La oss snakke om sammenhengene

Etter terrorangrepet  i Manchester måtte vi nok en gang oppleve kommentatorer, eksperter og politikere som fornektet sammenhengen mellom terror og islamisme.

For to dager gikk det av en kraftig bombe i Kabuls politidistrikt 10, et området jeg kjenner godt. Minst 90 mennesker skal være drept, mer enn 400 er skadet. Sannsynligvis sto IS bak. Ingen har så langt forsøkt å forklare terrorangrepet i Kabul med utenforskap, manglende tilhørighet, ungdomsopprør og islamofobi.



La oss reise noen tiår tilbake i tid til 80-tallet.  

Året er 1984, under en felles pressekonferanse med Frankrikes  president François Mitterrand og Syrias president Hafez al-Assad, sier Mitterrand at det ikke finnes bevis for at Syria har koblinger til terror. Uttalelsen ble møtt med lett hoderysting. Bare ett år tidligere hadde 56 franske soldater blitt drept i et terrorangrep mot den franske ambassaden i Beirut i Libanon. Et år før angrepet på ambassaden hadde Frankrikes ambassadør til Libanon blitt drept i et attentat. Fransk etterretning koblet begge hendelsen til syrisk-støttede terrororganisasjoner. 

Journalist Richard Bernstein skrev i en artikkel, i The New York Times fra 1986, at Frankrike ikke kunne reagere klart og utvetydig mot terrorgrupper sponset av Syria uten å risikere å fornærme de land og grupper som de var avhengig av for å bekjempe terrorisme rettet mot Frankrike.  Frankrike hadde altså endt opp i en såkalt "catch 22". Ved å fordømme Syria, ville man ende opp med å miste de allierte man trengte for å bekjempe terror.

I dag er vi en lignende situasjon. Vi er avhengig av et godt forhold til muslimske medborgere og islamske trossamfunn for å avdekke islamister, både de fredelig og de voldelige. Vi er også avhengige av våre internasjonale samarbeidspartnere for å bekjempe islamistiske grupper, eller aller helst at våre "venner" slutter å sponse ekstreme og ytterliggående grupper. Kan det da tenkes at man helst ikke vil fornærme individer og grupper som kan være bidragsytere?

Det er mulig å anta at man helst vil snakke om andre forhold enn islam og islamisme som en av de bakenforliggende årsakene til terroren.



 

Jeg tror ikke at denne tilnærmingen bringer noe positivt med seg. Den bidrar også til å undergrave troverdigheten til institusjoner som er helt avhengige av vår tillit for å kunne ivareta våre interesser. 

Det skal ikke være tvil om at terror gjennomført av muslimer i islams navn, har noe med islam å gjøre. I alle fall fra gjerningspersonens ståsted. Det skal heller ikke være noen tvil om at de som gjennomføre selvmordsangrep oppriktig tror på at deres handling vil være i islams interesse. Å ikke tro på deres motivasjon er å bedra oss selv. 

En av verdens mest anerkjente forskere på jihadisme, Thomas Hegghammer sier følgende i et intervju med Weekendavisen:

"Empirien viser at en stor del av jihadistene gjennomgår en fase hvor de ferdes i religiøse og konservative, men ikke-voldelige moskeer og miljøer, før de blir tiltrukket av voldelige miljøer"

Han har selvfølgelig rett, det finnes en klar sammenheng. Det utelukker ikke andre årsaksforklaringer, men altfor mange har i for lang tid nektet for linken mellom religiøse miljøer og voldelig islamisme.  

Eller for å bruke Hegghammers ord: " ...Påstanden om at terrorister går direkte fra å være hasjrøykende kriminelle til å bli jihadister er rett og slett ikke riktig."

Det er  på høy tide å å innse de reelle og virkelige utfordringene. Vi må være ærlige om hvem som bidrar til terroren, og om hvor terroristene finner sin motivasjon. Uansett vår lite det måtte falle i smak hos våre "allierte" og venner i kampen mot denne ekstremismen. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits