Den meningsløse islamdebatten

Illustrasjonsfoto: Carina Johansen / NTB Scanpix

For noen uker siden sa Jon Hustad at han var drittlei islam-debatten. Jeg deler hans synspunkt. Vi er nok alle drittlei denne meningsløse debatten, men det finnes dessverre ingen vei utenom. Niqab-debatten, burkini-debatten og homofili-debatten viser at kritikk av islam, muslimer og ukultur ikke kan gjøres uten en stor kostnad.

Her sparer man ikke på kruttet, alt fra trusler til mindre hyggelige beskrivelser serveres på et sølvfat, av både kvinner og menn. Veldig mange av disse individene har en ting til felles, de er muslimer eller har en innvandrerbakgrunn fra et muslimsk land. Det er heller ikke noen hemmelighet at disse individene finner grobunn for sine holdninger i islamsk lære.

Når individer som Noman Mubashir velger å stå frem med sin legning, blir de utsatt for sjikane. Når politikere som Abid Raja velger å kritisere niqab-bruk blir de truet. Og når mennesker som Iqra Aftab velger å stille kritiske spørsmål om ukulturen i enkelte minoritetsmiljøer, blir de latterliggjort og uthengt.

Dersom man ser nærmere på hvem som bidrar til denne trakasseringen så ser man et mønster, et til dels ufravikelig mønster. De fleste som står for truslene, sjikanen og ydmykelsene er individer som er muslimer. Det er troende individer som anser sin tro og kultur angrepet, eller som de sier selv "det bringes skam over deres kultur".

Det som tilsynelatende svir mest for disse proteksjonistene, er når individer på innsiden av disse ukulturene velger å knuse mytene om den perfekte kulturen eller religionen

Selv med dette for øye så vil nok enkelte fortsatt påstå at det hverken er noe feil med islam eller ukulturen som finnes i deler av denne religionen. At islam er perfekt, og at det er "enkelte" muslimer som har feiltolket den. At wabistene og salafistene har misforstått islam.

Programmet "Ekkokammeret" tok det hele til nye høyder. I søken på å vise hvordan man blir radikalisert delte journalister noen islam- og innvandringskritiske innlegg. Journalisten våget seg langt utpå når han delte et innvandringskritisk innlegg av Kjetil Rolness. Alle disse radikale handlingene resulterte i at folk ikke ville spise lunsj med ham på jobben, og at hans familie ble bekymret.

I den virkelige verden, langt unna NRKs trygge lokaler velger andre "radikale" individer å kritisere ukulturer innen minoritetsmiljøer og andre kritisere islam. Det er også de som er bekymret for hvorvidt vi klarer å integrere alle like godt. Disse menneskene opplever betydelig mer enn at kolleger, venner og familie ikke vil spise lunsj med dem, eller ikke liker dere statusoppdateringer. Mange av disse blir sjikanert og uthengt.

Enda lenger unna de trygge omgivelsene i NRKs lokaler og Norge blir folk drept for religionskritikken de retter mot islam og ukulturene forbundet med deler av denne religionen. Den siste i denne rekken er den jordanske forfatteren Nahed Hattar som publiserte et par tegninger av profeten Muhammed.. Dette drapet er mest sannsynlig utført av de rettroende muslimene.

Situasjonene jeg beskriver over er grunn nok til å ikke la islam-debatten og debatten om ukulturer i de muslimske miljøene ligge, selv om man er drittlei. I møte med intoleranse innser vi at toleranse har sine grenser. Vi kan ikke fortsette å møte intoleranse for grunnleggende verdier i et samfunn med overdreven toleranse, vi har erfart at dette ikke gir effekt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits