Elefanten i rommet

Islamistisk terror har rammet i Skandinavia. Våre politikere er sjokkerte. Det har de liten grunn til å være. 

I februar 2015 skjøt og drepte 22 år gamle Omar Abdel Hamid al-Hussein en deltaker på et debattmøte om ytringsfrihet på Kruttønnen i København. I tillegg rakk al-Hussein å myrde en frivillig vakt utenfor synagogen i Krystalgade, før han selv ble skutt av politiet. Gjerningsmannen hadde sverget troskap til IS. Målet for angrepet var den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks, som deltok på debattmøtet. 

Rett før jul 2010 sprengte Taimour Abdulwahab seg selv i et bilbombeangrep i Bryggargatan i Stockholm. Målet var å ta livet av minst 30-40 julehandlende mennesker. Abdulwahab, som hadde forbindelser til al Qaida, mislyktes og ble selv det eneste dødsofferet. Det var det første selvmordsangrepet i Norden. 

PST vurderer et angrep fra islamistiske grupper som den største trusselen mot Norge i sin årlige trusselvurdering. Flere planlagte terrorangrep har blitt avverget i de siste årene.  

Europa har vært utsatt for en rekke IS-motiverte terrorangrep. Senest i London for mindre enn en måned siden. Likevel, når terroren rammer, opplever vi de mest absurde bortforklaringer. 

Etter det IS-motiverte terrorangrepet i Nice sommeren 2016, et angrep som fulgte samme oppskrift som angrepet i Stockholm; en lastebil i rasende fart inn i en folkemengde for drepe og skade flest mulig, kunne Ap-politiker og samfunnsdebattant som Tony Burner, fortelle oss om uttalte at handlingen skyldtes den aggressive sekularismen i Frankrike. 

Andre mer og mindre kjente meningsbærere mente at terroren var et svar på en målrettet trakassering av muslimer. Etterhvert som IS-inspirerte og IS-tilknyttede jihadister gjennomførte stadig nye angrep i Frankrike, Belgia og Tyskland, ble forklaringene mer diffuse. Det kunne være  utenforskap, eller sosioøkonomiske forhold som lå til grunn. 

 



Eller psykiske problemer. I hvert fall var det snakk om ensomme ulver. Noe det like sjelden har vært. De fleste har hatt medhjelpere. 

Sverige har på sin side ført den mest liberale innvandringspolitikken i Europa, og antirasismen og toleransen er så nedfelt i offisiell politikk og i samfunnet at selv litt forsiktig kritikk av islam har blitt stemplet som islamofobi. 

Dette til tross, det tok ikke lang tid før noen mente at Sverige har en del av skylden for terroristens handlinger. 
På sin åpne Facebook-profil, skriver koordinator i Leger uten Grenser, Sebastian Stein at "det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunnen for at folk gjør grusomme ting."

Vi må bare tørre å elske hverandre mer, så løser dette seg på en god måte. "Kjærlighet og inkludering er svaret", skriver han. Statusen har fått over 200 likes. (Stein utaler seg som privat person, og jeg må legge til at jeg støtter Leger uten grenser)

Det er like naivt og absurd, som det er provoserende. 

Problemet er heller at Sverige har vært for tolerante. Slike selvpiskende utspill, kan selvfølgelig avskrives som barnslig og ufarlig naivitet, men det er et problemer når de står til hinder for et helt nødvendig oppgjør med illiberale og farlige holdninger i samfunnet. 

I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen. Antidemokratisk fundamentalisme er feid under teppet, i et forsøk på å skåne noen eller noe. 

Det er på høy overtid å slutte med ønsketenkning og barnslig og meningstom kjærlighetsretorikk. Det liberale og demokratiske Europa har en plikt å ta et oppgjør med alle autoritære og antiliberale ideologier, inkludert islamismen. 

Den britiske tidligere ekstremisten og nå liberale muslimen, Majid Nawaz, har sagt at:    "Det å si at islamsk terror ikke har noe med islam å gjøre er like absurd som å påstå at islamsk terror har alt med islam å gjøre.... Vi må identifisere denne voldelige ideologien islamisme, undergrave den og støtte de som vil reformere islam."

Det er på tide å våkne opp og ta radikal islam på alvor. 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits