Hva er feil med politiet?

Politiet trenger flere blåskjorter og færre tomhylser!
 
Politiets største problem er hverken ineffektive ansatte eller dårlige systemer, men en ledelse som har særdeles liten kontakt med virkeligheten. Avsløringene i Bergen er bare toppen av et isfjell som avsløres bit for bit gjennom modige varslere i en etat som fremstår som helt ute av kontroll.
 
For mens Politietaten bevilges stadig mer penger, er det så å si full ansettelsesstopp i 1/3 av distriktene. Mange av distriktene sier at de må først komme i økonomisk balanse før de kan ansette flere. I en artikkel publisert i politiets fagblad, Politiforum, ble 12 nyutdannede politistudenter intervjuet. Ingen av dem har fått jobb. De jobber som alt fra bakere i Kardemomme by til gravferdsagenter. Enkelte av disse har vært i titalls intervjuer, uten at det har gitt resultat. Det er derfor litt underlig at toppledelsen i etaten hever høye lønninger og kan bruke hundretalls av millioner på konsulenter, i en situasjon der man ikke har penger til å ansette folk som faktisk kan gjøre hverdagen vår tryggere.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix


Det pågår nå en nærpolitireform som skal gjøre politiet mer tilgjengelig for borgerne. Denne går i stor grad ut på å sentralisere administrative oppgaver, for å gi rom til flere arbeidende politifolk ute, der de trengs mest. Denne reformen har også som mål å bidra til å endre kulturen i politiet. Behovet for denne endringen ble påpekt av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli, og er godt kjent for mange av oss som har vært i kontakt med politiet. Kort fortalt dreier det seg om en ledelseskultur som er mildt sagt problematisk. En top-down styring som vitner lite om en moderne politietat. En ledelsesform som gjør etaten tildels handlingslammet. Der statistikk manipuleres slik at man kan vise fremgang, oppklaringsrate og måloppnåelse, mens realiteten er at man styrer ressurser unna de vanskelige og viktige sakene.
 
Tilsynelatende har lederne i politiet særdeles liten forståelser for den praktiske utførelsen av politiarbeidet. Dette medfører at prosesser som skal være praktiske og strømlinjeformet, blir byråkratiske, og ressurskrevende. Samtidig som politiet på lik linje med andre statlige etater er sterkt preget av rapporteringsveldet hvor måling av effektivitet og føring av statistikk er det viktigste. En statistikk som jevnlig «pyntes» på for å tilfredsstille en ledelse som ikke har forståelse eller vilje til å forstå at politiarbeid er mer enn kostnadsstyring og frister. I politiet har man i lang tid nedprioritert etatens egne høyt selekterte politifolk til fordel for jurister på ledelsesnivå. Resultatet av dette er en avstand mellom en velpolert og godt betalt ledelse bestående av jurister og et presset, underbetalt politikorps som må ta de tunge løftene.
 
Nærpolitireformen har mye bra i seg, men skal den lykkes så må man gjøre mer. Man må tørre å ta tak i betydelig mer enn det som står på menyen nå. En overflatebehandling av denne rustflekken, vil ikke gi tilstrekkelig effekt.
 
Skal man lykkes i å kontre kriminalitet i dagens verden må man drive etterretningsintensivt arbeid. For å få det til må man ha ledelse, systemer og personell som har forståelse for dette.
 
Politietaten har i en årrekke blitt styrt av på en mildt sagt dårlig måte. Det som holder etaten sammen er ikke ledelsens, men fotsoldatenes lojalitet, interesse og selvoppofrelse for arbeidsoppgavene. Det er sagt om organisasjoner som må endres at «en trappevasker starter alltid på toppen». Det er neppe mer riktig enn i dette tilfellet. Men det spørs om man ikke må starte på toppen med høytrykksspyler.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits