbare. Utfordringer med vold mot barn i visse minoritetsmiljøer må opp og frem i lyset. Kun sånn taler vi barnas sak, og viser at vi ikke aksepterer en slik praksis.