Samfunnet gjør retrett

Skjermdump fra TV4s «Kalla fakta»

Svenske tilstander er blitt et etablert negativt begrep. I Sverige, som en gang var et foregangsland for likestilling og kvinners rettigheter, opplever i dag svenske kvinner å bli trakassert når de våger seg utendørs alene. Eller lufter hunden(!). De blir kalt for horer fordi de går med korte skjørt og skjelles ut for å drikker vin på sin egen veranda.

 Det kommer fram i en dokumentar i programmet «Kalla Fakta» på svensk TV4. Skjulte opptak viser kvinner som sitter adskilt på en kafé, og muslimske skolejenter som blir tvunget til å sitte på bak i skolebussen.

De er utsatt for et selvutnevnt moralpoliti, og opplever trakassering, frykt, og usikkerhet. En svensk kvinne forteller at det ikke nytter å anmelde, selv ikke når pøbelen klatrer opp langs takrennen for å bryte seg inn i leiligheten hennes, sakene blir henlagt.

Dette er altså Sverige i 2017, et samfunn på retrett. I enkelte områder kan ikke lenger staten garantere beskyttelse til sin egen befolkning. Unge menn med innvandrerbakgrunn får regjere fritt. De har makten, og håndhever moralske lover etter eget forgodtbefinnende.

At det er dypt foruroligende, er en underdrivelse. Hvordan i all verden kan det ha fått gå så langt? Det enkle svaret finnes ikke, men fornektelse av problemet er en årsak. I årevis har de svenske politikere og samfunnets «elite» nektet å ta tak inn over seg disse problemene. Det er en svensk berøringsangst vi også har sett avleggere av i Norge.

Da NRK-journalistene Anders Magnus og Mohammed Alayoubi i 2016 laget en reportasje om hvordan politiet var i ferd med å miste kontrollen i bydelen Rinkeby utenfor Stockholm, reagerte den tidligere Oslo-baserte svenske politikeren Ali Esbati med å kalle NRK for rasister.

I boken «Innvandringsrealisme», skriver Sylo Taraku at han ble utsatt for trusler da han tok bilder med mobiltelefonen under sitt besøk i Rinkeby, og ble tvunget til å slette bildene. Sinte «unge» menn sto bak truslene, og håndhevelsen av «loven».

Forleden kveld hadde jeg den tvilsomme fornøyelsen av overvære et helt tv-program med tittelen «Absolutt svensk». Det handlet om å bevisstgjøre svensker om hvor rasistiske de er. Programlederen som i likhet med meg er iraner kunne formidle at han i sin barndom og oppvekst hadde opplevd uante mengder rasisme. I et utdrag spør han: «forstår dere ikke at folk blir såret av å bli kalt utlendinger og pakk». Jeg kan forstå at han kan kan bli såret av å bli kalt pakk, utvilsomt et sterkt negativt ladet begrep, men utlending? Er virkelig det noe å ta særlig på vei for?

Soran Ismail, programleder i «absolutt svensk». Foto: Av Magnus Bergström - mynewsdesk.com

Vi har heldigvis ikke svenske tilstander i Norge, men vi ser tendenser til det. Da tidligere nevnte NRK-journalist Anders Magnus for kort tid rapporterte om økt vold blant ungdommer i Groruddalen. Reagerte mange med avsky og forferdelse. Ikke på grunn av den økende volden, men mot Anders Magnus. Det haglet med sarkastiske kommentarer og halvdårlige vitsevideoer på Facebook og Twitter.

 Da Aftenposten noen uker senere skrev om stadig mer voldelige ungdomsgjenger i Groruddalen, valgte de tidligere så høylytte «Groruddalekspertene» stort sett å forbli stille.

 Kanskje de har forstått litt mer. Det går an å håpe.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits