hits

januar 2018

Je suis Lego-mannen

Barnesokkene som hvor det angivelig er skrevet Allah.

Det er tydelig at jeg har bidratt til blasfemi, og denne gangen har det vært helt uten overlegg.

I forrige uke kom det nyheter om at Hennes og Mauritz ser seg tvunget til å trekke tilbake et par Legomann-sokker fra markedet. Kleskjeden hadde fått klager på at det var skrevet Allah på sokkene. Riktignok var teksten på arabisk og opp ned. I tillegg må man virkelig anstrenge seg for å se at de krusedullene symboliserer Allah, men slike detaljer blir noe uinteressante om man skal la seg krenke, eller være på vakt for blasfemi og sånt på vegne av andre.

Det som er interessant er at jeg har sett disse sokkene opptil flere ganger uten å ense at det muligens kan stå Allah på dem. Jeg har sågar kjøpt dem som gave til barna i familien (ja, jeg kjøper kjipe gaver). Det kan trygt sies at noen virkelig legger god iljen og kreativiteten til når de skal se etter Allah og «hans» profet.

Man kan trygt si at folk ser spøkelser, eller i dette tilfellet Allah, på høylys dag.

Lite har forandret seg siden 1994 da Claudia Schiffer ikledde seg en designerkjole som var prydet med arabiske bokstaver på kjolens brystparti. Det viste seg at det var et eller annen sitat fra koranen.

Claudia Schiffer ikledd kjolen med den arabiske teksten. Faksimile fra Independent.ie

«Ham som er ledet av Gud er godt ledet, ham som er forlatt av Gud kan ingen lede på riktig vei.»

Tenke seg at noe sånt kan stå skrevet på brystpartiet av en designerkjole. Som seg hør og bør fikk saken tilnavnet «sataniske bryst». Chanel-ledelsen ble sjokkert og livredde, men ikke paralysert. De løp til stormoskeen i Frankrikes hovedstad for å be stormuftien om tilgivelse.

Det er akkumulasjonen av slike beklagelser og handlinger som får mennesker og organisasjoner til at de ser seg nødt til å gå i knestående hver gang de får kritikk for å ha produsert noe som kan krenke noen.

Dermed er det ikke så overraskende at kampen for et liberalt samfunn blir stadig mer krevende når kleskjeder ser seg best tjent med å drive med utstrakt selvsensur. Men dessverre er ikke det begrenset til kleskjeder.

Charlie Hebdos sjefsredaktør meddelte for en tid tilbake at myndighetene ikke lenger hadde mulighet til å opprettholde tiltakene rundt redaksjonen. Satiremagasinet hadde heller ikke økonomisk handlingsrom til å opprettholde sikkerhetstiltakene fra egen lomme. Dermed så de seg nødt til å roe ned noe av samfunns- og islamkritikken.

Selvsagt skal overhengende fare for de ansattes liv og helse ta på alvor, og man skal gjøre sitt ytterste for å ivareta menneskene. Hvorvidt vi som samfunn er tjent med å la illiberale krefter få større og større spillerom er jeg veldig usikker på. Den stadige selvsensuren som pågår vil i visse miljøer vil gi disse gruppene en bekreftelse på at deres mål er rettferdig.

Så får man håper at HM-ledelsen husker å ta på seg sokkene med Lego-mannen og «Allah», når de skal besøke stormuftien i Sverige.

En debatt om farge

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

«Noen barn er brune som et nystekt brø'

Noen barn er gule og noen barn er rø'

Noen barn er hvite, noen nesten blå.

Meget er forskjellig - men det er utenpå»

Slik lyder barnesangen skrevet av Jo Tenfjord. 

Etter regjeringens valg av statsråder og statssekretærer må denne sangen synges og forklares for enkelte aktører på den norske venstresiden. Det er kanskje  overraskende, men like fullt morsomt, at dem som er mest opptatt av folks indre og kompetanse plutselig begynner å bry seg om hudfarge. Dette forklares selvfølgelig som et ledd i å ivareta de ikke-etnisk-norskes interesser. Hvorvidt dette er en reell problemstilling vites ikke.   

Når organisasjoner som OMOD, Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, forsvarer bruken av uttrykket «blendahvit», blir det noe mer underholdende. Selvfølgelig er ikke blendahvit et rasistisk uttrykk, og de færreste tar seg nær av dette, men litt komisk blir det når den samme organisasjonen mest sannsynlig hadde reagert knallhardt om noen beskrev taxi-næringen i Oslo som sjokoladebrun. Det er derfor det blir underlig at de plutselig forsvarer uttrykket blendahvit. 

Det er i det hele tatt underlig å tenke på at man ønsker å fremme en politisk utvikling som i større og større grad ser ut til å gå i retning av identitespolitikk. En utvikling der folk i stadig større grad skal påtvinges en identitet og oppføre seg ut i fra dette. 

Men det er ikke første gang hudfarge og etnisitet blir et tema. Man har også uttrykk som all-white panel. Et panel som ikke er etnisk og fargemessig korrekt sammensatt. Dersom panelet består utelukkende av ikke-hvite er det tydeligvis greit. Det er ikke ofte man hører om all-black panel, eller all-brown panel om man vil.

I et lengre innlegg i VG beskriver medieviter Alex Iversen identitetspolitikken på denne måten «Er du ikke som meg, kan du heller ikke forstå, eller identifisere deg med meg.»

Men det finnes en alternativ sannhet der ute også, en sannhet der man kan føle seg representert og sine interesser ivaretatt uavhengig av hudfargen på dem som sitter i regjeringen. Som tidligere offiser er det gledelig å registrere at vi har en forsvarsminister som har gjennomført førstegangstjeneste og deltatt i internasjonale operasjoner. Det er ikke ofte vi har hatt en forsvarsminister som har hatt erfaring fra Forsvaret. 

Som telemarking er det en glede å registrerer at vi har en næringsminister som er fra Telemark, vi er sågar fra samme by. Jeg har mer til felles med ham enn det jeg ville ha hatt med en minister med utenlandske foreldre som er født og oppvokst innenfor Ring 1, og såvidt vet hvor Telemark ligger. 

Jeg er nok mer enig med innvandringspolitikken Listhaug kommer til å føre, enn det jeg ville ha vært med en minister med utenlandske aner som er innvandringsliberal, for åpne grenser og fri familiegjenforening. Og Bent Høies helsepolitikk vil nok ligge nærmere mitt hjertet enn det som muligens føres av en lege med iransk opphav. 

Det er viktig å sikre en bred representasjon i alle aspekter, aldersmessig, geografisk og kjønnsmessig, Men det betyr ikke at man må ligne på folk for å føle at ens interesser ivaretas på en god måte.

Er det en ting vi burde ha lært av historien er det at folk bør vurderes ut i fra hva de bringer til torgs og merittter, ikke deres etnisitet og hudfarge.  Denne historiske lærdommen bør heller ikke forsømmes, eller forbigås, i iveren etter å score billige poeng.  

Et rop om økonomisk reform

Foto fra video: AFP Photo/Ho/Mehr News 

Demonstrasjonene i Iran ser ut til å ha eskalert i omfang og voldsomhet for hver dag som går. Slagordene er ikke til å ta feil av. «Ned med Khamenei», «folks oppgave er å tigge, lederens (Khamenei) oppgave er å være Gud» og «Selvstendighet, frihet, en iransk republikk» ser ut til å dominere. Det siste slagordet spiller på det som etterhvert ble 79-revolusjonens mest kjente slagord «Selvstendighet, frihet, islamsk republikk». 

Demonstrasjonenes eksponensielle vekst i omfang og kraft skiller seg i så måte fra opptøyene og uroen som beveget landet i 2009. Slagordene er kraftigere, folk virker mer uredde og voldsbruken blant demonstrantene har eskalert med høyere hastighet.

Minst 22 drept i opptøyene i Iran

Demonstrasjonene og opptøyene fortsetter i Iran. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag. Statlige medier melder at ni mennesker ble drept natt til tirsdag, blant dem et medlem av revolusjonsgarden. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag.

Det er også interessante å merke seg at demonstrasjonene og uroen startet for alvor i Mashhad, det var etter andre dagen at demonstrasjonen nådde Teheran med full styrke. Demonstrasjonene fortsetter med full styrke i flere Iranske byer. Byer som tradisjonelt har tilhørt regimets innerste krets, som Qom, opplever også store folkeansamlinger og uro.  

Landets president Rouhani velger å tilnærme seg situasjonen på en skånsom måte. Orden og uttrykkene han bruker vitner om nettopp dette. Rouhani har sagt at det er folks rett til å uttrykke sin frustrasjon. Folket har rett og plikt til å si fra, men vold og hærverk burde unngås. Han understreker «vi er alle midlertidig valgt, det er kun folket og nasjonen som er varig».

Det er tydelig at Rouhani har forstått at det iranske folkets frustrasjon, selv om hans regjering mangler verktøyene for å løse problemene. Bakgrunnen for disse demonstrasjonene er sammensatt, og en reaksjon på en lang rekke hendelser.

En rekke iranske kjendiser bosatt i Iran har også valgte å uttrykke helt klart støtte for folkets sak. Dette er betryggende og et klart signal til regimet.  

Den iranske befolkningen er langt på vei delt mellom de som har så å si ubegrenset med midler, og dem som lever fra hånd til munn. Den siste gruppen er de som rammes aller hardest av de stadige økonomiske svingningene i den islamske republikken.

Den generelle arbeidsledighet i den islamske republikken ligger på ca. 12,5 prosent, og ungdomsledigheten er på over 29,2 prosent. Disse tallene har vært nokså stabile i over ett tiår. Dette kombinert med en stadig mer utdannet befolkning, utbredt korrupsjon i alle regimets ledelsesledd og regimets uvettige pengebruk i Syria, Yemen, Gaza og Libanon har fått befolkningen til å reagere. 

Regimets pengebruk i diverse kriger og konflikter går av den stadig økende budsjettposten som tildeles den Iranske Revolusjonsgarden. Disse bevilgningene legges merke til av den delen av befolkingen som i stadig større grad ser deres kjøpekraft reduseres, og deres familier bli stadig mer trengende.

Foto: Str/AFP

  

Der presidenten har utvist måtehold og forståelse har regimet, som ledes av Khamenei, reagert ved å bruke makt. Hittil meldes om 22 drepte og over flere hundre arresterte. Demonstrantene har også tydd til voldsbruk, og videoer av militspersonell som blir mørbanket og politifolk som blir jaget frekventerer i sosiale medier.  

Personlig tror jeg ikke disse demonstrasjonene kommer til å resultere i store omveltninger. En av hovedårsakene til dette er mangelen på en klar lederfigur. Under opptøyene i 2009 hadde demonstrantene noen klare lederfigurer i Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi. Begge disse har vært i husarrest siden de omfattende demonstrasjonene i 2009.

Derimot kan en handlekraftig Rouhani vinne folkets gunst dersom han klarer å komme opp med en troverdig plan for å stabiliser Irans økonomi og rydde oppi den enorme nepotismen og korrupsjonen som herjer mulla-veldet. Midtøsten er heller ikke tjent med at nok en regionalaktør kastes ut i enorm uro og muligens kollaps.

Til slutt er det viktig at vestlige ledere husker erfaringene fra 1979 og ikke gir uvettig støtte til opposisjonelle i eksil. Resultatet av støtten som ble gitt til Khomeini og mullaene har vi høstet i snart 40 år.