Ufred i vår tid

TO GO WITH STORY BY FARHAD POULADI(FILES) A handout picture released by the official website of Iran's presidency office on April 8, 2008 shows Iranian President Mahmoud Ahmadinejad visiting the Natanz uranium enrichment facilities some 300 kms south of the capital Tehran. Iran will within months begin mass production of second generation centrifuges capable of enriching uranium three times faster than existing machines, atomic chief Ali Akbar Salehi said. AFP PHOTO/HO == RESTRICTED EDITORIAL USE ==
Mahmoud Ahmadinejad besøkte Natanz i 2010. Foto: AFP

Neville Chamberlain er kjent for forhandlingene med Nazi-Tyskland i 1938. Forhandlinger som han var sikker på ville sikre fred. Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».

Vi er muligens i en lignende situasjon med regimet i Iran. Flere nasjoner har fremforhandlet den nå nokså berømte atom-avtalen med Iran, noe som har «sikret» et Iran uten atomvåpen. Men disse forhandlingene har et bakteppe som ikke bør forsømmes. 

Irans ambisjoner om å bli en atommakt er ikke nye. Landets atomprogram ble startet opp under Pahlavi på 50-tallet, men programmet skjøt ikke fart før 70-tallet. Etter revolusjonen i 1979 lå programmet nede for telling, det var ikke før slutten av 80-tallet at det iranske atomprogrammet ble gjenopptatt av den islamske republikken. Imidlertid hadde ambisjonene endret seg drastisk. Det var ikke lenger et fredelig energiprogram slik den så ut til å være under sjahen, men heller et våpenprogram som skulle sikre den islamske republikken atomvåpen. 

REMOVING BYLINERESTRICTED TO EDITORIAL USE - MANDATORY CREDIT
Irans atomanlegg i Natanz. Foto: AFP

«Far» bak det pakistanske atomprogrammet Abdul Qadeer Khan var den som solgte teknologi og kunnskap til prestestyret i Iran. Det skulle gå flere år før det internasjonale samfunnet fant ut om Irans atomvåpenprogram. 

I 2005 nektet det iranske regimet for at de hadde ambisjoner om atomvåpen, men dette stemte selvfølgelig ikke. Det skulle gå flere år med forhandlinger før USA og deres allierte i regionen så seg lei og gikk til aksjon. Gjennom et velorganisert og godt koordinert datavirusangrep klarte de å ødelegge over 30 prosent av sentrifugene ved Parchin, hovedsete for regimets atomprogram. Dette angrepet var en stor bragd, Irans evne til å anrike uran ble kraftig redusert, samtidig som ingen liv gikk tapt. Det tok også lang til før teknikerne fant ut hvordan dette kunne gå seg til. 

Videre ble Iran utsatt for massive sanksjoner. Både målrettet mot atomprogrammet og generelle økonomiske sanksjoner mot landet. Dette kombinert med datavirusangrepet mot Parchin tvang regimet til å sette seg ved forhandlingsbordet. 

Dermed kan man med stor sikkerhet si at Iran ikke gikk til forhandlinger av egen fri vilje. Ei heller har de vært så veldig medgjørlige underveis. 

Det er også andre og svært problematiske aspekter om Iran skulle få fredsprisen. Iran er Midtøsten største eksportør av konflikt og vold. Landet er dypt involvert i Syria, Yemen, Irak og Afghanistan. Prestestyret sponser voldelige militser, terrororganisasjoner og har tidligere vært et nødhavn for Al Qaida medlemmer på flukt fra krigen i Afghanistan. Bland annet Abu Musab Al Zarqawi, den tidligere og meget brutale lederen for Al Qaida i Irak, oppholdet seg i Iran i en periode etter 2001. 

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif (R) and EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Foto: Joe Klamar/AFP

Iran har også utviklet langdistanseraketter, og truer Israel med utslettelse nokså jevnlig. Det går ikke mange uker mellom truslene mot Israel fra høyeste hold i den islamske republikken.

I tillegg til det overnevnte har Iran et svært problematisk menneskerettighets-rulleblad. Mangfoldige lærere, journalister, tegnere, forfattere og regimekritikere blir fengslet, torturert og drept av det iranske regimet. 

Det å belønne Iran for å ha satt seg ved forhandlingsbordet er lite klokt. Det vil være et signal til alle bøllene i verden om at det å bruke vold kombinert med fohandlinger er en god tilnærming. Dermed vil en slik pris kun oppmuntre regimer som Nord-Korea. 

Nobels fredspris er heller ikke utdeles for å terge andre statsledere. Dersom noen ønsker å tildele Iran fredsprisen for å terge Trump, så har man langt på vei misforstått hensikten med Fredsprisen. 

Dersom den islamske republikken skulle få fredsprisen vil det ikke sikre fred i vår tid, men det vil være den det islamske regimets største seieren noen gang. Til og med større enn selve revolusjonen. Denne tildelingen vil kun virke som en oppmuntring på et regimet som dreper, undertrykker sin egen befolkning og eksporterer terror. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits