Snillhet på ville veier

Per Fugelli. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Det blir sagt at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det er et ordtak som renner meg i hu hver gang jeg hører på Per Fugelli. Hans formaninger om å stilltiende akseptere holdninger og handlinger som i bunn og grunn er uakseptable i et åpent og liberalt samfunn, skaper ikke mer toleranse. Det bidrar tvert i mot til å utmatte toleransen, svekke fellesskapet, og gi grobunn for økt frykt og avsky langs etniske og kulturelle skillelinjer.

Jeg kan likevel på mange måter føle en sympati med Fugelli. Han minner meg til dels om min egen bestefar. En gammel iransk kavalerioffiser, som i sine eldre dager skulle gjøre godt igjen for at han engang hadde vært ung og noe temperamentsfull. Han var snill og overbærende med oss barnebarna. Han var snill, men det var ikke snillhet uten grenser.

Jeg husker spesielt godt de gangene jeg om min noen måneder yngre søskenbarn lagde kaos, for det var det vi gjorde. Vi løp rundt, slåss hylte og skrek.  En gang skjøt mitt søskenbarn og jeg piler på hverandre med hvert vårt vårt nye lekegevær. Han hadde tålmodig på å instruert oss i hvordan vi skulle bruke geværene. Alt var bra helt til en av oss, mest sannsynlig jeg, skjøt en pil på ham og brillene hans falt av. Vi så ikke mye til lekegeværene på en stund.  Hans snillhet tok slutt, og han satte en klar grense.

Snillhet og toleranse er ikke problematisk, det blir problematisk når man i snillhetens navn ikke er villige til å sette grenser. For det er grenser vi mennesker trenger, og det er grenser som er nødvendige dersom et mangfoldig samfunn som Norge skal fungere, og fortsette å eksistere.

Nylig sa Fugelli i en offentlig samtale med Kadra Yusuf at det å lage uverdige Muhammed-tegninger var å bære bensin til bålet, og at det var tegneren det var noe galt med når muslimer reagerte med (ukontrollert) raseri. Det er å snu verden på hodet, det er ikke er tegnerens feil dersom noen blir sure, irriterte eller forbanna på grunn av en karikaturtegning av Muhammed. Det er mottakerens ansvar å kontrollere sine egne handlinger. Han eller hun må selv sørge for å holde et kaldt hode og varmt hjerte.

Formaning om snillhet og forståelse må rettes alle i samfunnet. Dersom det skal være en moralpreken skal den ikke brukes til verne enkelte grupper, den skal omfavne alle. På denne måten stiller man samme kravene til alle.

Til tider kan det virke som man ikke ønsker å stille like store krav til minoriteten i samfunnet, utenom det som er regulert ved lov. Dette er kontraproduktivt, for det virker som samfunnet ikke har troen på at disse gruppene klarer å leve opp til kravene. Dette er å gjøre minoritetene en bjørnetjeneste.

Fugelli mener så lenge minoritetene forholder seg til de formelle lover og regler burde alt være greit. Jeg mener han bommer. For en nasjon er det ikke tilstrekkelig at borgerne kun har vilje til å forholde seg til de formelle lover og regler. Det viktigste er til tider viljen til å forstå og aksepterende uskrevne reglene og de kulturelle kodene.

Man kan også påstå at på grunn av vår manglende forståelse for andre kulturer i kombinasjon med snillhet tillater vi mer enn det som er nødvendig.

Det er for eksempel ikke «snilt» å forsvare barnehijab, uten å tenke på barna som utsettes for tvang, og presses til å bruke hijab. Det er både viktig og bra å vise omsorg overfor minoriteter, men vi må ikke glemme at individet er den minste minoritet.

Det er heller ikke snilt å sitte å se på patriarkalske familiestrukturer som undertrykker kvinner. Ikke fordi det er en skreven regel eller lovregulert, men fordi det er den kulturelle kodeksen og den iboende troen om likhet mellom kvinner og menn.

Når Fugelli (og andre) ikke evner å se på innvandrere eller muslimer som annet enn minoriteter, er han med på å frata dem retten til å være individer. Vi med innvandrerbakgrunn er ikke en homogen masse som er enige i alt i integreringsrelaterte saker som diskuteres i media. Vi krangler og er uenige oss i mellom om i alt fra Muhammed-karikaturer til barnehijab. Vi tenker ikke likt, vi er også individer.

Så når man ønsker å være snill med minoriteter, så bør man reflektere over hvem man er snill med. Reaksjonære krefter, de moderate eller de progressive.

Som individer tilhører vi ulike flokker hele tiden. Fugelli plasserer oss i en religiøs eller kulturell flokk. Som så mange andre gjør vi med innvandrer bakgrunn også motstand mot flokkmentaliteten i våre miljøer.

Mange kvinner og menn, jenter og gutter ønsker å frigjøre seg fra patriarkatets lenker. De ønsker å leve frie liv som individer, ikke som medlemmer av en religion eller minoritet. De ville trengt Fugelli som en stemme som taler frihetens sak. Det er ikke grupper, men individer som trenger omsorg og frihet.

Forsker Karen Steener sier følgende om toleranse og verdier:

«- Det er få ting som inspirerer til større toleranse mer enn overfold av felles og forenende verdier, praksiser, ritualer, institusjoner og prosesser.»

Dermed kan man påstå at det å akseptere og fremelske unødvendige forskjeller skape større splittelse og polarisering i samfunnet. Det er denne polarisering vi ønsker å unngå.

Vi må gjennom snillheten ansvarliggjøre mennesker, sette krav, veilede og sist men ikke minst ha forventninger. Snillhet handler om å ville andre vel, og man vil ikke andre vel ved å være grenseløs. Snillhet og godhet må også ha et rammeverk slik at samfunnet opprettholde en viss «homogenitet». Det skal være aksept for ulikhet, men innenfor rammene som er satt. Dette rammeverket bygger på noen verdier. Disse verdiene ønsker vi at nasjonen skal opprettholde og vedlikeholde. Det er disse verdiene som er samfunnslimet som gir oss trygghet og gjør oss åpne for ulikhet.

For uten trygghet vil all form for ulikhet true.

Det er snillhet på ville veier når vi ikke står opp for fellesverdiene i samfunnet. Det er de som er limet som holder oss sammen. Tross ulikhetene.  

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits