hits

Blogg

Et spill for galleriet

Oslo 20160301.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre etter møtet der de parlamentariske lederne der de diskuterte innstramninsgforslagene i asylpolitikken med statsministeren og integreringsministeren.. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre: Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Der hvor regjeringsplattformen er klar på en streng innvandringspolitikk som kan ytterligere strammes inn ved behov, fortsetter Arbeiderpartiet med sin noe tomme, men høylytte retorikk. Det er også tydelig at deres nye talsperson er noe historieløs, og allerede har  glemt hva de bidro til kun for noen uker siden. 

La oss ikke glemme noe viktige historiske faktorer. Det er Arbeiderpartiet som var hovedbidragsyter til asylsituasjonen i 2015. Det er også kjent, og utvilsomt, at retorikk har en direkte effekt på flyktningestrømmene. Dersom man gjennom retorikk legger opp til en liberal innvandringslinje så har man gode referanser til hvordan det kommer til å gå. Det var nettopp disse signalene AUF, Ap og Støre sendte gjennom sine uttalelser.   

Dagens regjering legger opp til en realistisk innvandringspolitikk. Den kunne ha vært strengere, men den er langt strenger enn man kunne drømme om med en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV, MDG og Rødt. Det to sistnevnte partier har jo ikke vært lite liberale.  Deres representanter har blant annet har uttalt at de ønsker å sende fly til Nord-Afrika for å hente «flykningene». 

Regjeringsplattformen fra Jeløya legger opp til mottak av kvoteflyktninger, men det skrives også at dersom man får problemer med integreringen kan man ikke ta imot flere enn det man klarer å integrere. Altså kan integreringsproblemer medføre at man får en reduksjon i antallet kvoteflyktninger. Videre legger plattformen til rette for, og er nokså eksplisitt, at Norge skal ta imot de kvoteflyktningen som har best mulighet til å la seg integrere. Videre innføres det DNA-testing ved familieinnvandring. NRKs sak om utstrakt juksing med innvandring fra Pakistan viser at behovet for dette tiltaket er høyst tilstede.  

Dette er altså noen av realitetene i den nye regjeringsplattformen, samtidig blir kravene til tilpasning innskjerpet. man skal altså ha blitt en del av dette samfunnet før man får statsborgerskap. Som det skrives i regjeringsplattformen «At statsborgerskap i Norge skal henge høyt.....» , i tillegg skrives det at man skal «styrke innsatsen for å avdekke personer som har fått opphold i Norge på falske premisser». For gudene skal vite at det ikke er få av dem. Mahad-saken er et godt eksempel på dette.

Regjeringen går også inn for å stoppe den uønskede utviklingen med kjønnsdelte skoleklasser, og bruken av ansiktsdekkende plagg på arbeidsplasser. 

Arbeiderpartiet glemmer at de brukte store deler av valget på å klage på Listhaugs-retorikk, de hadde ikke mange meninger om innvandring. Det fremsto som det viktigste var å snakke om et kaldere samfunn, og utpeke Listhaug til samfunnsfiende nr. 1.  

Arbeiderpartiets egen tenketank Agenda var mest opptatt av å produsere dokumenter som var sånn ca. innvandringskritisk, men partiet fortsatte å klage på retorikken. I debatt etter debatt klagde Støre på Listhaug, og var mer opptatt av å latterliggjøre nødvendige innstramminger. Ikke minst ønsket han ikke å snakke om svenske tilstander, nei måtte gud forby om man velger å diskutere resultatet av en meget liberal innvandringspolitikk.

Det skal heller ikke glemmes at det siste arbeiderpartiet gjorde før deres nye talsperson inntok podiet var å innvilge at godt voksne afghanske menn uten beskyttelsesbehov fikk opphold, med den begrunnelse at de er barn. Menn er ikke barn, uansett hvordan vi vrir og vender på det. 

Arbeiderpartiet fortsetter sin dobbelkommunikasjon slik de gjorde under valget. Det kan se ut som Arbeiderpartiet har lest seg opp på hva befolkningen bryr seg, og ikke minst at folk flest er for en streng innvandringspolitikk. Det spør som Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson er ut å sykler alene eller om han har med seg det som er igjen av ledelsen i Arbeiderpartiet som vaklende støttespillere. 

Det er fortsatt regjeringen som står for den mest fornuftige linjen innen innvandrings- og integreringspolitikken. 

Je suis Lego-mannen

Barnesokkene som hvor det angivelig er skrevet Allah.

Det er tydelig at jeg har bidratt til blasfemi, og denne gangen har det vært helt uten overlegg.

I forrige uke kom det nyheter om at Hennes og Mauritz ser seg tvunget til å trekke tilbake et par Legomann-sokker fra markedet. Kleskjeden hadde fått klager på at det var skrevet Allah på sokkene. Riktignok var teksten på arabisk og opp ned. I tillegg må man virkelig anstrenge seg for å se at de krusedullene symboliserer Allah, men slike detaljer blir noe uinteressante om man skal la seg krenke, eller være på vakt for blasfemi og sånt på vegne av andre.

Det som er interessant er at jeg har sett disse sokkene opptil flere ganger uten å ense at det muligens kan stå Allah på dem. Jeg har sågar kjøpt dem som gave til barna i familien (ja, jeg kjøper kjipe gaver). Det kan trygt sies at noen virkelig legger god iljen og kreativiteten til når de skal se etter Allah og «hans» profet.

Man kan trygt si at folk ser spøkelser, eller i dette tilfellet Allah, på høylys dag.

Lite har forandret seg siden 1994 da Claudia Schiffer ikledde seg en designerkjole som var prydet med arabiske bokstaver på kjolens brystparti. Det viste seg at det var et eller annen sitat fra koranen.

Claudia Schiffer ikledd kjolen med den arabiske teksten. Faksimile fra Independent.ie

«Ham som er ledet av Gud er godt ledet, ham som er forlatt av Gud kan ingen lede på riktig vei.»

Tenke seg at noe sånt kan stå skrevet på brystpartiet av en designerkjole. Som seg hør og bør fikk saken tilnavnet «sataniske bryst». Chanel-ledelsen ble sjokkert og livredde, men ikke paralysert. De løp til stormoskeen i Frankrikes hovedstad for å be stormuftien om tilgivelse.

Det er akkumulasjonen av slike beklagelser og handlinger som får mennesker og organisasjoner til at de ser seg nødt til å gå i knestående hver gang de får kritikk for å ha produsert noe som kan krenke noen.

Dermed er det ikke så overraskende at kampen for et liberalt samfunn blir stadig mer krevende når kleskjeder ser seg best tjent med å drive med utstrakt selvsensur. Men dessverre er ikke det begrenset til kleskjeder.

Charlie Hebdos sjefsredaktør meddelte for en tid tilbake at myndighetene ikke lenger hadde mulighet til å opprettholde tiltakene rundt redaksjonen. Satiremagasinet hadde heller ikke økonomisk handlingsrom til å opprettholde sikkerhetstiltakene fra egen lomme. Dermed så de seg nødt til å roe ned noe av samfunns- og islamkritikken.

Selvsagt skal overhengende fare for de ansattes liv og helse ta på alvor, og man skal gjøre sitt ytterste for å ivareta menneskene. Hvorvidt vi som samfunn er tjent med å la illiberale krefter få større og større spillerom er jeg veldig usikker på. Den stadige selvsensuren som pågår vil i visse miljøer vil gi disse gruppene en bekreftelse på at deres mål er rettferdig.

Så får man håper at HM-ledelsen husker å ta på seg sokkene med Lego-mannen og «Allah», når de skal besøke stormuftien i Sverige.

En debatt om farge

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

«Noen barn er brune som et nystekt brø'

Noen barn er gule og noen barn er rø'

Noen barn er hvite, noen nesten blå.

Meget er forskjellig - men det er utenpå»

Slik lyder barnesangen skrevet av Jo Tenfjord. 

Etter regjeringens valg av statsråder og statssekretærer må denne sangen synges og forklares for enkelte aktører på den norske venstresiden. Det er kanskje  overraskende, men like fullt morsomt, at dem som er mest opptatt av folks indre og kompetanse plutselig begynner å bry seg om hudfarge. Dette forklares selvfølgelig som et ledd i å ivareta de ikke-etnisk-norskes interesser. Hvorvidt dette er en reell problemstilling vites ikke.   

Når organisasjoner som OMOD, Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, forsvarer bruken av uttrykket «blendahvit», blir det noe mer underholdende. Selvfølgelig er ikke blendahvit et rasistisk uttrykk, og de færreste tar seg nær av dette, men litt komisk blir det når den samme organisasjonen mest sannsynlig hadde reagert knallhardt om noen beskrev taxi-næringen i Oslo som sjokoladebrun. Det er derfor det blir underlig at de plutselig forsvarer uttrykket blendahvit. 

Det er i det hele tatt underlig å tenke på at man ønsker å fremme en politisk utvikling som i større og større grad ser ut til å gå i retning av identitespolitikk. En utvikling der folk i stadig større grad skal påtvinges en identitet og oppføre seg ut i fra dette. 

Men det er ikke første gang hudfarge og etnisitet blir et tema. Man har også uttrykk som all-white panel. Et panel som ikke er etnisk og fargemessig korrekt sammensatt. Dersom panelet består utelukkende av ikke-hvite er det tydeligvis greit. Det er ikke ofte man hører om all-black panel, eller all-brown panel om man vil.

I et lengre innlegg i VG beskriver medieviter Alex Iversen identitetspolitikken på denne måten «Er du ikke som meg, kan du heller ikke forstå, eller identifisere deg med meg.»

Men det finnes en alternativ sannhet der ute også, en sannhet der man kan føle seg representert og sine interesser ivaretatt uavhengig av hudfargen på dem som sitter i regjeringen. Som tidligere offiser er det gledelig å registrere at vi har en forsvarsminister som har gjennomført førstegangstjeneste og deltatt i internasjonale operasjoner. Det er ikke ofte vi har hatt en forsvarsminister som har hatt erfaring fra Forsvaret. 

Som telemarking er det en glede å registrerer at vi har en næringsminister som er fra Telemark, vi er sågar fra samme by. Jeg har mer til felles med ham enn det jeg ville ha hatt med en minister med utenlandske foreldre som er født og oppvokst innenfor Ring 1, og såvidt vet hvor Telemark ligger. 

Jeg er nok mer enig med innvandringspolitikken Listhaug kommer til å føre, enn det jeg ville ha vært med en minister med utenlandske aner som er innvandringsliberal, for åpne grenser og fri familiegjenforening. Og Bent Høies helsepolitikk vil nok ligge nærmere mitt hjertet enn det som muligens føres av en lege med iransk opphav. 

Det er viktig å sikre en bred representasjon i alle aspekter, aldersmessig, geografisk og kjønnsmessig, Men det betyr ikke at man må ligne på folk for å føle at ens interesser ivaretas på en god måte.

Er det en ting vi burde ha lært av historien er det at folk bør vurderes ut i fra hva de bringer til torgs og merittter, ikke deres etnisitet og hudfarge.  Denne historiske lærdommen bør heller ikke forsømmes, eller forbigås, i iveren etter å score billige poeng.  

Et rop om økonomisk reform

Foto fra video: AFP Photo/Ho/Mehr News 

Demonstrasjonene i Iran ser ut til å ha eskalert i omfang og voldsomhet for hver dag som går. Slagordene er ikke til å ta feil av. «Ned med Khamenei», «folks oppgave er å tigge, lederens (Khamenei) oppgave er å være Gud» og «Selvstendighet, frihet, en iransk republikk» ser ut til å dominere. Det siste slagordet spiller på det som etterhvert ble 79-revolusjonens mest kjente slagord «Selvstendighet, frihet, islamsk republikk». 

Demonstrasjonenes eksponensielle vekst i omfang og kraft skiller seg i så måte fra opptøyene og uroen som beveget landet i 2009. Slagordene er kraftigere, folk virker mer uredde og voldsbruken blant demonstrantene har eskalert med høyere hastighet.

Minst 22 drept i opptøyene i Iran

Demonstrasjonene og opptøyene fortsetter i Iran. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag. Statlige medier melder at ni mennesker ble drept natt til tirsdag, blant dem et medlem av revolusjonsgarden. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag.

Det er også interessante å merke seg at demonstrasjonene og uroen startet for alvor i Mashhad, det var etter andre dagen at demonstrasjonen nådde Teheran med full styrke. Demonstrasjonene fortsetter med full styrke i flere Iranske byer. Byer som tradisjonelt har tilhørt regimets innerste krets, som Qom, opplever også store folkeansamlinger og uro.  

Landets president Rouhani velger å tilnærme seg situasjonen på en skånsom måte. Orden og uttrykkene han bruker vitner om nettopp dette. Rouhani har sagt at det er folks rett til å uttrykke sin frustrasjon. Folket har rett og plikt til å si fra, men vold og hærverk burde unngås. Han understreker «vi er alle midlertidig valgt, det er kun folket og nasjonen som er varig».

Det er tydelig at Rouhani har forstått at det iranske folkets frustrasjon, selv om hans regjering mangler verktøyene for å løse problemene. Bakgrunnen for disse demonstrasjonene er sammensatt, og en reaksjon på en lang rekke hendelser.

En rekke iranske kjendiser bosatt i Iran har også valgte å uttrykke helt klart støtte for folkets sak. Dette er betryggende og et klart signal til regimet.  

Den iranske befolkningen er langt på vei delt mellom de som har så å si ubegrenset med midler, og dem som lever fra hånd til munn. Den siste gruppen er de som rammes aller hardest av de stadige økonomiske svingningene i den islamske republikken.

Den generelle arbeidsledighet i den islamske republikken ligger på ca. 12,5 prosent, og ungdomsledigheten er på over 29,2 prosent. Disse tallene har vært nokså stabile i over ett tiår. Dette kombinert med en stadig mer utdannet befolkning, utbredt korrupsjon i alle regimets ledelsesledd og regimets uvettige pengebruk i Syria, Yemen, Gaza og Libanon har fått befolkningen til å reagere. 

Regimets pengebruk i diverse kriger og konflikter går av den stadig økende budsjettposten som tildeles den Iranske Revolusjonsgarden. Disse bevilgningene legges merke til av den delen av befolkingen som i stadig større grad ser deres kjøpekraft reduseres, og deres familier bli stadig mer trengende.

Foto: Str/AFP

  

Der presidenten har utvist måtehold og forståelse har regimet, som ledes av Khamenei, reagert ved å bruke makt. Hittil meldes om 22 drepte og over flere hundre arresterte. Demonstrantene har også tydd til voldsbruk, og videoer av militspersonell som blir mørbanket og politifolk som blir jaget frekventerer i sosiale medier.  

Personlig tror jeg ikke disse demonstrasjonene kommer til å resultere i store omveltninger. En av hovedårsakene til dette er mangelen på en klar lederfigur. Under opptøyene i 2009 hadde demonstrantene noen klare lederfigurer i Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi. Begge disse har vært i husarrest siden de omfattende demonstrasjonene i 2009.

Derimot kan en handlekraftig Rouhani vinne folkets gunst dersom han klarer å komme opp med en troverdig plan for å stabiliser Irans økonomi og rydde oppi den enorme nepotismen og korrupsjonen som herjer mulla-veldet. Midtøsten er heller ikke tjent med at nok en regionalaktør kastes ut i enorm uro og muligens kollaps.

Til slutt er det viktig at vestlige ledere husker erfaringene fra 1979 og ikke gir uvettig støtte til opposisjonelle i eksil. Resultatet av støtten som ble gitt til Khomeini og mullaene har vi høstet i snart 40 år.  

Signert avtale før sex

Woman signing a contract

I Sverige foreslår regjeringen en ny «samtykkelov». Det anses som et godt initiativ til tross for at man skulle tro at de eksisterende lovene ville ha vært tilstrekkelige. Uansett hvilke lover som vedtas er Sverige en rettsstat på lik linje som Norge. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og bevisbyrden påligger påtalemyndigheten.

Det er muligens dette som har fått den svenske juristforening til å reagere mot dette forslaget. Selv om samtykke skal gis for hver ny handling, er det fortsatt slik at det ikke er signert en skriftlig avtale. Ei heller har påtalemyndighet vært tilstede da akten er påbegynt, dermed er det like krevende å bevis dette.   

Denne loven kommer samtidig som enkelte deler av Sverige opplever en økning i brutale overfallsvoldtekter, både i antall og i brutalitet. Ikke minst har man sett en økning i gjengvoldtekter. Siste i rekken fant sted sist søndag. 

Malmö har opplevde flere gjengvoldtekter, bland annet det som beskrives en torturlignende voldtekt av ei 17 år gammel jente ved en av byens lekeplasser. Flere erfarne politibetjenter uttalte at dette er noe av det mest brutale de har sett. En tjenestemann med 35 års erfaring sier at gjerningspersonene har passert en grense. 

Dagen før denne hendelsen gikk Malmøpolitiet ut og betrygget kvinnene om at de kunne bevege seg utendørs etter mørkets frembrudd. Politiets pressetalsperson gikk ut og var tydelig på at det å be kvinner bli innendørs var å ansvarliggjøre ofrene. 

Dagen etter hendelsen gikk politiet i samme by ut og advarte kvinnene mot å gå ut alene etter mørkets frembrudd, og på nattestid. Dersom kvinner skulle bevege seg utendørs ble det anbefalt at de skulle gjøre det to og to i lag.

Denne hendelsen er dessverre ikke enestående eller unik. Siste statistikk over seksalforbrytelser er fra 2006 og viser at 65 prosent av alle voldtekter var overfallsvoldtekter hvor offeret ikke kjente gjerningsmannen. Samme statistikk viser en kraftig økning i overfallsvoldtekter.

Vet ikke menn at sex er frivillig?

Kvinner er ofre, menn er overgripere, men innvandrere er ikke kriminelle. De siste ukene har #metoo og innvandrerstatistikk preget den norske samfunnsdebatten. Sakene har det til felles at et lite mindretalls handlinger brukes til å stemple en hel gruppe.

Dessverre ser det ut til å herske en generell hjelpeløshet rundt disse temaene i vårt naboland. Dette er samme land hvor politidirektøren for noen år tilbake på ramme alvor foreslo bruke av armbånd for å «forhindre» den utbredte tafsingen som fant sted ved festivalene i Sverige. Samme politidirektør har ansatt 200 kommunikasjonsrådgivere for å ta fatt på «kommunikasjonsproblemene». Selv har jeg liten tro på at folks trygghetsfølelse øker ved å vri og vende på sannheten.   

Trygghetsfølelse er en underlig ting, og varierer fra land til land, og by til by. Det som hjelper på folks trygghetsfølelse i vestlige samfunn er en opplevelse av og troen på at den utøvende makt kan gjøre jobben sin, og dømme dem som skal dømmes og fengsle dem som skal fengsles. En annen bit av denne jobben er befolkningens tillit til at den lovgivende makt kan vedta lovforslag som faktisk løser deres problemer. 

Jeg er redd at fokuset vil vris bort fra brutale overfallsvoldtekter. Noe som vil være svært uheldig. Det er ille at folk utsettes for voldtekt, det som vil være verre er om den lovgivende makt vedtar lover som medfører bruk av ressurser, men ikke bidrar med mer trygghet for ofrene. 

Det kalles meningsløs populisme.

Dyster innvandrer-statistikk

Flyktninger, hovedsaklig fra Syria, på togstasjon i danske Padborg i 2015. Illustrasjonsfoto: Claus Fisker/AFP

Tenk at du bor i et samfunn hvor de nyankomne og deres barn er to til tre ganger så ofte involvert i kriminelle handlinger enn andre. I norsk sammenheng har vi ikke denne type statistikk tilgjengelig, men i Danmark ble det utgitt en slik rapport for kun noen uker siden. 

Danmarks Statistikk, den danske versjonen av SSB, utga i november 2017 en publikasjon om innvandrere og deres etterkommere i Danmark. Selv om tallene kan være urovekkende, er de ikke så veldig overraskende.  Lavere deltakelse i arbeidslivet og en høyere andel som mottar sosiale stønader. Dette er oppsiktsvekkende nok, men det som er mest skremmende er kriminalstatistikken.

Tallene, som må være svært uhyggelig lesning for danske beslutningstakere, etterlater liten tvil om situasjonen og tilstanden blant innvandrere og deres etterkommere.  Av ikke-vestlige innvandrere født i 1987 hadde 42 prosent blitt dømt for overtredelse av den danske straffeloven innen de hadde fylt 28 år. For etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere er tallet 37 prosent. For menn med «dansk opprinnelse» ligger samme tallet på 17 prosent. Altså mellom 20 og 25 prosentpoeng lavere.  

Når man ser på etterkommere av ikke-vestlige innvandrere født i 1997 er tallet noe mer dystert.  Selv om antallet straffedømte for dette kullet er lavere, er det faktisk etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere i Danmark «mer kriminelle» enn innvandrere fra samme årskull. 

Generelt ligger etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere skyhøyt over etniske danske. For 1987-kullet er tallet tre ganger så høyt, for dem som er født 10 år senere er det tallet noe mer «hyggelig» og kun dobbelt så høyt. 

Antallet voldsdømte i innvandrerbefolkningen ligger godt over snittet og skyhøyt over etniske dansker, ca 3-4 ganger så høyere.  

Det som er like interessant og beskrivende for hvordan våre skandinaviske naboer ser på verden er hvordan svenske politikere velger å tilnærme seg denne typen statistikk. Det ser ut som den svenske regjeringen vil gå inn for å forby slik statistikk, fordi den på sett og vis stigmatiserer innvandrere. Det vil være som å kjøre bil i høy hastighet med bind for øynene. Ettersom du ikke ser problemene, går det nok sikkert bra. 

Det finnes aspekter med innvandring som er utfordrende. Noen innvandrere og deres etterkommere sliter med å fullt og helt slutte seg til samfunnet. det er mange årsaker til dette. Ikke minst er tillit til statsapparatet et viktig tema her. 

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama beskriver Danmark som det beste eksempel på et liberalt demokrati, med gode verdier, stor tillit og lik fordeling. Han kaller det «å bli Danmark» eller «becoming Denmark» Det er da kanskje ikke så overraskende at mennesker som kommer fra de deler av verden hvor tilliten er lav og man i stor grad må løse sine egne problemer, sliter med å tilpasse seg. Dette er ikke et forsøk på å «sosionomisere» de kriminelles handlinger.      

Norge og Danmark er sammenlignbare, selv om vi ikke er like. Men de samme tendensene ser vi i enkelte deler av Oslo og andre større byer. Dette er altså ikke problemer som finner sted i en del av Europa som er fullstendig usammenlignbare med Norge. Ei heller er innvandrermassen så forskjellig. 

Løsningen, uansett hvor lite vi måtte like det, må være en restriktiv innvandringspolitikk i kombinasjon med insentiver som fremmer en høyere grad av tilpasning. For er det noe som koster samfunnet massivt, så er det kriminalitet. Dette er en kostnad som ikke kun kan måles i kroner og øre, men også tilliten blant individene og ikke minst tillit til staten påvirkes i betydelig grad. Dette resulterer i menneskelige tragedier som vil påvirke individer resten av livet. 

Oppdragelses-reiser

Mens svensker reiser på selskapsreiser, velger enkelte minoriteter i Norge å sende barna på oppdragelsesreiser til Somalia og Pakistan. Dette er en handling som bidrar til å sabotere integreringsprosessen, og ødelegge livet til de barna som sendes avgårde for å få en moralsk korrekt oppdragelse. 

I lang tid har det pågått en praksis der foreldre sender sine barn på koranskole til land som Pakistan og Somalia. Noe av hensikten med dette har vært å avnorske "barna", få litt god gammeldags disiplin i dem og ikke minste se til at foreldrenes kultur ikke glemmes eller forsømmes.

Dette er som sagt ingen ny praksis, allerede tidlig på 2000-tallet fremkom det saker om denne typen "reiser" til hjemlandet. Det var få som snakket om det, men i en sak i DN i januar 2004 fremkom det at blant annet Minhaj Ul Quran Moskeene i Skandinavia fasiliteter denne typen reiser til Pakistan. 

Koranskolene i Pakistan ble opprettet i stort monn tildeling på 80-tallet, mye ble sponset via tvunget almisse-innsamling, og skolene var i stor grad innen den islamske Deobandi-retningen. Blant annet afghanske og pakistanske Taliban sverget til denne retningen innen islam. Altså er det ikke mye av denne ideologien som forenlig med de verdier og idealer vi verdsetter her i Norge. 

Praksisen med å sende barn til koranskoler er ikke begrenset til en gitt gruppe, også enkelte grupper Blant somaliere har sendt barn til koranskoler i Somalia. 

Koranskoler i Somalia anses som en slags utdanningsinstitusjon som skal bidra til moralske instruksjoner for barn mellom 5-14. Disse skolene nyter stor tillit blant lokalbefolkningen, nettopp fordi de kan ivareta den moralske oppdragelsen som somaliske foreldre mener deres barn trenger. I diverse forum på nett stipuleres kostnadene for slike reiser mellom 50-100 dollar i måneden.  

Det er også viktig å forstå at for enkelte minoriteter i Norge er anseelse blant deres egne, og ikke minst de som bor i "gamle-landet", fortsatt viktigere enn anseelse og aksept fra storsamfunnet i Norge. 

Regjeringen og myndighetene har i flere omganger forsøkt å ta tak i disse utfordringene. Man har blant annet strammet inn muligheten til å ta barna ut av skolen i lengre tid og utenom ferier. Dette er gode tiltak som gir noe effekt. Men så gjenstår spørsmålet om det er mer som kan gjøres.

Det er her et liberalt samfunn som Norge møter på utfordringer. Hvor store inngrep i foreldrenes oppdragelsesrett skal man gjennomføre før det blir for mye og rammer uproporsjonalt? Man kan muligens se på reduksjon eller frafall av barnetrygd og andre stønader som er rettet mot barn dersom barnet er borte fra skolen. Men et slikt tiltak vil neppe gi effekt for dem som sendes på "oppdragelsereiser" I sommerferien. 

En godt tiltak er å ta tak i de norske institusjonene som fasiliteter slike "oppdragelsesreiser". Det er både logistikk, og kostnader forbundet med slike reiser, og noen i Norge/ Europa bistår familiene med å sende barna til disse koranskolene.  

Jeg må også legge til at det er trist å observere at våre skattepenger muligens går til trossamfunn og organisasjoner som bidrar til å sabotere samholdet i Norge, og skaper grobunn for massive fremtidige problemer gjennom å fasiliteter denne typen praksis. 

Uansett hva vi velger å gjøre bør vi først og fremst ivareta barna som rammes, gjennom mest mulig skånsomme tiltak. Dette er en krevende balansegang, men det må til for å sikre fremtiden. 

PS. koranskoler i Somalia og Pakistan er lite sammenlignbare med bibelskoler på Sørlandet.

Jeg ber dere om å holde det ryddig i kommentarfeltet. På forhånd takk.

Regnskaps-problemer

Regnskap har skapt massive hodebry for mange mennesker. Spesielt mangelen på regnskap. De fleste kommer i klammeri med kemneren, eller skattefuten om man vil, enkelte kommer i bråk med arbeidsgiver fordi de har underslått penger. Det er derimot sjelden vare at folk som fremlegger riktig regnskap, kommer i trøbbel med sjefen. Men det er nettopp det som har skjedd med forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

Holmøy er mannen bak innvandrings-regnskapene. Disse regnskapene viste en heller skremmende utsikt. Innvandring kostet ikke en pose potetgull som enkelte proklamerte i 2015. Utregningen viser at fra 2025 vil innvandringen til Norge vil koste men 10.000 kroner mer i skatt pr person. Altså innvandringen koster penger, og den koster mye penger. 

Det er selvfølgelig ikke slik all innvandring koster like mye. Realiteten er at innvandring fra den tredje verden vil koste betydelig mer enn innvandring fra andre europeiske land. Dette skyldes flere faktorer. 

Norge er en høykompetanse-nasjon, Man må ha relevant kompetanse for å få jobb, dessverre er det slik at mange som ankommer Norge fra den tredje verden ikke innehar denne kompetansen som trengs og må ta utdanning i voksen alder for å få denne kompetansen. Dette er kostnadsdrivende. 

I tillegg er arbeidsledigheten høyere blant innvandrerne. Dette gjelder også dem som har bodd i Norge i over syv år. Selvfølgelig medfører også dette kostnader. 

Forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB)

Dersom noen lar seg overraske over denne informasjonen burde de reorientere seg. Det er ikke et spørsmål om innvandring koster, fordi det gjør det, men det er et spørsmål om vi skal være ærlige om det eller ei.

Her er det tydeligvis ett skille. Nåværende SSB-direktør, Christine Meyer, uttrykte tidligere i år at hun var i tvil om hun ville ha sagt ja til innvandrings-regnskapet. Hun har sågar kalt det «et sårt punkt». Meyer lurte også på om vi ønsket regnskap på andre grupper i samfunnet. Dette er et betimelig, men lite relevant spørsmål i denne sammenheng.

Den manglende relevansen skyldes flere forhold. Innvandring kan reguleres og kontrolleres. Innvandring til en velferdsstat som Norge. Om noe er innvandring en av de temaene er mest omstridt blant politikerne i Norge. Enkelte vil ha en strenger innvandringspolitikk, mens andre er for så å si åpne grenser. 

De som ønsker en liberal innvandringspolitikk mener at innvandring på lang sikt er lønnsomt. De mener også at Norge trenger innvandring for å opprettholde den velferden vi har idag. 

De som er for en restriktiv innvandringspolitikk er av en annen oppfatning, og mener at innvandring koster og vil over tid bidra til å uthule velferdssamfunnet. 

Det er pga de pågående politiske diskusjonene at innvadringsregnskapene er viktige. De skal brukes til å gi politikerne nødvendig innsikt slik at de kan fatte opplyste beslutninger. Det er uavhengig av om man er for en liberal eller restriktiv innvandringspolitikk. 

Det er også en fordel at profesjonelle og uavhengig aktører kommer med innvadringsregnskapet enn at hvermannsen sitter i sine hus og hytter og sammenligner kostnadene forbundet med innvandring med potetgullposen og bamsemums. 

Hvorvidt avskilting av Holmøy og statistikkavdelingen i SSB skyldes ene og alene innvandringsregnskapet er vanskelig å vite. Men en ting kan man være sikker på, det er lite klokt å ikke ha fakta og data om innvandring, og ikke minst regnskap som viser hva innvandring koster idag og hva det kommer til å koste oss i fremtiden. En ting er sikkert og visst: Det blir ikke gratis. 

Skammelig tåkelegging

Etter å ha sett Debatten  på NRK 19. oktober 2017 har jeg fått et inntrykk av at sosial kontroll og æreskultur handler om barneoppdragelse. At det å fortelle ungene hvor mye sjokolade de skal spise eller at de må gjøre lekser er sosial kontroll. Dette er en selektiv tilnærming til problemstillingen. 

Det kan fremstå som det  er vanskelig å forstå fenomenet sosial kontroll. Det blir spesielt fremtredende når man hører talspersoner for den muslimske befolkningen bagatellisere sosial kontroll og æreskultur som et ungdomsopprør, og sammenligne det med barneoppdragelse. 

La oss få på det rene at den sosiale kontrollen vi her snakker om ikke handler om oppdragelse, dannelse eller sosialisering i den forstand vi ønsker i Norge. Det handler om å begrense og redusere enkeltindividets handlingsfrihet i en grad som vanskelig lar seg forene med god og aktiv deltagelse i det norske samfunn eller er i tråd med norske verdier. 

Det er viktig å presisere at sosial kontroll og æreskultur ikke er et sær-islamsk fenomen. Dette fenomenet er utbredte i store deler av Midtøsten, uavhengig av religion. Det er også utbredte i Sentral-Asia og det asiatiske subkontinentet, Pakistan, India, Bangladesh og tilstøtende land i dette området. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at fenomenet slik vi kjenner det i Norge i dag, i hovedsak er knyttet til minoriteter med bakgrunn fra den muslimske verden.

Det er flere som forsøker å unngå denne noe krevende sannheten. Det er tydelig at det er enklere å snakke om "ungdomsopprør", eksotifisering, oppdragelse og majoritetsbefolkningens syns på muslimske kvinner. Slik Både Bushra Ishaq og Lena Larsen argumenterte på NRK 19. oktober.

Selv om sosial kontroll og ære eksisterer i de fleste samfunn, kommer den til syne på forskjellige måter. Dette skyldes i stor grad behovet for å ivareta æren.

I vestlige samfunn, hvor vi i stor grad lever og bedømmes som individer og våre liv i liten grad er belemret med familiens forhistorie, har vi lite behov for å forsvare familiens navn, rykte og "ære". 

I kollektivistiske samfunn hvor man i stor grad dømmes ut i fra familiens gode navn og rykte, er man i større grad avhengig av å forsvare familien mot skam, og brudd på denne berømte æreskodeksen. Det som er verre enn selve bruddet er at handlingen går ustraffet. Derfor ser vi fra tid til annen æresrelaterte handlinger, og i ytterste konsekvens æresvold og æresdrap. 

Enkelte vil også ha det til at dette handler om kjønn, og at muslimske kvinner er undertrykt og må reddes. Også her har vi en vei å gå i å forstå fenomenet. Dette handler ikke kun om kjønn, men det er i større grad knyttet til kulturen, og oppfattelsen av kjønnsroller. 

I en undersøkelsen fra 2017 gjennomført i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika fremkommer det at 61,1 prosent av kvinnene og 69,4 prosent av mennene forventer at menn skal «vokte over» eller være en slags verge for kvinnelige familiemedlemmer.

Et annet interessant punkt i samme undersøkelse er at gutter og menn anses for å være ansvarlige for de kvinnelige familiemedlemmenes oppførsel. 64,3 prosent av menn og 56,5 prosent av kvinnene mener dette.

Selv om det her fremkommer ganske så klart at det er menn som blir ansvarliggjort for å ivareta familiens "ære", viser undersøkelsen at kvinnene er enig i denne fremstillingen. Det stilles også forventninger til at menn og gutter skal håndheve denne ukulturen.  

Det er på mange måter guttenes eller mennenes rolle å ivareta slektens gode navn og rykte. Det er her problemet oppstår, og det her vi faller av når vi reduserer debatten til opprør, barneoppdragelse eller kvinneundertrykkelse. 

Det handler om en ukultur som starter i det små. Det handler om den kollektivistisk dynamikk som opprettholder mønstre som gjør enkeltindivider ufrie og i ytterste konsekvens kan koste dem livet når slekten må gjenopprette æren. Det er derfor utrolig viktig å ikke bagatellisere og fragmentere debatten, slik at det hele reduseres til opprør fra enkelt individer eller fra noen få undertrykte kvinner. Det er viktig at man snakker om reell sosial kontroll og æreskultur. Dersom man ikke gjør dette mister debatten troverdighet.

Vi må også ta innover oss at gutter og menn også er utsatt for sosial kontroll.  

Det handler om å endre en tankegang i en minoritetsgruppe, og jeg applauderer de unge jentene og guttene som tør å stå frem og fortelle om sine erfaringer. Det er den eneste måten vi kan få riktig fokus på komplekse utfordringer. 

Ufred i vår tid

TO GO WITH STORY BY FARHAD POULADI(FILES) A handout picture released by the official website of Iran's presidency office on April 8, 2008 shows Iranian President Mahmoud Ahmadinejad visiting the Natanz uranium enrichment facilities some 300 kms south of the capital Tehran. Iran will within months begin mass production of second generation centrifuges capable of enriching uranium three times faster than existing machines, atomic chief Ali Akbar Salehi said. AFP PHOTO/HO == RESTRICTED EDITORIAL USE ==
Mahmoud Ahmadinejad besøkte Natanz i 2010. Foto: AFP

Neville Chamberlain er kjent for forhandlingene med Nazi-Tyskland i 1938. Forhandlinger som han var sikker på ville sikre fred. Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».

Vi er muligens i en lignende situasjon med regimet i Iran. Flere nasjoner har fremforhandlet den nå nokså berømte atom-avtalen med Iran, noe som har «sikret» et Iran uten atomvåpen. Men disse forhandlingene har et bakteppe som ikke bør forsømmes. 

Irans ambisjoner om å bli en atommakt er ikke nye. Landets atomprogram ble startet opp under Pahlavi på 50-tallet, men programmet skjøt ikke fart før 70-tallet. Etter revolusjonen i 1979 lå programmet nede for telling, det var ikke før slutten av 80-tallet at det iranske atomprogrammet ble gjenopptatt av den islamske republikken. Imidlertid hadde ambisjonene endret seg drastisk. Det var ikke lenger et fredelig energiprogram slik den så ut til å være under sjahen, men heller et våpenprogram som skulle sikre den islamske republikken atomvåpen. 

REMOVING BYLINERESTRICTED TO EDITORIAL USE - MANDATORY CREDIT
Irans atomanlegg i Natanz. Foto: AFP

«Far» bak det pakistanske atomprogrammet Abdul Qadeer Khan var den som solgte teknologi og kunnskap til prestestyret i Iran. Det skulle gå flere år før det internasjonale samfunnet fant ut om Irans atomvåpenprogram. 

I 2005 nektet det iranske regimet for at de hadde ambisjoner om atomvåpen, men dette stemte selvfølgelig ikke. Det skulle gå flere år med forhandlinger før USA og deres allierte i regionen så seg lei og gikk til aksjon. Gjennom et velorganisert og godt koordinert datavirusangrep klarte de å ødelegge over 30 prosent av sentrifugene ved Parchin, hovedsete for regimets atomprogram. Dette angrepet var en stor bragd, Irans evne til å anrike uran ble kraftig redusert, samtidig som ingen liv gikk tapt. Det tok også lang til før teknikerne fant ut hvordan dette kunne gå seg til. 

Videre ble Iran utsatt for massive sanksjoner. Både målrettet mot atomprogrammet og generelle økonomiske sanksjoner mot landet. Dette kombinert med datavirusangrepet mot Parchin tvang regimet til å sette seg ved forhandlingsbordet. 

Dermed kan man med stor sikkerhet si at Iran ikke gikk til forhandlinger av egen fri vilje. Ei heller har de vært så veldig medgjørlige underveis. 

Det er også andre og svært problematiske aspekter om Iran skulle få fredsprisen. Iran er Midtøsten største eksportør av konflikt og vold. Landet er dypt involvert i Syria, Yemen, Irak og Afghanistan. Prestestyret sponser voldelige militser, terrororganisasjoner og har tidligere vært et nødhavn for Al Qaida medlemmer på flukt fra krigen i Afghanistan. Bland annet Abu Musab Al Zarqawi, den tidligere og meget brutale lederen for Al Qaida i Irak, oppholdet seg i Iran i en periode etter 2001. 

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif (R) and EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Foto: Joe Klamar/AFP

Iran har også utviklet langdistanseraketter, og truer Israel med utslettelse nokså jevnlig. Det går ikke mange uker mellom truslene mot Israel fra høyeste hold i den islamske republikken.

I tillegg til det overnevnte har Iran et svært problematisk menneskerettighets-rulleblad. Mangfoldige lærere, journalister, tegnere, forfattere og regimekritikere blir fengslet, torturert og drept av det iranske regimet. 

Det å belønne Iran for å ha satt seg ved forhandlingsbordet er lite klokt. Det vil være et signal til alle bøllene i verden om at det å bruke vold kombinert med fohandlinger er en god tilnærming. Dermed vil en slik pris kun oppmuntre regimer som Nord-Korea. 

Nobels fredspris er heller ikke utdeles for å terge andre statsledere. Dersom noen ønsker å tildele Iran fredsprisen for å terge Trump, så har man langt på vei misforstått hensikten med Fredsprisen. 

Dersom den islamske republikken skulle få fredsprisen vil det ikke sikre fred i vår tid, men det vil være den det islamske regimets største seieren noen gang. Til og med større enn selve revolusjonen. Denne tildelingen vil kun virke som en oppmuntring på et regimet som dreper, undertrykker sin egen befolkning og eksporterer terror. 

Et symboltungt plagg

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

I forbindelse med Kringkastingsrådets behandling av klagene de mottok for programmet «Faten tar valget» ble jeg bedt om å holde en innledning. Kringkastingsrådet mottok 5727 klager. Av disse er 5577 ble kategorisert systematisk. 19 av disse klagene kan anses som hatefulle ytringer. Debatten var intens, spesielt nå det gjaldt NRKs kommentarer til klagene før de hadde blitt behandlet av Kringkastingsrådet. 

La meg starte med noe helt grunnleggende: Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam og har en politisk symbolverdi. Men det betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten, og man kan ikke uten videre betrakte hijaben som «islamistenes uniform».

Ordrett oversatt betyr hijab, gardin, å gjemme, dekke til og isolere. Ordet brukes ikke om tildekking av kvinner i koranene eller i hadithene.

Det er mange årsaker til at hijaben skaper hodebry. En av disse årsaken er den manglende forståelsen vi har for symbolikken som ligger i plagget. Det er kanskje ikke så underlig at vi ikke har et levende forhold til dette plaggets religiøse, ideologiske og historiske betydning. Det samme kan man si om mennesker i andre deler av verden som ikke har et levende forhold til enkelte av våre, vestlige og europeiske, symboler og antrekk.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne håndfaste religiøse begrunnelser for bruken av dette plagget. Men det finnes argumentasjon for tildekking av kvinner. Dette handler i stor grad om at kvinner ikke skal friste menn. Eller bidra til seksuell distraksjon av menn. Eller som Wall Street Journal journalisten Asma Noami sa det; «Menn er altså så svake at de lar seg friste av noen hårstrå».

Disse faktorene skaper også et grunnlag for å si at de som ikke har kledd seg sømmelig på en måte kan skylde på seg selv dersom de opplever ubehageligheter.

Dersom man ser dette plaget i sammenheng med situasjonen i beduin-stammene på den arabiske halvøy ved islams spede start kan man nok påstå at tildekking av kvinnene var en slags beskyttende faktor. Heldigvis har vi kommet litt lenger enn som så i det 21. århundre. Vi har lover og regler som beskytter kvinnene, og et velfungerende rettssystem som bidrar til at alle kan behandles likt.

Det å påstå at hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hodet. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Kanskje ett historisk blikk kan fortelle oss litt mer om hijabens røtter.

Plagget vi omtaler som «hijaben» har blitt brukt i forskjellige former lenge før islam. blant beduin stammene på den arabiske halvøy, i gamle persia, og andre steder i denne regionen.  

I 1919 da egyptiske kvinner marsjerte i gatene for å kreve stemmerett på lik linje med menn, kastet de sine «hijaber». For datidens egyptere var hijaben et symbol på den osmanske kulturen. Altså ikke et religiøst plagg, eller antrekk.

Noen tiår senere kunne man se den egyptiske presidenten Naser og de egyptiske parlamentsmedlemmene le seg skakk av brorskapets krav om tildekking av kvinner. 

Hijaben fikk en ny oppsving med frigjøringskrigen i Maghrib, som et symbol på motstanden mot vestlig kultur. Dette ble videreført og skjøt virkelig fart etter den iranske revolusjonen, da hijaben aktivt, systematisk og ved tvang ble brukt som et symbol på den islamske republikken.

Den islamske republikken håndhevet påbudet med en voldsom iver og uttrykk som «ya rosari, ya tosari» «enten tildekking av hodet, eller klapps mot hodet» ble en standard uttrykk for banden som håndhevet pålegget. Den dag i dag kjemper iranske kvinner mot hijaben.

I denne sammenheng ønsker jeg å si at det vi bør ikke glemme at for de iranske islamistenes er ett av «hovedmålene» å spre de islamistiske ideologiene, eller for å bruke deres ord «å spre den islamske revolusjonen». Dermed får også hijaben en sterk politisk og ideologisk verdi for disse.

Hijaben er ikke et tradisjonelt muslimsk plagg, slik mange later til å tro. Det fikk en politisk betydning under frigjøringskrigene og statlig sponser etter den iranske revolusjonen, og popularitet i den senere tid som en identitetsmarkør.

Det plagget skaper også et skille mellom de gudfryktige og de som ikke er gudfryktige, de troende og de ikke-troende, de som er innafor og de som er utafor.

Plagget i seg selv er et tema, men når plagget anvendes av en person som har uttrykt synspunkter som understøtter noen av de problematiske sidene ved dette plagget, så forsterkes plaggets symbolverdi.

At hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hode. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden, hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Jeg må også legge til at i Norge brukes plagget også av muslimske kvinner som kan anses for å ha liberale holdninger; og er allierte i kampen mot islamister og ekstremister.

Som jeg nevnte tidligere så skaper denne sterke identitetsmarkøren også en splittelse, eller bedre sagt en rangering bland muslimer. De fromme med hijab, de som er mindre fromme går uten.

Enkelte steder kan de fromme til og med anse seg selv som så rettskafne at de kan finne på å irettesette dem som velger å skille seg ut ved å ikke bruke identitetsmarkøren.

Ikke minst forsterker disse fremstillingene et bilde av muslimer flest som meget konservative og mest opptatt av sin muslimske identitet.

Jeg mener at NRKs analyse sviktet i denne sammenheng, man har ikke innsett hvilke bilde man skaper av den muslimske minoriteten ved å fremme konservative stemmer. Det er altså ikke slik at muslimer flest er konservative, ei heller slik at muslimske kvinner flest går med hijab.

Les også: Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Dette er en svært uheldig utvikling, og langt på vei å gjøre muslimene en bjørnetjeneste.

Videre må jeg få lov til å si at NRK bidrar til normalisering av et omstridt og mye debattert plagg, ikke bare i Norge men også globalt. Til og med i muslimske land er det motstand å spore.

Bevisst eller ubevisst blir denne fremstillingen et uttrykk for at hijab er «normalen» for muslimske kvinner og jenter. De som ikke bruker dette plagget er altså ikke normen blant muslimer.

Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt.

Det vi gjør i dag med tanke på religionens plass i samfunnet, vil få betydning for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.

I et stadig mer mangfoldig og sammensatt samfunn, er det spesielt viktig at offentlige institusjoner har et bevisst forhold til hvordan de gjenspeiler og ivaretar samfunnets grunnleggende verdier.
 

I mangel på bedre argumenter

Arendal 20160816.Innvandrings-og intergreringsminister Sylvi Listhaug, nestleder i ap Hadia Tajik, partileder i SV Audun Lysebakken, ordfører i Stavanger Christine Sagen Helgø under debatten om masseinnvandringens utfordringer tirsdag under Arendalsuka.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Sylvi Listhaug (Frp) i en tidligere debatt med Hadia Tajik (Ap) og Audun Lysbakken (SV). Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix

I mangel på politiske argumenter har nå opposisjonen med Arbeiderpartiet i spissen valgt å komme med moralske argumenter for å overbevise folk om å velge dem.

Det er underlig å se Arbeiderpartiet, som er et ansvarlig parti, vri på utsagn for å skape splid. Dette er taktikkeri på sitt verste.

For å styrke dette taktikkeriet velger man å vri og vende på sitater, og fremstille en bastardisert utgave av sitatene for å styrke et bilde av motstanderen som et forkastelig menneske. Det vil være fornuftig å se på enkelte av disse sitatene og se hva som egentlig sies.

Det berømte Gullstol-sitatet er i sin helhet slik: «Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingene selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget.»

Dette sitat kan både være flåsete og muligens noe spissformulert, men det er neppe rasistisk. Det er i alle fall ikke fascistisk. 

På samme måte blir Listhaug angrepet for begrepet godhetstyrann. Dette er ikke et begrep Listhaug har funnet opp, og dreier seg heller ikke om at det er noe galt i å ville hjelpe andre. Det er professor Terje Tvedt som introduserte begrepet for å beskrive en politisk hersketeknikk, hvor politisk uenighet om løsninger medfører anklager om at man er «ond» og «hjerteløs».

I sommer ble hun angrept for å ha konfrontert islamisten Tahir ul Qadri på en ungdomskonferanse mot ekstremisme. Igjen var det ikke selve konfrontasjonen som var problemet, men at hun valgte å gjøre det på denne konferansen.  

Det ser ut som man har lyktes med denne fremstillingen. Det har gått så langt at enkelte ikke går av veien for å implisere Listhaug i drap som ikke har funnet sted.

Etter at en savnet student med utenlandsk opphav ble funnet død i Trondheim valgte en høyt respektert advokat å skrive «Tragedie, hatprat fra statsråden kan bidra til vold». Ingen ting ved denne saken tilsa at dette var et drap, ingen hadde nevnt rasisme med ett eneste ord, men like fullt er det greit å ansvarliggjøre en sittende statsråd for rasistisk motivert vold som ikke har funnet sted. 

Sylvi Listhaug (Frp) besøkte bydelen Rinkeby i Stockholm i forrige uke, med hele medie-Norge på slep. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Listhaug har på en måte blitt «det moralsk forkastelige» som skal forene laget, en felles fiende som kan kalles hva som helst i håp om å vinne noen ekstra stemmer.

Argumentene går ikke på politikken som gjennomføres, fordi store deler av Stortinget støtter tiltakene, men det er retorikken hun fører som er forkastelig. Dette vitner mer om hjelpeløshet enn noe annet. Desperate rop om hjelp i en stadig nedadgående trend. Spørs om hjelpen vil komme.  

Psykolog og forskeren ved New York University Jonathan Haidt har skrevet en bok om temaet politikk og moral, «The rigtheous mind». I denne boka påpeker han at for en liberaler er autoritet og tradisjon assosiert med undertrykking, mens lojalitet ses på som nasjonalisme og andre avskyeligheter. Dette vekker dårlig samvittighet hos de liberale. Med liberale mener han venstresiden i det politiske landskapet.

Når man ser på saken med disse brillene er det kanskje ikke så underlig at venstresiden tyr til denne typen retorikk for å høste noen få stemmer.  Det er nesten så man skulle tro at ord har mistet sin betydning og verdi når man leser hvordan de anvendes av oppegående og velutdannede mennesker.

Det er mildt sagt trist å se på. Det som gjør det enda mer trist er at de samme menneskene som ikke er villig til å sette halen på grisen, når det kommer til islamister, så lett tyr til fascist- og rasiststemplet når det kommer til sittende statsråder de ikke liker. Eller enda verre velger å insinuere at Listhaug er indirekte ansvarlig for drap.

Så når de som i dag skriker aller høyest om verdighet, vrir på utsagn og tar frem den store moralske pekefingeren for å score noen billige poenger i valgkampinnspurten, er det greit å minne om at det bare er to år siden Aps nestleder ville ha direktefly fra Finnmark til Kabul for å mer effektivt kaste ut asylsøkere.

Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

"Media og offentligheten har valgt religiøse talsmenn og betrakter dem som representanter for hele den muslimske minoriteten, mens staten valgte de «moderate» islamistene som dialogpartnere." (Walid Al Kubaisi i 2010)

Kringkastingsrådet har mottatt over 3000 klager på at Faten Mahdi Al-Hussaini får bruke hijab i NRKs valgprogram for unge.

Det burde ikke overraske noen, men det gjør det. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sier han er opprørt og lei seg, og mener det er «sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig.»

Deler av denne klagestormen har nok sin bakgrunn i forutinntatthet. Samtidig bør kringkastingssjefen reflektere litt mer over hvorfor NRK har mottatt så mange klager, uten å idiotforkalre alle som har klaget.

For å sitere Kaj Skagen, en Facebook-venn av meg, som skriver på Facebook at «Det fantastiske i denne saken er at vi - og da mener jeg normalt utdannede, samfunnsinteresserte og intelligente mennesker - etter snart 50 år med innvandring fra muslimsk-kulturelle land, ennå ikke vet hva et voldsomt iøynefallende plagg som titusener av kvinner rundt oss bærer, signaliserer i den hurtigst voksende religiøse kultur i landet.»

Da jeg kom til Norge fra Iran for over 25 år siden var folk mest opptatt av opphavslandet vårt. Religiøs tilhørighet var en av liten interesse, i alle fall der vi bodde. Muslimer var bare fra ett annet land. Med tiden har religion blitt en større faktor for muslimer og blitt en sterk identitetsmarkør for mange.

Mediene har i stor grad bidratt i negativ retning ved å fremme konservative, om ikke ultra-konservative, religiøse muslimer som en slags mal for gruppe som en helhet.

I Iran har det iranske regimet siden den islamske revolusjonen i 1979 gjort hijab til et symbol for sin religiøse og politiske identitet. Iranske kvinner i svarte chadorer og hijab representerer den ideelle typen iranske kvinner.

De stadig voksende protestene blant unge utdannede kvinner mot den iranske regimets obligatoriske hijabpolitikk, får liten støtte i de progressive kretser i den vestlige verden. I «islamofobiens tidsepoke», blir debatter om hijab og muslimske kvinners frihet vanligvis rasjonalisert som en rettighet til å dekke seg til i vestlige land.

I motsetning til hva kringkastingssjefen og andre later til å tro er ikke hijaben et tradisjonelt muslimsk plagg. Det fikk en politisk betydning under den iranske revolusjonen, men plagget fikk popularitet med framveksten av islamist-organisasjoner som fikk vind i seilene i opposisjon til vaklende totalitære arabiske regimer. Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam. Med det sagt så betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten.

En er fristet til å spørre om plaggets udiskutable politiske betydning har gått NRK hus forbi. Like interessant er det å stille spørsmål om NRKs intensjoner med programmet «Faten tar valget»:

Hva er de de ønsker å oppnå med dette programmet? Vil de vise at muslimer bruker stemmeretten sin? Vil de vise en modig kvinne som bruker stemmeretten sin? Vil de vise at Norge er flerkulturelt og i endring? Det hele virker merkelig og føyer seg bare inn i rekken over hvilken del av det flerkulturelle mediene ønsker å fremme.

Dette kan ikke understrekes for ofte. Når mediene viser et til dels ensartet bilde av muslimske kvinner, setter dette også standarden. Det viser resten av samfunnet hvordan en muslimsk kvinne ser ut og det viser også muslimer hvordan Norge oppfatter dem. Det er hijabkledde, konservative kvinner. Det er synd at NRK velger å fremme dette.

Ved å gjøre dette velger man også å skape et slags skille innad i den muslimske minoriteten. Der de fromme fremstår som en slags mal, det er de som fremmes, det er de som på mange måter anerkjennes som akseptert. Jeg tviler på at man gjør dette med overlegg, men resultatet blir det samme.

Vi ser en økning i konservative tankesett på alle fronter, noe som er bekymringsfullt. Dermed bør mediene bli mer bevisste på hvilke verdier de er med på å fremme, tilsiktet eller utilsiktet. De fleste muslimske jenter i Norge bærer ikke hijab, de fleste muslimer er ikke engang aktive utøvere av islam.

Et konkret innspill til kringkastingssjef Eriksen og NRK kunne være å la Faten få selskap av stemmer som Amal Aden, eller Mina Bai i valgprogrammet. Det kunne fått fram mer av mangfoldet som faktisk finnes der ute. Ingen er tjent med en stereotyp fremstilling av minoriteter. Selv om intensjonene er gode skaper de en stadig større skille mellom majoritetsbefolkningen og den muslimske minoriteten. Til mer hodebry for alle parter.

(Dette er en diskusjon om NRKs valg og manglende refleksjon om egen rolle, ikke en sak som omhandler enkeltindivider)

Å integrere alle er utopi

Blefjell 20110315. Skitur til hytte. Hyttetur. Serveringssted. Folk går fiskebein, fiskeben. Vinterferie, skisøndag, skiturer, sol og snø, vimpel (flagg ). Typisk norsk.FOTO: Berit Keilen / SCANPIX
FOTO: Berit Keilen / SCANPIX

Under en debatt i Arendalsuka begikk jeg tabben og uttalte at «vi kan ikke forvente at alle lar seg integrere». Det er nok fornuftig å utdype dette, før det ender opp som skjermdump hos noen av Norges mest eminente samfunnsdebattanter. 

Det å tro at man kan integrere alle er utopi. Det er som alle andre urealistiske målsetninger, slik som en mobbefri skole eller fred på jord. Det høres fint ut, men i realiteten er det ikke mulig å få til. 

Vi må erkjenne at en viss andel av innvandrerbefolkning vil ikke la seg integrere, iallfall ikke i første generasjon. Dette til tross for at de kommer seg i jobb og lærer seg språket. De ønsker ikke eller klarer ikke bli en del av AS Norge, ei heller bidra til å føre lande i en positiv retning. I en del tilfeller ser vi faktisk aktiv motstand. Eksempler på dette ser vi hos foreldre som kontakter moskeer for å få hjelp til «avnorsking» eller «kulturerehabilitering» 

Dette fenomenet ble grundig dokumenter i Dagens Næringslivs reportasjen om Minhaj Ul Quran, fra 2004. Der foreldre kontakter moskéen for å få hjelp fordi barna har blitt alt for «norske».  Moskeens løsningen er å sende dem til en av koranskolene i Pakistan. Vi kan også se hijab på barn, korrupsjon i Oslos drosjenæring og æresvold som aktiv motstand mot det norske. Ikke fordi korrupsjon og vold er fenomener som tilhører kun «de andre», men fordi dette kan sees som utslag av en manglende tillit til Norge og «det norske». 

I dag er Norge ett av landene i verden med den høyeste grad av tillit mellom innbyggeren og staten. Vi stoler blindt på at våre myndigheter vil oss vel, at politibetjenten som stopper oss i trafikkontroll ikke er korrupt og at læreren gjør sitt beste uavhengig av bestikkelser og gaver. Vi tar domstolenes og byråkratenes uavhengighet som en selvfølge.

Les også: Tajik: «Dette er de ekte norske verdiene»

For mange av dem som kommer til Norge som flyktninger har dette vært langt fra virkeligheten. Er man heldig så har man en vag drøm om politikere som vil innbyggeren vel, og et politikorps som ikke er korrupt.  

Samtidig som den manglende tilliten finnes hos Norges nye innbyggere, ser vi fremveksten av høyreekstreme grupper som står for et verdigrunnlag som er destruktivt. Disse gruppene uttrykker intoleranse for noe av det som gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Med denne intoleransen truer disse gruppene landets utvikling.  

Fra debatten: «Er det bare flaks som gjør at noen blir integrert?» IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn,stormberggründer og leder Steinar J. Olsen, KS-direktør Anne-Cathrine Hjertaas, Mahmood Farahmand  og Kompetanse Norge-direktør Gina Lund. Foto:Johny Vågenes

Det er derfor viktig og nødvendig å ha fokus på hva det betyr å være norsk, og hva Norge i fremtiden skal være.

Det betyr ikke at Norge skal bestå av nisseluer og vaffelspissende langrennsløpere. Personlig foretrekker jeg å grille kebaben min på bålpanna i solveggen på hytta, mens barna venter på påskeharen og løper rundt i mariusgenserne sine.

Vi må klare å å ha flere tanke i hodet samtidig. Vi må enes om hva vi ønsker å bevare, hva skal vi innlemme og hva er vi villig til å akseptere i fremtiden. Det er og vil alltid være en utvikling og en påvirkning fra ulike retninger, men noen grunnleggende forhold må ivaretas. For meg er ytringsfriheten og likestilling viktig og anses som avgjørende faktorer.  

Uansett hvor håpløs og meningsløs det ser ut til at verdidebatten er, må vi ikke slutte å diskutere. Det handler om fremtiden og å prøve å finne en vei som de fleste kan enes om. Denne debatten må tas på alvor uten at det reduseres til vafler og lusekofte, eller brunbeising og latterliggjøring.

Sekt med statsstøtte

Sarpsborg 20170804.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag.Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag. Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix

I en sal fylt med menn, hijabkledde jenter og noen niqab-kledde kvinner på fremste rad, valgte integreringsminister Sylvi Listhaug å konfrontere en pakistansk religiøs leder for hans holdninger til ytringsfrihet og likestilling. Som forventet blir hun kritisert. Men hvem er ul-Qadri og hva står Minhaj-ul-Quran for?

Per Lønning var en av de første som advarte mot ul-Qadri. 19. februar 1998 i en kronikk i Aftenposten advarte Lønning mot Minhaj-lederens holdning til blasfemi, Lønning skriver følgende om dialog «..ikke er mulig uten å innse at samme regler for historisk kritikk gjelder den enes hellige skrifter som den andres, og at samvittighetsforpliktet overbevisning krever uakkorderbar, gjensidig respekt». Dette er et viktig påpekning, da ul-Qadri og Minhaj så gjerne vil bygge broer og skape religiøs dialog.

Ul-Qadri har ikke for vane å legge skjul på sin synspunkter når det kommer til blasfemi og islamsk lovgivning, I bøker som «Islam and Christianity» uttrykker han at islamsk lov er overlegen vestlige lover. På 80-tallet var han en forkjemper for steining som straff i Pakistan.  

Man burde passe seg vel for å alliere seg med mennesker som mener at blasfemi burde straffes med døden. Norske journalister og forleggere som lever med politibeskyttelse kan fortelle oss litt om denne problemstillingen. 

Men det er mer som skurrer med Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri. 

I en DN artikkel fra 16. oktober 2004 fremkommer at Minhaj-ul-Quran samler inn «kilovis med gull og millioner av kroner» som sendes ut av Norge til Minhajs mektige leder i Pakistan. Artikkelen som er på over 3000 ord beskriver en heller autoritær organisasjon hvor ul-Qadri er en slags enehersker. 

I artikkelen fra 2004 fremkommer annen urovekkende informasjon. I en samtale som tas opp på lyd fremkommer det at Mihaj-ul-Quran i Oslo gjerne bistår norsk-pakistanere som vil sende barna sine tilbake til Pakistan for å avnorskes. DN-journalisten skriver følgende:

«Men president Mohammad Ansari i Minhaj-ul-Quran i Oslo, som ellers gir uttrykk for at det er viktig med integrering og deltagelse i det norske samfunnet, er villig til å hjelpe. Han ber henne tenke seg om og lurer på hvordan en mor kan miste kontrollen over en syvåring. Etter å ha forhørt seg om det virkelig er dette Iram vil, tar han på seg jeg jobben med å skaffe hennes syv år gammel pike skoleplass i Pakistan.»

I 2001 hadde også danske medier og historikere gått Minhaj etter i sømmene. Berlingske refererte fra Minhaj-ul-Qurans obligatoriske pakt som beskrev medlemmenes plikt til å «betrakte den internasjonale revolusjonen basert på Koranen, Sunna, islams verdensomspennende seier, gjenopprettelsen av islams overherredømme og den muslimske verdens enhet». Dette oppslaget resulterte i kjapp redigering av Minhaj-ul-Qurans hjemmesider, hvor blant annet omstridte ord som «verdensomspennende seier» og «overherredømme» hadde blitt redigert bort.

Generelt sett kan det se ut som Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri er nettopp ulv i fåreklær som Listhaug advarer mot. Det snakkes om integrering, kampen mot radikalisering og ikke minst utstedes fatwaer mot islamister, mens ul-Qadri og Minhaj-ul-Quran i kulissene jobber mot helt andre mål.

Den persiske poeten Saadi forteller en historie i sitt berømte verk «Gulestan». I denne historien leser vi om en mann som var mindre smart. En dag får han forferdelig vondt i øynene. Isteden for å søke råd hos legen går han til dyrelegen. Der får han medisiner som er tiltenkt dyr, og som resultat av behandlingen blir mannen blind. Mannen som nå var blind tar saken sin til retten. Der sier dommeren «kun et esel vil søke råd hos dyrelege».

Til  tross for all den informasjonen som er tilgjengelig der ute så kan det se ut som vi er mannen som søker råd hos dyrlegen.

Som sagt tidligere er terror siste stoppested på ekstremistsporet. Ungdommen blir ikke mindre radikal av at en mindre ekstrem gruppe rettleder de inn i ekstreme ståsteder.

Barnehijab og unnvikende politikere

Helt siden 2010 har LIM (Likestilling-Integrering-Mangfold) tatt til orde for et forbud mot barnehijab i grunnskolen. Bakgrunnen for vårt standpunkt er at vi gjennom flere år har sett en negativ utvikling med en stadig større utbredelse av bruk av hijab på barn, helt ned i fire- femårsalder.

Det finnes unge norske jenter som selv velger hijab, men det er liten tvil om dette stort sett er foreldrenes valg. Muslimske foreldre ikler sine barn hijab ut fra et ønske om å kontrollere dem og å forme deres identitet. En av barnehijabens viktigste funksjon er at det blir vanskeligere å velge bort hijaben i voksen alder.

Barnehijaben skaper et kunstig skille mellom barn på grunnlag av religion og kjønn.  

Et forbud mot barnehijab i skolen vil være ett godt tiltak for å sikre skolen som "nøytral grunn" der alle barn har samme rett og mulighet til utfoldelse og utvikling. Det vil også ta vekk presset mange barn som ikke bruker hijab opplever når hijaben markerer et skille mellom "gode og dårlige muslimer". Eller i verste fall gode og dårlige mennesker. 

For jentene som utsettes for hijabtvang, intimidering og press, er et forbud det eneste håpet de har.

Politikerne har med noen hederlige unntak, som Hadia Tajik (Ap) og nå sist Sylvi Listhaug (FrP) som begge har foreslått et forbud mot i hijab i grunnskolen, sviktet disse jentene.  

Derfor er det deprimerende å se en Sveinung Rotevatn i Venstre avvise forslaget i debatt med Listhaug på Dagsnytt Atten i går ettermiddag.

Rotevatn understreker riktignok at han også er i mot barnehijab, men gjentar som så mange før ham at dialog er veien å gå som et alternativ til et forbud. Dette er dessverre tomme ord.

Helt siden denne saken ble satt på dagsorden av LIM for mer enn sju år siden har det blitt møtt med argumentet om at "dialog" med foreldre er bedre enn tvang.

Har Venstre eller noen andre partier gjort noe som helst for å følge opp denne dialoglinjen? Svaret er at ingenting er gjort. Vi har ikke sett ett eneste politisk initiativ for å komme i dialog med foreldre for å beskytte barna.

"Dialog" er en tom frase som politikere bruker når de ikke ønsker å ta tak krevende utfordringer i det flerkulturelle Norge.

Det er forutsigbart og feigt.

Like forutsigbar er en Martin Kolberg (Ap) når han går ut mot forslaget fordi det vil gjøre livet "vanskelig" for muslimer.

Han synes fortsatt å leve i en villfarelse om at norske muslimer er en ensartet gruppe med felles mål og meninger. Slik er det ikke.

Et hijabforbud i skolen vil helt riktig gjøre det mer vanskelig for patriarkalske krefter som seksualiserer barn, ikke vil la muslimske jenter være like frie som gutter og skape skille mellom barn, men det vil samtidig gjøre det mindre vanskelig for liberale og sekulære muslimer.

Uansett bør norske politikere sette barnas rettigheter foran mørkemennenes interesser.

At forslaget nå fremmes fra FrP bør ikke være et hinder for å gjøre det riktige. Dialoglinjen har vært tomme ord. Forbud er det eneste tiltaket som kan gi effekt.

Det er heller ikke i strid med religionsfriheten til foreldre å forby barnehijab i skolen. Det har Den europeiske menneskerettsdomstolen slått fast.

Barnehijab kan fort bli standarden for jenter i flere barneskoler i Oslo. Det haster med et forbud som i Frankrike. Muslimske foreldre står fritt til å oppdra sine barn som de vil, men i norske offentlige skoler må vi la barn være barn og gi dem like muligheter til utfoldelse og utvikling. Uansett kjønn og religiøs tilhørighet.

Barna er de nye terrormålene

I de siste årene har Europa vært preget av systematisk islamistisk motivert vold, også kjent som islamistisk terror. Den Islamske Stat, IS, har vært hovedaktørene bak disse angrepene. Til tross for stadig reduksjon i evne til å koordinere terrorangrep fortsetter den islamistiske terrororganisasjonen å gjennomføre mer eller mindre vellykkede terrorangrep i Europa.

Den intensiverte innsatsen fra europeiske etterretningstjenester har gitt resultater. Kun i  Storbritannia har man avverget 18 planlagte terrorangrep siden 2013, fem av disse har funnet sted siden mars 2017. Tysk etterretning har avverget flere planlagte terrorangrep, det samme gjelder i Belgia. Frankrike har som kjent sine utfordringer, men har tatt kraftige grep.



Det er nå betydelig mer krevende for ekstreme islamister å koordinere og gjennomføre komplekse angrep. Desperasjonen etter å påføre skade ser ut til å være større nå enn tidligere, og enkle midler som kjøretøy og kniver benyttes i stadig større grad. 

Stadig flere amatørmessige og feilslåtte terrorangrep gjennomføres. To slike angrep ble gjennomført for noen uker siden, en i Paris og en i Brussel. I disse angrepene var det kun terroristene som mistet livet. Like fullt har IS hyllet jihadistene som sto bak angrepene. 

I en artikkel i The Wall Street Journal uttalte en terrorekspert "Vi går inni i en ny fase av terror. Det er nå løshunder som opererer, og ikke ensomme ulver". Dette er en meget treffende beskrivelse. Dessverre tror jeg dette er kun en mellomfase, og vi kommer til å oppleve en oppsving i aktivitet i tiden som kommer.  

Med de stadige tapene av terreng blir terror et mye viktigere virkemiddel for IS. De fortsetter å oppfordre til terrorangrep. Desperasjonen kan spores i disse oppfordringene og målene som anbefales. 

I den siste utgaven av IS' propagandatidsskrift, Rumiyah, oppfordres jihadistene til å gjennomføre terrorangrep i det digitale rom. Vestens økonomiske interesser fremmes som et viktig mål. 

«Ikke nøl med å ta de ikke-troendes rikdommer, enten ved bruk av makt, gjennom tyveri eller ved bedrageri»

 



Den islamistiske terrororganisasjonen stopper ikke med denne oppfordringen. Deres  tilhengere oppfordres også å ramme barn og unge. Kidnapping nevnes som en spesifikk handling. 

Det er ikke første gangen IS oppfordrer til målrettede angrep mot barn og ungdommer. 

I den første utgaven av Rumiyah, IS' propagandatidsskrift, anbefalte de å angripe unge voksne.

Den femte utgaven of Rumiyah, utgitt 6. januar 2017, sier følgende:  «en skal ikke sørge over kvinner og barn som er drept i terrorangrep.» Videre sies det « det er intet feil med å drepe barn som er blant menn som rammes av terror.»  

Da gruppen 9. april 2017 påtok seg ansvaret for terrorangrepet mot kopterne i Egypt, hvor 190 ble skadet og drept, uttalte de «De (korsfarerne) skal betale for sine handlinger ved at deres barns blod skal flyte som elver»   

Tidsskriftens 11. utgave, som ble utgitt for noen dager siden, oppfordrer jihadistene til å kidnappe «fiendens» barn. Det er angivelig anvendt et illustrasjonsbilde av et barnekor.  

Enkelte kilder rapporterer uttalelsene/ oppfordringene, i den 11. utgaven av tidsskriften, er blitt fremmet i diverse IS-kanaler. Videre sies det at fatwaen er promotert i sosialemedier og chatte-grupper hvor IS-tilhengere oppholder seg. 

Europa har tidligere opplevd målrettet terror mot barn. 

1. september 2004 angrep tsjetsjenske separatister en skole i Beslan. Rundt 1100 mennesker ble holdt gissel i tre dager, 777 av disse var barn. På den tredje dagen valgte russiske styrker å storme skolen. Utfallet ble blodig. 186 barn mistet livet.

Angrepet i Manchester kan også ses på som et målrettet angrep mot barn og unge. 

Det kan se ut som IS velger å bruke løshundene på vestlige barn og unge, og resultatene kan blir svært kostbare dersom vi ikke er godt nok forberedt og fortsetter den viktig innsatsen med å avdekke planlagte terrorangrep. 

 

Vil du være en feminist?

Politiet var tilstede under Bråvallafestialen.Fire voldtekter ble anmeldt under festivalen Foto: Pontus Lundahl/TT / NTB scanpix

Samtidig som festivalarrrangører må kansellere festivaler på grunn av voldtektsrisikoen, velger andre å skylde på pornobransjen.

I 2012 ble det anmeldt ett tilfelle av voldtekt på Bråvallafestivalen i Sverige. I 2016 ble det anmeldt fem voldtekter i tillegg til en rekke andre seksuelle overgrep. I år er fire voldtekter anmeldt og et tyvetalls andre seksuelle overgrep

Etter årets voldtektsbølge på Bråvallafestivalen valgte arrangøren å informere om at dette er siste året. Bråvalla er for alle praktiske formål historie fra og med neste år. Man kan spørre seg hva som er det bakenforliggende årsaken til disse voldtektene og hvordan de kan løses. 

I 2016 kom det svenske politiet med en banebrytende idé. De ba kvinnelige festivaldeltakere bruke armbånd for å unngå voldtekt. En underlig idé, men det vitner om desperasjonen. I år har vi fått et nytt, men eldre, utspill fra Zozan Inci, leder for den svenske kvinneorganisasjonen ROKS. Inci mener at voldtektene skyldes pornobransjen

Altså er det slik at pornobransjen sprer et kvinnesyn som resulterer i at menn, uavhengig av kulturell bakgrunn, mener at det er greit å voldta kvinner og jenter. 

Faksimile fra Nettavisens gjesteblogg

Dersom man skal følge denne tankerekken så er jeg litt overrasket over at det ikke mange flere voldtekter i vestlige samfunn. Det kan umulig skyldes manglende tilgang til pornofilmer. Det er også underlig at det er menn som står for disse voldtektene, da rundt 30 prosent av pornotitterne i Sverige er kvinner. 

I en artikkel fra 2016 i Huffington Post fremkommer det at de som ser på pornofilmer har større aksept for likestilling. Artikkelen er basert på en undersøkelse gjennomført av General Social Survey, GSS. Undersøkelsen har pågått siden 70-tallet og undersøker holdningene blant amerikanere. Omkring 25.000 menn og kvinner har deltatt i undersøkelsen. Spørsmålene har målt bruken av pornografi og i tillegg til spørsmål om likestilling.

Noe av det mest interessante med denne undersøkelse er menn og kvinners forhold til pornografi og deres holdninger til kvinner.

Lynn Comella ved University Of Nevada, Las Vegas, sier følgende « ideen om at pornografi er iboende negativt for kvinner er gjentatt så ofte, at det nå er et akseptert faktum. Dette datagrunnlaget viser en annen virkelighet og forstyrrer dette narrativet.»   

Enkelte medier valgte å fremme funnene under overskriften «Vil du være en feminist? Se på porno!». Selv om undersøkelsen ikke underbygger denne påstanden, avkrefter den at pornotittere er mer kvinnehatende enn andre samfunnsborgere. 

Vi bor i en underlig verden der presumptivt oppegående mennesker ser de rareste sammenhenger, i stedet for å snakke om de reelle problemstillingene rundt disse voldtektene. 

Som de svenske økonomen og forskeren Tino Sanandaji så pent påpekte det er det kanskje greit at BRÅ (Svenskenes svar på SSB) frigir litt data rundt etnisiteten til gjerningsmenn slik at målrettede tiltak kan iverksettes. 

Fra terror-organisasjon til regional aktør

Medlemmer av Hizbollah utenfor UNFIL-checkpoint i Libanon i 2000. Området har vært okkupert av Istrael i 22 år. Foto: Mahmout Zayat/EPA

Da perserne under Safavid-dynastiet skulle ekspandere rikets innflytelsessfære utover datidens persiske grenser, valgte de å finne naturlige allierte. Dette fant shiaen i Levanten. Safavidene valgte å sende emisærer til Levanten for å knytte kontakt med shiaene som bodde i området. Denne arven ble videreført av de påfølgende persiske monarkene, og resultatet ser man idag. 

I 1982 da en kontigent med ca tusen iranske revolusjonære gardister og noen få religiøse ankom Bekaadalen for å krige mot islams fiender og spre Khomeinis budskap viste de lite om hva denne innsatsen ville resultere i 30 år senere.  

For å etablere Hizbollah ble nettverket som Shahens etterretningstjeneste hadde etablert i Levanten og særlig Sør-Libanon et nyttig verktøy for de ivrige revolusjonsgardistene. På 70-tallet hadde iranske offiserer tjenestegjort i FN-styrken i Sør-Libanon. Brorparten av de som ble sendt til denne tjenesten var etterretningsoffiserer, enten fra de regulære militære styrkene eller fra SAVAK (Irans etterretningstjeneste).  Det må også legges til at mye av den iranske etterretningstjenesten var intakt og klar til å tjene det nye regimet etter revolusjonen i 1979. Mange av de gamle operatørene og offiserene var mer tro mot nasjonen enn ideologien, og dermed ble det å etablere et brohode inn mot de sulteforede gruppene i Sør-Libanon en smal sak.    

De første årene etter etableringen av terrorgruppen brukte det iranske regimet penger, materiell og personell på å gjøre gruppen en kapabel og troverdig motstander mot den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon. Gruppen ble også brukt for å ramme de som støttet Saddam Hussiens Irak under Iran-Irak-krigen. Lite ante det iranske regimet hvilke frukter dette ville bære i fremtiden. I beslutninger som fattes i vår dager kunne  det ikke har vært mer givende.       

De påfølgende to tiår ble brukt til å fortsette opptrening og utrustningen av Hizbollah. Da gruppen ble satt på prøve under krigen mot Israel tidlig på 2000-tallet viste den muskler. Den klarte å gjennomføre vellykkede operasjoner i eget terreng mot IDF (det israelske forsvaret). Kampene ble kjempet hus til hus. Med en effektivitet som langt overgikk det man kunne forvente av en geriljahær med enkle våpen. 

I tillegg til å bli være en væpnet styrke har de også utviklet en sivil organisasjon som bygger skoler, helsestasjoner og mer. Økonomisk selvstendighet har også blitt oppnådd, og deres politikere ble etterhvert valgt inn i til det libanesiske parlamentet. Etter krigen med Israel i 2006 var det defacto Hizbollah som gjenoppbygde deler av Beirut. Noe som ga dem en betydelig goodwill blant innbyggerne i området. 

Årene som har fulgt siden invasjonen av Irak har vært svært så gode for Hizbollah. De kunne omsider tilbakebetale deler av den gjelden de hadde opparbeidet hos sine iranske herrer. Iran som på ingen måte ønsket å kjempe en direkte krig mot USA ved sine egne grenser, var fast bestemt på å binde de amerikanske styrkene til kamper i Irak. Den mest effektive måten å gjøre å dette var å krige mot dem gjennom iransk-trente proxyer. 

Her fikk man en gylden mulighet til å bruke personellet som Iran hadde investert tid og penger i. Hizbollahs personell skulle vise seg å være meget verdifull i opptrening av de irakiske shiaene, og senere de yeminitiske huthiene. Til tross for at den iranske revolusjonsgarden i stor grad behersker arabisk, og har bred erfaring med å omgås arabere, så var bidraget fra libaneserne sårt trengt. Senere skulle de samme Hizbollah-soldatene bidra i kamper i Irak mot IS.

Etter det feilslåtte syriske opprøret mot Assad skulle Hizbollah nok engang bli en verdifull brikke, men denne gangen skulle de få en mye mer dominerende rolle. 

Mens den Islamske stat i stadige høyere tempo erobret syriske og irakiske byer deserterte syriske soldater i like høyt tempo som byene ble erobret. Den syriske hæren som fra før var kjent for å være notorisk korrupte skulle nå faktisk kjempe en krig, som de verken var motivert eller trent til å håndtere. Den syriske hæren gikk raskt i oppløsning. Den iranske revolusjonsgarden som er i lang tid har hatt en doktrine om å bekjempe fienden lengst mulig unna egne grenser kunne ikke sitte å se på en fanatisk og blodtørstig stat som hadde sverget å utrydde shiaene vokse frem. 

Nok engang ble veien til deres allierte i Sør-Libanon kort. 

I starten av krigen i Syria bla Hizbollah-soldatene brukt som en rådgiverstyrke, muligens ikke så ulik de norske styrkene som mentorer for kurdiske Peshmerga og FSA -styrkene. De hadde hovedansvaret for kamp i bebygde strøk, skarpskytter trening og noe eksplosivbruk. 

 Etter 2013 inntok gruppen en større rolle. Syriske offiserer skal ha uttalt at der Hizbollah-soldater er involvert inntar de en ledende rolle og vi bistår med logistikk, noe som også bekreftes av Hizbollah. «Vi gjør størsteparten av arbeidet. Syrerne er en slags GPS, de forteller oss om området, topografien og hvem som bor der.»

I de siste fire årene har Hizbollah vært involvert i flere større operasjon. Blant annet kampene i Al Qusayr i mai 2013, kampene om sør-Syria i 2015, kampene om Zabadani  i2015 og kampene om Palmyra i 2016. Hizbollah står med en kampstyrke på 5000-8000 mann i Syria. Dette er en betydelig styrke for en organisasjon som har en stående styrke på 21.000 mann. 

En syrisk mann gående i restene av det som var byen Qusayr i Homs-provinsen i Syria etter angrep fra luftstyrker i 2013. Foto: Al.Qusayr Media Centre/AFP

Det rapporteres også at det er Hizbollahs geriljasoldater som forhindrer syriske soldater i å plyndre områder de erobrer. I tillegg har den tidligere militsen, nå den regionale brekkstangen, blitt en slags forsvarer av minoritetene i Syria. De forsvarer blant annet de kristne og yezidiene i Syria. 

Hizbollah involverte seg i kampen med stor kampvilje. Geriljaenheten som skulle frigjøre Sør-Libanon fra Israel har i dag blitt en av de mest effektive brikkene i kampen mot den Islamske stat. Det rapporteres fra fronten at det er langt på vei er Hizbollah soldater som kjemper krigen for Assad, og både billedlig og reelt holder syriske soldater og offiserer i hånden så de ikke rømmer fra kampene mot IS. 

Sidene 2015 har gruppen også kjempet skulder ved skulder med russiske styrker, og påvirket Russlands strategiske valg. Samarbeidet med Hizallahs nyervervede alliert er meget verdifull, og gir gruppen helt unik erfaring.

En annen viktig handling er etablering av Hizbollahs ungdomsorganisasjon Mahdi-speiderne i Syria. Organisasjonen brukes som rekrutteringsgrunn (muligens er ett bedre uttrykk innsankingsområde) til organsasjonens reservestyrke.     

Geriljagruppen som skulle skyte raketter fra buskene bruker nå droner til å overvåke mål og utføre presisjonsbombing av mål. Man kan med trygghet si at Hizbollah har tatt et langt steg mot en internasjonal posisjon, som få andre er forunt. 

I etterspillet av Syria er det trolig at Hizbollah får en betydningsfull posisjon, da både Assad, og minoritetene står i en viss gjeld til dem.  

Verdensbanken anslår at gjennoppbyggingskostandene i Syria ville ligge rundt 180 milliarder dollar. Det vil være underlig om Hizbollah ikke får tilgang til en betydelig andel av disse prosjektene. (The Washington Institute's Stein Program on Counterterrorism and Intelligence sier at det vil være underlig om Hizbollah ikke blir en betydelig aktør i gjenoppbygging av Syria).

Dette alene er motivasjon god nok til å få USA til å bli kvitt Assad. I tillegg har Hizbollah etablert tette bånd til shia-militsene i Irak og Huthiene i Yemen. 

USAs stadige forsøk på å begrense Irans og dets proxyers innflytelse i Midtøsten ser ut til å ha feilet miserabelt. Det må være et betydelig nederlag for amerikanske utenrikspolitikk å se en terrororganisasjon spille en så betydelig rolle i en av vår tids viktigste konflikter, og ikke minst få en så betydelige rolle i etterspillet. 

Mistillit mot Islamsk Råd

Generalsekretær Mehtab Afsar fotografert i forbindelse med møtet med kulturministeren i april i år. Foto: Tore Meek (NTB scanpix)

Tidligere denne uka ble det klart at Kulturdepartementet tilbakeholder deler av støtten til Islamsk Råd Norge (IRN). Denne beslutningen kommer som et resultat av IRNs ansettelse av den niqab-kledde kommunikasjonsrådgiveren. Det kan nesten fremstå som IRN er mest opptatt av å distansere seg fra storsamfunnet. Noe som er svært uheldig med tanke på det samfunnsoppdraget de har påtatt seg.

IRN er etterfølgeren til det som het Islamsk Forsvarsråd, kanskje en mer passende navn dersom man tar i betraktning posisjonen organisasjonen har valgt.

Islamsk Forsvarsråd var svært aktiv da Khomeini utdelte en fatwa (dødsdom) mot forfatteren av boken Sataniske vers, Salman Rushdie. Islamsk Forsvarsråd samlet flere islamske trossamfunn mot Rushdie, og den norsk-pakistanske politikeren Syed Bokhari uttalte sin støtte til Khomeinis fatwa. Allama Mushtaq Ahmed Chishti, talsmann for forsvarsrådet, uttalte at det er «tillatt å drepe den som gjør dette. Men det er ikke tillatt å gjøre dette på egen hånd i land der det vil være et lovbrudd.»

Dette er altså hvor IRN har sine røtter. Få år etter, i 1993, ble IRN stiftet. Det skulle ikke gå mange årene før IRNs ledelse kom med kontroversielle uttalelser. I 1995 støttet lederen i organisasjonen blasfemidødsdommen mot ei 14 år gammel jente, i 1998 ba han Rushdie reise til Iran til tross for at han var dødsdømt i landet. I 2006 uttrykte enkelte i IRN støtte for drapet på den nederlandske filmregissøren Theo Van Gogh. Samme år truet man med opprør over karikaturtegningene av Mohammed. Andre lederskikkelser i organisasjonen har hatt tette bånd til terrororganisasjonen HAMAS.

Det har også vært ferskere forhold rundt IRN som gir grunnlag for mistillit. I 2016 var IRN igjen i hardt vær, med blant annet halal-sertifikat-saken og mye støy i organisasjonens styret.

Halal-sertifikatsaken ble blant annet omtalt av NTB og VG. Det var flere kjøpmenn på Grønland som følte seg presset til å kjøpe halaslaktet kjøtt av IRN. Dersom de ikke gjorde dette mistet de halal-godkjenningen de hadde fått av organisasjonen. I tillegg måtte kjøpmennene betale 6700 kroner i årlig avgift til IRN, og forretningene ble bundet til å kjøpe halalslaktet kjøtt kun av dem. Om man ikke viste bedre kunne neste mistolke dette som rene mafiametoder. Det fremkom også at IRN hadde rundt en årsinntekt på 2,4 millioner kroner for denne sertifiseringen.

IRNs sertifisering ble også kritisert av NHO-reiseliv.

Kontroversene rundt styret var heller ikke ubetydelige. IRN hadde blant annet individer i styret som støttet kjønnslemlestelse av kvinner. Den nyvalgte lederen som tiltrådte i 2016 var mest opptatt av å spre konspirasjonsteorier om jødene og 9/11.

IRN har langt på vei forsømt sin rolle som representant og dialogpartner for muslimske trossamfunn. Ansettelsen av den niqab-kledde kvinnen kan kun anses som en forlengelse av IRNs historiske arv, med en forkjærlighet for det konservative pakistanske muslimske miljøet i Norge.

Kulturdepartements beslutning om å trekke tilbake støtten er dermed fult og helt på sin plass. Både historiske og nå har IRN opptil flere ganger forsømt sin rolle som en representant for muslimske trossamfunn.

Man bør også stille spørsmålet om Islamsk råd Norge, slik den er organisert og ledet i dag har livets rett. Videre må man være mye klarere i hva man forventer av en slik paraplyorganisasjon.

PS. Det må legges til at IRN beveget seg i en positiv retning under ledelsen av Shoaib Sultan.

La den fremste lede dere

Imam Sherin Khankan fra kvinneledet moske i Danmark. Foto: AFP/Scanpix Denmark / Linda Kastrup

En kvinnelig imam i Danmark, en moské for homofile i Tyskland og et initiativ for å opprette en feministisk moské i Norge. Endringene vi observerer blant muslimer i Europa er både spennende og kjærkomne. 

Om vi ser på disse endringene i et historisk perspektiv, kan de fremstå som noe kontroversielle. Kvinner som leder moskeer og bønn er mye debattert i blant muslimske lærde, og de religiøse implikasjonene skal ikke undervurderes. Så sent som under det iranske valget ble det skapt en liten storm i det konservative vannglasset i Iran. 

Irans øverste leder Ali Khamenei uttalte «der man i islam sier la den fremste mannen blant dere lede dere, så er ikke det ekskluderende for kvinner». Uttalelsen skapte debatt.

Flere iranske kvinner uttalte at dersom man ikke kan akseptere kvinner som ledere, så vil ikke systemet - det iranske regimet - overleve. Det er nemlig de samme tekstene og begrunnelsene som brukes for å forhindre kvinner i å lede bønn for menn. 

Begrensningene som er pålagt hvorvidt kvinner kan lede menn i bønn finnes ikke i Koranen, men i hadithene, og kun ett sted. I den delen av teksten sidestilles kvinner med beduiner og korrupte individer. Det er i seg selv interessant at grunnlaget for å mene at kvinner ikke kan lede menn i bønn, er så tynt. 

Tar man steget videre, så finner man en beskrivelse der Mohammed selv ber en av sine koner lede «sine» i bønn. Det må legges til at denne teksten er omdiskutert, fordi man er uenig om hva som menes med «sine». Altså en uenighet om eiendomspronomen

Men forelegget er ikke mer sensitivt enn at det har skapt presedens og at flere mener at dette gir grunnlag for at kvinner skal kunne lede menn og forsamlinger i bønn. Altså finnes det et (rett nok omdiskutert) grunnlag for at kvinner skal kunne lede en moské for begge kjønn.

Moskeen Ibn-Rushd-Goethe i Tyskland tillater begge kjønn og homofile. Foto: REUTERS/Hannibal Hanschke

Om vi skuer utover den tekniske eller teologiske diskusjonen, er utviklingen også positiv for det bredere lag av befolkningen.

Mange muslimer opplever at de presses, og slik blir de nye stegene og tendensene avgjørende for å vise mangfoldet blant muslimene i Europa. For den muslimske befolkningen i Europa er først og fremst mangfoldig. Og mange har kun en kulturell (ikke-from) tilknytning til troen sin. Utover dette har de særdeles lite med religion å gjøre. 

Dessverre blir slike positive initiativ uglesett og fordømt av den religiøse og politiske ledelsen i den muslimske verden.  Dar al-Ifta al-Misriyyah, som ifølge seg selv skal holde muslimer oppdatert på historiske og religiøse prinsipper, fordømmer den nyopprettede moskeen i Tyskland. Dar al-Ifta al-Misriyyah er en statsponset organisasjon som anses som et fyrtårn innen islamske lovstudier.

Institusjonen skriver følgende om kvinner som leder menn i bønn.

«...Den islamske tro har valgt ut menn til å utføre visse handlinger som krever en stor fysisk styrke som for eksempel Jihad,, eller lederroller som å lede bønn.»

Altså sidestiller man bønn med krig. Selv om denne sammenligningen skulle være korrekt så har vi kvinner som leder militære avdelinger. Flere land har til og med kvinner i spesialstyrkene.

Men de har mer på hjertet, de fortsetter med å si at kvinner bør stille seg bakerst i moskeen. Dette begrunner de med noe profeten skulle ha sagt:

«De beste radene for kvinner er de bakerste, og de verste radene for kvinner er de fremste radene...»

I selve uttalelsen om moskeen i Tyskland uttaler Dar al-Ifta al-Masriyyah følgende: «Dette er ikke en positiv tilnærming for å bekjempe ekstremisme og terrorisme. Disse handlingene er et brudd på islam»

Dette viser islams enorme moderniseringsbehov, både i ledelsen og i tolkningen av tekster. Uten denne moderniseringen vil alle gode initiativ og tiltak være nytteløse og uten effekt.

Et rasistisk motivert drapsforsøk

På torsdag skrev Dagbladet om to menn som hadde gått løs på ei kvinne på grunn av hennes bekledning og religiøse tilhørighet. Et slikt angrepet kan vanskelig kalles noe annet enn rasistisk motivert vold, eller rasistisk motivert drapsforsøk om man vil.


 

I tillegg til de åpenbare knivskadene som kvinnen er påført,  bidrar disse meningsløse handlingene til å undergrave tilliten som er bygd opp mellom minoriteten og majoriteten. Videre bidrar denne handlingen til å bekrefte noe av den negative retorikken som allerede finnes i deler av minoritets miljøene.  

Jeg observere også at det er en del mennesker der ute som sprer mistanke rundt sannhetsgehalten i denne saken. Jeg må nesten spørre om de samme menneskene er like mistenksomme når kvinner anmelder voldtekt og lignende? Denne mistenkeliggjøringen er svært unødvendig og lite konstruktiv. Dersom denne kvinnen mot alle formodningen skulle ha konstruert denne historien vi jeg anta at det vil skape like store overskrifter. 

La oss ikke forverre en allerede forferdelig sak ved å spre konspirasjonsteorier rundt hendelsesforløpet og enda større mistillit blant minoritets- og majoritetsbefolkningen.

Den som dyrker vind høster storm

Iran har for første gang på mange år blitt rammet av et alvorlig terrorangrep. To symboltunge mål er angrepet, 13 mennesker er drept og flere titalls sårede. Det er første gang IS har gjennomført et direkte terrorangrep mot Iran på iransk jord.  




Etter 1979 har det iranske regimet vært den største statlige sponsoren av terror. På 80-tallet sponset det iranske regimet terrororganisasjoner i Europa og i Midtøsten. Iran var instrumentell i oppsettingen av Hizbollah, sponsing av Hamas og organisasjoner som gjennomførte målrettede angrep i Europa. 

I de siste 40 årene har det iranske regimet vært en sentral aktør i terroren som har rammet Israel, israelske interesser og jøder i store deler av verden.   

I 2001 da vestlige styrker intensiverte kampen mot Al-Qaida i Afghanistan, valgte flere av Al-Qaidas toppledere, blant annet Abu Musab al-Zarqawi, å flykte til Iran. Iran tok dem imot med åpne armer. Mange av disse fikk lov til å bli i landet, enten under husarrest eller med sterk begrensning på bevegelsesfriheten.

Al-Zarqawi valgte å reise til Irak, hvor han satte opp Al-Qaidas irakiske franchise. 

Etter invasjonen av Irak i 2003, valgte Iran å gå tungt inn for å støtte alle som kunne ta amerikanske liv i landet. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg.

August 2003 skulle bli en slags rød-linje for Irans forholdet til Al-Qaida i Irak. To bilbomber ble detonert på utsiden av Imam Ali Moskeen i Najaf. Denne moskeen er en av shiaenes helligdommer. 95 menneskeliv gikk tapt. En av disse var Ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for det islamske revolusjonsrådet i Irak. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Dette skulle utløse en harme uten sidestykke hos det iranske regimet. En av deres nærmeste allierte hadde blitt myrdet, og den som sto bak var en de anså som en alliert. En de hadde gitt husly til når nøden var størst. 

Etter dette gikk Iran inn med hud og hår for å trene, utstyre og støtte shiamilitser i Irak. Iran brukte sågar personell fra libanesiske Hizbollah for å gjennomføre operasjoner, både mot de allierte styrkene i landet og Al-Qaida. 
I et brev fra 2007 skriver den nå avdøde Al-Qaida lederen Bin Laden «Det er ingen behov for å krige med Iran. Landet er vår arterie for penger, personell og kommunikasjon, så vel som gisler.» Dette brevet var rettet til Al-Qaidas leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi. Den samme organisasjonen som senere skulle danne grunnlaget for den Islamske Stat. 

Denne anbefaling falt for døve ører. Zarqawi var ingen pragmatiker, og han anså de irakiske shiaene som en like stor trussel som amerikanerne og jødene. På et tidspunkt under konflikten i Irak drepte al Qaida flere irakiske shiaer, enn amerikanske soldater. 

Selv om forholdet mellom Iran og Al-Qaida har vært meget anspent har landet blitt utsatt for terrorangrep utført av Al-Qaidas hovedorganisasjon.  

Angrepet på den iranske nasjonalforsamlingen og Imam Khomeini-mausoleet er det første angrepet IS gjennomfører i Iran. Med angrepet på disse to symboltunge målene, viser den Islamske stat at heller ikke Iran er immune mot terror.

Dette angrepet synliggjør flere mangler ved det iranske regimets sikkerhetsarbeid. Irans utenrikspolitiske slagord om å «forsvare Iran lengst unna egne grenser» har feilet, i tillegg ser man et helt klart rift mellom revolusjonsgarden og det øvrige iranske forsvaret. Enheten som er spesielt trent for gisselredningsaksjoner ble ikke benyttet, det var en av revolusjonsgardens enheter som ble satt inn.

IS har også gått ut med en klar advarsel til Iran, det kommer til å komme flere angrep. I en av videoklippene fra terroraksjonen sier en av gjerningsmennene «Vi kommer til å forbli». Dette er IS' nye mantra, og de har nok tenkt å forbli i Iran i lang tid fremover..  



Det mest ironiske i etter hendelsen er at det iranske regimet ser bort ifra sin egen instrumentelle rolle i å støtte terrororganisasjoner, og velger heller å advare andre nasjoner mot å gi støtte til IS.   

40 år med støtte til terrororganisasjoner ser ut til å hjemsøke den iranske sivilbefolkningen, og regimets kjerne. For det skal ikke herske noen tvil om at IS' angrep var rettet mot symbolet for revolusjonen og de har varslet at det kommer mer. IS er ikke kjent for tomme politiske løfter, de kommer til å levere på denne lovnaden.

På farsi sier man «den som dyrker vind, høster storm.» Det er nettopp det som skjer nå. Iran har dyrket frem diverse terrororganisasjoner og nå høster de stormen disse skaper, og denne stormen kommer til å bli langvarig. 

Den som dyrker vind høster storm

Iran har for første gang på mange år blitt rammet av et alvorlig terrorangrep. To symboltunge mål er angrepet, 13 mennesker er drept og flere titalls sårede. Det er første gang IS har gjennomført et direkte terrorangrep mot Iran på iransk jord.  


Etter 1979 har det iranske regimet vært den største statlige sponsoren av terror. På 80-tallet sponset det iranske regimet terrororganisasjoner i Europa og i Midtøsten. Iran var instrumentell i oppsettingen av Hizbollah, sponsing av Hamas og organisasjoner som gjennomførte målrettede angrep i Europa. 

I de siste 40 årene har det iranske regimet vært en sentral aktør i terroren som har rammet Israel, israelske interesser og jøder i store deler av verden.   

I 2001 da vestlige styrker intensiverte kampen mot Al-Qaida i Afghanistan, valgte flere av Al-Qaidas toppledere, blant annet Abu Musab al-Zarqawi, å flykte til Iran. Iran tok dem imot med åpne armer. Mange av disse fikk lov til å bli i landet, enten under husarrest eller med sterk begrensning på bevegelsesfriheten.

Al-Zarqawi valgte å reise til Irak, hvor han satte opp Al-Qaidas irakiske franchise. 

Etter invasjonen av Irak i 2003, valgte Iran å gå tungt inn for å støtte alle som kunne ta amerikanske liv i landet. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg.

August 2003 skulle bli en slags rød-linje for Irans forholdet til Al-Qaida i Irak. To bilbomber ble detonert på utsiden av Imam Ali Moskeen i Najaf. Denne moskeen er en av shiaenes helligdommer. 95 menneskeliv gikk tapt. En av disse var Ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for det islamske revolusjonsrådet i Irak. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Dette skulle utløse en harme uten sidestykke hos det iranske regimet. En av deres nærmeste allierte hadde blitt myrdet, og den som sto bak var en de anså som en alliert. En de hadde gitt husly til når nøden var størst. 

Etter dette gikk Iran inn med hud og hår for å trene, utstyre og støtte shiamilitser i Irak. Iran brukte sågar personell fra libanesiske Hizbollah for å gjennomføre operasjoner, både mot de allierte styrkene i landet og Al-Qaida. 
I et brev fra 2007 skriver den nå avdøde Al-Qaida lederen Bin Laden «Det er ingen behov for å krige med Iran. Landet er vår arterie for penger, personell og kommunikasjon, så vel som gisler.» Dette brevet var rettet til Al-Qaidas leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi. Den samme organisasjonen som senere skulle danne grunnlaget for den Islamske Stat. 

Denne anbefaling falt for døve ører. Zarqawi var ingen pragmatiker, og han anså de irakiske shiaene som en like stor trussel som amerikanerne og jødene. På et tidspunkt under konflikten i Irak drepte al Qaida flere irakiske shiaer, enn amerikanske soldater. 

Selv om forholdet mellom Iran og Al-Qaida har vært meget anspent har landet blitt utsatt for terrorangrep utført av Al-Qaidas hovedorganisasjon.  

Angrepet på den iranske nasjonalforsamlingen og Imam Khomeini-mausoleet er det første angrepet IS gjennomfører i Iran. Med angrepet på disse to symboltunge målene, viser den Islamske stat at heller ikke Iran er immune mot terror.

Dette angrepet synliggjør flere mangler ved det iranske regimets sikkerhetsarbeid. Irans utenrikspolitiske slagord om å «forsvare Iran lengst unna egne grenser» har feilet, i tillegg ser man et helt klart rift mellom revolusjonsgarden og det øvrige iranske forsvaret. Enheten som er spesielt trent for gisselredningsaksjoner ble ikke benyttet, det var en av revolusjonsgardens enheter som ble satt inn.

IS har også gått ut med en klar advarsel til Iran, det kommer til å komme flere angrep. I en av videoklippene fra terroraksjonen sier en av gjerningsmennene «Vi kommer til å forbli». Dette er IS' nye mantra, og de har nok tenkt å forbli i Iran i lang tid fremover..  

Det mest ironiske i etter hendelsen er at det iranske regimet ser bort ifra sin egen instrumentelle rolle i å støtte terrororganisasjoner, og velger heller å advare andre nasjoner mot å gi støtte til IS.   

40 år med støtte til terrororganisasjoner ser ut til å hjemsøke den iranske sivilbefolkningen, og regimets kjerne. For det skal ikke herske noen tvil om at IS' angrep var rettet mot symbolet for revolusjonen og de har varslet at det kommer mer. IS er ikke kjent for tomme politiske løfter, de kommer til å levere på denne lovnaden.

På farsi sier man «den som dyrker vind, høster storm.» Det er nettopp det som skjer nå. Iran har dyrket frem diverse terrororganisasjoner og nå høster de stormen disse skaper, og denne stormen kommer til å bli langvarig. 

 

Integrering er ikke nok

Storbritannia og London utsettes for nok et forferdelig islamistisk terrorangrep. En kassebil meier ned uskyldige, og deretter går tre menn løs på sivile med kniver. Det er kun på grunn av tilstedeværelsen av væpnet politi at omfanget av terrorangrepet ikke ble mer omfattende.

 


 

Som borger, og muslim, er jeg nokså lei disse hendelsene. Jeg er drittlei av at andre muslimer er villige til å meie ned, stikke og sprenge andre mennesker i fillebiter i islams navn. Det som kanskje gjør meg like forbanna er at antatt oppegående mennesker i samfunnet vårt nekter å se sammenhengen, og fortsatt blånekter at dette har noe med religion å gjøre. Det er fortsatt mer behagelig å snakke om bombingen av Irak og Libya, imperialismen og litt rasisme. Storbritannias statsminister skal ha honnør for at hun snakker om islamisme som en destruktiv ideologi.    

Nok om det.

Hendelsen i London kommer kun få dager etter selvmordsangrepet i Manchester. Etter hendelsen i Manchesters fikk byens sikkerhetsmyndigheter hard medfart. Innledningsvis ble det sagt at den lokale imamen hadde rapportert Manchester-terroristen Abedi til politiet, men politiet hadde ikke fulgt opp rapporten. 

Dessverre ser det ikke ut til at dette stemmer. Moskeen som angivelig skulle ha rapportert Abedi til politiet, hadde ikke gjort dette. Denne manglende rapporteringen er ikke enkeltstående hendelse. Storbritannia ser ut til å ha store problemer når det kommer til islamismen. 

Storbritannia har ca 23.000 jihadister. De gode nyhetene er at det er kun 3000 av disse anses som en trussel mot staten. Det er liten trøst for dem av oss som blir drept av selvmordsbombere, med kniver eller meid ned. Noe har gått veldig feil i Storbritannias antiradikaliseringsarbeid.

Skal man tro Nafiz Afzal, en av dem som har stått fremst i kampen mot radikalisering i Storbritannia, skyldes dette islamister som utgir seg for å være forsvarere av liberale verdier, De som gjerne snakker om individuelle rettigheter samtidig som de fremmer totalitære ideologier. 

I et intervju med The Times forteller Afzal at en av organisasjonen som har stått fremst i å motarbeide antiradikaliseringsarbeidet i UK er paraplyorganisasjonen for islamske trossamfunn, Muslim Council of Britain, Det britiske muslimske råd. Rådet som har samme rolle som Islamsk råd Norge, representerer over 100 muslimske trossamfunn i Storbritannia. Skal man tro det britiske aviser skriver, så er organisasjonen instrumentell i å spre feilaktige rykter om antiradikaliseringsarbeidet, og gjennom dette undergrave innsatsen.  

Elendigheten for det britiske antiradikaliseringsarbeidet stopper ikke med dette. For en tid tilbake ble det avdekket at imamer ansatt for å motarbeide radikalisering i fengslene, faktisk var de som bidro til å radikalisere de innsatte. Dette gjorde de ved å spre ytterliggående islamistisk lektyre, og spredde ytterliggående ideologi gjennom sine prekener. 

De overnevnte eksemplene viser hvordan trossamfunn går inn for å undergrave antiradikaliseringssarbeidet, og i andre tilfeller aktivt radikaliserer individer. Første trinnet i arbeidet mot radikalisering og islamisme er å slutte å tro at de samme religiøse lederne som lot ekstremismen få utvikle seg i deres miljøer, på en eller annen overnaturlig måte skal få slutt på den.  

Deretter vil det være produktivt om man beveger seg bort fra den naive forestilling om at jihadistene er noen villfarne lam som er lokket av den smale sti som utgjør den virkelige islam av noen busemenn. 

Dessverre ligner det britiske antiradikaliseringsarbeidet mer og mer på en tragedie pga de overnevnte villfarelsene. Noe som vil medføre at arbeidet mot radikalisering og terror er satt tilbake med flere år. 

For å ta igjen det tapte blir britiske myndigheter nødt til å bruke polisiære metoder som overvåkning, innreiseforbud og andre mindre liberale tiltak i mye større grad. Dette vil på kort sikt gi gode resultater, men det er også viktig å innse at det langsiktige arbeidet mot radikalisering og terror ikke lenger kan begrenses til integrering.   

Vi i Norge er heller ikke løsrevet fra resten av verden, og desto fortere vi lærer av andres feilgrep desto raskere kan vi trygge våre borgere mot blodtørstige jihadister, som mener at veien til himmelen er brolagt med lik av uskyldige mennesker. 

La oss snakke om sammenhengene

Etter terrorangrepet  i Manchester måtte vi nok en gang oppleve kommentatorer, eksperter og politikere som fornektet sammenhengen mellom terror og islamisme.

For to dager gikk det av en kraftig bombe i Kabuls politidistrikt 10, et området jeg kjenner godt. Minst 90 mennesker skal være drept, mer enn 400 er skadet. Sannsynligvis sto IS bak. Ingen har så langt forsøkt å forklare terrorangrepet i Kabul med utenforskap, manglende tilhørighet, ungdomsopprør og islamofobi.



La oss reise noen tiår tilbake i tid til 80-tallet.  

Året er 1984, under en felles pressekonferanse med Frankrikes  president François Mitterrand og Syrias president Hafez al-Assad, sier Mitterrand at det ikke finnes bevis for at Syria har koblinger til terror. Uttalelsen ble møtt med lett hoderysting. Bare ett år tidligere hadde 56 franske soldater blitt drept i et terrorangrep mot den franske ambassaden i Beirut i Libanon. Et år før angrepet på ambassaden hadde Frankrikes ambassadør til Libanon blitt drept i et attentat. Fransk etterretning koblet begge hendelsen til syrisk-støttede terrororganisasjoner. 

Journalist Richard Bernstein skrev i en artikkel, i The New York Times fra 1986, at Frankrike ikke kunne reagere klart og utvetydig mot terrorgrupper sponset av Syria uten å risikere å fornærme de land og grupper som de var avhengig av for å bekjempe terrorisme rettet mot Frankrike.  Frankrike hadde altså endt opp i en såkalt "catch 22". Ved å fordømme Syria, ville man ende opp med å miste de allierte man trengte for å bekjempe terror.

I dag er vi en lignende situasjon. Vi er avhengig av et godt forhold til muslimske medborgere og islamske trossamfunn for å avdekke islamister, både de fredelig og de voldelige. Vi er også avhengige av våre internasjonale samarbeidspartnere for å bekjempe islamistiske grupper, eller aller helst at våre "venner" slutter å sponse ekstreme og ytterliggående grupper. Kan det da tenkes at man helst ikke vil fornærme individer og grupper som kan være bidragsytere?

Det er mulig å anta at man helst vil snakke om andre forhold enn islam og islamisme som en av de bakenforliggende årsakene til terroren.



 

Jeg tror ikke at denne tilnærmingen bringer noe positivt med seg. Den bidrar også til å undergrave troverdigheten til institusjoner som er helt avhengige av vår tillit for å kunne ivareta våre interesser. 

Det skal ikke være tvil om at terror gjennomført av muslimer i islams navn, har noe med islam å gjøre. I alle fall fra gjerningspersonens ståsted. Det skal heller ikke være noen tvil om at de som gjennomføre selvmordsangrep oppriktig tror på at deres handling vil være i islams interesse. Å ikke tro på deres motivasjon er å bedra oss selv. 

En av verdens mest anerkjente forskere på jihadisme, Thomas Hegghammer sier følgende i et intervju med Weekendavisen:

"Empirien viser at en stor del av jihadistene gjennomgår en fase hvor de ferdes i religiøse og konservative, men ikke-voldelige moskeer og miljøer, før de blir tiltrukket av voldelige miljøer"

Han har selvfølgelig rett, det finnes en klar sammenheng. Det utelukker ikke andre årsaksforklaringer, men altfor mange har i for lang tid nektet for linken mellom religiøse miljøer og voldelig islamisme.  

Eller for å bruke Hegghammers ord: " ...Påstanden om at terrorister går direkte fra å være hasjrøykende kriminelle til å bli jihadister er rett og slett ikke riktig."

Det er  på høy tide å å innse de reelle og virkelige utfordringene. Vi må være ærlige om hvem som bidrar til terroren, og om hvor terroristene finner sin motivasjon. Uansett vår lite det måtte falle i smak hos våre "allierte" og venner i kampen mot denne ekstremismen. 

Den problematiske alliansen

Foto: Bandar Al-jaloud/AFP

Mens Trump reiser til verdens fremste eksportør av islamisme og største bidragsyter til radikalisering og prøver å tilrettelegge for et samarbeid mot terrorisme, sprenger selvmordsbombere ungdommer i fillebiter i Europa
 
Trump ser ut til å være stålsatt på å redusere terroren mot vesten og Irans innflytelse i regionene. I denne kampen velger han å alliere seg med Saudi Arabia og andre gulfstater. Problemet i denne alliansen er at Saudi Arabia anses for å være en av de største bidragsyterne til radikalisering. 

I årene etter den iranske revolusjonen har Saud -familien brukt enorme summer på å eksportere statens ideologi gjennom alle de tusener moskeer de har bygd rundt omkring i verden. I motsetning til Iran som direkte og over statsbudsjettet støtter terrororganisasjoner, kommer mye av terrorstøtte i Saudi Arabia fra ikke-statelig aktører. Det må legges til at mange av disse aktørene har tette bånd til regimet og den regjerende eliten i landet. Andre terrorstøttende aktører blir åpenlyst omfavnet av ledende religiøse ledere i kongedømmet på den arabiske halvøy.

Selv om den enorme Saud-familien med alle prinsene ikke utgjøre regimet, er landets økonomi og prinsenes økonomi meget sammensveiset. Det vil si at dersom en prinsen støtter en terrororganisasjon så er det indirekte via statskassen og med mer eller mindre godkjenning fra regimet. Det kan legges til at kong Salman var selv involvert i å samle penger til mujahedin i Afghanistan under krigen med Sovjetunionen. 
 
Av Trumps nyervervede allierte er det ikke kun prinsene i Saudi Arabia som direkte og indirekte bidrar til radikalisering og spredning av en ytterliggående ideologi. 

Skadde mennesker utenfor Manchester arena. Foto: Joel Goodman/LNP/Rex/Shutterstock

Langt på vei de fleste luftoperasjonene mot ISIL styres og kontrolleres fra Al-Udeid militære flyplass lokalisert i Qatar, operasjonene mot Taliban styres også fra dette kommandosentret. I tillegg til det overnevnte er dette også hovedbasen for kontroll og kommando for amerikanske spesialstyrker i området. Mens amerikanske styrker kriger mot islamister i Irak, Syria og Afghanistan huser Qatar flere ytterliggående islamistiske predikanter, blant annet Yusuf al-Qaradawi som er kjent for blant annet å ha sagt «De som dreper amerikanske styrker er martyrer».
 
I tillegg skal Doha, hovedstaten i Qatar er den som muligens utøver mest såkalt «soft power» på vegne av islamister gjennom den Qatar støttede satellittkanalen Al Jazeera. Qaradawi har blant annet et fast ukentlig program på kanalen, samme kanal som flere ganger publiserte uredigerte videoer av Bin Ladens propaganda videoer.
 
Med dette bakteppe kan man påstå at dette samarbeidet muligens ikke vi påvirker terrorfaren Europa. Mye av grunnlaget for denne terroren legges av dem Trump, og en forlengelsen av oss, forsøker å samarbeide med for å redusere terroren. 


Mange vil også si at terrorfrekvensen i Europa er lavere nå enn tidligere og verden er mer fredelig totalt sett, men den store forskjellen er at konfliktene som påvirker oss er nærmere og voldspotensialet betydelig større. Det hjelper heller ikke at vi har samarbeidspartnere som ikke vil oss vel, og sponser terrorister som dreper uskyldige og skryter av det på sosiale medier.   

La oss feire 17. mai

Foto: Erik Johansen / NTB scanpix


I Norge er det nå et forhøyet trusselnivå, og det er iverksatt en del sikkerhetstiltak. Det norske politiet oppfordrer befolkningen til å bruke byrommet mest mulig og delta i 17. mai-feiringen. Dette er et konstruktiv og godt forslag. Nettopp fordi vi må fortsette å leve våre liv.

Det er en gang midt på 80-tallet, jeg er ikke mer enn fem, eller kanskje seks år. Det er kveld og vi sitter i hagen og jeg hører et kraftig smell over huset vårt. Jeg spør far «hva er den lyden»? Han svarer det er et fly som bryter lydmuren. I mange år fremover, faktisk den dag i dag, forbinder jeg muren, som var gjemt bak fersken- og aprikostreet i bakgården, med lydmuren.

Den type hendelser var dagligdags. Iran var i krig med Irak. Irakiske fly bombarderte sivile mål, iranske jagerfly tok av fra Mehrabad for å avskjære dem. Vi bodde ikke så langt unna så slike hendelser ble mer eller mindre dagligdags.

Noen år senere skulle det bli enda verre. 

Sånn var altså hverdagen i flere år. Folk gjorde små tiltak i hverdagen for å få dagene til å gå rundt, og oppleve en viss trygghet.  

Jødene i Europa og i Israel lever med en høyere terrortrussel hengende over seg til daglig. Det er noe de har levd med i mange tiår, men de fortsetter å feire høytidene. Da den israelske nasjonaldagen skulle feires i Oslo i begynnelsen av mai, var det en overbevisende antall polititjenestemenn og kvinner tilstede, i tillegg til ambassadens egne sikkerhetsfolk. Det var dette sikkerhetsoppbudet som måtte til for å feire dagen.

Den islamske stat, som har påtatt seg ansvaret for de fleste terrorangrep på europeisk jord de siste årene, legger ikke skjul på hva de ønsker. Deres mål gjentas jevnlig i gruppens egenpubliserte blad. 

Den islamske stat anerkjenner ikke grensene til moderne nasjonalstater, ei heller demokratiske og liberale stater og deres verdier. 

Målet med disse terrorangrepene er ikke nødvendigvis kun å ta livet av uskyldig mennesker, men å skape misnøye med, og mistillit til staten og myndighetene. Altså føler vi oss ikke trygge vil vi i mindre grad stole på våre styresmakter, og det vil i større grad gi grobunn for konflikt. Dersom IS lykkes med dette, har de langt på vei skapt en selvforsterkende sannhet. 

I 2015 sa generalmajor og sjef for de amerikanske spesialoperasjonsstyrkene i Midtøsten Michael K. Nagata, «Vi har ikke bekjempet ideen, det er såvidt vi forstår den». Det kan nok være sant, men en av de aller beste måtene å bekjempe IS' idé og deres ideologi på er nok å vise tillit til hverandre og til staten. Det å vise tillit inkluderer å kritisere, men samtidig må vi stole på at norske politikere og beslutningstakere har evne og vilje til å ivareta våre interesser og trygghet. .

Jeg vil påstå at dersom vi lar oss skremme fra å delta i 17. mai-feiringen og uteblir fra andre store arrangementer har ekstremistene oppnådd noe av hensikten med deres terrorhandlinger. Dermed vil jeg oppfordre alle til å feire 17. mai, som de alltid har gjort. 

Bruk byrommet som dere alltid har gjort, og stol på at de som er satt til å ivareta vår trygghet gjør sin jobb.

Elefanten i rommet

Islamistisk terror har rammet i Skandinavia. Våre politikere er sjokkerte. Det har de liten grunn til å være. 

I februar 2015 skjøt og drepte 22 år gamle Omar Abdel Hamid al-Hussein en deltaker på et debattmøte om ytringsfrihet på Kruttønnen i København. I tillegg rakk al-Hussein å myrde en frivillig vakt utenfor synagogen i Krystalgade, før han selv ble skutt av politiet. Gjerningsmannen hadde sverget troskap til IS. Målet for angrepet var den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks, som deltok på debattmøtet. 

Rett før jul 2010 sprengte Taimour Abdulwahab seg selv i et bilbombeangrep i Bryggargatan i Stockholm. Målet var å ta livet av minst 30-40 julehandlende mennesker. Abdulwahab, som hadde forbindelser til al Qaida, mislyktes og ble selv det eneste dødsofferet. Det var det første selvmordsangrepet i Norden. 

PST vurderer et angrep fra islamistiske grupper som den største trusselen mot Norge i sin årlige trusselvurdering. Flere planlagte terrorangrep har blitt avverget i de siste årene.  

Europa har vært utsatt for en rekke IS-motiverte terrorangrep. Senest i London for mindre enn en måned siden. Likevel, når terroren rammer, opplever vi de mest absurde bortforklaringer. 

Etter det IS-motiverte terrorangrepet i Nice sommeren 2016, et angrep som fulgte samme oppskrift som angrepet i Stockholm; en lastebil i rasende fart inn i en folkemengde for drepe og skade flest mulig, kunne Ap-politiker og samfunnsdebattant som Tony Burner, fortelle oss om uttalte at handlingen skyldtes den aggressive sekularismen i Frankrike. 

Andre mer og mindre kjente meningsbærere mente at terroren var et svar på en målrettet trakassering av muslimer. Etterhvert som IS-inspirerte og IS-tilknyttede jihadister gjennomførte stadig nye angrep i Frankrike, Belgia og Tyskland, ble forklaringene mer diffuse. Det kunne være  utenforskap, eller sosioøkonomiske forhold som lå til grunn. 

 



Eller psykiske problemer. I hvert fall var det snakk om ensomme ulver. Noe det like sjelden har vært. De fleste har hatt medhjelpere. 

Sverige har på sin side ført den mest liberale innvandringspolitikken i Europa, og antirasismen og toleransen er så nedfelt i offisiell politikk og i samfunnet at selv litt forsiktig kritikk av islam har blitt stemplet som islamofobi. 

Dette til tross, det tok ikke lang tid før noen mente at Sverige har en del av skylden for terroristens handlinger. 
På sin åpne Facebook-profil, skriver koordinator i Leger uten Grenser, Sebastian Stein at "det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunnen for at folk gjør grusomme ting."

Vi må bare tørre å elske hverandre mer, så løser dette seg på en god måte. "Kjærlighet og inkludering er svaret", skriver han. Statusen har fått over 200 likes. (Stein utaler seg som privat person, og jeg må legge til at jeg støtter Leger uten grenser)

Det er like naivt og absurd, som det er provoserende. 

Problemet er heller at Sverige har vært for tolerante. Slike selvpiskende utspill, kan selvfølgelig avskrives som barnslig og ufarlig naivitet, men det er et problemer når de står til hinder for et helt nødvendig oppgjør med illiberale og farlige holdninger i samfunnet. 

I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen. Antidemokratisk fundamentalisme er feid under teppet, i et forsøk på å skåne noen eller noe. 

Det er på høy overtid å slutte med ønsketenkning og barnslig og meningstom kjærlighetsretorikk. Det liberale og demokratiske Europa har en plikt å ta et oppgjør med alle autoritære og antiliberale ideologier, inkludert islamismen. 

Den britiske tidligere ekstremisten og nå liberale muslimen, Majid Nawaz, har sagt at:    "Det å si at islamsk terror ikke har noe med islam å gjøre er like absurd som å påstå at islamsk terror har alt med islam å gjøre.... Vi må identifisere denne voldelige ideologien islamisme, undergrave den og støtte de som vil reformere islam."

Det er på tide å våkne opp og ta radikal islam på alvor. 
 

Jihadist med legeattest

Ubaydullah Hussain Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

«Jeg er fritatt fra å utføre jihad, jeg er fritatt fra å reise. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at min helsetilstand ikke tillater at jeg drar på lange reiser.» Dette er ordene til den nå dømte islamisten, IS-sympatisør og selvutnevnt IS-rekrutteringssjef i Norge, Ubaydullah Hussain.

Denne feigheten er gjennomgående for mange ledere i jihadist- og islamistmiljøer. De er enten for verdifulle eller for syke til å delta i kamper, men andre kan gjøre denne jobben for dem.

Les også: Villig til å la andre dø for islam og sharialov i Norge

De norske islamistene er på ingen måte unike. De minner mer og mer om andre islamister, sånne som man finner i land i som Afghanistan, Iran og Saudi Arabia.

Talibanledelsen sitter selv i Pakistan, nærmer bestemt, Quetta, og drikker sin utvannede te og forteller unge menn at de må sprenge seg selv i lufta, men selv er de altfor verdifulle til å ofres, de måtte jo tross alt lede kampen.

Det Iranske regimet bruke barn ned i seksårsalderen til å rydde minefeltene for dem. Disse barna ble utstyr med kinesiske plastnøkler til «himmelen», eller paradis om man vil. Disse nøklene skal ifølge ryktene ha vært velsignet av Khomeini selv. De fikk disse nøklene og ble sendt ut i de irakiske minefeltene. Dette ble disse barnas siste løpetur.



I dag brukes også ungdommer og barn av shiamilitser i Midtøsten. I Iran rekrutterer man ungdommer til å reise til Syria for beskytte. I stor grad kommer disse fra familier med dårlig økonomi. Mange av dem som reiser kommer aldri tilbake. Familien får riktig nok en liten trøst ved å falle inn under støtteordningene for martyrfamilier.

Poenget med disse eksemplene over er å vise at dagens islamister i Norge ikke er så veldig annerledes enn deres brødre i andre land, og fra tidligere tider. De bruker de samme metodene, de samme lovnadene og spiller på den samme følelsen.

Les også: Den norske islamisten

Vi har sett flere andre som har bidratt til Hussains arbeidet. Riktig nok indirekte, men endog. De har bidratt til å skape en følelse av annerledeshet, en form for såkalt «othering» et konkret eksempel er et innlegg i Klassekampen der journalisten snakker om muslimenes «flukt» fra Norge, en hijra. Ganske interessant at det ble et tema og en snakkis ikke så alt for lenge etter at propagandabladet til den islamske stat, Dabiq, hadde en lengre artikkel om temaet.

 Dessverre er dette det eneste eksemplet. Vi ser også at Islamsk Råd Norge bidrar til denne meningsløse «otheringen»

 Ubaydullah Hussain er fritatt fra jihad, men han kan motivere andre til å delta. Han har vel en legeattest som han kan vise ved portene til gena (himmelen).

Samfunnet gjør retrett

Skjermdump fra TV4s «Kalla fakta»

Svenske tilstander er blitt et etablert negativt begrep. I Sverige, som en gang var et foregangsland for likestilling og kvinners rettigheter, opplever i dag svenske kvinner å bli trakassert når de våger seg utendørs alene. Eller lufter hunden(!). De blir kalt for horer fordi de går med korte skjørt og skjelles ut for å drikker vin på sin egen veranda.

 Det kommer fram i en dokumentar i programmet «Kalla Fakta» på svensk TV4. Skjulte opptak viser kvinner som sitter adskilt på en kafé, og muslimske skolejenter som blir tvunget til å sitte på bak i skolebussen.

De er utsatt for et selvutnevnt moralpoliti, og opplever trakassering, frykt, og usikkerhet. En svensk kvinne forteller at det ikke nytter å anmelde, selv ikke når pøbelen klatrer opp langs takrennen for å bryte seg inn i leiligheten hennes, sakene blir henlagt.

Dette er altså Sverige i 2017, et samfunn på retrett. I enkelte områder kan ikke lenger staten garantere beskyttelse til sin egen befolkning. Unge menn med innvandrerbakgrunn får regjere fritt. De har makten, og håndhever moralske lover etter eget forgodtbefinnende.

At det er dypt foruroligende, er en underdrivelse. Hvordan i all verden kan det ha fått gå så langt? Det enkle svaret finnes ikke, men fornektelse av problemet er en årsak. I årevis har de svenske politikere og samfunnets «elite» nektet å ta tak inn over seg disse problemene. Det er en svensk berøringsangst vi også har sett avleggere av i Norge.

Da NRK-journalistene Anders Magnus og Mohammed Alayoubi i 2016 laget en reportasje om hvordan politiet var i ferd med å miste kontrollen i bydelen Rinkeby utenfor Stockholm, reagerte den tidligere Oslo-baserte svenske politikeren Ali Esbati med å kalle NRK for rasister.

I boken «Innvandringsrealisme», skriver Sylo Taraku at han ble utsatt for trusler da han tok bilder med mobiltelefonen under sitt besøk i Rinkeby, og ble tvunget til å slette bildene. Sinte «unge» menn sto bak truslene, og håndhevelsen av «loven».

Forleden kveld hadde jeg den tvilsomme fornøyelsen av overvære et helt tv-program med tittelen «Absolutt svensk». Det handlet om å bevisstgjøre svensker om hvor rasistiske de er. Programlederen som i likhet med meg er iraner kunne formidle at han i sin barndom og oppvekst hadde opplevd uante mengder rasisme. I et utdrag spør han: «forstår dere ikke at folk blir såret av å bli kalt utlendinger og pakk». Jeg kan forstå at han kan kan bli såret av å bli kalt pakk, utvilsomt et sterkt negativt ladet begrep, men utlending? Er virkelig det noe å ta særlig på vei for?

Soran Ismail, programleder i «absolutt svensk». Foto: Av Magnus Bergström - mynewsdesk.com

Vi har heldigvis ikke svenske tilstander i Norge, men vi ser tendenser til det. Da tidligere nevnte NRK-journalist Anders Magnus for kort tid rapporterte om økt vold blant ungdommer i Groruddalen. Reagerte mange med avsky og forferdelse. Ikke på grunn av den økende volden, men mot Anders Magnus. Det haglet med sarkastiske kommentarer og halvdårlige vitsevideoer på Facebook og Twitter.

 Da Aftenposten noen uker senere skrev om stadig mer voldelige ungdomsgjenger i Groruddalen, valgte de tidligere så høylytte «Groruddalekspertene» stort sett å forbli stille.

 Kanskje de har forstått litt mer. Det går an å håpe.

 

Ære og Makt

Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge
Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge

Islamsk Råd Norges (IRN) siste stunt bør ikke overraske noen. Det føyer seg i en rekke av kontroversielle utspill og handlinger som demonstrerer organisasjonens avstand fra samfunnets sentrale verdier.

IRN som i sin tid ble opprettet for å være en paraplyorganisasjon for muslimske organisasjoner, har i de siste årene beveget seg mer og mer i ytterliggående retning. Ansettelsen av den niqabkledde talspersonen, som ved flere anledninger har kommet med ekstreme uttalelser, blir garantert ikke den siste provokasjonen fra den kanten.

Like forutsigbare som IRNs kalkulerte provokasjoner er reaksjonene fra enkelte i samfunnsdebatten. Ytterliggående synspunkter om jøder, og konspirasjonsteorier om 11. september i 2001, blir glatt oversett. Det viktigste er at vedkommende er en god og troende muslim. Eller at de henter argumenter fra den liberale og demokratiske verktøykassen, det handler om kvinnens rett til likebehandling og arbeid. 

Les også: Pressen ble jaget fra møte med Islams råd

Det er like absurd som det faktum at den niqabkledde ble ansatt for å drive med kommunikasjonsarbeid i den hensikt å forebygge radikalisering. Hva vedkommende egentlig mener, tenker og føler om det vestlige samfunnet blir av underordnet betydning.

Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt beskriver dette fenomenet ganske godt. Etter å ha i lengre tid gjennomført forsøk for finne ut om individers moralsk kompass, og såkalt moralitet, kommer han frem til at mennesker forsøker å finne et offer for å rettferdiggjøre sine "moralske" valg. Dette er noe som skjer ganske så ofte.

IRN og deres medspillere fremstiller både seg selv, Hasic og ikke minst islam som et offer for samfunnet.

Det er selvfølgelig underliggende krefter som gjør dette til noe langt viktigere enn en kvinne tildekket av en niqab, eller en enkelt islamsk talsperson med tvilsomme holdninger. Det handler om makt. Om hvem som kan lede dem og vinne de troende muslimers gunst i Norge. Det er flere om beinet, og maktkampen går langs etniske skillelinjer. Det er en kamp om penger, posisjoner og ære, som ingen av deltageren har råd til å tape. 

Det sies at Napoleon skal ha sagt  "Min makt avhenger av min ære, og min ære av min seier.". Dette utsagnet kan direkte overføres til kampen om de troende. Den som går seirende ut har vunnet. Det er nok derfor vi ser den stadige utfordringen av den såkalte "makta".
I denne sammenheng blir noen hundretusener i et statsbudsjett ingen ting, men prinsippene om hva som er gangbar mynt, hva vi tillater som samfunn blir betydelig viktigere.

Skal man ta et oppgjør med ukulturen og de stadige provokasjonene IRN kommer med må man sette hardt mot hardt.

Vi trenger ikke flere tomme løfter om bot og bedring. Statsstøtten IRN fikk for å opprette stillingen må trekkes tilbake.

Ulveflokken



Ikke så lang tid etter at en del uskyldige forbipasserende ble meid ned og en ubevæpned politimann ble stukket ned i terrorhandlingen i London snakket ekspertene om at det var en "ensom ulv" som stro bak angrepet. Disse uttalelsene gjentas etter samtlige av de siste terrorhandlingene i Europa.
 
Hittil er sju stykker arrestert i etterkant av angrepet i London, hvor fire mennesker mistet livet, og over 40 stykker ble skadet. En kan stille spørsmål om vi i det hele tatt har lært noe av terrorhandlingene de siste årene. Når eksperter peker på den ensomme ulven gir de et falskt inntrykk av at dette terrorisme er så tilfeldig i sin natur at den ikke kan stoppes.
 
All empiri tilsier at det er sjeldent såkalte ensomme ulver som står bak disse angrepene. Den norske terroristen Anders Breivik er unntaket, ikke regelen.


Det er noen typiske fellestrekk ved ensomme angripere, de er som regel menn, de har ofte mer enn videregåendeutdanning, og de har opplevd en nylig radikal negativ endring i livet. IS´ propaganda retter seg kynisk mot unge muslimske menn som opplever seg som mislykket, og anser seg selv en skam for familien. Martyrdom og direkte adgang til paradis kan være et forlokkende alternativ til et mislykket liv. I tillegg til gjenopprettet ære og en større pengeoverføring til familien. Selvradikalisering gjennom sosiale medier og i online-diskusjoner er et velkjent fenomen. Det er også kjent at de fleste såkalte "ensomme ulver" radikaliseres gjennom sine nettverk. 


IS gir bevisst avkall på kommando og kontroll, og lar i stor grad "rekruttene" selv finne ut av hvordan et angrep kunne gjennomføres på egenhånd. Det gjør dem vanskeligere å oppspore, og stanse. Dette er en bevisst strategi.
 
Disse "ensomme ulvene", er derfor alt annet enn "ensomme". Selv om eksperter, media, myndigheter bruker begrepet. De er i høyeste grad en del av et nettverk, selv om de ikke har hatt direkte kontakt, eller har fått terroropplæring i en avsides dal i Afghanistan eller i en tunnel i Syria. De rekrutterer ofte også selv inn familiemedlemmer og andre likesinnede som medhjelpere. En annen rekrutteringskanal er via nettet, eller en radikal imam. 
 



Hvorfor peker da stadig "ekspertene" på den "ensomme ulven" etter nye islamistisk motiverte terrorangrep, når erfaringen er at det stort sett alltid vil vise seg at de neppe er alene? 

Jeg mistenker at det er et sterkt element av ønsketenkning. Det vil alltid være lettere å beskrive et angrep som ikke kan stoppes. Vi ønsker ikke å ta realitetene inn over oss.

Tidligere sjef for etterretningsenheten E14, Ola Kaldager, har et poeng når han i et intervju med DN etter terrorangrepene i Paris i fjor sier at vi trenger en mentalitetsforandring i Vesten om vi skal ha noen mulighet til å håndtere utfordringene vi står overfor. 

Vi "må begynne å diskutere hva som egentlig foregår "ikke hvordan vi skulle ønske ting var."

Terror også i multi-kulturalismens hovedstad

A man is treated by emergency services as police look on at the scene outside the Houses of Parliament London, Wednesday, March 22, 2017. London police say they are treating a gun and knife incident at Britain's Parliament
Foto: Stefan Rousseau/AP

Terroren har rammet i Storbritannias multikulturelle hovedstad, London. Den antatte terroristen har bånd til ekstrem islamisme. Da Frankrike ble rammet av islamsk terror i fjor, gikk mange langt i å forklare det med den franske ?ekstrem sekularismen?.  

Storbritannia har derimot sverget til multikulturalismen i mange tiår. Alle kulturer og religioner har fått fri utfoldelse, det har blitt slått hardt ned på det meste som kan uttrykke noe negativt rundt migrasjon og integrering.

I en artikkel fra 2016 skriver avisen The Times at statsansatte imamer ved fengslene i lang tid har radikalisert innsatte, men ingen turte å ta tak i saken i redsel for å tråkke andre på tærne. Videre skrives at imamen oppfordret innsatte til å samle inn penger til islamistiske organisasjoner, uten at noen tok tak i dette.
 
En rapport hadde konkludert med at imamene som jobbet ved britiske fengsler ikke var i stand til å ta tak radikaliserings problemet, oftest fordi de manglet viljen til å ta tak i saken. Videre ble det avdekt at Deobandiene retningen innen islam var overrepresentert blant imamene. Dette er en konservativ og anti-britisk retning innen islam.
 
Totalt er 80 prosent av alle imamer som er trent i Storbritannia utdannet ved en av Deobandi-skolene, ca 70 prosent av imamene som jobbet ved fengslede tilhørte Deobandi-retningen.
 
Det faktiske forhold at ingen tok tak i dette problemet på mange tiår sier litt om unnfallenhet, og problemene som ligger til grunn når Europa skal kontre terrorproblemet.

Det er heller ikke så mye til hjelp å stadighet sammenligner terror med trafikkulykker. Riktignok har en del av terrorhandlingene den siste perioden blitt utført med kjøretøy, men jeg kan ennå ikke si at jeg har hørt om vanlige sjåførene som har forårsaket bilulykker for å skape politisk forandring i samfunnet.  

Før terrorangrepet rammet London den 22. mars ble det innført et forbud mot bærbare PCer på alle som skal fly til Storbritannia fra Midtøsten og Nord-Afrika. Bakgrunnen for dette forbudet er at britiske myndigheter fryktet bærbare PCer skal brukes til å skjule en bombe. 

I samme artikkel skrives det vil være en tabbe å tro at Al Qaida har forsvunnet. Organisasjonene er høyst aktiv fra sine skjule steder i Pakistan og Yemen. 

En ting er garantert dette er vil ikke den siste terrorhandlingen som rammer Europa. En annen ting som er helt sikkert er at terror skyldes ikke utelukkende sekularismen, arbeidsledighet, manglende tilhørighet og sosioøkonomiske forhold. 

Vår eneste løsningen er å ta ekstremeholdninger på alvor. For å forebygge terror, må vi motvirke utbredelsen av ekstreme islamistiske holdninger. For terrortrusselen kan bli større jo flere ekstreme miljøer det er å rekruttere fra.


Terrorhandlinger er der  ekstremisme ender, og ikke der den starter.

 

I toleransens navn

Denne uken har vi fått vite at Forsvaret har innsatt sin første feltimam. En historisk begivenhet ifølge feltprost og brigader Alf Petter Hagesæther som har vært en pådriver for ordningen.

Ville feltprosten vært like begeistret for å innsette en feltprest med et gammeltestamentlig syn på kvinner og likestilling? Hadde Forsvaret i det hele tatt vurdert å innsette en prest med slike holdninger? Neppe.

En feltimam med kvinnediskriminerende holdninger er derimot helt innenfor.

Forsvarets første feltimam, major Najeeb ur Rehman Naz, har bakgrunn fra World Islamic Mission, og har vært aktiv på deres hjemmeside.Der kan man lese mye om hva han mener om for eksempel kvinner, likestilling og tvangsekteskap.

Major Naz, som nå skal jobbe i et av Norges mest mannsdominerte miljøer. skriver blant annet at "Islams generelle holdning om sammenblanding av kvinner og menn er at det frarådes. Men det finnes unntak etter behov og omstendigheter". Det er altså ikke absolutt. Dersom det foreligger et spesielt behov eller om omstendighetene skulle være slik, kan altså kvinner  gå ut og gjøre ting på egenhånd. De kan også jobbe i omsorgsyrker som sykepleiere, hjelpepleiere og leger.

Hva den nye feltimamen mener om kjønnsnøytral verneplikt, om soldater av begge kjønn som bor på fellesrom, eller om felthygiene og deling av telt på øvelse, står det ikke noe om.

Det vi får vite er at det er ?haram? for kvinner å klippe håret. De skal jo ikke ligne på menn.  I rettferdighetens navn, skal det nevnes at han heller ikke her er helt bombastisk: "Det forblir (uomtvistelig) en feminin frisyre (og ikke etterlikner menn) - Det kuttes ikke overdrevent og unødvendig - Det kuttes ikke bevisst for å etterlikne verdslige moter og trender".

Feltimamen er altså ikke helt fremmed for fordelene ved et vestlige levesett, så lenge du fortsatt ser ut som ei dame.  

Når han derimot råder en kvinne som lever i tvangsekteskap og spør om skilsmisse, er han mindre imøtekommende:

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

1. "Det beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det beste er å forbli gift selv om du ikke vil det selv og er tvangsgift. Lid i stillhet som det heter i Forsvaret.

Det er en del problemer med å gi religiøs definisjonsmakt til en slik person, men det som er mest urovekkende er at man ikke krever mer.

Det virker nesten som holdningen er at det er greit at muslimske religiøse ledere kan ha slike holdninger. "De er jo tross alt muslimer, og vi kan ikke forvente annet".

Hvorfor forventer vi ikke mer av norske muslimer. Hvorfor aksepterer vi at personer med slike holdninger får stillinger?

Er muslimer så håpløse og lite tilpasningsdyktige at vi må akseptere utdaterte holdninger og krenkende tankesett?

Man gjøre mye rart i toleransens navn.

Feminisme når det passer seg

Sveriges handelsminister Ann Linde under et møte i Iran i midten av februar.  Foto: Ebrahim Noroozi/AP

Den svenske «feministregjeringen» har fått mye hard kritikk etter sitt besøk i Iran. Bildene av den hijabkledde handelsminister Ann Linde, og sømmelig tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmer på rad og rekke foran president Hassan Rouhani fikk det til å koke på sosiale medier. Fullt fortjent.

Bare en uke tidligere hadde visestatsminister, Isabella Lövin, postet en hilsen fra Sveriges feministregjering med et tydelig spark til USAs president Donald Trump og hans mannsdominerte mannskap på Twitter. Fullt fortjent det også, men når de i de ene øyeblikk velger å latterliggjøre en vestlig leder og senere unnlater å utfordre en nasjon som systematisk undertrykker kvinner så blir det hele nokså hult.

Norske feminister mener kritikerne av Ann Linde er skinnhellige. Dem om det.   

De svenske feministenes doble standarder skjærer i øynene. Forsøkene på å bortforklare opptredenen i Iran med et slags «when in Rome..», må være et stjerneeksempel på det som på engelsk kalles «the soft bigotry of low expectations»; vi kan ikke forvente mer av ledere i muslimske land. Det er jo tross alt deres kultur, og man får bare innrette seg.

Det er en oppfattelse der ute om at det er en enten eller løsning. Enten må kvinnene som reise til land som Iran blindt innrette seg etter landets diskriminerende lover og regler, ellers så må det delegasjonene utelukkende bestå av menn. Det er fullt mulig å utfordre det iranske prestestyre på andre måter. Dersom menneske- og kvinnerettigheter er viktig så kan man velge å opprettholde boikotten av Iran, eller møte den iranske delegasjonen i et europeisk land.

Andre har analysert seg frem til at den vestlige boikotten ikke har hatt ønsket effekt på det iranske regimet. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner Sanksjonene hadde effekt og var med på å tvinge regimet til forhandlingsbordet. Sanksjonene har vært målrettede og truffet der det gjør mest vondt.

Dette har den øverste leder Ali Khamenei langt på vei innrømmet i sine taler, selv om han har beskrevet Iran som et offer for urettferdig behandling har budskapet vært krystallklart. På grunn av sanksjonen har det iranske regimet innsett verdien av handel med en mer stabil handelspartner. Disse partnerne er blant annet land som Sverige.

Til tross for all retorikk er Iran ekstremt avhengig av denne handelen, og minst av vestlig teknologi. Uten den vil store deler av iranske industri, spesielt petrokjemiskindustri og det prestisjerike atomprogrammet, stoppe opp. Noe som til sier at trusselen om fravær av handel er tilstrekkelig til å få Iran til å forandre kurs, også innen kvinne rettigheter.

Sverige har forøvrig en lang tradisjon for å drive handel med prestestyret. Lenge før de sosialdemokratiske feministene inntok regjeringskontorene, fikk det iranske regimet tilgang på overvåknings- og jammeutstyr fra svenske Ericsson. Dette utstyret ble brukt til å kneble ytringsfriheten og overvåke dissidenter. 

I skarp kontrast til de tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmene, klarte det. Det internasjonale volleyballforbundet (FIVB), gjennom å true med å avlyse en strandvolleyballturnering på den iranske øya Kish, å tvinge regimet til å tillate kvinnelige tilskuere på tribunene.

For å gjøre sirkuset komplett valgte Magdalena Andersson og noen av hennes kvinnelige regjeringskolleger å posere i hatt for å vise at hatt og hijab i og for seg ikke er så veldig forskjellig. Det sier litt om forståelsen man har for det som skjer i verden. Dette stuntet vakte stor irritasjon hos Masih Alinejad som lenge har jobbet hardt iranske kvinners rettigheter. Hun er administrator på Facebook-siden My stealthy freedom, Alinejad skrev et krast innlegg på Facebook-siden der hun stilte seg meget kritisk til Anderssons stunt. 



Det skal også nevnes at representanter fra det iranske UD og handelsdepartementet deltok på en mottakelse på den svenske ambassaden kvelden etter at handelsavtalen var signert. Da var det ingen hijaber i sikte. (Ambassaden er riktig nok å anse som svensk jord).

When i Rome do as the romans, eller det en generell unnfallenhet når det gjelder andre "kulturer"?

Såpass skal du tåle

Flere lurer på hvorfor jeg er skeptisk til å legitimere religiøse ledere i det muslimske miljøet i Norge. Et av mine ankepunkter har vært deres religiøse og moralske ståsted. De uheldige utspillene til Forsvarets "felt-imam", Najeeb-ur-Rehman Naz, bekrefter min skepsis.

I en artikkel som er på trykk i dagens Vårt Land gir Forsvaret felt-imam råd og veiledning til ei som er tvangsgift og søker råd om skilsmisse. Dette skjer på Wolrd islamic missions hjemmeside. Slik svarer han den tvangsgifte kvinnen, som ønsker å skille seg:

 


 

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

Videre ramser han følgende:

1. "Den beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det er altså slik at er du tvangsgift så skal du "take the pain" og holde ut. Dersom du til tross for denne veiledningen ikke orker å leve i et tvangsekteskap så kan du alltids kreve skilsmisse. Det er da viktig å huske at du bryter sharia.

Det ser ut til å være en viss misforståelse når imamen skriver følgende: "når du en gang har akseptert dette ekteskapet". Som kjent er tvangsekteskap et frivillig valg. Like frivillig som når man utsettes for andre typer tvang og overgrep.

Det skrives videre at kvinnen bryter sharia dersom hun velger skilsmisse. Hun bryter altså et sett med lover som ble skrevet når folk fortsatt kjøpte og solgte kvinner som slaver på markedet. Et sett med lover som er basert på koranen og hadithene.

Koranen er en bok som er basert en åpenbaring som profeten forteller om, og hadithene kan best beskrives som en rekke historier som forteller om sistnevnte profets liv. Disse historiene er da skrevet av hans følgesvenner mange år etter at han døde. Så om de er sanne eller ei kan ingen bekrefte eller avkrefte.

Kvinnen som bor i et av de mest likestilte samfunnet i verden får råd basert på eldgamle og utdaterte lovtekster. For å gjøre vondt verre så påføres hun dårlig samvittighet dersom hun skulle ta ut skilsmisse.

Skal man først gi råd så kan man etterstrebe å gjøre det basert på humanistiske verdier, basert på landets lover. Altså rett lede folk til å følge lovene i landet, ikke lovene til noe eldgammelt og utdatert.
 

Med slike rollemodeller og veiledere så trenger ikke unge muslimer å frykte så veldig mye annet.

Det finnes selvfølgelig imamer der ute som gir bedre råd og er mer opptatt av individenes beste. 

 

Når det er greit å mobbe

Uttrykket i ansiktet til Michelle Obama da hun får gave av Melania Trump har blitt en viral vits i sosiale medier. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst

Hvis noen lurer på hvorfor barn og ungdommer mobber hverandre så er det bare å se til avistitlene som florere i kjølvannet av Trumps innsettelse. Kleine kommentarer om Trump-klanens kvinner ser ut til å være det hippeste man kan skrive om. 
 
Samtidig som millioner av kvinner går i protestmarsj mot Trumps vulgære handlinger og ordbruk, velger enkelte medier å ta for seg Trump-kvinnene. Ikke kan de kle seg, ei heller kan de kjøpe gaver.  De er tross alt i slekt med den usmakelige Trump og fortjener litt tyn. Tenk om noen hadde skrevet de samme tingene om Michelle Obama, eller fru Clinton.
 
Det var få journalister som skrev slik om de to sistnevnte og godt er det, men nå har debatten nådd et nytt lavmål. Den ligner mer og mer diskusjoner som finner sted på en gjennomsnittlig high school, hvor «the in-crowd» snakker nedlatende om dem de ikke liker.

I dette tilfelle ser det ut som «the in-crowd» består av journalister og kommentatorer i pressen. Disse er til tider mest opptatt av å snakke om antrekkene og gavene til kvinnene i Trump-klanen.
 
Det siste og kanskje minst meningsfylte innslaget i denne sammenheng er gaven som Melania Trump ga til avtroppende førstedame, Michelle Obama. Dagbladet mener å vite hvor utilfreds Michelle Obama var med denne gaven
 
Det som er sikkert og visst er at Melania Trump ikke har ønsket denne rollen. Hun har også opptil flere ganger gitt uttrykk for at hun er uenig med sin ektemann i flere saker og ønsker at mannen, Donald Trump, stopper med den voldsomme og meningsløse tvitringen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Melania Trump sammen med ektemannen Donald. Foto: REUTERS/Mike Segar


Melania Trump er selv en uutdannet kvinne, som kommer fra middelklassen i Slovenia. Til tross manglende utdanning snakker hun seks språk: engelsk, fransk, italiensk, tysk, serbokroatisk og slovensk. De færreste «moteeksperter» og «rosa-bloggere» behersker noe annet enn norsk. 
 
Kvinnen som er fra Novo Mesto, velger nå å bli igjen i New York med presidetparets sønn, slik at sønnen slipper å bytte skole.   
 
For å sitere en bekjent: «Nouveau riche er ekkelt, men den kritikken kan vi heller rette mot den heslige ektemannen, som allerede har dekorert det ovale kontor med gullgardiner. Å sparke oppover er bra. Nå er han blitt president i USA, så spark i vei. Men inntil kona begynner å tvitre koko-meldinger fra Trump Tower, kan kanskje hun få være i fred.»
 
Det er et lavmål når den politiske debatten ender opp på dette nivået. Dessverre ser det ikke ut som noen bryr seg.  
 
Personlig kunne jeg ikke hadde brydd meg mindre om hvilke gaver som blir utvekslet, men min datter på 9 er nok mer interessert. Kanskje det er dette publikumet man sikter seg innpå.  Da bør man helst drive med litt oppdragelse av våre unge. De trenger ikke flere tips på hvordan de skal mobbe og trakassere hverandre.

 

Postfaktasamfunnet

«Post-truth» var årets internasjonale nyord i 2016. I ?postfaktasamfunnet?  regjerer propaganda over fakta.

I forrige uke har en asylsak  fått emosjonene til å løpe løpsk i både sosiale og tradisjonelle medier. Kommentarfeltene er fulle og indignasjon og opprørte følelser. De færreste har verken sett på realitetene eller bakgrunnen. Det har vært mer beleilig å finne en å skylde på. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har stått lagelig til. Statsråden det er så lett å hate.

Fakta - skulle det vise seg - var imidlertid at lenge før Listhaug ble statsråd var det politisk konsensus om en streng, men rettferdig asylpolitikk.

Beslutningen om å ta fra brumunddølen og bioingeniøren Adib Mahamud Mahad hans norske statsborgerskap etter 17 år er hjemlet i en lov som ble vedtatt av flertallet på Stortinget i 2004/05. Uten foreldelsesfrist.

Lovforslaget fikk bred støtte i Stortinget. Blant annet fra Arbeiderpartiet og Venstre. Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten med ansvar for å iverksette regjeringens innvandrings- og flyktningpolitikk, i tråd med flertallet i Stortinget.

Forrige gangen en slik sak fikk betydelig oppmerksomhet var i 2011 da  arbeiderpartipolitikeren Khaled Ahmed Taleb fra Hamar. Han hadde løyet om sitt opphavsland, og ble utsendt etter 11 år i Norge. Under den rødgrønne regjeringen, den gangen var Grete Faremo ansvarlig statsråd i justisdepartementet.

Khaled brukte sin rett til å klage beslutningen inn for Utlendingsnemda (UNE), en rett også Mahad har.  Svaret fra UNE var nedslående for klageren: "Nemndmøtet kom allikevel enstemmig fram til at de alvorlige og gjentatte bruddene på utlendingsloven tilsa tilbakekall av det norske statsborgerskap og varig utvisning."

Mats Risbakken, daværende seksjonssjef i UNE, sa følgende til NRK:

"Han hadde oppgitt uriktig identitet og nasjonalitet, deretter holdt fast på denne historien i flere år. Slik fikk han norsk statsborgerskap på falske premisser, sier Risbakken."

Khaled var også godt integrert, han var lokalpolitiker i Ap og hadde vært på Utøya under terrorangrepet i 2011. UNE vektla likevel "alvorlige og gjentatte brudd på utlendingsloven".

Altså veier det at man har fått opphold på falske premisser tyngre enn hvor godt integrert man er.

Uriktige opplysninger blir ikke mer sanne av at folk sitter og hamrer løs på tasturet med stive fingre. Den offentlige debatten bør baseres på realiteter, ikke på mangelfull informasjon og negative insinuasjoner.

En saklig debatt er en styrke for demokratiet, det er ikke et samfunn der vi kaster propaganda på hverandre.    

Skal vi unngå et postfaktasamfunn styrt av falske sannheter må vi roe ned emosjonene et par hakk og heller søke litt mer informasjon før vi kaster oss over tastaturet.  

Tre kopper bedrag

For noen år tilbake, på midten av 2000-tallet, var det mye snakk om en amerikansk herremann ved navn Greg Mortenson. Han bygde skoler i Sentral-Asia, og historien hans var eksepsjonell. Fortellingen hans om hvordan ideen hadde oppstått, og hvordan han hadde etablert et godt samarbeid med lokale ledere var oppsiktsvekkende. Boken om dette arbeidet, "Three cups of tea", ble en bestselger og var i flere år på toppen av listene i USA. I perioder var han fast inventar på aktualitetsprogrammer som Oprah, og han ble etterhvert en slags guru for humanitærtarbeid i Sentral-Asia.

Dette vart frem til 2011 da det amerikanske nyhetsprogrammet 60 Minutes avslørte Mortensons historie som ren bløff. Boken ble senere omdøpt til "three cups of deceit" (tre kopper bedrag).

I løpet av årene hadde Mortenson mottatt store summer for å bygge skoler. Han fikk blant annet 100 000 dollar av presdient Obama. Etter avsløringene måtte Mortenson tilbakebetale en del av pengene og han måtte trekke seg fra all veldedig arbeid.

Kan noe slikt skje i Norge? 27. desember skrev Geir Ove Kvalheim en statusoppdatering på Facebook som i skrivende stund er delt 8696 ganger med 22000 likes. Statusoppdateringen hadde følgende intro:

" Kjære rasist. Jeg vet at du er allergisk mot fakta, men jeg har laget en liten huskeliste til deg likevel. Bruk den gjerne neste gang intelligensen synker og frykten stiger. Fakta er en fantastisk medisin mot tilstanden du lider av. "

I lys av denne statusoppdateringen har Nettavisen gjennomført et intervju med Kvalheim. Her utrykker han et ønske om å "etablere fakta". Kvalheim bruker også anledningen til å fortelle om sitt uselviske arbeid for flyktningene i Hellas, og for organisasjonen The United Hearts. Organisasjonene samler inn klær, mat og tepper til flyktningene i Hellas.

I utgangspunktet er det flott å arbeide for dem som trenger det. 

Det som er litt underlig er journalistens påfallende mangel på kritiske spørsmål og grunnleggende research rundt denne saken. Det hadde ikke skadet om Nettavisens journalist hadde nevnt at Kvalheim i 2012 ble dømt til to års fengsel for bedrageri. Blant annet for omsetning av falske manuskripter og andre  dokumenter fra Ibsen og Hamsun. Eller at samme Kvalheim ble dømt til å betale 370 000 til en tidligere frontkjemper i 2010. 

Det er uheldig at journalister "glemmer" å gjøre nødvendig research, kanskje med den hensikt å vinkle en sak positivt. Om journalister gjør jobben sin kan vi unngå skandaler som "tre kopper  bedrag".

Selvfølgelig kan Kvalheims hensikter være hederlige, men det er i allmenhetens og journalistens interesse å få frem hele sannheten. Slik at Kvalheim slipper å bli konfrontert med dette senere, og de som har støttet hans arbeid slipper å føle seg lurt.

Vær stolt av det norske

Statsråd Hellelands statusoppdatering på facebook har skapt betydelig debatt. Enkelte mener  oppdateringen er ekskluderende, mens andre mener den er altfor "brun" og lite kledelig for en norsk statsråd. Men bør det ikke være lov å være stolt av det norske, og fremme en positiv nasjonalisme? 

Det finnes nemlig både positiv og negativ nasjonalisme. Enkelt forklart er den negative nasjonalisme basert på at vår utvikling og fremskritt må være på  bekostning av andres elendighet.  Altså må andre lide for at vi skal ha det bra. Den positive nasjonalismen tar utgangspunkt i at dersom vi har det bra er vi mer villig til å bidra til at andre får det bedre. 

I nasjoner hvor positiv nasjonalisme er tilstede er man mer tolerante overfor resten av verden. Det er mindre rom for splid og konflikt internt, borgerne deler et felles verdigrunnlag og sosial rettferdighet er tilstede.

På den andre siden har vi demagoger og diktatorer som slår politisk mynt på nasjonalfølelsen og bruker den til å splitte folket. Denne typen nasjonalisme er enklest benyttet når de sosiale forskjellene er store, og sosial kapital er lite tilgjengelig. Når den negative nasjonalismen får fotfeste fører det ofte til undertrykkelse, konflikt og i ytterste konsekvens vold. 

Norge har i stor utstrekning hatt positive erfaring med nasjonalisme. Det var stoltheten av det norske, patriotismen og nasjonalfølelsen som motiverte nordmenn til å yte motstand under andre verdenskrig. Det var denne stoltheten som fikk frem noe av det beste hos dem som kjempet i Nord-Norge under krigen, og det er også denne stoltheten som får frem det beste hos våre idrettsutøvere i dag. 

Det er et paradoks at man skal være stolt av Norge og norske verdier, men samtidig skal man ikke få uttrykke dette. Er det ikke i uttrykket man skaper det synlige positive nasjonale limet? Et lim som også fører med seg evnen til å bry oss om hverandre som medborgere, og i forlengelsen generelt bry oss om mennesker uavhengig av opphav.  

Personlig ser jeg ingen problem med å være stolt av det norske, slik Helleland oppfordrer til. Jeg vil heller applaudere statsråden for å fremme en positiv nasjonalfølelse. Jeg kan ikke se at det å være stolt av det norske er ekskluderende. Jeg kan være like stolt av Kvikk lunsj som av sholdezard (en iransk dessert bestående av ris og kanel). Jeg kan være like stolt av norske skiløpere som jeg er iranske brytere, men ingenting av dette betyr at jeg, eller forsåvidt statsråden, har mindre respekt for andre mennesker. Det betyr heller ikke at andre mennesker ikke kan ha andre idealer.

Det er ingenting i veien for nasjonalisme, det er lov å være stolt av det norske. Det bør vi alle være. Det som er problematisk er å overlate dialogen og samtalen om nasjonalisme og patriotisme til de mest brun kreftene i samfunnet. Dem som er villig til bruke negativ nasjonalisme for å skape splid og konflikt. Vi må ikke gi disse gruppene mulighet til å eie patriotismen. For å unngå det må vi være stolt av det norske og vårt fellesskap. En nasjon og et fellesskap i utvikling, men som ivaretar en positiv nasjonalfølelse og viderebringer de gode norske verdiene. 

Til slutt må jeg si det er hyggelig å se en Høyre statsråd omsider snakke om å være stolt av det norske. Det er en flott julegave. 

Jødene

Nok en gang er "jøde" blitt et skjellsord, og på nytt flykter jødene fra Europa. For mange oppleves Israel som den eneste trygge havn.

Samtidig gjør norske kommuner og organisasjoner vedtak om akademisk og kulturell boikott av Israel.

Bilde fra AFP

Jeg møtte antisemittisme første gang på barneskole i Iran. Fra første skoledag ble vi stilt opp i skolegården etter klassetrinn og høyde. "Død over Israel" ropte skolens religiøse leder i front. Vi hyttet mot himmelen med knyttede barnehender og gjentok i kor; "Død over Israel". Det var daglig rutine, seks dager i uken. For meg varte det i to år, da flyktet familien mine til Norge.

De som ble igjen fortsatte hver eneste skoledag til langt ut på ungdomskoletrinnene.

Mange år senere, i 2006, jobber jeg for et britisk firma i Irak, nærmere bestemte i Fallujah. Vi er på et oppdrag nordøst for byen da jeg hører ropene; "Jødene er her, drep dem!" Det knatrer fra Kalasjnikov automatgeværer. Skuddene kommer i vår retning. Vi trekker tilbake.

En torsdag ettermiddag i januar i 2009. Israel er i krig med Hamas på Gazastripen. Jeg er tilbake i Oslo og er vitne til at palestinasympatisører brenner det israelske flagget på Karl Johans gate. Tåregassen ligger tung. Nyttårsraketter blir brukt som våpen mot politiet. Det er knuste butikkvinduer. En eldre mann blir slått utenfor Grand Hotel. Mobben er på jakt etter jøder. De roper antisemittiske slagord og om boikott av staten Israel..

Mobbens rop om boikott, blir i dag gjentatt av Samordningskomiteen for Akademisk og Kulturell Boikott av staten Israel, AKULBI.

Bak AKULBI står Palestinakomiteen som driver solidaritetsarbeid for palestinerne. Blant annet med støtte fra LO. Et fast boikottutvalg arbeider for økonomisk, faglig, akademisk og kulturell boikott av staten Israel. I programmet Vårt lille land som vises på TV 2 kommende søndag sier leder av ALKUBI, Øystein Grønning, at de er motstandere av en jødisk stat, Israel og at jødene ikke trenger et siste fristed(!).

Denne uken sprang nyheten om at Trondheim kommune har gjort et vedtak om at de skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Vedtaket ble oppnådd med et flertall fra Ap, SV, Miljøpartiet og Rødt i kommunestyret. Det var de samme partiene som i fellesskap hadde framsatt forslaget. 

Selv om det i selve vedtaket står at kommunen skal boikotte varer "fra okkuperte områder", er det ingen tvil om at det utelukkende er ment å ramme Israel. Trondheim kommune har ikke til hensikt å boikotte kinesiske varer produsert i det okkuperte Tibet, tyrkiske var fra den tyrkiskokkuperte delen av Kypros, eller marokkanske varer produsert i det okkuperte Vest-Sahara. For å nevne tre aktuelle eksempler.

Det er underlige at de som kjemper for en boikott av Israel ser også helt bort fra de grove folke- og menneskerettsbrudd som skjer i andre land i den samme regionen. Lederen av AKULBI sier til TV2 at han er i mot konseptet om "eksklusive religiøse stater", men viser ingen interesse for de 40 muslimske landene i verden hvorav flere er erklærte islamske republikker.

Israel and the Region

 

Mange av dem blant de 22 arabiske landene i samme region. Det er heller ikke fremsatt krav mot stater eller militante grupper som har programfestet å utslette staten Israel, eller som  jevnlig skyter raketter mot israelske byer og befolkningssentre.

En liten minoritet

Det bor om lag 1.300 jøder i Norge i dag. De utgjør litt over 0,2 promille av befolkningen. Flere forteller om trakassering og et økende press. Mange skjuler sin religiøse tilhørighet, og sin religiøse identitet.

Det norske "bidraget" til jødeutryddelsene under andre verdenskrig er et skammens kapittel i vår historie. På 1980- og 1990-tallet drev et aktivt høyreradikalt miljø målrettet trakassering av jøder. Den norske nynazisten Tore Tvedt, og hans klikk av tilhengere, er fortsatt aktive i å spre  konspirasjonsteorier og hat mot jøder.

Det er likevel et faktum at de antisemittiske strømningene i Norge og Europa i dag ikke er begrenset til de høyre-ekstreme. Antisemittisme er mest utbredt i deler av den muslimske innvandrerbefolkningen. Flere undersøkelser viser at større gruppe av muslimer har et negativt syn på jøder. En undersøkelse gjennomført av Ruud Koopmans ved WZB Berlin i 2013 viser at 45 prosent av muslimer sier at de ikke kan stole på jøder.

I rettferdighetens navn skal det også nevnes at norske muslimer som tok initiativet til å danne en "Fredsring" rundt synagogen i Oslo i 2015. Videre må det nevnes at den muslimske befolkninsgruppen er mangfoldig, og alle har ikke antisemittiske holdninger.  


 

Jøder i Europa blir utsatt for mord og voldtekt, de blir spyttet på og jaget. Det rapporteres at 51 prosent av alle rasistiske angrep i Frankrike var rettet mot jødene. Jødene utgjør en liten minoritet i Frankrike. De utgjør i mindre enn én prosent av befolkningen, men likevel er de et mål for ekstreme islamister. I 2012 ble en jødisk barneskole angrepet av en radikalisert muslim med våpen, under terrorhandlingene i Paris i 2015 var en jødisk kolonialforretning et av målene.

I 2015 flyktet 8000 franske-jøder og 7200 britiske-jøder til Israel. Antallet som flyktet fra Frankrike i 2011 var 1900. Man ser det samme mønstret i Tyskland og Storbritannia.

Den 30. august i år ble det arrangert et jødisk opptog i Oslo. Det var ingen publisitet i forkant, og nesten ingen ting i etterkant. Det var et stort sikkerhetsoppbud rundt arrangementet, og politiet stilte mannsterke opp. Det var første gang norske jøder gikk i tog oppover Karl Johan. For mange var det første gang de viste frem sin jødiske identitet i det offentlig. Mitt håp er at de kan gjøre det igjen, og uten å frykte for sin sikkerhet  eller liv.

Boikottvedtaket i Trondheim kommune og den til tider ubalanserte fremstillingen av konflikten i midtøsten rammer  ikke bare den jødiske staten Israel, det rammer også den jødiske befolkningen i Norge. Det er tragisk for oss som nasjon og for den jødiske minoriteten. 

Profetens gutter

"Bror, her kan du gifte deg med 12-13 åringer. Halal. No problem. Du må komme deg hit. Vi skal fikse deg en 13-14 åring."  Norsk islamist.

Tekstmeldingen er et innblikk i et forskrudd verdensbilde, og er bare en av mange deprimerende opplysninger som har kommet fram i rettssaken mot Norges mest kjente islamist, Ubaydullah Hussain, i Oslo tingrett.  

Ubaydullah Hussain Foto: Kyrre Lien / NTB scanpix

Etter å ha fulgt med på rettssaken, er det uunngåelige inntrykket at han og hans venner, inkludert flere voldsdømte og småkriminelle i hovedstaden, har brukt troen for å få utløp for et behov for makt og anerkjennelse.  

De er i tilfelle ikke alene. Mullah-miljøene i Iran, Taliban i Afghanistan eller Boko Haram i Nigeria er i stor grad drevet fram av de samme motiverende faktorene.

De lever i en verden hvor det meste kan legitimeres og skal legitimeres gjennom religion.

Enkelte har forsøkt å forfekte at holdningene at guttene i profetens Ummah er marginale. Flere meningsmålinger gjennomført av PEW research viser derimot at ekstreme holdninger hos muslimer, blant annet om holdninger rundt Sharia, er langt fra marginale.

En undersøkelse gjennomført av WZB, Berlin Social Science Center, blant innvandrere i europeiske land, viste at muslimer er betydelig mer fundamentalistiske enn sine kristne medborgere. Enkelte har kritiserte rapporten, men det er neste som en selvfølge å regne. 

Mange har i lang tid advarte mot islamistenes tilnærming til religion og deres retorikk, men få har vært villige til å lytte. En vanlig forsvarsposisjon har vært å påstå at ekstremistene ikke har noe med islam å gjøre. Dette er heller ikke riktig. Man kan godt si at den islamske stat og deres tilhørende ekstreme holdninger ikke representere muslimer generelt eller islam på en riktig måte, men det er hevet over en hver tvil at de er muslimer og at de finner sin motivasjon i religionen. De leser og tolker de samme religiøse tekstene som andre muslimer.

Samtidig må det være klart at et flertall av muslimer ikke skiller seg vesentlig fra gjennomsnittlig kristne i forholdet til tro, moral og adferd. Det er likevel et faktum er at mange muslimer (i likhet med mange kristne) har liten kunnskap om sin egen religion, og ikke er alt for bereiste i islams religiøse tekster.

Derfor blir det ofte litt hult når det gang på gang hevdes at jihadistene ikke er muslimer eller har misforstått religionens budskap.

Mange av Hussains følgesvenner var drittsekker lenge før de gjennom "veiledningen" fant veien til "Profetens Ummah".  Litt ull i ansiktet og høyvannsbukser endret ikke på det. Andre er unge mennesker i drift som har blitt lokket inn i en verden ekstrem vold og fanatisme av religiøs opportunisme og visvas.

Hussain har gjennom sin rekruttering av fremmedkrigere påført andre død, skade og ubotelig lidelse. Utfordringen er at vi ikke kommer til å lære, enkelte vil bli like overrasket neste gang det skjer.

Av Trond Horne



 

Hva er feil med politiet?

Politiet trenger flere blåskjorter og færre tomhylser!
 
Politiets største problem er hverken ineffektive ansatte eller dårlige systemer, men en ledelse som har særdeles liten kontakt med virkeligheten. Avsløringene i Bergen er bare toppen av et isfjell som avsløres bit for bit gjennom modige varslere i en etat som fremstår som helt ute av kontroll.
 
For mens Politietaten bevilges stadig mer penger, er det så å si full ansettelsesstopp i 1/3 av distriktene. Mange av distriktene sier at de må først komme i økonomisk balanse før de kan ansette flere. I en artikkel publisert i politiets fagblad, Politiforum, ble 12 nyutdannede politistudenter intervjuet. Ingen av dem har fått jobb. De jobber som alt fra bakere i Kardemomme by til gravferdsagenter. Enkelte av disse har vært i titalls intervjuer, uten at det har gitt resultat. Det er derfor litt underlig at toppledelsen i etaten hever høye lønninger og kan bruke hundretalls av millioner på konsulenter, i en situasjon der man ikke har penger til å ansette folk som faktisk kan gjøre hverdagen vår tryggere.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix


Det pågår nå en nærpolitireform som skal gjøre politiet mer tilgjengelig for borgerne. Denne går i stor grad ut på å sentralisere administrative oppgaver, for å gi rom til flere arbeidende politifolk ute, der de trengs mest. Denne reformen har også som mål å bidra til å endre kulturen i politiet. Behovet for denne endringen ble påpekt av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli, og er godt kjent for mange av oss som har vært i kontakt med politiet. Kort fortalt dreier det seg om en ledelseskultur som er mildt sagt problematisk. En top-down styring som vitner lite om en moderne politietat. En ledelsesform som gjør etaten tildels handlingslammet. Der statistikk manipuleres slik at man kan vise fremgang, oppklaringsrate og måloppnåelse, mens realiteten er at man styrer ressurser unna de vanskelige og viktige sakene.
 
Tilsynelatende har lederne i politiet særdeles liten forståelser for den praktiske utførelsen av politiarbeidet. Dette medfører at prosesser som skal være praktiske og strømlinjeformet, blir byråkratiske, og ressurskrevende. Samtidig som politiet på lik linje med andre statlige etater er sterkt preget av rapporteringsveldet hvor måling av effektivitet og føring av statistikk er det viktigste. En statistikk som jevnlig «pyntes» på for å tilfredsstille en ledelse som ikke har forståelse eller vilje til å forstå at politiarbeid er mer enn kostnadsstyring og frister. I politiet har man i lang tid nedprioritert etatens egne høyt selekterte politifolk til fordel for jurister på ledelsesnivå. Resultatet av dette er en avstand mellom en velpolert og godt betalt ledelse bestående av jurister og et presset, underbetalt politikorps som må ta de tunge løftene.
 
Nærpolitireformen har mye bra i seg, men skal den lykkes så må man gjøre mer. Man må tørre å ta tak i betydelig mer enn det som står på menyen nå. En overflatebehandling av denne rustflekken, vil ikke gi tilstrekkelig effekt.
 
Skal man lykkes i å kontre kriminalitet i dagens verden må man drive etterretningsintensivt arbeid. For å få det til må man ha ledelse, systemer og personell som har forståelse for dette.
 
Politietaten har i en årrekke blitt styrt av på en mildt sagt dårlig måte. Det som holder etaten sammen er ikke ledelsens, men fotsoldatenes lojalitet, interesse og selvoppofrelse for arbeidsoppgavene. Det er sagt om organisasjoner som må endres at «en trappevasker starter alltid på toppen». Det er neppe mer riktig enn i dette tilfellet. Men det spørs om man ikke må starte på toppen med høytrykksspyler.

Idiotene vant igjen

Trump-tilhenger Marcos Spence på et Trump-arrangement i Austin Texas. Foto: SuzanneCordeiro/AFP

Da den franske prinsessen Marie Antoinette ble fortalt at bøndene ikke hadde brød å spise, da responderte hun ved å si «la dem spise brioche». Sannhetsgehalten i denne historien er for meg ukjent, men vi er i en lignende situasjon idag. Eliten skjønner ikke folket, og folket er møkk lei.  

Denne anekdoten sier noe om hvor lite den franske eliten kjente til folkets kår, hvor lite de visste om hvordan den alminnelige kvinne og mann hadde det. Eliten var fjern fra virkeligheten og de brydde seg ikke, det kan virke som den fortsatt er det den dag i dag.

De som var for Brexit ble beskrevet som uintelligente og nasjonalister, folk som ikke visste sitt eget beste. Vi ble sjokkert etter Brexit. «Ingen» forventet det, det var jo tross alt kun disse trangsynte som ville ut av EU. 

Etter valget i USA ser vi de samme tendensene. Enkelte journalister beskriver de som stemte på Trump som rasister, mannssjåvinister, middelaldrende hvite menn uten utdanning. Ja, de er alle hillbillies. Men til tross for dette klarer han å få ca 50 prosent av stemmene, dermed må jo 50 prosent av amerikanerne  falle inn under en av disse kategoriene. Kan det virkelig være mulig at en av verdens supermakter faktisk er befolket av 50 prosent mindre begavede individer? 

I sommer skrev Asle Toje «Hvit nigger» i Morgenbladet. I denne teksten skriver han følgende om Brexit:  «Forbli-kampanjen var derimot forbilledlig i sine påstander om at brexit ville føre til krig og økonomisk undergang.» Det samme ser vi nå. På P3 kan man høre at programlederne nærmest frykter for sine liv, og selv mine egne barn på 4 og 8 år tror det vil bryte ut krig nå som Trump har blitt president. Dette sier litt om vinklingen mediene og samfunnslederne har valgt for å dekke valget i USA.

Dette skal ikke leses som et forsvar av Trump, for jeg har liten sans for hans retorikk. Til tross for dette finner jeg det underlig og noe nedlatende å betegne de som stemte for Trump eller Brexit som idioter.

Innlegget fortsetter under bildet. 

No Place Like Home
Licensed from: AlphaBaby / yayimages.com

Folk er lei av dem som er mest opptatt av å skrive satiriske essayer om brannens vesen mens huset brenner. De forventer at de som skriver essayet heller finner frem brannslangen. 

Disse velgermassene er også lei av at de tillegges masse alternative motiver for sine bekymringer, og ikke minst betegnelsene om at de er idioter. Dette sitat fra Thomas Hylland Eriksen er muligens besrkivende for hvordan man ser på disse gruppen «har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser».

Det er kanskje på tide å lytte og faktisk ta folks bekymring og uro på alvor. For det er liten hjelp i å be folk spise kake, når de ikke har det. Slike uttalelser viser hvor liten bakkekontakt man har og hvor dårlig man forstår deres hverdag. 

De anti-kristne

Foto: Paul Weaver/ NA Bilder

Har du hørt om de anti-kristne før? Hva med kristenhaterne, eller kristenofobi? Dersom du ikke har hørt disse uttrykkene, så er vi samme båt, for jeg har heller ikke hørt om dem.

For kun kort tid siden raste det en debatt rundt Guds økonomiske budbringer, Hanvold. Mannen som har tjent seg rik på å samle inn penger til «gode formål», også kalt egen lommebok, fikk gjennomgå. Alle fra Brennpunkt til nisjeavisene jaget ham ned for å få en kommentar. Det skulle bare mangle, hvorfor skulle de ikke kreve svar fra ham? Det er deres samfunnsoppgave å gjøre dette. Det som er mest oppsiktsvekkende er at ingen anklaget dem for å hate kristne, eller for å spre fordommer mot kristendommen.

I forrige uke lanserte Utrop en rapport om moskémiljøene i Norge. Debatten som har pågått i kjølvannet av rapporten har vært interessant. Debatten som ble avholdt i forbindelse med lanseringen var også interessant. Enkelte var mest opptatt av forskeren som hadde gjennomført jobbet for Utrop, og hans bakgrunn. At han er opprinnelig fra Iran var visstnok problematisk. 

Enkelte mente også at alt var såre vel ved de norske moskeene og at det dermed ikke er behov for innsyn og oppfølging av rapporten. Det hele toppet seg da en talsperson sammenlignet en sekulær organisasjon med IS. Tenk litt over det. En sekulær organisasjon i Norge er sammenlignbart med IS. Den islamske stat som forfølger og dreper minoriteter, selger kvinner på torget og terroriserer verden, kan sammenlignes med en sekulær organisasjon i Norge. 

Det virker som man har to forskjellige standarder for hva som anses akseptabel kritikk av islam og kristendom. Dette er nokså underlig da alle i utgangspunktet krev likebehandling, men tydeligvis ikke når det gjelder kritikk av religion og tro. Hvordan hadde kristendommen sett ut om vi ikke hadde kritisert kirken, prestene og innholdet i bibelen? Hadde vi hatt en opplysningstid?

Gjennom den tiden jeg har oppholdt meg i muslimske land har jeg opplevd mer refleksjon rundt og kritikk av egen religion og egen kultur enn det jeg ser blant enkelte minoritetsmiljøer her hjemme. Rent historisk har også innbyggerne i muslimske land vært mer kritiske til islam enn det vi opplever idag.

I 1925, to år etter dannelsen av det muslimske brorskap, utga en teolog, religiøs dommer og fakultetsmedlem ved det prestisjeetunge Al-Azhar universitetet i Kairo en bok med forsvarstale for sekulære verdiene. Forfatteren som het Ali Abdel Raziq, hevdet at sekulære grunnverdier skal beskytte et samfunn, han fortsatte med å si at adskillelse av islam og stat skal beskytte disse verdiene. Dette skal gjøres slik at islam ikke kan misbrukes som et politisk virkemiddel. Den gangen og fortsatt i dag er dette svært så kontroversielt. 

Dette demonstrerer nytenkingen som fantes på den tiden, men i Norge i 2016 er det kontroversielt å si at man skal ha bedre kontroll på koranskoler og moskeer som sprer propaganda for andre stater. Enkelte har gått langt i å antyde at rapportforfatteren har uærlige hensikter. Hadde jo tatt seg ut om noen skulle ha kritisert uheldige praksiser ved norske moskeer, som støtte av terrorisme og andre uheldige forhold.  

Hadde vi akseptert at andre nasjoner hadde spredt propaganda ved våre kirker og menighetshus? Hvordan reagerer vi når vi avdekker uakseptable forhold ved våre kirker og hos våre pastorer? Hvordan reagerer menighetene og kirkene når det rettes kritikk mot dem?

Det er sjeldent jeg har hørt at folk brunbeises, eller tillegges alternative motiver når de avdekker kritikkverdige forhold med kirker eller menigheter.   

Det er litt underlig at de samme reglene ikke skal gjelde for muslimske trossamfunn eller islam. Altså at man ikke kan sette et kritisk søkelys på islam, som religion, og muslimske trossamfunn uten å bli tillagt underlige motiver eller brunbeises. Det er kanskje på høy tid at vi som muslimer viser litt av den samme toleransen overfor omverdenen som vi krever av den, og ikke minst utviser en evne til å tenke kritisk rundt egen religion og kultur.  

Vi må ha bedre kontroll med moskeene

Moskeforsker Masoud Ebrahimnejad har på oppdrag fra Utrop sett nærmere på de norske moskeene og deres aktiviteter, og komme med følgende kommentar i VG, "Barn i sin mest sårbare alder møter opp og får undervisning i moskeene. Mange fra de er seks år gamle. Det er snakk om indoktrinering av barn uten noe offentlig tilsyn av hva barna lærer der." 

En av hovedutfordringene med islamske trossamfunn i Vesten generelt er at de sponses i stort monn av land som Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Utenlandske sponsorer er i og for seg ikke problematisk, men disse landene begrenser seg ikke til å finansiere islamske trossamfunn, men de driver også med politisk og religiøs indoktrinering.

Tidligere i sommer uttalte  William McCants,en forsker ved Brookings Institution at "Saudi Arabia fremmer en giftig form for Islam som drar en skarp linje mellom en liten andel troende (muslimer) og alle andre, muslimer og ikke-muslimer." Dersom denne typen ideologi spres ved moskeer i Norge er dette meget urovekkende.


 

I oktober 2016 uttalte talskvinnen for den tyske innenriksetterretningstjenesten (Bfv) at moskeene i Tyskland er sentrale for radikaliseringen av islamister. Av 624 salfister som reiste til Syria hadde 268 deltatt i aktiviteter ved moskeene og blitt radikalisert der.

I Storbritannia så man noe av de samme tendensene med imamene som jobbet ved fengslene. I en artikkel i The Times fra april sies det at imamene bidro til radikaliseringen ved fengslene. 

I Åsne Seirstads siste bok, "To søstre", får vi også et lite innblikk i hvordan Tawfiq-moskeen og Islam Net bidro til jentenes radikalisering før de reiste til Syria og sluttet seg til IS. 

Med det vi vet fra andre land og noen av historiene fra Norge er at det er viktig at aktiviteten ved de norske moskeene og koranskolene kartlegges. Spesielt når det handler om barna er det viktig med åpenhet.

Barna er samfunnets fremtid, dermed er det viktig å ha oversikt over hvordan de blir behandlet og hvilke verdier som overføres til barna. Lærer de om likestilling, valgfrihet og om toleranse for andre, eller ledes de inn i en religiøs tilnærming som forsterker utenforskapen og bidrar til segregering. 

Vi trenger bedre kontroll med og oppfølging av moskeene og koranskolene. Det er våre barn og vår fremtid det handler om. 

Politikk med andre midler

I går, den 26. oktober, skrev en anonym Afghanistan-veteran et innlegg i Nettavisen om sine tanker rundt det at stridsdyktige afghanske menn flykter til Norge, mens norske soldater kjemper i «deres krig» sammen med afghanske regjeringsstyrker i hjemlandet. Innlegget reiser noen interessante dilemmaer, men som veteran selv har jeg også noen motforestillinger.  

Alle som har deltatt i internasjonale militære operasjoner vet at det er forbundet med betydelig kostnader og risiko. Det bør være av de tyngste og vanskeligste politiske beslutninger å sende norske soldater ut i militære oppdrag i utlandet. Noen ganger er det likevel nødvendig for å ivareta landets interesser.


 

VI bor i en del av verden hvor vi har vært skånet fra krigshandlinger på egen jord, men for å sikrer denne freden så har vi sett oss nødt til å delta i internasjonale militære operasjoner, både i regi av FN og NATO.

Karl von Clausewitz spissformulerte krigens begrunnelse med at krig er en forlengelse av politikk, med andre midler. Det er nettopp det som kan sies å være begrunnelsen for Norges deltakelse i blant annet krigen i Afghanistan, Irak, Syria og bombingen av Libya. For ikke å snakke om de utallige FN-oppdragene vi har deltatt i og fortsatt deltar i.

Forsvarets skarpe ende bruker mye av sin tid på å trene til operasjoner. Krig krever ekspertise og soldatenes enkeltmannsferdigheter kan være avgjørende for oppdragets suksess, og for soldatens liv eller død. Det kreves en annen form for ekspertise å ta gode politiske beslutninger fra varme kontorlokaler i Oslo, men den er ikke mindre viktig. Denne ekspertisen vil til tider innebære en nøyaktighet som ikke oppnås gjennom en mastergrad i konfliktstudier eller lignende. Man må faktisk kjenne til de lokale forhold, forstå hvordan verden på den andre siden er skrudd sammen og hva som kan forventes. Våre etterretningstjenester er et verktøy som skal bidra til å skape et best mulig beslutningsgrunnlag.

Virkeligheten er imidlertid slik at man må fatte beslutning er på det grunnlaget man har, og dermed blir ingen beslutning bedre enn den informasjonen man har tilgjengelig. Det er heller ingen opsjon på å vente på å få et perfekte situasjonsbilde før man griper inn. Derfor er bruk av militær makt alltid forbundet med stor risiko og uforutsigbarhet. Det er også derfor militært personell i stor grad er selektert og trent for å kunne håndtere denne usikkerheten, og risikoen forbundet med det.

Jeg har selv tjenestegjort i det norske Forsvaret i en del år og deltatt i flere internasjonale militære operasjoner. Jeg har også til tider vært uenig i beslutningene som har blitt fattet. Sjeldent på grunn av risikoen som har vært forbundet med oppdraget, oftest på grunn av målet man ønsker å oppnå. Jeg har dog alltid vært klar på en ting, man har valgt å begi seg ut på denne reisen av egen vilje. Gjennom søknadsrunder, opptak og seleksjonen har man sagt seg villig til å påta seg en oppgave. En oppgave som er risikofylt og til tider medfører at man er uenig i beslutningene som fattes, og i ytterste konsekvens kan medføre død både for en selv og for andre, men man har selv valgt dette. Man har selv sagt seg villig til å gjøre dette.

Jeg sier ikke at man ikke skal reflektere over de valgene man har tatt som soldat, og hvorvidt det er greit at stridsdyktige menn rømmer landet, mens vi kjemper krigen for dem. Men gjennom å kjempe den krigen for andre et annet sted, bidrar vi også til å unngå å måtte kjempe den samme krigen i vår egen bakgård. Det er i vår interesse.

Fatumo er en egoist

For noen dager siden skrev forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden et innlegg om integrering. I dette innlegget forteller hun om en person som hun velger å kalle "Fatumo". Fatumo hun tar og tar, men vil ikke bli en del av det norske samfunnet. Hun er mest opptatt av å være muslim og hun ser helst at alle andre rundt henne også blir som henne. Hun nekter å jobbe, og hun begrunner dette med at hun er muslim og kan ikke jobbe med menn, svinekjøtt og alkohol. Men hun er glad i pengen hun mottar fra NAV.  

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Fatumo er et menneske som setter seg selv høyere enn samfunnet, en god gammeldags egoist om jeg skal si det rett ut. Hun uthuler samfunnet, bryter ned samfunnskontrakten og bidrar til radikalisering.

Eksemplet Fatumo er ikke unikt, men hun representere heller ikke majoriteten blant innvandrerne. Det som er problemet med individer som Fatumo er at de ødelegger for mange flere enn det de selv er klar over. 

Denne "kvinnen" bidrar til å forsterke et bilde av minoritetene, og spesielt somaliere, som en gruppe som  misbruker velferdsgodene. Noe som dessverre også underbygges av SSBs tallmateriale.

Statistisk sentralbyrås tall fra 2013 viser at somalierne er den gruppen med desidert lavest sysselsetting. Kun 25 prosent av kvinner og rundt 45 prosent av menn er i jobb. For hele innvandrerbefolkningen, inkludert de fra EU, ligger tallet rundt 65 prosent for kvinner og litt over 70 prosent for menn.

En annen SSB rapport viser at 74 prosent av alle barn fra somaliske familier tilhører lavinntektsfamilier, tallet for irakere er 56 prosent, mens tallet for andre barn ligger rundt 5 prosent. Videre ser man at somaliske familier tjener 2/3 av det norske familier tjener, og for å understreke situasjon kan jeg presisere at en gjennomsnittlig "norsk" familie en inntekt etter skatt på ca 350 000 kroner. I tillegg viser statistikken at familier fra Midtøsten og Afrika mottar størstedelen av sin inntekt fra stønader.

SSBs rapport er heller ikke lystig lesing når det kommer til utdanning og frafall i den videregående skolen.

Under årets radikaliseringskonferanse på Litteraturhuset forklarte Thomas Hegghammer tre av mekanismene bak radikalisering. Ett av disse var økonomisk marginalisering. Altså er det lettere å bli radikalisert dersom man er innvandrer og kommer fra dårligere økonomiske kår.

De to andre faktorene er den sosiale nærheten til ekstremistnettverk og identitetsproblemer. Det sistnevnte vil nok i sterk grad påvirkes av økonomiske kår og frafall på skolen. Noe som igjen vil gjøre den sosiale avstanden til ekstremistnettverk om mulig enda kortere.

Setter man SSBs tall i sammenheng med Hegghammers identifiserte mekanismer for radikalisering blir det fort veldig bekymringsverdig for flere enn Fatumo. Hennes egoistiske valg vil ikke bare skade oss økonomisk, men vil i ytterste konsekvens påvirke vår sikkerhet. At hun pga en eller annen religiøs overbevisning vil påvirke vårt fellesskap på denne måten kan vi ikke stilletiende akseptere.

Foto: Khalil Ashawi/Reuters

Dessverre er det slik at endel av våre velmenende stønader som skaper denne situasjon hvor Fatumo kan sitte hjemme. Ett av disse av stønaden kontantstøtten, denne burde fjernes eller kraftig omorganiseres. Drammen kommune har innført kjernetid i barnehager og SFO. Denne løsning bør gjennomføres nasjonalt. Et annet tiltak er å redusere ytelsene til dem som ikke vil jobbe på grunn av kulturelle eller religiøse overbevisninger.

Enkelte vil mene at disse tiltakene vil ramme barna. Det kan nesten virke som de som påstår dette ikke har tiltro til at alle foreldre vil gjøre det de kan for å skape et best mulig liv for sine barn. Dette må da gjelde Fatumo også. En omlegging av støtteordninger vil nok være et effektivt tiltak for å motivere de fleste til å jobbe og bidra til samfunnet.

Vi bor i et privilegert samfunn. De fleste har det godt, samfunnet er fritt og vi har rikelig med støtteordninger, men skal vi opprettholde dette må vi være villig til å motarbeide individer som Fatumo. Dersom vi ikke gjøre det vil nok hennes valg i dag påvirke vår økonomiske situasjon  og i morgen vår sikkerhet.

Et spørsmål om tillit

Illustrasjonsfoto fra sommerskole på Bjølsen skole. Foto:Terje Bendiksby / SCANPIX

At barn fra minoritetsfamilier ikke deltar på leirskoler og skoleturer med overnatting handler lite om økonomi, men er i stor grad et tegn på manglende tillit til individene og samfunnet. 

Når de fleste av oss lar våre barn delta i skoleaktiviteter som svømming og skoleturer utviser vi en enorm tillit til lærerne, skoleverket og det øvrige samfunnet. Det samme gjelder nå vi betaler skatten vår og ikke minst står der og venter på toget som sjeldent kommer presist. Dette er noe vi har lært, fordi vi har vokst opp og bodd i trygge omgivelser hvor denne tilliten har vært helt nødvendig for at samfunnet skal fungere.

Å ha tillit til samfunnet man bor i er ikke noe som skjer ved et trylleslag. Tillit bygges og grunnmuren er en tiltro til menneskene rundt oss. En tro på at vi kan stole på dem, og at de ikke vil oss vondt.Tilliten gjelder ikke bare i relasjonen mellom enkeltmennesker, men strekker seg også til å gjelde systemene som får samfunnet til å fungere. I et fritt og demokratisk samfunn er vi rett og slett avhengig av denne tilliten for at hjulene skal gå rundt uten for mye støy og friksjon.

I dagens samfunn står vi ovenfor flere faktorer som setter vår samfunnstillit på prøve. Vi kan se konjunkturer av mistillit ved lavere valgdeltagelse og en større forakt for politikere og byråkrater. Denne manglende tilliten kan kanskje også komme til syne i hvordan enkelte minoritetsgrupper forholder seg til samfunnet. Selv om det flerkulturelle tilsynelatende bringer med seg mye positivt, setter det også et større krav til at vi har fokus på tillit.

For det er tilliten som holder oss sammen, og skaper en "vi" følelse. I innlegget «Nekter barn å dra på leirskole» skriver Gunnar Stavrum om enkelte minoritetsgrupper som ikke lar barna, og da spesielt jentene, dra på skoleturer, delta på idrettsarrangementer og lignende. Dette kan forstås som et tegn på manglende tillit til det norske. Det er denne mistilliten som også fører til at enkelte føler et behov for å dekke til jentebarn med hijab, holde ved tradisjoner som arrangerte ekteskap og sende barn tilbake til hjemlandet på en «kulturell» ferie.

Vi har så lett for å fokusere på at religion har skylden i at minoriteter ikke deltar i samfunnet, men kan det kanskje heller sees som et tegn på en fundamental mistillit til det norske og det vestlige. En mistillit som til tider indirekte mates og understøttes av religiøse trossamfunn, og kapitaliseres på av ytterliggående grupper. 

Noe av denne mistilliten blir omtalt i en mastergradsoppgave fra 2008, "Politisk integrasjon blant minoriteter" som er skrevet ved Universitet i Oslo. Her fremkom det at kun 52  prosent av tyrkerne og 62 prosent av pakistanerne og bosnierne mener at nordmenn er til å stole på. Samme oppgave viser også at de samme minoritetsgruppene har generelt lavere tillit til individer med samme etniske bakgrunn.

Dersom man setter denne manglende tilliten til medmennesker i sammenheng så forstår man muligens litt mer av det som skjer i enkelte minoritetsmiljøer.

Denne mistilliten til samfunnet rammer som oftest jenter. Forklaringen er ganske enkelt at jenter anses som det «svakere» kjønn og må dermed skjermes fra de man ikke kan stole på. Tidligere har enkelte tatt til orde for at muslimske jenter i mindre grad er utsatt for seksuelle overgrep, og begrunnet sine uttalelser med hijabbruk og forbudet mot samvær med fremmede menn. Dette er om ikke annet luftige tanker uten så veldig mye substans. Selv om disse uttalelsene er meningsløst tomme, så beskriver de tankesette til de foreldrene som nekter barn deltakelse i skoleaktiviteter.

Altså prøver foreldrene å redusere risikoen for at jentebarnets ære, og dernest familiens ære, krenkes ved å nekte barnet deltakelse på skoleaktiviteter. 

Dette tankesettet og disse problemene kommer heller ikke til å bli mindre i de kommende årene. Dessverre er det slik at alt for mange av dem som søker tilflukt i Norge i dag kommer fra såkalte failed nations. Nasjoner hvor man til nød stoler på folk fra samme slekt, og i mye mindre grad stoler på «staten». Dette skaper neppe et godt utgangspunkt for å stole på skoleverket og lærerne.

Det som kan være kjernen i denne problemstillingen er samfunnets evne til å bidra til å minske denne mistilliten. Dette er en krevende oppgave og det kan ta lang tid, men vi er helt avhengig av å få det til dersom vi ønsker å lykkes med integreringen..

Løsningen krever at minoritetsforeldre begynner å stole på medelevene, lærerne, skoleverket og samfunnet. Det krever også at skolene følger opp disse tilfellene hvor denne mistilliten er synlig. Dette kan nesten ses på som den mistilliten vaksinemotstandere utviser overfor storsamfunnet, og må motarbeides med de samme midlene. 

 Denne tidskrevende prosessen starter ved at man tør å utvise tillit og la barna delta på aktiviteter som overnattingsturer. 

Meningsløs streik

OSLO 20161011.Lokførere i NSB står streikevakt på Oslo S mandag. Det er streik blant medlemmer i Norsk Lokomotivmannsforbund noe som i hovedsak medfører at mange lokaltog på Østlandet er innstilt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Det er streik blant medlemmer i Norsk Lokomotivmannsforbund noe som i hovedsak medfører at mange lokaltog på Østlandet er innstilt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

I disse dager streiker NSBs lokførere. Tilsynelatende streiker de for at sikkerheten på den norske jernbanen ikke skal bli dårligere. Videre påstås det at man ønsker en nasjonal utdanningstandard.

Lokomotivførerne i NSB har streiket i mer enn to uker. Deres krav kan ved første øyekast fremstå valide. Hvem kan krangle på at Norge skal ha en nasjonal utdanning for dem som skal kjøre tog på det nasjonale jernbanenettet.

Det er nettopp det Norsk Lokomotivmannsforbund har fremmet som hovedgrunnen for streiken. Man kan si at de har gått ganske hardt ut og påstått at kravet er å beholde utdanningsnivået til lokførere i Norge. Om ikke annet er dette misvisende, for dette utdanningsnivået fastsettes av Statens Jernbanetilsyn.

All utdanning av lokomotivførere, som gjennomføres ved Norsk Jernbaneskole eller andre godkjente utdanningsinstitusjoner i andre land, føres tilsyn med av Statens Jernbanetilsyn. Det føres også tilsyn med alle jernbanevirksomheter som kjører tog på den norske jernbanen, og infrastruktureier, Jernbaneverket.

I tillegg til dette gjennomføres det et eget utvelgelsesprogram for lokomotivførere i Norge. Alt dette tatt i betraktning, kan man ganske trygt påstå at ikke hvem som helst kan ta på seg en uniform og tøffe avgårde med nærmeste lokomotiv.

Fagforeningen vet at dersom de nevner ordet «sikkerhet» så hopper NSB, Jernbaneverket og Jernbanetilsynet, men i dette tilfellet har ingen latt seg lure. Til og med de mest sikkerhetsbevisste individene i disse etatene har ikke latt seg overtale av fagforeningenes noe tynne argumentasjon.

Det som ikke skal forsømmes i denne sammenheng er fagforeningenes motstand mot jernbanereformen. Store deler av fjoråret ble brukt til å sverte reformen. Politiske streiker ble gjennomført og flyveblader utdelt.  Ja til og med fingre og mindre flatterende beskrivelser ble servert til statsråder og statssekretærer. Dette ga liten effekt, så det kan se ut som fagforeningen nå må prøve med tyngre skyts, og i jernbaneverdenen er sikkerhet å anse som atomvåpen.

Les også: Lokførerstreiken trappes opp neste uke

Dermed kan det se ut som dommedagsklokken i fagforeningslokalene er innstilt til ett minutt før tolv, og verden ikke står til neste dag dersom arbeidsgiver ikke gir etter for disse meningsløse særkravene.

Det fagforeningen også vet er at jernbanereformen vil ha liten innvirkning på sikkerheten på den norske jernbanen. Systemet er alt for lite tilfeldig sammenskrudd for at dette skal være tilfelle. Men privatisering vil på lang sikt bidra til at tilbudet til kundene kan bli bedre, men det vil selvfølgelig påvirke NSBs hegemoni. Dette vil også påvirke fagforeningenes posisjon innen norsk jernbane.

Fremtiden for dagens lokomotivfører blir ikke lysere dersom man tar i betraktning all den nye teknologien som utrulles. Vi har jo allerede førerløse biler og busser, og det vil ikke ta lang tid før også togene blir førerløst. Dermed kan man spørre seg hva som er hensikten med å kreve ytterligere meningsløse kompetansekrav til et fullgodt system som om ikke alt for lenge blir erstattet av maskiner. 

Så nesten gang du står der og venter på toget som er innstilt på grunn av streiken kan du tenke at det skyldes at noen er misfornøyd fordi de mister makt og posisjon. For sikkerheten din som passasjer er godt ivaretatt av jernbanesystemet.

Den meningsløse islamdebatten

Illustrasjonsfoto: Carina Johansen / NTB Scanpix

For noen uker siden sa Jon Hustad at han var drittlei islam-debatten. Jeg deler hans synspunkt. Vi er nok alle drittlei denne meningsløse debatten, men det finnes dessverre ingen vei utenom. Niqab-debatten, burkini-debatten og homofili-debatten viser at kritikk av islam, muslimer og ukultur ikke kan gjøres uten en stor kostnad.

Her sparer man ikke på kruttet, alt fra trusler til mindre hyggelige beskrivelser serveres på et sølvfat, av både kvinner og menn. Veldig mange av disse individene har en ting til felles, de er muslimer eller har en innvandrerbakgrunn fra et muslimsk land. Det er heller ikke noen hemmelighet at disse individene finner grobunn for sine holdninger i islamsk lære.

Når individer som Noman Mubashir velger å stå frem med sin legning, blir de utsatt for sjikane. Når politikere som Abid Raja velger å kritisere niqab-bruk blir de truet. Og når mennesker som Iqra Aftab velger å stille kritiske spørsmål om ukulturen i enkelte minoritetsmiljøer, blir de latterliggjort og uthengt.

Dersom man ser nærmere på hvem som bidrar til denne trakasseringen så ser man et mønster, et til dels ufravikelig mønster. De fleste som står for truslene, sjikanen og ydmykelsene er individer som er muslimer. Det er troende individer som anser sin tro og kultur angrepet, eller som de sier selv "det bringes skam over deres kultur".

Det som tilsynelatende svir mest for disse proteksjonistene, er når individer på innsiden av disse ukulturene velger å knuse mytene om den perfekte kulturen eller religionen

Selv med dette for øye så vil nok enkelte fortsatt påstå at det hverken er noe feil med islam eller ukulturen som finnes i deler av denne religionen. At islam er perfekt, og at det er "enkelte" muslimer som har feiltolket den. At wabistene og salafistene har misforstått islam.

Programmet "Ekkokammeret" tok det hele til nye høyder. I søken på å vise hvordan man blir radikalisert delte journalister noen islam- og innvandringskritiske innlegg. Journalisten våget seg langt utpå når han delte et innvandringskritisk innlegg av Kjetil Rolness. Alle disse radikale handlingene resulterte i at folk ikke ville spise lunsj med ham på jobben, og at hans familie ble bekymret.

I den virkelige verden, langt unna NRKs trygge lokaler velger andre "radikale" individer å kritisere ukulturer innen minoritetsmiljøer og andre kritisere islam. Det er også de som er bekymret for hvorvidt vi klarer å integrere alle like godt. Disse menneskene opplever betydelig mer enn at kolleger, venner og familie ikke vil spise lunsj med dem, eller ikke liker dere statusoppdateringer. Mange av disse blir sjikanert og uthengt.

Enda lenger unna de trygge omgivelsene i NRKs lokaler og Norge blir folk drept for religionskritikken de retter mot islam og ukulturene forbundet med deler av denne religionen. Den siste i denne rekken er den jordanske forfatteren Nahed Hattar som publiserte et par tegninger av profeten Muhammed.. Dette drapet er mest sannsynlig utført av de rettroende muslimene.

Situasjonene jeg beskriver over er grunn nok til å ikke la islam-debatten og debatten om ukulturer i de muslimske miljøene ligge, selv om man er drittlei. I møte med intoleranse innser vi at toleranse har sine grenser. Vi kan ikke fortsette å møte intoleranse for grunnleggende verdier i et samfunn med overdreven toleranse, vi har erfart at dette ikke gir effekt.

Konspirasjons-teorier og halalkjøtt

Krisene står i kø for Islamsk Råd Norge (IRN), en paraplyorganisasjonen for islamske trossamfunn med ca 82 000 medlemmer spredd over hele landet. Først ble organisasjonens generalsekretær Mahtab Afsar avskjediget etter en opprivende konflikt med styret, deretter ble styret presset til å gå av etter press fra Afsars støttespillere. Kulturdepartementet grep inn og frøs pengestøtten til et nytt styre er på plass.


 

For noen dager siden kom det frem at imam Zulqarnain Sakandar Madni er valgt inn i som leder for valgkomiteen for et nytt styre. Han er utdannet ved islamske universitetet i Medina i Saudi-Arabia, men har også gjort seg bemerket utenfor moskeen med konspirasjonsteorier om at USA og helst jødene selv sto bak angrepet på World Trade Center 11. September i 2001. 

I et foredrag som fant sted i 2008 i regi av Islam Net uttrykte han at 9/11 var en konspirasjon. Han begrunnet det med at det var 4000 jøder borte fra tvillingtårnene på denne dagen. Han mente mediene må ha visst om dette, og var en del av konspirasjonen for å gjøre livet surt for muslimene. 

For å fylle tomrommet etter den omstridte Afsar, var Kebba Secka konstituert som midlertidig leder for IRN. 

Han er heller ingen ukjent skikkelse i verken IRN eller i norsk offentlighet. Den utdannede barnevernskonsulenten var blant annet  medlem av Kjell Magne Bondeviks verdikommisjon på 1990-tallet, da også i kraft av sin stilling som leder av IRN. Det tok imidlertid brått slutt da det for skjult kamera i 2000 ble avslørt at han oppfordret til kjønnslemlestelse av småjenter. 

Uansett hvor overrasket IRN later til å være, må de ha vært klar over dette da de konstituerte ham. 


Som om ikke det var nok kan Klassekampen i dag avsløre at IRN har tjent millioner på omsetning av halalslaktet kjøtt. De skriver at IRN tjener en krone pr kilo solgte halalkjøtt, og har en inntekt på ca 2,4 millioner kroner i året på virksomheten.  IRN har laget et godkjenningssystem der de i egen regi sertifiserer "muslimske halalforretninger". Muslimskeide forretning uten godkjenning blir i tillegg ilagt et et straffegebyr på 10 prosent av omsetningen. 

Om ikke annet så minner virksomheten sterkt om mafialignende aktivitet i andre deler av verden.
 
Det er betenkelig når vi samtidig vet at IRN anses som en viktig samarbeidspartner for norske myndigheter. IRN mottar blant annet offentlige midler for å legge til rette for dialog mellom muslimer og ikke-muslimer og for å motarbeide radikalisering. 

Den siste tidens avsløringer bør være en vekker for ansvarlige myndigheter, IRNs rolle er fra før av omstridt blant norske muslimer. Det er mange som ikke identifiserer seg med organisasjonen, eller finner den relevant. Arbeidet med å få til en bedre integrering og hindre radikalisering, er grunnleggende viktig for et mangfoldig samfunn. IRN har igjen å bevise at de er en organisasjon som på en troverdig måte kan bidra til å fremme samarbeid og dialog mellom muslimer og befolkningen forøvrig. Med den siste tidens hendelser blir det enda vanskeligere.        

Det er en stor fordel at muslimske trossamfunn har en paraplyorganisasjon som kan representere alle og snakke med én stemme. Men foreløpig har muslimene en paraplyorganisasjon som setter alle muslimske trossamfunn i et dårlig lys. Derfor bør også myndigheter og andre dialogpartnere vurdere sitt forhold til IRN.  Medlemsorganisasjoner bør ikke finne seg i å bli representert av IRN under de gjeldende forholdene. De fortjener bedre representanter.

De verdi-konservative

Agenda går inn for forbud mot niqab i offentlige institusjoner. Illustrasjonsfoto: Menahem Kahana/AFP

Tradisjonelt har venstresiden i norsk politikk vært opptatt av minoritetene som gruppe i debatten om innvandring og integrering. På bekostning av individet. Det nå etter hvert noen uker gamle notatet fra den sosialdemokratiske tenketanken Agenda om en bedre integreringspolitikk, bærer bud om at det er i ferd med å endre seg.   

De norske grunnverdiene er tuftet på menneskerettigheter, respekt for individet og likestilling. Det er ingen politisk uenighet rundt dette, men venstresiden har hatt en tendens til å omfavne ulikheter og «eksotiske innslag». En utilsiktet konsekvens har vært at gammeldagse patriarkalske og dogmatiske krefter i alt for stor grad har fått dominere i parallelle samfunn preget av skam og ære. Noe som har medført sterke begrensninger på individuelle friheter, og noen ganger med tragisk utfall.

Les også: Fugelli: Snillhet på ville veier

Agendas 10 bud for bedre integrering inneholder i og for seg ikke særlig revolusjonerende eller oppsiktsvekkende nytt, men det gir et viktig signal når sentrum-venstresiden tar til orde for forbud mot niqab i offentlige institusjoner, strengere krav og økt kontroll av religiøse trossamfunn. Retningslinjer for tiltak mot barnehijab i skoler er et steg i riktig retning.

Det er også interessant at Agenda vier så mye oppmerksomhet til verdier. Ordet «verdi» er brukt hele 62 ganger, og et kapittel har tittelen «Felles verdier for alle».

Jeg oppfatter det som en anerkjennelse av at det finnes noen verdier som er viktige i Norge, og som alle uansett bakgrunn må innordne seg etter. Det må også innebære at det finnes verdisyn som er uakseptable.

Sosial-kontroll og patriarkalske strukturer som fratar individet muligheten til utvikling og selvstendighet er eksempler på det.

Det kan se ut som den ellers så kollektivistiske venstresiden har begynt å se viktigheten av individets rettigheter i et samfunn. De som tidligere har vært opptatt av minoriteter som grupper, har nå begynt å snakke om sosial-kontroll og patriarkalske strukturer som fratar individet muligheten til utvikling og selvstendighet. 

Les også: Sexovergripere må straffes, ikke ofrene

Som medlem i Høyre oppleves det som et paradoks at det er den «relativistiske og naive» venstresiden som er i ferd med å meisle ut en mer realistisk innvandrings- og integreringspolitikk med fokus på enkeltindividet.

Til og med muslimske talspersoner har uttalt seg til fordel for en strengere kontroll av muslimske menigheter, for forbud mot hijab i barneskolen og å forby niqab i offentlige sammenhenger.

I Høyre kan man fortsatt sammenligne barnehijab med hettegenser uten at noen reagerer.

Dersom vi skal ha håp om et framtidig og sammensatt Norge der alle er inkludert og bidrar, må vi begynne å formulere noen ideer om hvordan vi skal få det til.

Agendas notat er godt nytt for oss som daglig jobber med innvandring og integrering, en av de viktigste utfordringene i vår tid. Det kunne vært god Høyre-politikk. Det er på tide at det blir det.

Snillhet på ville veier

Per Fugelli. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Det blir sagt at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det er et ordtak som renner meg i hu hver gang jeg hører på Per Fugelli. Hans formaninger om å stilltiende akseptere holdninger og handlinger som i bunn og grunn er uakseptable i et åpent og liberalt samfunn, skaper ikke mer toleranse. Det bidrar tvert i mot til å utmatte toleransen, svekke fellesskapet, og gi grobunn for økt frykt og avsky langs etniske og kulturelle skillelinjer.

Jeg kan likevel på mange måter føle en sympati med Fugelli. Han minner meg til dels om min egen bestefar. En gammel iransk kavalerioffiser, som i sine eldre dager skulle gjøre godt igjen for at han engang hadde vært ung og noe temperamentsfull. Han var snill og overbærende med oss barnebarna. Han var snill, men det var ikke snillhet uten grenser.

Jeg husker spesielt godt de gangene jeg om min noen måneder yngre søskenbarn lagde kaos, for det var det vi gjorde. Vi løp rundt, slåss hylte og skrek.  En gang skjøt mitt søskenbarn og jeg piler på hverandre med hvert vårt vårt nye lekegevær. Han hadde tålmodig på å instruert oss i hvordan vi skulle bruke geværene. Alt var bra helt til en av oss, mest sannsynlig jeg, skjøt en pil på ham og brillene hans falt av. Vi så ikke mye til lekegeværene på en stund.  Hans snillhet tok slutt, og han satte en klar grense.

Snillhet og toleranse er ikke problematisk, det blir problematisk når man i snillhetens navn ikke er villige til å sette grenser. For det er grenser vi mennesker trenger, og det er grenser som er nødvendige dersom et mangfoldig samfunn som Norge skal fungere, og fortsette å eksistere.

Nylig sa Fugelli i en offentlig samtale med Kadra Yusuf at det å lage uverdige Muhammed-tegninger var å bære bensin til bålet, og at det var tegneren det var noe galt med når muslimer reagerte med (ukontrollert) raseri. Det er å snu verden på hodet, det er ikke er tegnerens feil dersom noen blir sure, irriterte eller forbanna på grunn av en karikaturtegning av Muhammed. Det er mottakerens ansvar å kontrollere sine egne handlinger. Han eller hun må selv sørge for å holde et kaldt hode og varmt hjerte.

Formaning om snillhet og forståelse må rettes alle i samfunnet. Dersom det skal være en moralpreken skal den ikke brukes til verne enkelte grupper, den skal omfavne alle. På denne måten stiller man samme kravene til alle.

Til tider kan det virke som man ikke ønsker å stille like store krav til minoriteten i samfunnet, utenom det som er regulert ved lov. Dette er kontraproduktivt, for det virker som samfunnet ikke har troen på at disse gruppene klarer å leve opp til kravene. Dette er å gjøre minoritetene en bjørnetjeneste.

Fugelli mener så lenge minoritetene forholder seg til de formelle lover og regler burde alt være greit. Jeg mener han bommer. For en nasjon er det ikke tilstrekkelig at borgerne kun har vilje til å forholde seg til de formelle lover og regler. Det viktigste er til tider viljen til å forstå og aksepterende uskrevne reglene og de kulturelle kodene.

Man kan også påstå at på grunn av vår manglende forståelse for andre kulturer i kombinasjon med snillhet tillater vi mer enn det som er nødvendig.

Det er for eksempel ikke «snilt» å forsvare barnehijab, uten å tenke på barna som utsettes for tvang, og presses til å bruke hijab. Det er både viktig og bra å vise omsorg overfor minoriteter, men vi må ikke glemme at individet er den minste minoritet.

Det er heller ikke snilt å sitte å se på patriarkalske familiestrukturer som undertrykker kvinner. Ikke fordi det er en skreven regel eller lovregulert, men fordi det er den kulturelle kodeksen og den iboende troen om likhet mellom kvinner og menn.

Når Fugelli (og andre) ikke evner å se på innvandrere eller muslimer som annet enn minoriteter, er han med på å frata dem retten til å være individer. Vi med innvandrerbakgrunn er ikke en homogen masse som er enige i alt i integreringsrelaterte saker som diskuteres i media. Vi krangler og er uenige oss i mellom om i alt fra Muhammed-karikaturer til barnehijab. Vi tenker ikke likt, vi er også individer.

Så når man ønsker å være snill med minoriteter, så bør man reflektere over hvem man er snill med. Reaksjonære krefter, de moderate eller de progressive.

Som individer tilhører vi ulike flokker hele tiden. Fugelli plasserer oss i en religiøs eller kulturell flokk. Som så mange andre gjør vi med innvandrer bakgrunn også motstand mot flokkmentaliteten i våre miljøer.

Mange kvinner og menn, jenter og gutter ønsker å frigjøre seg fra patriarkatets lenker. De ønsker å leve frie liv som individer, ikke som medlemmer av en religion eller minoritet. De ville trengt Fugelli som en stemme som taler frihetens sak. Det er ikke grupper, men individer som trenger omsorg og frihet.

Forsker Karen Steener sier følgende om toleranse og verdier:

«- Det er få ting som inspirerer til større toleranse mer enn overfold av felles og forenende verdier, praksiser, ritualer, institusjoner og prosesser.»

Dermed kan man påstå at det å akseptere og fremelske unødvendige forskjeller skape større splittelse og polarisering i samfunnet. Det er denne polarisering vi ønsker å unngå.

Vi må gjennom snillheten ansvarliggjøre mennesker, sette krav, veilede og sist men ikke minst ha forventninger. Snillhet handler om å ville andre vel, og man vil ikke andre vel ved å være grenseløs. Snillhet og godhet må også ha et rammeverk slik at samfunnet opprettholde en viss «homogenitet». Det skal være aksept for ulikhet, men innenfor rammene som er satt. Dette rammeverket bygger på noen verdier. Disse verdiene ønsker vi at nasjonen skal opprettholde og vedlikeholde. Det er disse verdiene som er samfunnslimet som gir oss trygghet og gjør oss åpne for ulikhet.

For uten trygghet vil all form for ulikhet true.

Det er snillhet på ville veier når vi ikke står opp for fellesverdiene i samfunnet. Det er de som er limet som holder oss sammen. Tross ulikhetene.  

Religionskrigen

(FILES) A picture taken on September 21, 2008 shows Iran's elite Revolutionary Guards marching during a military parade in Tehran to commemorate the 28th anniversary of Iran's 1980-1988 war with Iraq. Several senior officers in Iran's elite Revolutionary Guards Corps were killed in an attack on October 18, 2009 in the south-eastern province of Sistan-Baluchestan, Fars news agency reported. AFP PHOTO/BEHROUZ MEHRI
Irans revolusjonsgarde Foto: Behrouz Mehri/AFP

Irans sekteriske retorikk skiller seg ikke mye fra IS´ propaganda. Særlig ikke når den er rettet mot sunnimuslimer. Det har ført til at sjia-dominerte Iran har mistet fotfeste hos trofaste støttespillere i Midtøsten.  

Etter den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003 reiste den jordanske islamisten Abu Musa Al Zarqawi til landet for å slåss mot okkupasjonsmakten. Et år senere var han kjent og fryktet som den ubestridte lederen for Al Qaida i Irak (AQI). Det brutale drapet på den amerikanske forretningsmannen Nicolas Berg, var et sjokk for verden og starten på en serie av YouTube-overførte halshugginger. Zarqawis primære mål var likevel ikke amerikanerne, men å drepe flest mulig shiaer for å trekke Irak inn i en sekterisk borgerkrig.

Da Zarqawi ble drept av en laserstyrt bombe fra et amerikansk F16-fly i juni i 2006, var allerede den sekteriske konflikten et faktum. I perioder drepte sunnimuslimske opprørere flere shiaer enn amerikanske soldater. Hatet fikk ytterligere næring av det amerikanskstøttede nye shia-regimet i Irak, som systematisk diskriminerte sunniene. De hadde nytt betydelig makt og myndighet i årene under Saddam Hussein, men nå sto de uten jobber, posisjon og innflytelse. Deres eneste utvei var å gå i allianse med Zarqawi og hans brutale Al Qaida. Det er grunnlaget for det vi i dag kjenner som IS.

Etter utbruddet av borgerkrigen i Syria og opprettelsen av den Islamske Stat har den sekteriske konflikten spredd seg ytterligere, særlig i Irak og Syria.

IS har som uttalt mål å ramme shiaene, som de anser som apostater. Da de inntok den irakiske byen Mosul, skal de ha drept 1700 shiamuslimske krigsfanger fra regjeringshæren. Sunniene fikk gå fri, mot at de sverget å aldri mer krige mot Allahs utvalgte. 

For shiaene finnes kun to valg, enten å la seg omvende til den rette tro; sunni-islam, eller få et uhyggelig møte med sverdet. De er med andre ord enda mindre «tolerante» med shiaene, enn med såkalte bokens folk, kristne og jøder, som kan «slippe unna» med å betale en ekstra skatt side de er dhimmier (i hvert fall i teorien).

Iran, som er den eneste shia-muslimske staten i verden, har ikke avstått fra å gjøre sitt for å eskalere de sekteriske motsetningene. Landet som i disse dager står støtt på shiaenes side i Syria og Irak, var ikke like opptatt av shiaenes ve og vel i den første perioden etter Irak-krigen.  

Etter invasjonen i Irak gikk Iran aktivt inn for å destabilisere nabolandet, og påføre amerikanerne mest mulig skade.  Irans mektig revolusjonsgarde (IRGC) opprettholdt høy intensitet på operasjoner inne i Irak. Iranernes budskap til irakerne var enkelt å forstå; er du med på å ta amerikanske liv så stiller IRGC med våpen, trening og penger. IRGC støttet både sunni- og shia-grupper, og hadde personell på bakken i Irak. Flere av organisasjonens høytstående offiserer i ble enten arrestert eller drept i landet. 

Irans involvering skjøt fart etter at borgerkrigen i Syria brøt ut. I dag skal IRGC støtte Assad-regimet med rundt 100 000 krigere fra diverse shia-militser. De iranskstøttede militsene rekrutterer krigere fra Afghanistan i øst, til Libanon i vest.

Det iranske regimet som tidligere har holdt sine militæroperasjoner skjult for omverdenen og egen befolkning, har nå begynt å gjøre det motsatte.

Både Facebook og Twitter er så å si forbudt i Iran, men Instagram er populært. Inntil nylig var dette sosiale mediet en favoritt hos yngre iranere som ville å vise frem sine nyopererte neser, motstand mot hijab og ferier til Dubai.

I den siste tiden har også det iranske regimet sett nytten av å bruke Instagram til propagandaformål. På instagramkontoen «defender.martyrs.shrine», som har beskrivelsen «informasjonsside for martyrene fra motstandskampen i Syria», legges det ut bilder av falne i strid. De omtales som martyrer for den «hellige sak» og «beskyttere av shiaene». En retorikk som fort kan minne om Iran-Irak krigen. En krig som iranske regimet omtaler som det «hellige forsvar».

I iranske medier er det nesten samme stemning rundt de som blir drept i Syria, som da likposene kom hjem fra frontene under Iran-Irak krigen. De blir omtalt som «forsvarer av nasjonen og shiaene», og får automatisk martyrstatus. De er helter i populærkulturen og deres liv blir omgjort til tv-serier.

Retorikken fra Irans side er slående lik den som føres av IS. Iranerne snakker om å forsvare den virkelige islam, den islam som Mohammed selv ville ha kriget for. Slikt retorikk legges merke til i en region hvor maktkamp om religion og regionaldominansen går hånd i hånd.

En konsekvens av Irans involvering i Syria, og retorikken de fører, har medført at den tidligere sterke alliansen med den palestinske terrororganisasjonen Hamas har gått i oppløsning. Hamas som er sunni-dominert, har tradisjonelt har vært mottaker av iranske penger og våpen til kampen mot den felles fienden Israel, men vil ikke lenger ha noe med det iranske regimet å gjøre. De har til og med åpent kritisert det iranske regimets støtte til Assad.

Zarqawis strategi var å nøre opp under sekterisk konflikt for å gjøre livet surt for amerikanerne. Den har satt hele regionen i brann. På slagmarkene i Midtøsten drepes daglig sivile på grunn religiøs tilhørighet. Det er ikke en krig mellom nasjoner, men om religion. Mellom muslimer. Shia mot sunni.

Gi Nobels fredspris til det franske folk

En 86 år gammel fransk prest ble tvunget på kne foran alteret sitt i Saint Etienne i Frankrike og fikk halsen sin skåret over av jihadister som angivelig handlet på vegne av Den islamske staten (IS). Dette er det seneste brutale terrorangrepet i Frankrike i en lang rekke. I løpet av de siste to årene har det vært gjennomført 11 terrorangrep i Frankrike. Flere hundre er drept og enda flere skadet.

(AP Photo/Francois Mori) Matthieu Alexandre/ AFP / NTB scanpix

Folk spør seg når dette terrormarerittet skal ta slutt. Noen håpet kanskje det verste var over etter Bataclan, eller med Nice, men grusomhetene vil ingen ende ta.

Franske politikere, intellektuelle, kirkelige ledere, redaktører og andre meningsbærere maner til ro og besinnelse. Det har de gjort helt siden angrepet mot Charlie Hebdo og en jødisk kosherbutikk i januar i fjor.

Det blir understreket at selv om massakrene begås i islams navn, så er ikke terroristene representative for muslimer og at franskmenn står sammen i kampen mot terror. De maner til de franske grunnverdiene om, Liberté, égalité, fraternité (frihet, likhet, brorskap). En må beundre den ro og verdighet det franske folk har møtt terroren med.

Dersom franskmenn fortsetter å møte eventuelle nye nedslaktinger av franske sivile, og ydmykelser i form av angrep på synagoger og kirker, like fredelig og sivilisert, bør det franske folk nomineres til Nobels fredspris for 2016.

En kan bare forestille seg reaksjonene om jøder eller europeere hadde begått massakrer av sivile i for eksempel Kairo, Teheran, Islamabad og Mekka - eller slaktet en imam med kniv inne i en moské. På steder der karikaturtegninger er nok til å hisse opp massene til raseri og vold. Under karikaturstriden i 2006 angrep og brente mobben ned vestlige  ambassader. Religiøse ledere utstedte fatwaer om hevn og drap. Flere ble drept. I land som Danmark, Norge og Sverige måtte tegnere og redaktører ha politibeskyttelse døgnet rundt. Den danske tegneren Kurt Westergaard ble utsatt for drapsforsøk i sitt eget hjem. Svenske Lars Wilks var måltavle for terroristen Omar El-Hussein i København. Han ble fulgt til graven av 500 sympatisører, etter å ha blitt skutt av politiet.

I det siviliserte Europa skal det heldigvis mye mer til for at raseriet kommer ut av kontroll, men vi muslimske innvandrere må ikke se på den europeiske toleransen som en selvfølgelighet. Vi har selv et ansvar for å  vise at vi står sammen i kampen mot terror. Da er det ikke nok å ta avstand til selve terrorhandlingene, vi må bidra til å gjøre noe med ideologien og hatet som ligger bak.

Foto: NTB scanpix

Den europeiske toleransen vi ser i dag er blant annet et resultat av Europas oppgjør med den ekstreme nasjonalismen som førte fram til andre verdenskrig. På samme måte må vi muslimer ta et oppgjør med den reaksjonære islamismen som truer både muslimske samfunn, men også alle oss her i Europa.

Franskmenns måte å møte harde prøvelser og provokasjoner, bør stå som et eksempel for resten av verden. Dette er ikke feighet, men det viser hvor støtt samfunnets grunnverdier står, og hvor sterk tiltro franskmenn har til disse verdiene.

En tildeling av Nobels fredspris til det franske folk, vil være en viktig markering av dette. En seier for sivilisasjonen over barbariet. Et eksempel for andre å følge.

Sexovergripere må straffes, ikke ofrene

Masseovergrep mot unge kvinner preget debattene under den nylig avsluttende Almedalsveckan i Visby på Gotland i år. Arrangementet er sommerens viktigste møteplass for politikere, media og andre samfunnsaktører i Sverige. Den kan sette politisk dagsorden for resten av året.

Tidligere i sommer ble det kjent at det etter Putte i Parken-festivalen i Karlstad ble anmeldt 32 overgrep av seksuell karakter, den yngste gjerningsmannen var bare 12 år gammel.

Foto: Izabelle Nordfjell/NTB scanpix

Det samme skjedde under Bråvalla-festivalen i Norrkøping der det igjen ble rapportert at unge kvinner og jenter var utsatt for "seksuella ofredande" og voldtekter. Det britiske bandet Mumford and Sons skrev på Facebook etter festivalen at de i fremtiden ville boikotte arrangementet inntil svenske myndigheter igjen kunne garantere for publikums sikkerhet. Fem voldtekter er anmeldt og minst 20 tilfeller av "tafsing". Det er motbydelig, skrev Mumford and Sons

I januar i år ble det kjent at svensk politi hadde mørklagt overgrepshendelser under We are STHLM-festivalen august i fjor. Gutter og unge menn hadde omringet og befølt jenter ned mot 13 års alder foran scenen. Avsløringen av hendelsene kom etter masseovergrepene mot kvinner i nyttårshelgen i Köln i Tyskland.

Denne uken ble det avdekket at disse overgrepene var langt mer omfattende enn tidligere antatt. Mer enn 1200 kvinner ble utsatt for seksuelle overgrep. Bare i Köln var det rapportert om at 600 kvinner hadde opplevd dette, og i Hamburg var rundt 400 kvinner blitt utsatt. Mer enn 2000 unge menn og gutter var involvert. Til nå er 200 anmeldt. Hittil er kun fire dømt. Noe av problemet med etterforskningen har vært å stadfeste hvem som har gjennomført handlingene.

Gjerningsmennene har i all hovedsak utenlandsk bakgrunn fra Asia, Midtøsten og Nord-Afrika. I en lekket døgnrapport fra det svenske politiet til svenske medier etter hendelsene i Karlstad står det at det råder ingen tvil om hvem som står bak, der er "...Gäng med 7-8 killar tillhörande gruppen ensamkommande barn". Den svenske rikspolitisjefen Dan Eliasson har nektet å kommentere opplysningene.

Det som preger gjerningsmennene, uansett om de er enslige mindreårige asylsøkere eller har annen form for opphold, er at de har bakgrunn fra områder med et gjennomgående dårlig kvinnesyn og manglende respekt for kvinner uten mannlig beskyttelse. Mange ser på kvinner uten følge som fritt vilt.

Svaret fra svenske myndigheter er nå et forslag om å innføre herre- og dameavdelinger på Gothenburg Culture Festival i Gøteborg senere i sommer.

Islam Nets Fahad Qureshi var ikke sen om å kommentere forslaget på denne måten på Facebook: "Allah instruerte oss med retningslinjene for hvordan samhandling med det motsatte kjønn skal foregå for over 1400 år siden. Velkommen etter Gøteborg"

Er det rart man gremmes.  

Det svenske politiet forsøkte tidligere i sommer et tiltak å dele ut armbånd med oppfordring om å "sluta tafsa". Det var før hendelsene i Bråvalla, der flere av de mistenkte gjerningsmennene bar armbåndet.

Den svenske kommentatoren Per Gudmundsson har oppfordret politiet til heller å "sluta tjafsa".

Vi må slutte å tulle!

Vi kan ikke tillate at skandinaviske kvinner skal holdes ansvarlige for at vi menn med opphav fra muslimske land skal kontrollere våre seksuelle lyster. Kjønnssegregering og tildekking er ikke en løsning for noe som helst. Det er en del av problemet. Kjønnsapartheid i muslimske land er en del av forklaringen. Det var nettopp dette som var utgangspunktet for den type overgrep vi dag er vitne til i Sverige og andre steder i Europa. Det startet i Egypt i 2005 da seksuelle overgrep aktivt og systematisk ble brukt for å skremme kvinner til ikke å delta i blant annet politiske protester. Vi vil ikke ha det slik her.

Det faktum at de reaksjonære salafister, som Qureshi, trykker slike forslag til brystet burde være nok til at svenske myndigheter innser at dette er en elendig løsning og et forslag som ikke hører hjemme i et demokratisk og likestilt land. Slike handlinger burde bli møtt med mer frihet og som Jens Stoltenberg sa etter 22 juli, og mer demokrati. Å gi etter for denne type overgrep vil være en fallitterklæring for menneskerettighetene og for de gode verdiene som våre nordiske land er bygget på.  

Første steget burde være å styrke vaktholdet på disse festivalene og konsertene. Ved å øke tilstedeværelsen av vektere og politi, vil man redusere muligheten til å kunne gjennomføre overgrep. Videre må disse sakene anmeldes, og myndighetene må slå hardt ned på alle slike forhold.

Straffene må være av en slik karakter at fremtidige gjerningsmenn avskrekkes fra å gjennomføre handlingen. Konkret bør gjerningsmenn som ikke har oppholdstillatelse gis utvisning fra landet etter endt straff. Dersom retur til hjemlandet ikke lar seg gjøre bør de returneres til UNHCR-leirer i nærområdene.

Forebygging er også viktig. Nyankomne må informeres om kvinners posisjon og rettigheter i våre samfunn. At det råder likestilling og at det er forventet at kvinner deltar i samfunnet på lik linje med menn. Det må gis klar beskjed om hvilke konsekvenser det kan få om ikke dette respekteres. Forebyggingen bør også foregå generelt i samfunnet hvor jenter og gutter lærer å respektere hverandre og delta i samfunnslivet på like premisser.

Vi må verne om våre verdier, og erkjenne at synet på kvinner er annerledes mange andre steder i verden. Armbånd og tiltak for økt "beskyttelse" av kvinner og jenter er feil vei å gå. Det er mennene som må ansvarliggjøres. De må lære at ugjerninger har konsekvenser.

Vi kan ikke forby hat

I Jæren tingrett er en 52 år gammel mann idømt 15.000 i bot for hatefulle ytringer på Facebook.

På Pegida-tilhengeren Merete Hodnes åpne Facebook-profil hadde han skrevet at "om vi ekte nordmenn er rettsløse likevel, så er det kanskje bare å starte jakten på landssvikere og islamistknottene" få det ryddet vekk fra jordens overflate, på en måte".

I 2014 ble den kjente islamisten Ubaydullah Hussain frifunnet for for å ha fremsatt trusler mot forfatteren Amal Aden. Etter at hun hadde blitt angrep av to somaliske kvinner på åpen gate, skrev Hussain i en debattråd på Facebook at "Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!".

I retten forsvarte Hussain seg med at han ikke mente det bokstavelig og at det var tenkt å skje i et land hvor steining er tillatt - og at dette var sagt i en religiøst setting.  Retten mente de ikke kunne utelukke at uttalelsen var en utlegning av Koranen.

Som om det skulle ha noe å si. Justitia skal være blind og loven lik for alle. Religiøse henvisninger, og kulturelle referanser kan ikke frita individet for ansvar. 

I EU er det nå lansert en ny norm for sosiale medier og internett. Facebook, Twitter, YouTube, og Microsoft har alt meldt seg for å hjelpe til å slå ned på "hatefulle ytringer", med et spesielt skarpt øye på "rasisme og fremmedfrykt".

I likhet med Jæren tingrett.

Bilde er hentet fra ektenyheter.no

Ifølge den britiske forfatteren og journalisten Kenan Malik er ikke begrensning av hatefulle ytringer et effektivt tiltak mot å takle fordommer og fremmedhat. Vi løper tvert imot en risiko for å stemple visse meninger som illegitime eller umoralske.

Det kan godt hende at 52-åringen har gjort seg fortjent til ekstra oppmerksomhet fra politiet. En kan aldri vite hva folk kan finne på, men ytringene på Facebook burde vært imøtegått. Ikke anmeldt. Uansett hvor motbydelige de er.

Det hører også med til historien at Ubaydullah Hussain ble dømt for trusler mot to journalister og en forsker. Han ble frikjent for voldsforherligende støtteerklæringer til vold og terror begått av IS, men ble dømt for hatefulle ytringer mot jøder. Det ble han senere frikjent for etter anke. Nettopp med begrunnelse i at dette var innenfor rammene av hans ytringsfrihet.

For å si det med George Orwells ord. Det handler om retten til å ytre det andre ikke liker å høre.

Ønsket om å forby hatefulle ytringer er ikke av ny dato. For å bedre forstå hvilke krefter som er i spill kan en se på historien.

Allerede i 1948 ivret Sovjetunionen for et forbud mot hatefulle ytringer i FNs menneskerettserklæring. Nesten 20 år senere, i 1966, ble FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter skrevet og vedtatt av 167 nasjoner. Her blir begrensning av hatefulle ytringer nevnt spesifikt i artikkel 20. Det var mye motstand mot å vedta artikkelen. Mange mente at definisjonen av "hat" og "truende" var vag og kunne medføre at enkelte nasjoner ville bruke artikkelen til å begrense yteringsrommet.

For å gjøre en lang historie kort, så ble artikkel 20 vedtatt i FNs generalforsamling. De som stemte for vedtaket var i stor utstrekning nasjonene i Øst-Europa, Saudi-Arabia, Haiti, Sudan og Thailand. De liberale vest-europeiske nasjonene og Japan stemte imot.

Enkelte argumenterer også for at hatefulle ytringer leder til hatkriminalitet, og dermed ser de en nytte i å begrense ytringsfriheten for å unngå vold mot minoriteter. Undersøker gjennomført av PEW i 2011 viser at dette ikke er tilfelle. Faktisk er det slik at det er motsatt. I land hvor man legger bånd på ytringer, i form av blasfemilover og lignende, er det større tilløp til sosial uro og vold.

Generelle hatefulle kommentarer kan være smertefulle for dem som opplever dette som krenkende, men så lenge det ikke dreier seg om konkrete trusler mot enkeltindivider er det beste er å møte dem med motytringer og ikke med lovparagrafer.

Krigen mot islam!

Funnene i NOVA rapport 4/16 om "Holdninger til ekstremisme, resultat fra Ung i Oslo 2015", av Viggo Vestel og Anders Bakken, har vakt berettiget oppsikt. Som det går fram av Aftenpostens oppslag den 15. Juni, viser rapporten at 58 prosent av ungdom mellom 16-19 år tror Vesten er i en krig med islam. Enda mer urovekkende er det at 25 prosent av ungdommene i Skedsmo sier at de støtter de som reiser til Syria for å føre væpnet kamp.


IS, eller Daesh, har lenge hatt som bevisst strategi  å tegne et verdensbilde der den store konflikten står mellom Vesten og islam, og der Vesten utøver vold mot muslimene. Daesh' propaganda er effektiv i å rekruttere troende til til kampen mot de onde kreftene i Vesten.

Daesh har hatt god drahjelp i slepphendte vestlige kommentatorer, politikere og journalister som ukritisk har vært med på beskrive krigene mot Saddam, Taliban, Gaddafi og nå ISIL som en krig mot muslimer. 

Da er det kanskje ikke så rart at mange unge, slik som undersøkelsen viser, tror at Vesten er i krig med muslimer og islamsk kultur. Forestillingen blir forsterket av konspirasjonsteoriene som verserer blant muslimer og muslimsk ungdom, også i Norge. Senest under en debatt i slutten av mai 2016 uttalte en muslimsk talsperson "det er en global gruppe som jobber for å sverte muslimer og islam".

På lukkede grupper på blant annet Facebook spres lignende konspirasjonsteorier daglig. Etter hendelsen i Orlando gikk talspersoner fra de muslimske miljøene ut og argumenterte for at angrepne hadde lite med islam å gjøre, men terroristen hadde gjennomført handlingen fordi han var homofil.

I andre tråder er enkelte mest opptatt av å undergrave terrorangrepene 11.september 2001, ved å påpeke at bygningene kollapset for raskt. Det finnes også dem som sliter med å innrømme at det finnes en muslimsk terrortrussel mot vesten.

NOVA-rapporten viser tydelig at religion og innvandrerbakgrunn påvirker svarene ungdommene gir. Det er bekymringsfullt og bør tas på alvor. Dersom det er disse ungdommenes religionstilhørighet som påvirker deres uttalelser så må vi finne ut hva det er ved religionen, eller ved dem som forkynner den, som medfører at de har et slikt syn på verden.  

For å nyansere dette bildet er det greit å se på en rapport som ble lansert av LIM Nettverket (Likestilling, integrering og mangfold). Rapporten ved navnet "Unge norske muslimer - refleksjoner om identitet, religion og ytringsfrihet" (kan lastes ned her)ble lansert i mars 2016, og er basert på samtaler med ti unge norske muslimer.

Intervjupersonene ble blant annet spurt om hva islam betyr for dem og hvordan de forholder seg til det å være norsk. Gjennom disse samtalene kommer det frem andre faktorer som påvirker unge muslimer i Norge. Et av temaene som ble diskutert med intervjupersonene var deres identitet som norsk. Mange mente dette var krevende for dem på grunn av det offentlige ordskifte, men gjennom intervjuet fikk man et mer nyansert bilde av temaet og problemstillingene.

Funnene i NOVAS rapport er urovekkende, men kvalitative tillegg til en slik rapport kunne ha gitt et mer nyansert inntrykk og en bedre pekepinn på hvilke utfordringer vi trenger å ta tak i først.

 

Hatet mot homofile i islam

Hatet mot homofile i islam

Terroren har igjen rammet uskyldige i Vesten. 53 mennesker er drept på nattklubben "Pulse", et utested for homofile i Orlando, Florida. Gjerningsmannen, Omar Mateen, er en muslimsk mann som skal ha sverget troskap til den islamske staten IS, også kjent som Daesh.

Den 21. mai i år gikk Daesh' talsmann Abdul Mohammad al Adnani ut og appellerte til muslimer om å gjennomføre aksjoner og ramme dem som støtter kampen mot Daesh. Talen er ikke til å ta feil av, de vantro skulle rammes over alt der det lar seg gjøre, og med alle midler.

"Det finnes ingen uskyldige i korsfarerlandene", kunngjorde talsmannen.

Hendelsen i Orlando
Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

"Den aller minste handling du gjennomfører i deres (de vantro) land er bedre og mer verdifull for oss enn den handling du kunne ha gjennomført sammen med oss her (i den islamske stat). Dersom dere hadde håpet på å nå oss, ønsker vi heller vi å være i deres plass slik at vi kan ramme korsfarerne dag og natt"

Talen er i god Daesh-stil fylt til randen av referanser til hadithene og koranen. Daesh skulle ramme Vesten i muslimenes fastemåned Ramadan.

Nattklubben "Pulse" i Orlando er innenfor kategorien av det som i sikkerhetsterminologien beskrives som et "mykt mål", et ubeskyttet objekt der en kan forårsake stor skade og sjokkeffekt.

Det kan like gjerne være et målrettet angrep mot de homofile og LGBT-miljøet.

Det er ingen hemmelighet at homofili ikke er akseptert i Islam, og undersøkelser viser at mange muslimer i Vesten er imot at homofile får praktisere sin legning. En forskningsrapport fra Pew Research Center i Washington DC viser at 45 prosent av muslimer i USA aksepterer ikke homofili, og mener at det skal ikke oppmuntres til homofili. Pew understreker likevel at dette er en forbedring fra den forrige undersøkelsen i 2007, da det sto enda verre til. Tallene over er ikke unike for USA. I et land som Storbritannia ser vi lignende resultater. Om lag 52 prosent av muslimene i Storbritannia mener at homofili bør forbys, 47 prosent mener at  homofile er uegnede som lærere.

I Saudi Arabia og Iran blir homofile halshugget og hengt. Flere andre muslimske land har også dødsstraff for homoseksuell adferd.

Siden opprettelsen av den islamske staten i Irak og Syria 2014, har Daesh kastet dusinvis av homofile fra hustak. Andre har blitt steinet til døde.

Handlingene er rettferdiggjort i koranen og i islamsk tradisjon.

Muhammeds første etterfølger, Abu Bakr, lot en homoseksuell mann bli brent på bålet. Den fjerde kalifen, Muhammeds sønns svigersønn, Ali, beordret en mann som hadde seksuell omgang med en ung gutt å bli kastet fra minareten på en moské. Han dømte andre til døden ved steining. En av islams tidligste lærde Ibn Abbas (død 687) anbefalte som passende straff å først kaste den dømte fra den høyeste bygningen i byen og deretter steine ham.

Interessant nok gjør dagens kalif og lederen for Daesh, Abu Bakr al-Baghdadi (som er vel bevandret i islams lære),  et unntak for hellige krigere i felt. Han skal angivelig ha utstedt en fatwa i 2015 som tillater Mujahedeen å "nyte" unge gutter om kvinner ikke er tilgjengelige.

Den prominente lærde og styrelederen for Fiqh (Islamsk lov) Council of North America, Muzammil H. Siddiqi har sagt at "homoseksualitet er en morlasksykdom og en synd". Folk erverver disse onde vanene på grunn av manglende veiledning og opplæring."

Det har i det hele tatt vært liten vilje å spore hos muslimske ledere i Vesten til å ta et oppgjør med den utstrakte homofobien som eksisterer blant muslimer og i muslimske land.

Den som leser kommentarenefeltene hos nyhetskanalen al-Jazeera de siste to dagene vil raskt finne ut at gjerningsmannen har støtte hos mange muslimer. Flere anser handlingene som "en straff fra Allah", eller "er en gave fra ISIS".

Det er ingen tvil om at terroren i Orlando er utført i islams navn, og at gjerningsmannen hadde en religiøs motivasjon. .

Alt det som er skrevet over tatt i betraktning, kan man påstå at volden er utført i islams navn, Dessverre mener enkelte prominente samfunnsdebattanter at det å nevne gjerningsmannens intensjon og motivasjon er feil. Man bør vel helst ikke snakke om slikt. Videre er det enkelte som insinuerer at de som kritiserer denne handlingen og ikke andre voldshandlinger er opportunister.

De som fortsetter å benekte at disse handlingene er religiøst motivert gjør seg selv og samfunnet en bjørnetjeneste. Vi må erkjenne det faktum at terror i islams navn er en reell trussel. Bare da kan vi finne tiltak for å bekjempe den. Muslimer og ikke-muslimer i fellesskap.

De fornærmede

For et år siden ble satiretegneren Atena Farghadani dømt for å ha «spredt propaganda mot systemet» i Iran. Hennes kriminelle handling var at hun hadde tegnet  iranske politikere som apekatter.



I Norge har satiretegneren Thomas Knarvik karikert den svenske politikeren Ali Esbati, med iransk bakgrunn. Esbati ble tegnet som en apekatt, og som et resultat av dette ble Knarvik kastet ut av Facebook. Siden har det rast en debatt om hvorvidt tegningen er rasistisk.

Knarvik tegnet Esbati i kjølvannet av NRKs nå etterhvert velkjente reportasje fra Rinkeby.

Esbati, som ifølge enkelte, er en tindrende stjerne på venstresidens ellers så mørke himmel kalte reportasjen for rasistisk. Han nøyde seg ikke med det, men kalte også en norsk minister for rasist.

Disse hersketeknikkene fungerer ganske godt hos vårt broderfolk, og har bidratt til at debatten om innvandring og integrering er meget polarisert. Dette har resultert i store utfordringer for det svenske samfunnet, noe som kom ganske greit frem i NRK-reportasjen.

Knarviks tegning er et svar på Esbatis tiltale. Tegningen har åpnet en Pandoras eske. Knarviks forsvarere er møtt med rasismeanklager og et krav om å be om unnskyldning. Esbatis beskyttere har påpekt de historiske referansene fra slave- og kolonitiden. Det er mildt sagt ikke særlig relevant. Det er en stygg historie med rasistiske avbildninger av afrikanere som aper i Europa, men Esbati er opprinnelig fra Iran (Persia). Et land som har aldri vært kolonisert av europeere. Det finnes ikke noe rasistisk tradisjon noe sted i verden for å tegne persere som aper.

Selv om en kan få det inntrykket når en følger med i den norske debatten, så er ikke rasisme utelukkende er et europeisk fenomen. Blant araberne blir perserne kalt for hester og hunder. Perserne som selv omtaler seg som løver og tigre, har ikke mindre nedlatende beskrivelser av sin arabiske naboer.

For perseren Esbati ville det ville vært mer fornærmende om Knarvik hadde tegnet han som en hund, helst en ørkenhund eller en afghansk mynde. Eller enda verre: En norsk skogkatt.

Ingen i Norge reagerte da Finn Graff tegnet Erna Solberg som en grisepurke, eller gjør det når Carl I. Hagen blir tegnet med grisetryne. Erna Solberg sa følgende etter grisetegningene:

- Jeg er ikke spesielt prippen av meg og har ikke problemer med slike tegninger.

Det hadde jo ikke skadet med en lignende tilnærming fra Esbati og hans forsvarerere.



Det finnes ikke noe rasistisk i en slik avbildning i vår tradisjon. Det gjør det derimot i for eksempel den muslimske verden, der det er vanlig å referere til vestlige hvite mennesker som griser. Helst skitne griser. Også i karikaturtegninger.

Jøder kan bli fremstilt som både griser og aper. Til og med i koranen.

En ting jeg har tenkt på i løpet av denne debatten er når man slutter å være offer for sin opprinnelige identitet. Altså når er man ikke iraner, iraker eller somalier lenger, og begynner å være svensk, norsk eller dansk.

En avbildning av en svensk politiker og riksdagsmann som apekatt, burde jo ikke være mer krenkende enn en avbildning av en norsk politiker og stortingskvinne som en grisepurke. Rent objektivt sett. 

Kan islam reformeres?  

Dette viktige spørsmålet ble debatterte 19. mai på litteraturhuset. Det var Secular forum som arrangerte debatten og hadde invitert fem debattanter. Det var god spredning i religiøst ståsted hos debattantene. Panelet besto av erfarne samfunnsdebattanter som Shakeel Rahman, Bushra Ishaq, Linda Noor, Basim Ghozlan og mindre erfarne debattanter som undertegnede.

Hvorvidt Islam kan og bør reformeres er et sentralt spørsmål for både muslimer og ikke-muslimer, og det er liten tvil om at de som satt i panelet var mer eller mindre enig om at islam kan reformeres. Dog var det stor forskjeller i hvordan man skal reformere islam og hva som kan forandres.

For de konservative er islams hellige skrifter uforanderlig og bør kun tolkes av de lærde, og profeten er det perfekte eksemplet. Det er her utfordringene oppstår.

blind tro?
Foto: Petr Josek / Reuters / NTB scanpix



 

Det bør ikke være noen tvil om at koranen og hadithene inneholder vers og avsnitt som oppfordrer til vold og antisemittisme. Det bør heller ikke være noen tvil om at profeten var langt fra «perfekt», slik som andre mennesker. 

For mange, om ikke alle, konservative muslimer er de overnevnte utsagnene uakseptable og smertefulle. De mener at profeten var et perfekt menneske og at islam er langt på vei fredens religion. Men i dialog med de konservative muslimene kommer det frem noe interessant. Veldig ofte er deres standpunkt et resultat av til dels selektive tolkning av islams hellige tekster og tolkninger av disse.

Det er muligens uproblematisk at man har disse synspunktene, men bør man ikke innse og innrømme at det finnes negative sider ved religionen islam? Bør man ikke erkjenne at Muhammed og hans følgesvenner begikk brutaliteter og oppfordret til vold?  

Det er nok av vers og avsnitt i koranen som oppfordrer til vold. Men de konservative som satt i panelet var ganske så klare på at dette ikke er sant, og at noe av dette er et resultat av en global konspirasjon for å sverte islam og muslimer.

Slike konspirasjonsteorier er svært skadelige og medfører at diskusjonen om islam og muslimer ender opp med en diskusjon om skyldfordeling for muslimers elendighet. 

Ved å ha et nyansert forhold til religion viser man evne til å tenke kritisk, og gjennom egne personlige tolkninger komme frem til hva man kan akseptere og hva man skal forkaste. Ved å gjøre dette vil det også være lettere for muslimene å tilpasse seg det samfunnet de bor i.

Det er nettopp dette jeg var opptatt av i gårsdagens debatt på litteraturhuset. Konservative muslimer referer altfor ofte til en eller annen lærd for å få en godkjenning eller aksept. Dette medfører at moskeer, med tvilsomme hensikter, får alt for stor makt over massene. Vi har sett flere eksempler på dette her i Norge, og en rapport fra Storbritannia viser at det er imamene som stor bak radikaliseringen som finner sted i de britiske fengslene.

Som sagt er ikke en personlig tolkning av islams hellige skrifter synonymt med at man blir ateist eller hater islam, men det er synonymt med å få innsikt i både de negative og de positive sidene ved ens religion.  Slik at overraskelsen blir noe mindre når islam kritiseres.      

Den største reformen islam trenger er at muslimer tar makta fra imamer, mullaer og muftier, og begynner å tolke islam til sitt eget bruk og innrømmer de negative sidene ved islam.
 

Kan islam reformeres?   

Dette viktige spørsmålet ble debatterte 19. mai på litteraturhuset. Det var Secular forum som arrangerte debatten og hadde invitert fem debattanter. Det var god spredning i religiøst ståsted hos debattantene. Panelet besto av erfarne samfunnsdebattanter som Shakeel Rahman, Bushra Ishaq, Linda Noor, Basim Ghozlan og mindre erfarne debattanter som undertegnede.

Hvorvidt Islam kan og bør reformeres er et sentralt spørsmål for både muslimer og ikke-muslimer, og det er liten tvil om at de som satt i panelet var mer eller mindre enig om at islam kan reformeres. Dog var det stor forskjeller i hvordan man skal reformere islam og hva som kan forandres.

For de konservative er islams hellige skrifter uforanderlig og bør kun tolkes av de lærde, og profeten er det perfekte eksemplet. Det er her utfordringene oppstår.

blind tro?
Foto: Petr Josek / Reuters / NTB scanpix



 

Det bør ikke være noen tvil om at koranen og hadithene inneholder vers og avsnitt som oppfordrer til vold og antisemittisme. Det bør heller ikke være noen tvil om at profeten var langt fra «perfekt», slik som andre mennesker. 

For mange, om ikke alle, konservative muslimer er de overnevnte utsagnene uakseptable og smertefulle. De mener at profeten var et perfekt menneske og at islam er langt på vei fredens religion. Men i dialog med de konservative muslimene kommer det frem noe interessant. Veldig ofte er deres standpunkt et resultat av til dels selektive tolkning av islams hellige tekster og tolkninger av disse.

Det er muligens uproblematisk at man har disse synspunktene, men bør man ikke innse og innrømme at det finnes negative sider ved religionen islam? Bør man ikke erkjenne at Muhammed og hans følgesvenner begikk brutaliteter og oppfordret til vold?  

Det er nok av vers og avsnitt i koranen som oppfordrer til vold. Men de konservative som satt i panelet var ganske så klare på at dette ikke er sant, og at noe av dette er et resultat av en global konspirasjon for å sverte islam og muslimer.

Slike konspirasjonsteorier er svært skadelige og medfører at diskusjonen om islam og muslimer ender opp med en diskusjon om skyldfordeling for muslimers elendighet. 

Ved å ha et nyansert forhold til religion viser man evne til å tenke kritisk, og gjennom egne personlige tolkninger komme frem til hva man kan akseptere og hva man skal forkaste. Ved å gjøre dette vil det også være lettere for muslimene å tilpasse seg det samfunnet de bor i.

Det er nettopp dette jeg var opptatt av i gårsdagens debatt på litteraturhuset. Konservative muslimer referer altfor ofte til en eller annen lærd for å få en godkjenning eller aksept. Dette medfører at moskeer, med tvilsomme hensikter, får alt for stor makt over massene. Vi har sett flere eksempler på dette her i Norge, og en rapport fra Storbritannia viser at det er imamene som stor bak radikaliseringen som finner sted i de britiske fengslene.

Som sagt er ikke en personlig tolkning av islams hellige skrifter synonymt med at man blir ateist eller hater islam, men det er synonymt med å få innsikt i både de negative og de positive sidene ved ens religion.  Slik at overraskelsen blir noe mindre når islam kritiseres.      

Den største reformen islam trenger er at muslimer tar makta fra imamer, mullaer og muftier, og begynner å tolke islam til sitt eget bruk og innrømmer de negative sidene ved islam.
 

 

Svenske tilstander?

Etter NRK-reportasjen fra bydelene Husby og Rinkeby i Sverige der reporterne ble truet bort fra bydelene, er det betimelig å spørre seg om slike utenforskapsområder kan bli en realitet også i Norge. 

Segregeringen i Sverige skyldes ikke bare at minoriteter bor atskilt mange steder, men først og fremst at integreringen går dårlig. 
Statistikk fra Finanspolitiska rådet (det statelige organet som vurderer den svenske statens finanspolitikk) viser at det er et 24 prosents gap i sysselsetting mellom svensker og ikke-europeiske innvandrere. Det som gjør dette enda mer bekymringsverdig er at grafen viser at det er en negativ trend. Med lengre botid blir flere grupper bedre integrerte, men kommer aldri i nærheten av majoritetssamfunnet når det gjelder sysselsettingsgraden. Selv om Sverige brukes som et skrekkeksempel, er ikke situasjonen stort bedre i land som eksempelvis Tyskland, Storbritannia og Norge hva integreringen angår. Men vi har ikke områder der politiet har mistet kontroll. I Sverige har de hele 55 slike områder, av noen kalt «no go-soner». 




I sin nye bok «Innvandrings realisme, politiske muligheter i folkevandringens tid» vier Sylo Taraku et helt kapittel til integreringsfiaskoet i Sverige. Fordi de ikke har hatt åpen debatt rundt innvandring og integrering, har den negative utviklingen gått sin gang uten nødvendige grep fra politisk hold. De som har forsøkt å peke på problemene har blitt møtt med moraliserende angrep. En smak på debatten i Sverige er fikk vi da den svenske politikeren Ali Esbati fra Vänsterpartiet gikk til verbalt angrep på de som stilte kritiske spørsmål rundt hendelsene i Rinkeby i etterkant av NRKs besøk i bydelen. 

At det svenske politiet selv skriver i sine rapporter at de har mistet grepet om så mange som 55 områder i Sverige er alvorlig. Men svenske medier formidler ikke alvoret i situasjonen slik de burde. Noen svensker sier at de føler seg bedre informerte om svenske forhold fra norske medier enn fra svenske medier. 



 


Det at utviklingen i Norge ikke har gått så langt, betyr ikke at alt er rosenrødt her. Vi har ikke kriminalitetsproblemer som i Sverige, men boligsegregering er en trend også i Norge. Det har også vist seg at ekstrem sosialkontroll er et problem i innvandringstette områder som Furuset og Grønland. 

Når minoriteter bosetter seg mer konsentrert i innvandringstette områder skaper dette utfordringer også for interaksjonen med majoritetsbefolkningen. Det blir færre møteplasser og vanskeligere å bygge nettverk som er sårt trengt for å få en forståelse for samfunnsverdier og for å få jobber.

En bedre boligpolitikk er viktig for å forebygge segregering, men boligpolitikk alene hjelper ikke. Minoriteter søker seg sammen i visse områder og nordmenn velger å flytte ut når innvandringsandelen begynner å bli stor.

Staten kan ikke tvinge folk til å leve sammen, men vi kan legge forholdene bedre for det gjennom bedre integreringspolitikk. En politikk som ikke bare fokuserer på rettigheter, men også plikter.

Vi som har innvandret til Norge har et ansvar for å bli bidragsytere og delta i samfunnet. Lære språket, gjøre det ytterste for å finne seg jobb, sende barna på aktiviteter, delta på foreldremøter, dugnad osv.

Regjeringen har kommet med en ny Stortingsmelding med hele 69 integreringstiltak. Det er bra, men uten sterk egeninnsats lykkes man ikke med integreringen. Utvikling av ghetoer gir våre barn et mye dårligere utgangspunkt til å klare seg enn hva majoritetsbarn får. Derfor har også vi med innvandringsbakgrunn et stort ansvar for å unngå marginaliseringen og utenforskapet som vi ser i Sverige. 

Du kan lese mer om temaet i Sylo Tarakus blogginnlegg.

Nyttige idioter

Øst politidistrikt på Romerike inviterte i januar Norges mest kjente radikale muslim og salafist, Fahad Qureshi fra IslamNet, for å snakke om radikalisering. Han har tidligere sagt at homofile, utro og de som har forlatt islam bør steines til døde.

Denne uken ble foredraget lagt ut på YouTube. I regi av IslamNet. 



 

Foredraget gir i seg selv et interessant innblikk i et fordreid verdensbilde. Bare 0,3 prosent av terroren i Europa blir begått av muslimer. Det tallet henter han "inspirasjon" til fra en Europol-statistikk som omfatter alle angrep tilknyttet eller inspirert av grupper som er definert innenfor terrorgrupper. Fra dyrevern til separatister og islamister. Statistikken teller alle registrerte forhold, fra tagging til dødelige angrep. 

Qureshi kan videre fortelle at islamisme ikke er ekstremisme, og at alle troende muslimer egentlig er islamister. 

IslamNet representerer ifølge Qureshi med andre ord mainstream islam. 

Et av Qureshis mottiltak mot radikalisering er å invitere flere "lærde" til Norge for å ha diskusjoner med ekstremister. En av disse lærde som Qureshi ønsker å få til landet er med britiske hatpredikanten Haitham al-Haddad. I tillegg til den vanlige listen av avskyelige holdninger til homofile, kvinner og frafalne, er al-Haddad en sterk tilhenger av å inngå giftemål med mindreårige jenter, og har oppfordret muslimer til å omgå britisk lov. I desember i fjor avlyste IslamNet et planlagt besøk av al-Haddad etter sterk kritikk. 

Det er tragisk å se myndighetenes antiradikaliseringsarbeid bli en plattform for misjonering av radikal islam, og det er et slag i ansiktet på alle oss som daglig jobber seriøst mot radikalisering og ekstremisme. 

Det er også grunn til å advare mot en tendens til en for sterk tro på alliansen med moskeene og de religiøse lederne i møte med radikaliseringsproblemet. Så lenge de ikke er interesserte i ta et oppgjør med de ekstreme kreftene som finnes på innsiden av moskeenes vegger har de lite å bidra med. 

Man kan bare undre seg over hvilke vurderinger som er gjort på Romerike. Trodde de virkelig  at de kunne lære noe av å høre på Qureshis propaganda? 

Etter monologen mottok Qureshi spredt applaus fra de som var til stede. Han fikk ingen kritiske spørsmål. 

Han tok med seg en liten liten symbolsk gave fra politiet. Den største gavepakken er likevel videoen som skal brukes til å rekruttere flere til sitt salafistmiljø.

Lenin kalte de som støttet sovjetkommunismen i Vesten for nyttige idioter. Politiet på Romerike må slutte å opptre som nyttige idioter for salafistene. Qureshi og IslamNet er en del av problemet, ikke løsningen.

Villedende imamer

I det siste har det vært mye snakk om imamer. Det startet med et oppslag i Dansk TV2 i februar, der en imam i Århus anbefaler pisking og steining i sin undervisning.

I etterkant av terrorhandlingene i Belgia og Pakistan har de muslimske ledernes taushet vært øredøvende.

Siste nytt fra imam-fronten her hjemme, er at Nehmat Ali Shah, Imamen ved Central Jamaat Grønland, har reist til Pakistan for å delta i en støttemarkering for Mumtaz Qadri.

Den 4. januar i 2011 hevet Qadri sitt automatvåpen mot den liberale guvernøren i Punjab-provinsen, Salman Taseer, og skjøt ham til døde med 28 skudd. Drapet skjedde midt på lyse dagen på Kosharmarkedet i Islamabad.

Qadri var elitesoldat og tilhørte Taseers livvaktstyrke. Taseer, som var drapstruet etter å ha kritisert Pakistans kontroversielle blasfemilover og dødsdommen over den kristne kvinnen Aasiya Noreen (Asia Bibi). Hun er dømt til døden for blasfemi etter en krangel om en kopp vann hun urettmessig skal ha drukket av i 2009. Koppen var forbeholdt muslimer.

Qadri ble idømt dødsstraff for drapet på Taseer i slutten av 2011. Straffen ble eksekvert ved hengning tidlig om morgenen den 29. februar i år.

For mange pakistanere er likevel Qadri i en helt. Denne helten ble motivert til å gjennomføre dette drapet av en imam. Taseer var en kjetter som selv hadde gjort seg skyldig i blasfemi. En dødssynd blant fanatiske muslimer.

Imamen ved Central Jamaat på Grønland, Nehmat Ali Shah, er heller ikke alene om sin støtte til drapsmannen blant religiøse ledere med pakistansk bakgrunn i Europa. En av hans kolleger i Skottland har gjort det samme.  

En imam i Bradford postet en støtteerklæring til Qadri på sin Facebookside. Den fikk mer enn 4400 «likes», og delt mer enn 750 ganger. Han har 150.000 følgere på Facebook, og er nærmest å betrakte som en rockestjerne for muslimsk ungdom i Storbritannia.

Det sies at en imam ved en av de største moskeene i Belgia nektet å be for ofrene etter terrorangrepene i Brussel. Hans begrunnet dette med at det ikke er tillatt å be for andre enn muslimer. Jeg som trodde profeten hadde sagt at alle mennesker er like mye verdt, den gang ei. 

Det er et lyspunkt at stadig flere muslimer tar til orde for å stå opp mot imamene, men de forkastelige holdningene kommer ikke ut av løse luften. Det kan se ut som disse ekstreme holdningene hos imamene er nokså utbredt.  

Ifølge en rapport fra Landinfo fra 2013 om pakistanske og muslimske menigheter i Norge, er det menighetene som selv velger ut sine imamer. I enkelte tilfeller etter ansettelsesintervjuer. I en slik prosess bør det være mulig å avdekke både imamens teologiske og politiske ståsted.

Det stilles i utgangspunktet ingen krav til utdanning for å bli imam, det er tilstrekkelig at man kan lese koranen og lede bønn.

Det innebærer at imamenes kunnskapsnivå er høyst varierende, og at det er grunn til å være kritisk til deres status som «lærde» i religiøse spørsmål. Samtidig er det ingen tvil om at imamene blir lyttet til og at deres ord har stor betydning. De kan ha en avgjørende rolle i å bidra til god integrering, eller til at parallellsamfunn oppstår. 

Det må også nevnes av Central Jamaat på Grønland mottok 3 millioner i statsstøtte i 2015. I tillegg har norske politikere, alt fra byrådsmedlemmer til statsråder har vært i kontakt med denne imamen og gjennom sin kontakt med ham styrket hans posisjon i minoritetsmiljøene. 

Vi bør vurdere imamutdanning i Norge, men det haster mer er å gi klar beskjed til moskestyrene om å rydde opp. Om de ikke er villige til det, må staten foreta en gjennomgang av støtteordningene. Våre politiske ledere og medier har et ansvar for å fremme de gode forbildene. 

Det er ikke statens oppgave å finansiere og støtte ekstreme holdninger. Nok er nok.

Vi har tillatt fanatisme

Nok en gang er Europa utsatt for terror. Denne gangen er det offentligtransport som er målet. Det hersker ingen tvil om at terroristene ønsker å ramme flest mulig, ei heller at hensikten er å spre frykt blant europeiske borgere.  

Det er liten tvil om at det er islamske religiøse fanatikere som står bak disse handlingene. Det vil dermed være lite klokt å ignorere dette, men det vil også være lite hensiktsmessig å generalisere.  Alle muslimer er ikke terrorister, men det er klart at fanatiske muslimer finner mye motivasjon til å utøve vold i sin tolking av islam.

Så langt har europeiske stater og Europas innbyggere håndtert denne hatefulle og dødelige volden på en sivilisert måte. De religiøse fanatikerne har ikke klart å fremprovosere represalier, og vår frihet har heller ikke blitt innskrenket som et resultat av volden. Vi har med andre ord latt våre demokratiske verdier gå foran hat og vold.  Det er nettopp våre demokratiske verdier som truer terroristenes verdenssyn og deres maktposisjon, dermed er det nettopp disse prinsippene fanatiske terroristene vil til livs. Gjennom å drepe uskyldige mennesker og skape kaos vil de at vi skal kreve mer sikkerhet på bekostning av grunnleggende friheter.

Samtidig som vi kjemper for å opprettholde de demokratiske verdiene må vi ikke bagatellisere og bortforklare utfordringene. Det er på tide å innse at en naiv og til dels mangelfull integreringspolitikk er noe av årsakene til den terror vi bevitner i hjertet av Europa. Gjennom å likestille alle verdier har vi tillatt det meste, og dermed gitt gode betingelser for utvikling av parallellsamfunn. I disse parallellsamfunnene har fanatisme fått gode vekstvilkår, godt ledet av enkeltindivider som representerer makt og myndighet.

For å løse denne floken av terror og fanatisme må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig. På den ene siden må vi opprettholde de demokratiske verdier slik som frihet og likestilling. Samtidig må vi også erkjenne at for å opprettholde disse verdiene må vi identifiser og bekjempe individer og grupper som vil rasere disse verdiene. Et av de første stegene på denne veien er godt integreringsarbeid hvor vi er krystallklare på våre verdier og hvor vi utfordrer de verdiene som bryter med disse. Vi kan ikke la enkelte benytte den friheten de får i store deler av Europa til å forsøke å drepe friheten. Frihet kommer med ansvar, og ansvaret handler også om å si at enkelte holdninger og verdier ikke er aksepterte. Vi må tørre å si hva som gjelder uten å måtte unnskylde oss fordi enkelte opplever at våre verdier krenker deres udemokratiske religionspraksis.

Islam og homofili

For kun kort tid tilbake gikk Rana ut og ville reformere islam, han ville ta tilbake konservativ islam i en norsk drakt. Utfra Dagbladets reportasje, som sto for litt ove ren uke sider, kan det se ut som reformlysten er noe dalende. Rana sier at dersom homoseksuelle handlinger tillates vil islam gå tapt. Ranas utsagn tegner et bilde av en heller skjør religion.

Islam tillater ikke homofili, dette er på lik linje med kristendommen. Bakgrunnen er den samme historien om Sodom og hvordan menn som utviser lyster for andre menn får oppleve herrens vrede.  Noe som kan fremstå litt underlig i denne sammenheng er koranens beskrivelse av paradis. Blant annet beskrives paradis som et sted hvor «unge gutter sirkulerer rundt», guttene sammenlignes med perler. Jeg er litt usikker på hvilken funksjon disse unge gutten skal ha, men de var neppe der kun for å bære vann og frukt. 

Det er også en del historiske faktorer som peker på at homofili var langt mer akseptert tidlig i islams historie enn det er idag. Blant annet var flere av kalifene homofile. Kalif Al Amin av Baghdad, sønnen av Harun al Rashid - hovedpersonen i Tusen og en natt - var åpen om sin homofilelegning. Al Amin hadde til og med sitt eget harem, selvfølgelig fylt med menn og gutter.

Det var heller ikke mangel på poeter og lærde som var homofile. Den mest kjente av disse er Abu Nuwas. Han skrev poesi om homoseksualitet og var åpen om sin legning. Abu Nuwas hadde stor påvirkning på poeter som Khayyam og Hafez. Abu Nuwas ble etter hvert fengslet for sin konstante latterliggjøring av ørkenaraberne og deres levesett.



Homofili er heller ikke et fremmed tema i den muslimske verden i vår tid. I muslimske land som Afghanistan har gifte menn mannlige elskere. I andre land som Jordan og Tyrkia er homoseksualitet avkriminalisert, dette skjedde allerede på midten av 1800-tallet.  Homofile par som bor i Tyrkia forteller at de opplever homoseksualitet som mer eller mindre akseptert i landet.

Selv om homofili tilsynelatende har en lang historie i den muslimske verden, og praktiseres i den muslimske verden i dag vil altså muslimske talspersoner Norge ikke åpne opp for dette.

Islam beskrives som en raus og sterk religion, men den faller tydeligvis fra hverandre dersom noe annet enn heteroseksulle handlinger tillates. Om disse talspersonene ikke innser det selv, så må jeg påpeke at deres tilnærming presenterer en heller skjør religion.  En religion hvis svakheter er så store at dersom den gir mennesker like rettigheter og muligheter uavhengig av deres legning, så vil religionen smuldre opp og forsvinne.

Det som ikke gjøre dette mindre underlig er at det er de samme talspersonene som vil reformere og «ta islam tilbake». Hvordan skal man reformere en religion når man ikke er villig til å innse religionens begrensninger, feil og mangler? Det er jo ikke slik at det å tillate homofile vil rokke ved grunnpilarene i Islam, det vil jo heller ikke forandre muslimer nevnverdig. Homofile muslimer har eksister og vil fortsette å eksitere, uavhengig av hva som står i koranens «gamle testament» eller de såkalte hadithene. Det kan derfor kanskje være like greit å akseptere de såkalte "homoseksuelle handlinger" først som sist.
Men det kan jo hende jeg tar feil, ettersom jeg faktisk håndhilser på kvinner. Det finnes jo dem som mener at dette også er haram. 

Vold i minoritets-familier

Lørdag 5 mars skrev Aftenposten at ni av 10 som er dømt for vold mot barn, har innvandrerbakgrunn. Det fremkommer av en gjennomgang av dommer i Oslo tingrett de tre siste årene. Funnet er dessverre ikke overraskende.

Reportasjen i Aftenposten tegner et realistisk bilde av virkeligheten alt for mange barn med minoritetsbakgrunn vokser opp med i Norge, men det finnes lite forskning på området.

Det ble utgitt en rapport i 2009 som viser at 2,6 ganger så mange barn med minoritetsbakgrunn, som etnisk norske barn, er plassert utenfor hjemmet. Barn med landbakgrunn fra Afghanistan, Irak og Somalia er særlig overrepresentert.

I 2013 publiserte Silje Berggrav en forskningsrapport for Redd Barna med tittelen, «Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier?. Der sier Svein Mossige, tidligere forsker ved NOVA, at «Det er lite frie midler, mye er kanalisert gjennom forskningsprogrammer der temaene i stor grad er gitt. Det ligger usagte føringer om at man skal være forsiktig med å forske på tema der man kan finne noe som kan virke negativt for enkelte grupper».

Dette forklarer bakgrunnen for den mangelfulle forskningen; redselen for å stigmatisere går foran barnets beste.

I Redd Barnas rapport fremgår det at det er liten tvil om at minoritetsbarn er mer utsatt for vold, at minoritetsbakgrunnen er hovedårsaken til volden, og at det finnes en vegring i offentlig forvaltning mot å ta tak i sakene.

I lys av det blir ekspertenes bortforklaringer av Aftenpostens funn underlige, men ikke overraskende.

I akademia er det en gjennomgående trend at andre allmenngyldige forklaringer, som fattigdom eller andre sosioøkonomiske forhold, gis en mye høyere forklaringsverdi enn kultur for hvorfor minoriteter er overrepresentert i disse sakene.

Det er ikke hensiktsmessig, vi må begynne å innrømme at oppdragervold er mer internalisert i enkelte minoritetskulturer. Synet på barn og barneoppdragelse er ulikt det vi i Skandinavia er vant til.

Vi har gjennom lovgivning og opplysning blitt oppmerksomme på hvordan vold kan gi langvarige negative konsekvenser for barns utvikling.

Derfor har vi også justert vårt syn og vår praksis angående oppdragelse. I andre kulturer er det fremdeles slik at man verdsetter lydige, respektfulle, og lojale barn. Det oppnår man gjennom såkalt "oppdragervold": Holdningen er at dette er til det beste for barnet.

Vi opplever en stadig større innvandring fra land der oppdragervold er vanlig, dermed blir utfordringene større. Dette er ikke holdninger som på magisk vis forsvinner når familiene ankommer norsk jord.

Faktum er at mange barn kan fortelle at volden eskalerte etter de kom til Norge.

Her har forskerne en oppgave i å avdekke om  arbeidsløshet kan føre til økning i voldsbruk fra foreldrenes side, eller om det er andre forhold som spiller inn. Ved å forske mer på disse problemstillingene vil vi få mer kunnskap, og bare med mer kunnskap kan vi komme frem til tiltak som kan redusere problemet. 

Vi kan ikke være redde for å undersøke og forske på et felt fordi vi tenker at vi kanskje vil finne noe ubehagelig. Spesielt ikke når tallene som skriker mot oss er så åpenbare. Utfordringer med vold mot barn i visse minoritetsmiljøer må opp og frem i lyset. Kun sånn taler vi barnas sak, og viser at vi ikke aksepterer en slik praksis.

Hvorfor forbud

Forrige lørdag fremmet jeg et forslag om hijab-forbud i skolen på Telemark Høyres årsmøte.

I debatten rundt forslaget om hijabforbud i skolen råder det en viss sammenblanding av begreper. Forslaget rammer ikke retten til fritt å utøve sin religion eller andre grunnleggende friheter, slik enkelte later til å mene. Det handler om å ivareta barns like rettigheter. Et forbud vil begrense foreldres rett til å ikle sine barn hijab. Spørsmålet er om det er hensynet til barna eller foreldrene som skal veie tyngst. Skal vi godta at jenter opp til 12 år - noen så unge som som ned til fem års alder - kan bli presset, og i noen tilfeller tvunget, til å ikle seg et plagg som kan virke begrensende både sosialt og i utfoldelse og lek?

Det finnes ingen teologisk begrunnelse eller tradisjon i islam for barnehijab. I koranen er kravet om tildekking begrenset kvinner i kjønnsmoden alder. Jenter som er ennå ikke har nådd kjønnsmodenalder - og kvinner som har passert overgangsalderen - er ikke omfattet av dette kravet. Det sies eksplisitt at kvinner skal senke sine blikk for ikke å friste menn. Selve kravet om tildekning er begrunnet i sømmelighet, og for å begrense hvem som kan se kvinnens skjønnhet. Det viktig å merke seg at det arabiske ordet som brukes i koranen er kvinner, ikke jenter.

Meymaneh, AFGHANISTAN AFGHANISTAN 20081009:
Utenriksminister Støre besøkte torsdag jenteskolen Setara i Maimana i Nord Afghanistan der han selv tok initiativ til å hilse på noen av jentene. Selv om skolen er et fristed for afghanske jenter møtes de fortsatt av undertrykkelse straks de går ut skoleporten. Her jenter i tradisjonelle klesdrakter, med sjal / hijab.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Enkelte muslimske ledere i Norge har argumentert for at hijab er en beskyttelse mot seksuelle overgrep, i et slikt argument ligger det en erkjennelse av hijab som et plagg som bidrar til å seksualisere småbarn. Faktum er også at det meste som finnes av informasjon om hijab i hellige og tilstøtende skrifter, er at det på en eller annen måte referer til seksualitet, lyster og kontroll av lyster.   

Hijabens religiøse betydning er begrenset, men plagget har en klar funksjon som et verktøy for sosial kontroll, noe som er et alvorlig problem i enkelte muslimske miljøer. Der andre snakker om glasstak og ?vegger, handler det her om regelrette jernbur. I disse miljøene er det fortsatt slik at jenter og kvinner har en lavere rang enn mennene i sin slekt. Manglende sømmelighet og beskjedenhet hos kvinnene kan vekke uønskede følelser hos menn, og dermed skade både mannens og slektens ære. Dermed blir det uhyre viktig å kontrollere jentenes frihet. Prisen for å bryte ut kan være total utestengelse fra familie og venner. Enkelte har betalt med sitt eget liv, noen har vært nødt til å skifte identitet og leve på hemmelig adresse. Dette er en del av virkeligheten i dagens Norge.


Jenter i muslimske miljøer blir utsatt for sjikane og mobbing fordi de ikke kler seg korrekt. Muslimske kvinner oppvokst i Norge kan fortelle at de i voksen alder ikke er komfortable med å omgås menn på en naturlig måte på grunn av den sosiale kontrollen de opplevde i barndommen. Det er også en grunnleggende redsel i enkelte miljøer for «vestlig» adferd, som man assosierer med seksuell løssluppenhet, alkohol og umoral. Paradokset er at gutter kan ta seg friheter som er strengt forbudt for jenter.   

Barnehijab handler med andre ord ikke om religionsfrihet, men om en sosial kontroll som rammer jenter - og som kan gi langvarige konsekvenser. Barnehijab handler om identitetskontroll og kjønnssegregering.

Jeg er ingen tilhenger av forbud, påbud og tvang, men i noen situasjoner kan reguleringer være nødvendige. Vi må av og til ta tøffe valg. Et forbud mot hijab i barneskolen  vil være et viktig virkemiddel for å sikre at alle muslimske jenter også skal få oppfylt sin rett til å ta egne valg, og kunne bli selvstendig og likeverdige individer i et likestilt samfunn.

 

Vårt bidrag til menneske-smugling

I 2015 ankom ca. 5300 enslige mindreårige asylsøkere Norge. Disse kom til Norge etter å ha reist gjennom flere Europeiske land.  De fleste av de nyankomne er fra Afghanistan og har reiste via Iran og Tyrkia. På veien har de brukte menneskesmuglere som tar seg godt betalt for å «hjelpe» dem med å nå målet om et bedre liv. Flere hjelpeorganisasjoner rapporterer stadig om at mange av disse barna utsettes for grove overgrep og vold på veien mot nord.   

Daglig forteller disse mindreårige asylsøkerne om overgrepene de har blitt utsatt for. På grunn av sine opplevelser blir mange av disse barna innlagt på barn og ungdomspsykiatriske avdelinger rund omkring i Norge.  De har betalt en høy pris for å komme hit, men gevinsten som venter dem skal være enda høyere, derfor spiller det liten rolle hva de må igjennom for å nå målet.

Det er nettopp disse drømmene smuglerne bruker for å lokke til seg de desperate kundene. Desperasjonen er skapt av familiemedlemmer og slektninger som har sendt barna på turen til Europa. Enten for å sikre familiens fremtid eller i håp om å gi barnet et bedre liv. Det er stort sett gutter som sendes til det forjettede landet, da det er størst sannsynlighet for at disse vil klarer reisen og realiserer drømmen. Det rapporteres om at over 1000 mindreårige asylsøkere har forsvunnet i Sverige. I Italia er tallet 5 ganger så høyt. Europol understreker at kriminelle grupper i Europa har barn som mål. Det foreligger også bevis for at disse barna utsettes for seksuelle overgrep, og / eller blir del av et kriminelt nettverk. Den britiske NGOen Save the Children har avdekket flere forhold hvor enslige mindreårige asylsøkere har blitt utsatt for seksuellovergrep, vold og utpressing. Det vi ikke har oversikt over er hvor mange som påbegynner reisen, men aldri fullfører den. 

Selv med kjennskap til denne grove utnyttelsen av barn mener seriøse og etablerte norske partier at vi skal legge forholdene til rette for å ta imot flere mindreårige asylsøkere. Er det ikke på tide å åpne øynene for at asylpolitikken vår har skapt et klima hvor menneskesmuglere tjener seg rike, og de enslige mindreårige asylsøkerne er de som betaler prisen? Det er vår asylpraksis som gir foreldre og slektninger et håp, noe som fører til at de er villige til å ofre de beste barna for å nå drømmen. Faktum er at Norge og andre Europeiske land legger forholdene til rette for denne menneskesmuglingen, og enkelte av våre politikere nekter å innse dette. De samme politikerne skal ha det til at den nåværende praksisen er god, og dette er den beste løsningen vi kan få til for disse barna. Men er det virkelig til det beste å opprettholde en praksis som medfører at foreldre ofrer sine barn, og barna ankommer målet fulle av traumer?  

For å være klinkene klar: dette er ikke snilt og vi er ikke gode.  Regjeringens forslag om å begrense mindreårige asylsøkeres mulighet til automatisk permanent opphold kan fremstå som hjerterått og brutalt, men det er nok den beste løsningen. Ved å gjøre det mindre attraktivt å ta fatt på den farefulle reisen, bidrar vi til å redusere menneskesmuglernes profitt og færre barn blir trolig ofret i søken på det gode liv. Det finnes få eller ingen «gode» løsninger på den situasjonen vi nå bevitner, men det finnes alternativer som i alle falll reduserer vår delaktighet i at barn brukes i et kynisk spill, og utsette for overgrep

Regjeringen har blant annet foreslått å bygge institusjoner i Afghanistan for å kunne hjelpe barn og ungdom lokalt. Slike tiltak vil være bærekraftige. Vi trygger barna der de er og bidrar til nasjonsbygging, noe disse landene sårt trenger. Dagens politikk ofrer ikke bare barn og unge, den resulterer også i at de fattigste og mest trengende landene tappes for menneskelig kapital.  

Jeg er innforstått med at vi i utgangspunktet ikke har ansvaret for andre lands borgere, men all den tid de dukker opp ved våre grenser og vår politikk er en av hovedårsakene til dette må vi prøve å begrense dette gjennom tiltak i nærområder eller opphavslandet. Med de tiltakene som nå vurderes hjelper vi ikke kun nasjoner som Afghanistan ved å gi deres barn og unge utdanning. Vi sikrer også vår egen fremtid.

Ekteskap til besvær

Jeg er langt på vei enig med kulturekspertene i at vi må forstå for å kunne bekjempe, det er en god grunnregel. For meg er det stor forskjell på å forstå og akseptere, men dessverre oppfatter jeg at forståelse i dette tilfelle medfører en kulturrelativistisk tilnærming som er meget uheldig for utviklingene av våre samfunnsverdier.

Det kan være greit å se hva som står i lovteksten i de landene de nyankomne kommer fra, før man hopper på kulturrelativismens tog og tøffer avgårde inn i den kulturelle ødemarken.  Den Syriske «ekteskapsloven» setter lavalderen for å inngå ekteskap for jente til 16 år, men «religiøse ledere» kan gjøre unntak for jenter helt ned i 13 årsalderen. Jordanske lover forbyr ekteskap for personer under 18, men en kan under visse omstendigheter søke om unntak fra loven. Dette må godkjennes av to dommere. Tyrkia har en lavalder på 17 år for å kunne inngå ekteskap.   Den Afghanske loven forbyr barneekteskap. Den laveste alderen ei jente kan gifte seg er 15, men kun med tillatelse av foreldrene, altså far.  Det vil si at også loven i disse landene forbyr barnekteskap.  Loven gir rom for at en eller annen tilfeldig lokal imam kan gi sin velsignelse. Spørsmålet vi må stille oss er hvorvidt Norge skal akseptere disse «velsignelsene» eller ei., da en slik velsignelse er lett å kjøpe. 

Flere internasjonale rapporter sier at hoveddrivkraften bak barneekteskap er fattigdom. Medgift blir nevnt som en motivasjonsfaktor for å gifte bort jentebarn. Det sies også at barnebruder utsettes for betydelig vold og seksuelle overgrep. Når slike forhold er godt dokumentert forstår jeg ikke at enkelte eksperter argumenterer for at vi på mange måter skal akseptere en slik praksis. Vi skal ikke stoppe med å akseptere men vi skal i tillegg la det passere hvis barnebruden har det bra.  Argumentet for å trå varsom i slike saker er at kulturelt sett er det far som har rett på barna ved en skilsmisse. Men er det ikke norsk lov som skal gjelde ved en eventuell barnefordelingssak i Norge?  Skal vi virkelig lukke øyne for at barn blir utsatt for overgrep?

For det er overgrep vi snakker om.  Barn vet ikke annet enn det de er vandt med, men det er ikke dermed sagt at det er riktig. Mange norske barn som utsettes for overgrep og omsorgssvikt tror at det som skjer er normalt og greit, men vi vet bedre. Skal vi virkelig sette en annen standard for disse barna enn for de som er født i Norge?  Her vil jeg heller si at det er kulturekspertene som bør trå varsomt når de kommer med råd og veiledning. 

Paradokset i det hele er at vi her i Norge er særlig opptatt av kvinners og barns rettigheter, samtidig som vi kaster disse verdiene på båten så fort det dukker opp noe nytt og eksotisk. Da er plutselig ikke våre verdier og lover så viktige lengre. Da må vi forstå og akseptere at folk er annerledes, selv om dette strider med både Norsk straffelov og internasjonale konvensjoner. 

Som jeg sa innledningsvis er det et godt utgangpunkt å forstå, men da må man ha som mål og bruke denne forståelsen til å hjelpe slik at disse nye menneskene kan få et best mulig liv. Livet som barnebrud og overgriper er ikke det beste utgangspunktet for god integrering. Vi må ha en standard for hva som kan aksepteres, ellers blir både verdier og norske lover verdiløse.  

Fanget mellom realitetene og moralismen

Nok engang skyller moralismen innover arbeiderpartiet. Nå er de plutselig usikre på om de er for eller imot det asylforliket de var med å vedta for kun åtte uker siden. Det er jo tydelig at populismen er alt og resten er intet.

13. april 2015 uttaler Ap-leder Gahr Støre at han ikke ser behovet for å endre hovedprinsippene for asylpolitikken. 14. april gir AUF lederen klart uttrykk for at han ønsker å ta imot 5000 syriske flyktninger. Fem dager senere har moralistene overbevist Gahr Støre, og han har forandret standpunkt. Nå ønsker han å ta imot 10 000 flyktninger. Det var jo rett før valget og det var viktig å fiske noen ekstra stemmer. 

I løpet av høsten 2015, da realiteten traff politikerne, og de oppdaget at asylstrømmen til Norge begynte å komme ut av kontroll valgte de å inngå det som nå kalles asylforliket. Med bred enighet på Stortinget ble forliket vedtatt. Alle partier unntatt SV og MdG, selvfølgelig, sa seg enig i forliket. Dette ga innvandringsminister Listhaug et klart mandat og marsjordre for å iverksette tiltakene som hadde til hensikt  å redusere asyltilstrømningen. Blant annet nevnes følgende: «sikre retur av personer med åpenbart grunnløse asylsøknader til Norge eller personer som har fått avslag på søknaden, og gi dette arbeidet høyeste prioritert?.».  Dette var Arbeiderpartiet enig for ca 2 måneder siden, men idag er partiet i harnisk over at tiltakene gjennomføres.  

Nå som grasrota i Arbeiderpartiet snur kappen etter vinden har de, i god ånd, glemt at deres parti tradisjonelt har vært for en streng innvandringspolitikk. Da vi kom til Norge for snart 30 år siden var det familier med små barn, eldre og andre som ble returnert både til Iran, Irak og Afghanistan. Det var krig i alle disse landene, og ordet deportasjon ble også brukt flitting av utlendingsmyndighetene.  

Det hele kan jo skyldes en misforståelse i Ap-ledelsen. Det ryktes at Støre har en noe uklare kommunikasjonsform. De færreste jeg snakker med forstår hva han egentlige mener og står for. Et av de bedre eksemplene på dette er «Hamas-intervjuet» hvor han ber journalisten starte intervjuet på nytt fordi han hadde forsnakket seg ganske grovt, og for engangs skyld var ganske klar i talen. 

Innvandringsminister Listhaug som ikke er kjent for å være handlingslammet eller uklar i sin kommunikasjon (dette er i forhold til førstnevnte), står på den andre siden av denne saken. Hun har iverksatt tiltak som var vedtatt i forliket, om man vil innrømme det eller ikke har dette medført reduksjon i tilstrømningen av asylsøkere. Man kan godt være uenig i tiltakene som Listhaug gjennomfører, men enkelte  prøver å fremstille dette som noe hun gjør på eget initiativ. Det kan virke som det er viktigere å fremstille regjeringen som den store stygge ulven, istedenfor å ta ansvar for det man har vedtatt.       

Ap-ledelsen må på et eller annet tidspunkt bli enig om hva de egentlig mener og hva de egentlig står for selv om det går dårlig på meningsmålingene. 

Tåke-prat hjelper lite.  

Moralistene

RNok en gang inntar moralistene den moralske høyden og peker sine lange pekefingre ned på sånne som meg. Moralistene kan fortelle oss om hvor ille alle som sitter på mottak har det, og hvor lite vi andre forstå av hvor vondt «folk» i verden har det. Enkelte har faktisk foreslått å reinnføre heksebrenning, slik at man kan brenne de som ikke deler deres synspunkter. 

Til og med forhenværende Arbeiderparti statsråd «Leppa fra Grorud» Berntsen har tatt seg tiden til å bidra til dette sirkuset. Berntsen som i mindre hyggelige ordelag moraliserte over regjeringens tilnærming til asylantene, ser ut til ha glemt sine egne uttalelser fra 2001. Da mente han at det ikke var plass til flere innvandrer i Grorud (http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/08/28/277963.html). På generelt grunnlag kan det virke som hele Arbeiderpartiet lider av kollektiv demens. Hvis jeg ikke husker feil var det Helga Pedersen, tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, som ville fly de nyankomne direkte fra Kirkenes til Kabul. Nå er Arbeiderpartiet i harnisk over at de returneres til Russland.

Det finnes også mennesker der ute som uten å moralisere, reklamere eller stå på forsiden av avisene driver med humanitært arbeid. Her forleden snakket jeg med en av disse. Vedkommende er pensjonist som bruker deler av sin pensjon på å finansiere et barnehjem i India. Denne personen kunne med stor entusiasme fortelle at dette har vedkommende drevet med i mange år, og at flere av disse barna har tatt høyere utdanning. Enkelte har til og med fått stipend til Harvard og andre prestisjerike universiteter. Hun la også til at hun reiser til India årlig for å besøke barnehjemmet.

Det hun fortalte meg var kjemisk fritt for moralisme. Hun satt ikke på sin høye hest og pekte sin moralske pekefinger mot meg med et krav om at jeg måtte gjøre det samme. Hun krevde heller ikke at hennes idealisme skulle bli et nasjonalt prosjekt for Norge. Dette gjorde hun kun for å hjelpe andre, altså virkelige altruisme, ikke reklame og egoisme forkledd som altruisme. Hennes eneste glede, slik jeg forsto det, var å kunne hjelpe disse barna. Til og med jeg ble i et svakt øyeblikk litt rørt over hennes engasjement.

Det er kravet om at individers personlige idealisme skal omgjøres til et nasjonalt prosjekt som blir problematisk. Det er ingen ting i veien for at du som et enkeltindivid kan hjelpe andre mennesker. Problemet oppstår når moralistene og aktivistene mener at deres personlig idealistiske prosjekt skal bli nasjons anliggende. For det er nettopp det de gjør ved å fordømme alle som prøver å komme med motargumenter. Mediene er heller ikke til stor hjelp når de også satser på de mest tårevåte historiene, uten å gå grundigere til verks.

Dersom vi skal fortsette i dette sporet ender vi opp med å ikke kunne hjelpe noen, noe sted i verden.  Vi vil ikke lenger være i stand til å være en av de største bidragsyterne til utviklingslandene. Vi kommer heller ikke til å være i stand til å gi asyl til dem som faktisk trenger dette. Et konkret eksempel på dette er beløpet vi bruker på mindreårige asylsøkere. Mens FN ber om 25 milliarder for å hjelpe 250 millioner barn, bruker vi 2 millioner pr alenekommende innvandrer barn til Norge. Det vil si at vi gir overpriset hjelp til noen få mens vi kunne hjulpet massene. Dette kan ses på som et direkte resultat av moralistenes og aktivistenes evigvarende og hodeløse påtrykk, uten at de har tenkt på konsekvensene.

Det hadde ikke tatt livet av disse moralistene å ta seg en pust i bakken og muligens vurdere konsekvensene av deres handlinger. Får håpe at jeg ikke brennes på bålet.


Makt korrumperer

Det er ikke ukjent at makt korrumperer. Enkelte steder i verden er valgfusk, misbruk av posisjon og korrupsjon hverdagslig og akseptert. Vi i lille Norge har vært nokså skånet for disse temaene, men dessverre kan det se ut som denne typen hendelser blir vanligere også her til lands.  

En studie som The Guardian refererte til i 2006 fortalte følgende: «asiatiske og spesielt pakistanske polititjenestemenn er mer utsatt for press fra familie og slektninger for å delta i aktiviteter som kan lede til forsømmelser i tjenesten og kriminalitet.». Rapporten hadde til hensikt å forklare hvorfor det rapporteres om 10 ganger så mange forsømmelser i tjenesten og korrupsjon hos asiatiske tjenestemenn som hos deres hvite kolleger.

Ved valget i London i 2014 rapporterte Andrew Gilligan, The Telegraph, om utbredt korrupsjon hvor alle midler ble tatt i bruk for at en politiker med minoritetsbakgrunn skulle vinne valget i en av bydelene i London. I samme innlegg fremkommer det at kandidaten hadde begått utstrakt korrupsjon.

I den siste perioden har vi sett noen av de samme tendensene i Norge. Det siste eksemplet er stormen rundt varaordføreren i Drammen, Yusef Gilani, hvor hans familiemedlemmer ser ut til å være tilkoblet korrupsjonssaken i Drammen kommune. Dessverre er det ikke først gangen det stormer rundt Gilani. Under valget i 2007 ble det spekulert i Gilanis involvering i valgfusk. Saken dreide seg om velgere som fikk kebab for å stemme på daværende AP-kandidat Gilani. Dette ble kontant avviste av Gilani og beskrevet som en svertekampanje, men det ble ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for denne forklaringen. Det var flere som spådde enden på Gilanis politiske karrière, men slik ble det altså ikke. Etter denne hendelsen meldte han overgang til Venstre og er nå varaordfører i Drammen. Feiring av hans nyervervede stilling gikk heller ikke smertefritt for seg. Det ble invitert til en fest med flere hundre deltakere. De inviterte var kun menn, og stort sett alle hadde minoritetsbakgrunn. Det var også enkelte prominente mediepersonligheter tilstede.

Flere ganger tidligere har det blitt avdekket kritikk verdige forhold rundt fremferden til minoritetene i forbindelse med valg og valgprosesser. I 2007 ble det avdeket at velgerne hadde fått ferdig avkryssede stemmesedler. De som hadde fått et «kryss» på disse stemmesedlene var minoritetskandidatene. Under valget i 2015 var det flere som reagerte på at somalisk velgere fikk ferdig avkryssede stemmesedler, selvfølgelig hadde den somaliske kandidaten fått et kryss. 

Det vi også kan registrere er tette bånd mellom enkeltindivider i de landsdekkende mediene og politikere i minoritetsgruppene. Disse koblingene, være seg basert på etnisitet eller stammetilhørighet, kan være problematiske og kan få uønskede konsekvenser for nyhetsdekningen. 

Det vi har opplevd hittil har vært en begrenset utbredelse av minoriteters involvering i valgfusk, korrupsjon og maktmisbruk. Selv i begrenset omfang undergraver disse hendelsene tilliten til politikerne og demokratiet. Uansett hvor utbredt disse hendelsene måtte være bør de ikke aksepteres, og det må slås hardt ned på  denne type praksis slik at velgernes tillit til demokratiet bevares.

 

Den allmektige imamen

Forrige uke raste debatten om den integreringshemmende imamen i Kristiansand, eller bedre sagt det var ingen debatt for alle var enig i at han var på bærtur. Hans uttalelser kan ses på som bagatellmessige, men dette utspillet er kun en av mange heller spesielle utspill fra diverse imamer.

En imam er egentlig ikke noe annet enn en person som er valgt av menigheten til å lede bønnen. Den eneste kvalifikasjonen vedkommende trenger er å kunne koranen, ha en «god» forståelse av Islam og være en «god» muslim. Imamens oppgaver er å lede folk i bønn og si noen bevingende ord før bønnen. I praksis kan enhver som er en «god» muslim være imam. I mange muslimske land i verden har imamen også en tilleggsfunksjon som landsbyens kunnskapsperson. En person folk i lokalsamfunnet går til for å få råd om stort og smått. Dermed får imamen en viktig rolle i lokalsamfunnet. Imamene blir også et verktøy for å utøve sosialkontroll over sin muslimske flokk. Dette gjøres blant annet gjennom de pålegg og forbud imamen predikerer ut i fra sin «tolkninger» av de religiøse tekstene. Denne sosiale kontrollen anses av enkelte helt nødvendig for å tviholde på utdaterte kulturelleskikker som er lite forenlige med sekulære verdier.

Som et ledd i den sosial kontrollen har vi opp til flere ganger registrert at imamer uttaler seg om forhold som burde være utenfor deres innflytelsessfære. Det siste eksemplet er deltakelse i barnebursdag, tidligere har det vært kjønnsdelt svømming og barnehijab. I 2014 anklaget en imam i Skien Høgskolen i Telemark for rasisme på grunn av høgskolens niqab-nekt. Noen år tidligere uttalte en imam i Oslo at nordmenns negative syn på muslimer skyldtes en jødisk konspirasjon.

Imamenes uttalelser sier også noe om deres verdisyn og deres ideologiske orientering. Det er flere imamer som har uttalt at de identifiserer seg med verdiene til det muslimske brorskapet og andre som tar det iranske presteveldet i forsvar.

Man kan stille seg spørsmålet om det er på høy tid å slutte med luftige løfter om norsk imam utdannelse (hva nå enn det skulle innebære), og heller iverksette umiddelbare kontrolltiltak. Samfunnet vårt er ikke tjent med og har heller ikke råd til integreringshemmende imamer som forkynner konspirasjonsteorier, hat og religiøst vranglære.    

Menn som antaster kvinner

I fare for å bli beskrevet som hår i noens suppe, bli kalt rasist eller sist men ikke minst islamofob velger jeg å skrive et innlegg med bakgrunn i den siste tids hendelser.

Hvorfor er vi så overrasket over at menn fra samfunn med et nedverdigende kvinnesyn føler at det er greit å antaste kvinner? Vi må da forstå at det finnes kulturforskjeller, og disse forskjellen må vi ta hensyn til. dersom de i noen tilfeller skulle bryte med våre normer og regler er det bedre å forsøke å begrave det, eller innta en mer offensiv holdning og skylde på ofret. Er det virkelig slik vi vil ha det?

Vil vi virkelig ha det slik at kultur trumfer alt, ja til og med de demokratiske prinsippene som generasjoner før oss har jobbet hardt for. Det er ikke slik at man skal dra alle menn fra muslimske land over en kam. Jeg er selv fra regionen og har et relativt avslappet forhold til likestilling og kvinner. Ja, hjemme hos oss hender det til og med at jeg tar oppvasken, og jeg har hørt at noen av mine etniske kamerater gjør det samme.


Men fra spøk til alvor. Kvinnesynet i mange muslimske land er mildt sagt noe annerledes enn det vi er vandt med i Vesten. Kvinner skal som kjent helst dekke seg til med en eller annen form for heldekkende plagg, de skal eskorteres av en mannlig slektning når de beveger seg på utsiden av huset og de skal være beskjedene for ikke å vekke mannens ustyrlige lyster. Kvinner som har levd i Midtøsten og Nord-Afrika har smertelig fått erfare dette. Flere vestlige kvinner jeg kjenner som har oppholdt seg i denne regionene har opplevd slike krenkelser. En av de mer alvorlige historiene jeg har blitt fortalt stammer fra Syria. En kvinnelig bekjent på pilegrimsreise i Syria ble tilnærmet av en gruppe menn som mente at hun var prostituert fordi hun reiste alene. En annen bekjent ble åpenlyst befølt på gatene i Kairo kun fordi hun hadde vestlig utseende og var vestlig antrukket. I et iransk dokumentar fra 2008 forteller afghanske kvinner om voldtekter og regelmessig mishandling uten at de kan fortelle om dette til noen i frykt for represalier.


Vi kan ikke stikke hode i sanden og tro at noen av mennene som kommer ikke representerer slike holdninger. Ved å bortforklare, skjule eller legge skylden på kvinnene skaper vi grobunn for nettopp den rasismen vi ønsker å unngå. Holdninger og handlinger som ikke er forenelig med de vestlige verdiene må opp og frem i lyset hvor vi kan debattere dem og forhåpentligvis skape endring. Det er en ting å forsøke å forstå det kontekstuelle rundt holdninger og handlinger, en annen ting er å stillesittende akseptere at en dyrebar verdi som likestilling mellom menn og kvinner raseres i frykt for å stigmatisere eller bli kalt rasist.


Jeg er ikke i tvil om at de fleste menn som kommer forstår at man ikke kan gå rundt å ta på kvinner etter eget forgodtbefinnende. Samtidig tror jeg at for å forebygge og innta en proaktiv holdning må det iverksettes  tiltak. Politiet bør prioritere å besøke asylmottak og informere om hvilke lover og regler som gjelder, samt om kvinners rettigheter. Samtidig kan du og jeg gjøre en jobb gjennom hverdagsintegreringen. Det gjelder ikke bare å invitere de nye eksotiske hjem til middag eller ta en kopp te. Vi må også klart og tydelig, på en ordentlig måte fortelle hvilke normer og verdier som Norge ønsker å beholde. Det blir problematisk når vi aksepterer uønskede holdninger og handlinger fordi det er kulturelt betinget. Som Bredal har skrevet, ingen praksis eller verdi kan få respekt kun fordi det er kultur.