hits

februar 2017

Feminisme når det passer seg

Sveriges handelsminister Ann Linde under et møte i Iran i midten av februar.  Foto: Ebrahim Noroozi/AP

Den svenske «feministregjeringen» har fått mye hard kritikk etter sitt besøk i Iran. Bildene av den hijabkledde handelsminister Ann Linde, og sømmelig tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmer på rad og rekke foran president Hassan Rouhani fikk det til å koke på sosiale medier. Fullt fortjent.

Bare en uke tidligere hadde visestatsminister, Isabella Lövin, postet en hilsen fra Sveriges feministregjering med et tydelig spark til USAs president Donald Trump og hans mannsdominerte mannskap på Twitter. Fullt fortjent det også, men når de i de ene øyeblikk velger å latterliggjøre en vestlig leder og senere unnlater å utfordre en nasjon som systematisk undertrykker kvinner så blir det hele nokså hult.

Norske feminister mener kritikerne av Ann Linde er skinnhellige. Dem om det.   

De svenske feministenes doble standarder skjærer i øynene. Forsøkene på å bortforklare opptredenen i Iran med et slags «when in Rome..», må være et stjerneeksempel på det som på engelsk kalles «the soft bigotry of low expectations»; vi kan ikke forvente mer av ledere i muslimske land. Det er jo tross alt deres kultur, og man får bare innrette seg.

Det er en oppfattelse der ute om at det er en enten eller løsning. Enten må kvinnene som reise til land som Iran blindt innrette seg etter landets diskriminerende lover og regler, ellers så må det delegasjonene utelukkende bestå av menn. Det er fullt mulig å utfordre det iranske prestestyre på andre måter. Dersom menneske- og kvinnerettigheter er viktig så kan man velge å opprettholde boikotten av Iran, eller møte den iranske delegasjonen i et europeisk land.

Andre har analysert seg frem til at den vestlige boikotten ikke har hatt ønsket effekt på det iranske regimet. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner Sanksjonene hadde effekt og var med på å tvinge regimet til forhandlingsbordet. Sanksjonene har vært målrettede og truffet der det gjør mest vondt.

Dette har den øverste leder Ali Khamenei langt på vei innrømmet i sine taler, selv om han har beskrevet Iran som et offer for urettferdig behandling har budskapet vært krystallklart. På grunn av sanksjonen har det iranske regimet innsett verdien av handel med en mer stabil handelspartner. Disse partnerne er blant annet land som Sverige.

Til tross for all retorikk er Iran ekstremt avhengig av denne handelen, og minst av vestlig teknologi. Uten den vil store deler av iranske industri, spesielt petrokjemiskindustri og det prestisjerike atomprogrammet, stoppe opp. Noe som til sier at trusselen om fravær av handel er tilstrekkelig til å få Iran til å forandre kurs, også innen kvinne rettigheter.

Sverige har forøvrig en lang tradisjon for å drive handel med prestestyret. Lenge før de sosialdemokratiske feministene inntok regjeringskontorene, fikk det iranske regimet tilgang på overvåknings- og jammeutstyr fra svenske Ericsson. Dette utstyret ble brukt til å kneble ytringsfriheten og overvåke dissidenter. 

I skarp kontrast til de tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmene, klarte det. Det internasjonale volleyballforbundet (FIVB), gjennom å true med å avlyse en strandvolleyballturnering på den iranske øya Kish, å tvinge regimet til å tillate kvinnelige tilskuere på tribunene.

For å gjøre sirkuset komplett valgte Magdalena Andersson og noen av hennes kvinnelige regjeringskolleger å posere i hatt for å vise at hatt og hijab i og for seg ikke er så veldig forskjellig. Det sier litt om forståelsen man har for det som skjer i verden. Dette stuntet vakte stor irritasjon hos Masih Alinejad som lenge har jobbet hardt iranske kvinners rettigheter. Hun er administrator på Facebook-siden My stealthy freedom, Alinejad skrev et krast innlegg på Facebook-siden der hun stilte seg meget kritisk til Anderssons stunt. 



Det skal også nevnes at representanter fra det iranske UD og handelsdepartementet deltok på en mottakelse på den svenske ambassaden kvelden etter at handelsavtalen var signert. Da var det ingen hijaber i sikte. (Ambassaden er riktig nok å anse som svensk jord).

When i Rome do as the romans, eller det en generell unnfallenhet når det gjelder andre "kulturer"?

Såpass skal du tåle

Flere lurer på hvorfor jeg er skeptisk til å legitimere religiøse ledere i det muslimske miljøet i Norge. Et av mine ankepunkter har vært deres religiøse og moralske ståsted. De uheldige utspillene til Forsvarets "felt-imam", Najeeb-ur-Rehman Naz, bekrefter min skepsis.

I en artikkel som er på trykk i dagens Vårt Land gir Forsvaret felt-imam råd og veiledning til ei som er tvangsgift og søker råd om skilsmisse. Dette skjer på Wolrd islamic missions hjemmeside. Slik svarer han den tvangsgifte kvinnen, som ønsker å skille seg:

 


 

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

Videre ramser han følgende:

1. "Den beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det er altså slik at er du tvangsgift så skal du "take the pain" og holde ut. Dersom du til tross for denne veiledningen ikke orker å leve i et tvangsekteskap så kan du alltids kreve skilsmisse. Det er da viktig å huske at du bryter sharia.

Det ser ut til å være en viss misforståelse når imamen skriver følgende: "når du en gang har akseptert dette ekteskapet". Som kjent er tvangsekteskap et frivillig valg. Like frivillig som når man utsettes for andre typer tvang og overgrep.

Det skrives videre at kvinnen bryter sharia dersom hun velger skilsmisse. Hun bryter altså et sett med lover som ble skrevet når folk fortsatt kjøpte og solgte kvinner som slaver på markedet. Et sett med lover som er basert på koranen og hadithene.

Koranen er en bok som er basert en åpenbaring som profeten forteller om, og hadithene kan best beskrives som en rekke historier som forteller om sistnevnte profets liv. Disse historiene er da skrevet av hans følgesvenner mange år etter at han døde. Så om de er sanne eller ei kan ingen bekrefte eller avkrefte.

Kvinnen som bor i et av de mest likestilte samfunnet i verden får råd basert på eldgamle og utdaterte lovtekster. For å gjøre vondt verre så påføres hun dårlig samvittighet dersom hun skulle ta ut skilsmisse.

Skal man først gi råd så kan man etterstrebe å gjøre det basert på humanistiske verdier, basert på landets lover. Altså rett lede folk til å følge lovene i landet, ikke lovene til noe eldgammelt og utdatert.
 

Med slike rollemodeller og veiledere så trenger ikke unge muslimer å frykte så veldig mye annet.

Det finnes selvfølgelig imamer der ute som gir bedre råd og er mer opptatt av individenes beste.