Sekt med statsstøtte

Sarpsborg 20170804.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag.Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag. Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix

I en sal fylt med menn, hijabkledde jenter og noen niqab-kledde kvinner på fremste rad, valgte integreringsminister Sylvi Listhaug å konfrontere en pakistansk religiøs leder for hans holdninger til ytringsfrihet og likestilling. Som forventet blir hun kritisert. Men hvem er ul-Qadri og hva står Minhaj-ul-Quran for?

Per Lønning var en av de første som advarte mot ul-Qadri. 19. februar 1998 i en kronikk i Aftenposten advarte Lønning mot Minhaj-lederens holdning til blasfemi, Lønning skriver følgende om dialog «..ikke er mulig uten å innse at samme regler for historisk kritikk gjelder den enes hellige skrifter som den andres, og at samvittighetsforpliktet overbevisning krever uakkorderbar, gjensidig respekt». Dette er et viktig påpekning, da ul-Qadri og Minhaj så gjerne vil bygge broer og skape religiøs dialog.

Ul-Qadri har ikke for vane å legge skjul på sin synspunkter når det kommer til blasfemi og islamsk lovgivning, I bøker som «Islam and Christianity» uttrykker han at islamsk lov er overlegen vestlige lover. På 80-tallet var han en forkjemper for steining som straff i Pakistan.  

Man burde passe seg vel for å alliere seg med mennesker som mener at blasfemi burde straffes med døden. Norske journalister og forleggere som lever med politibeskyttelse kan fortelle oss litt om denne problemstillingen. 

Men det er mer som skurrer med Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri. 

I en DN artikkel fra 16. oktober 2004 fremkommer at Minhaj-ul-Quran samler inn «kilovis med gull og millioner av kroner» som sendes ut av Norge til Minhajs mektige leder i Pakistan. Artikkelen som er på over 3000 ord beskriver en heller autoritær organisasjon hvor ul-Qadri er en slags enehersker. 

I artikkelen fra 2004 fremkommer annen urovekkende informasjon. I en samtale som tas opp på lyd fremkommer det at Mihaj-ul-Quran i Oslo gjerne bistår norsk-pakistanere som vil sende barna sine tilbake til Pakistan for å avnorskes. DN-journalisten skriver følgende:

«Men president Mohammad Ansari i Minhaj-ul-Quran i Oslo, som ellers gir uttrykk for at det er viktig med integrering og deltagelse i det norske samfunnet, er villig til å hjelpe. Han ber henne tenke seg om og lurer på hvordan en mor kan miste kontrollen over en syvåring. Etter å ha forhørt seg om det virkelig er dette Iram vil, tar han på seg jeg jobben med å skaffe hennes syv år gammel pike skoleplass i Pakistan.»

I 2001 hadde også danske medier og historikere gått Minhaj etter i sømmene. Berlingske refererte fra Minhaj-ul-Qurans obligatoriske pakt som beskrev medlemmenes plikt til å «betrakte den internasjonale revolusjonen basert på Koranen, Sunna, islams verdensomspennende seier, gjenopprettelsen av islams overherredømme og den muslimske verdens enhet». Dette oppslaget resulterte i kjapp redigering av Minhaj-ul-Qurans hjemmesider, hvor blant annet omstridte ord som «verdensomspennende seier» og «overherredømme» hadde blitt redigert bort.

Generelt sett kan det se ut som Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri er nettopp ulv i fåreklær som Listhaug advarer mot. Det snakkes om integrering, kampen mot radikalisering og ikke minst utstedes fatwaer mot islamister, mens ul-Qadri og Minhaj-ul-Quran i kulissene jobber mot helt andre mål.

Den persiske poeten Saadi forteller en historie i sitt berømte verk «Gulestan». I denne historien leser vi om en mann som var mindre smart. En dag får han forferdelig vondt i øynene. Isteden for å søke råd hos legen går han til dyrelegen. Der får han medisiner som er tiltenkt dyr, og som resultat av behandlingen blir mannen blind. Mannen som nå var blind tar saken sin til retten. Der sier dommeren «kun et esel vil søke råd hos dyrelege».

Til  tross for all den informasjonen som er tilgjengelig der ute så kan det se ut som vi er mannen som søker råd hos dyrlegen.

Som sagt tidligere er terror siste stoppested på ekstremistsporet. Ungdommen blir ikke mindre radikal av at en mindre ekstrem gruppe rettleder de inn i ekstreme ståsteder.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits