hits

februar 2016

Hvorfor forbud

Forrige lørdag fremmet jeg et forslag om hijab-forbud i skolen på Telemark Høyres årsmøte.

I debatten rundt forslaget om hijabforbud i skolen råder det en viss sammenblanding av begreper. Forslaget rammer ikke retten til fritt å utøve sin religion eller andre grunnleggende friheter, slik enkelte later til å mene. Det handler om å ivareta barns like rettigheter. Et forbud vil begrense foreldres rett til å ikle sine barn hijab. Spørsmålet er om det er hensynet til barna eller foreldrene som skal veie tyngst. Skal vi godta at jenter opp til 12 år - noen så unge som som ned til fem års alder - kan bli presset, og i noen tilfeller tvunget, til å ikle seg et plagg som kan virke begrensende både sosialt og i utfoldelse og lek?

Det finnes ingen teologisk begrunnelse eller tradisjon i islam for barnehijab. I koranen er kravet om tildekking begrenset kvinner i kjønnsmoden alder. Jenter som er ennå ikke har nådd kjønnsmodenalder - og kvinner som har passert overgangsalderen - er ikke omfattet av dette kravet. Det sies eksplisitt at kvinner skal senke sine blikk for ikke å friste menn. Selve kravet om tildekning er begrunnet i sømmelighet, og for å begrense hvem som kan se kvinnens skjønnhet. Det viktig å merke seg at det arabiske ordet som brukes i koranen er kvinner, ikke jenter.

Meymaneh, AFGHANISTAN AFGHANISTAN 20081009:
Utenriksminister Støre besøkte torsdag jenteskolen Setara i Maimana i Nord Afghanistan der han selv tok initiativ til å hilse på noen av jentene. Selv om skolen er et fristed for afghanske jenter møtes de fortsatt av undertrykkelse straks de går ut skoleporten. Her jenter i tradisjonelle klesdrakter, med sjal / hijab.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Enkelte muslimske ledere i Norge har argumentert for at hijab er en beskyttelse mot seksuelle overgrep, i et slikt argument ligger det en erkjennelse av hijab som et plagg som bidrar til å seksualisere småbarn. Faktum er også at det meste som finnes av informasjon om hijab i hellige og tilstøtende skrifter, er at det på en eller annen måte referer til seksualitet, lyster og kontroll av lyster.   

Hijabens religiøse betydning er begrenset, men plagget har en klar funksjon som et verktøy for sosial kontroll, noe som er et alvorlig problem i enkelte muslimske miljøer. Der andre snakker om glasstak og ?vegger, handler det her om regelrette jernbur. I disse miljøene er det fortsatt slik at jenter og kvinner har en lavere rang enn mennene i sin slekt. Manglende sømmelighet og beskjedenhet hos kvinnene kan vekke uønskede følelser hos menn, og dermed skade både mannens og slektens ære. Dermed blir det uhyre viktig å kontrollere jentenes frihet. Prisen for å bryte ut kan være total utestengelse fra familie og venner. Enkelte har betalt med sitt eget liv, noen har vært nødt til å skifte identitet og leve på hemmelig adresse. Dette er en del av virkeligheten i dagens Norge.


Jenter i muslimske miljøer blir utsatt for sjikane og mobbing fordi de ikke kler seg korrekt. Muslimske kvinner oppvokst i Norge kan fortelle at de i voksen alder ikke er komfortable med å omgås menn på en naturlig måte på grunn av den sosiale kontrollen de opplevde i barndommen. Det er også en grunnleggende redsel i enkelte miljøer for «vestlig» adferd, som man assosierer med seksuell løssluppenhet, alkohol og umoral. Paradokset er at gutter kan ta seg friheter som er strengt forbudt for jenter.   

Barnehijab handler med andre ord ikke om religionsfrihet, men om en sosial kontroll som rammer jenter - og som kan gi langvarige konsekvenser. Barnehijab handler om identitetskontroll og kjønnssegregering.

Jeg er ingen tilhenger av forbud, påbud og tvang, men i noen situasjoner kan reguleringer være nødvendige. Vi må av og til ta tøffe valg. Et forbud mot hijab i barneskolen  vil være et viktig virkemiddel for å sikre at alle muslimske jenter også skal få oppfylt sin rett til å ta egne valg, og kunne bli selvstendig og likeverdige individer i et likestilt samfunn.

 

Vårt bidrag til menneske-smugling

I 2015 ankom ca. 5300 enslige mindreårige asylsøkere Norge. Disse kom til Norge etter å ha reist gjennom flere Europeiske land.  De fleste av de nyankomne er fra Afghanistan og har reiste via Iran og Tyrkia. På veien har de brukte menneskesmuglere som tar seg godt betalt for å «hjelpe» dem med å nå målet om et bedre liv. Flere hjelpeorganisasjoner rapporterer stadig om at mange av disse barna utsettes for grove overgrep og vold på veien mot nord.   

Daglig forteller disse mindreårige asylsøkerne om overgrepene de har blitt utsatt for. På grunn av sine opplevelser blir mange av disse barna innlagt på barn og ungdomspsykiatriske avdelinger rund omkring i Norge.  De har betalt en høy pris for å komme hit, men gevinsten som venter dem skal være enda høyere, derfor spiller det liten rolle hva de må igjennom for å nå målet.

Det er nettopp disse drømmene smuglerne bruker for å lokke til seg de desperate kundene. Desperasjonen er skapt av familiemedlemmer og slektninger som har sendt barna på turen til Europa. Enten for å sikre familiens fremtid eller i håp om å gi barnet et bedre liv. Det er stort sett gutter som sendes til det forjettede landet, da det er størst sannsynlighet for at disse vil klarer reisen og realiserer drømmen. Det rapporteres om at over 1000 mindreårige asylsøkere har forsvunnet i Sverige. I Italia er tallet 5 ganger så høyt. Europol understreker at kriminelle grupper i Europa har barn som mål. Det foreligger også bevis for at disse barna utsettes for seksuelle overgrep, og / eller blir del av et kriminelt nettverk. Den britiske NGOen Save the Children har avdekket flere forhold hvor enslige mindreårige asylsøkere har blitt utsatt for seksuellovergrep, vold og utpressing. Det vi ikke har oversikt over er hvor mange som påbegynner reisen, men aldri fullfører den. 

Selv med kjennskap til denne grove utnyttelsen av barn mener seriøse og etablerte norske partier at vi skal legge forholdene til rette for å ta imot flere mindreårige asylsøkere. Er det ikke på tide å åpne øynene for at asylpolitikken vår har skapt et klima hvor menneskesmuglere tjener seg rike, og de enslige mindreårige asylsøkerne er de som betaler prisen? Det er vår asylpraksis som gir foreldre og slektninger et håp, noe som fører til at de er villige til å ofre de beste barna for å nå drømmen. Faktum er at Norge og andre Europeiske land legger forholdene til rette for denne menneskesmuglingen, og enkelte av våre politikere nekter å innse dette. De samme politikerne skal ha det til at den nåværende praksisen er god, og dette er den beste løsningen vi kan få til for disse barna. Men er det virkelig til det beste å opprettholde en praksis som medfører at foreldre ofrer sine barn, og barna ankommer målet fulle av traumer?  

For å være klinkene klar: dette er ikke snilt og vi er ikke gode.  Regjeringens forslag om å begrense mindreårige asylsøkeres mulighet til automatisk permanent opphold kan fremstå som hjerterått og brutalt, men det er nok den beste løsningen. Ved å gjøre det mindre attraktivt å ta fatt på den farefulle reisen, bidrar vi til å redusere menneskesmuglernes profitt og færre barn blir trolig ofret i søken på det gode liv. Det finnes få eller ingen «gode» løsninger på den situasjonen vi nå bevitner, men det finnes alternativer som i alle falll reduserer vår delaktighet i at barn brukes i et kynisk spill, og utsette for overgrep

Regjeringen har blant annet foreslått å bygge institusjoner i Afghanistan for å kunne hjelpe barn og ungdom lokalt. Slike tiltak vil være bærekraftige. Vi trygger barna der de er og bidrar til nasjonsbygging, noe disse landene sårt trenger. Dagens politikk ofrer ikke bare barn og unge, den resulterer også i at de fattigste og mest trengende landene tappes for menneskelig kapital.  

Jeg er innforstått med at vi i utgangspunktet ikke har ansvaret for andre lands borgere, men all den tid de dukker opp ved våre grenser og vår politikk er en av hovedårsakene til dette må vi prøve å begrense dette gjennom tiltak i nærområder eller opphavslandet. Med de tiltakene som nå vurderes hjelper vi ikke kun nasjoner som Afghanistan ved å gi deres barn og unge utdanning. Vi sikrer også vår egen fremtid.

Ekteskap til besvær

Jeg er langt på vei enig med kulturekspertene i at vi må forstå for å kunne bekjempe, det er en god grunnregel. For meg er det stor forskjell på å forstå og akseptere, men dessverre oppfatter jeg at forståelse i dette tilfelle medfører en kulturrelativistisk tilnærming som er meget uheldig for utviklingene av våre samfunnsverdier.

Det kan være greit å se hva som står i lovteksten i de landene de nyankomne kommer fra, før man hopper på kulturrelativismens tog og tøffer avgårde inn i den kulturelle ødemarken.  Den Syriske «ekteskapsloven» setter lavalderen for å inngå ekteskap for jente til 16 år, men «religiøse ledere» kan gjøre unntak for jenter helt ned i 13 årsalderen. Jordanske lover forbyr ekteskap for personer under 18, men en kan under visse omstendigheter søke om unntak fra loven. Dette må godkjennes av to dommere. Tyrkia har en lavalder på 17 år for å kunne inngå ekteskap.   Den Afghanske loven forbyr barneekteskap. Den laveste alderen ei jente kan gifte seg er 15, men kun med tillatelse av foreldrene, altså far.  Det vil si at også loven i disse landene forbyr barnekteskap.  Loven gir rom for at en eller annen tilfeldig lokal imam kan gi sin velsignelse. Spørsmålet vi må stille oss er hvorvidt Norge skal akseptere disse «velsignelsene» eller ei., da en slik velsignelse er lett å kjøpe. 

Flere internasjonale rapporter sier at hoveddrivkraften bak barneekteskap er fattigdom. Medgift blir nevnt som en motivasjonsfaktor for å gifte bort jentebarn. Det sies også at barnebruder utsettes for betydelig vold og seksuelle overgrep. Når slike forhold er godt dokumentert forstår jeg ikke at enkelte eksperter argumenterer for at vi på mange måter skal akseptere en slik praksis. Vi skal ikke stoppe med å akseptere men vi skal i tillegg la det passere hvis barnebruden har det bra.  Argumentet for å trå varsom i slike saker er at kulturelt sett er det far som har rett på barna ved en skilsmisse. Men er det ikke norsk lov som skal gjelde ved en eventuell barnefordelingssak i Norge?  Skal vi virkelig lukke øyne for at barn blir utsatt for overgrep?

For det er overgrep vi snakker om.  Barn vet ikke annet enn det de er vandt med, men det er ikke dermed sagt at det er riktig. Mange norske barn som utsettes for overgrep og omsorgssvikt tror at det som skjer er normalt og greit, men vi vet bedre. Skal vi virkelig sette en annen standard for disse barna enn for de som er født i Norge?  Her vil jeg heller si at det er kulturekspertene som bør trå varsomt når de kommer med råd og veiledning. 

Paradokset i det hele er at vi her i Norge er særlig opptatt av kvinners og barns rettigheter, samtidig som vi kaster disse verdiene på båten så fort det dukker opp noe nytt og eksotisk. Da er plutselig ikke våre verdier og lover så viktige lengre. Da må vi forstå og akseptere at folk er annerledes, selv om dette strider med både Norsk straffelov og internasjonale konvensjoner. 

Som jeg sa innledningsvis er det et godt utgangpunkt å forstå, men da må man ha som mål og bruke denne forståelsen til å hjelpe slik at disse nye menneskene kan få et best mulig liv. Livet som barnebrud og overgriper er ikke det beste utgangspunktet for god integrering. Vi må ha en standard for hva som kan aksepteres, ellers blir både verdier og norske lover verdiløse.