Vi kan ikke forby hat

I Jæren tingrett er en 52 år gammel mann idømt 15.000 i bot for hatefulle ytringer på Facebook.

På Pegida-tilhengeren Merete Hodnes åpne Facebook-profil hadde han skrevet at "om vi ekte nordmenn er rettsløse likevel, så er det kanskje bare å starte jakten på landssvikere og islamistknottene" få det ryddet vekk fra jordens overflate, på en måte".

I 2014 ble den kjente islamisten Ubaydullah Hussain frifunnet for for å ha fremsatt trusler mot forfatteren Amal Aden. Etter at hun hadde blitt angrep av to somaliske kvinner på åpen gate, skrev Hussain i en debattråd på Facebook at "Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!".

I retten forsvarte Hussain seg med at han ikke mente det bokstavelig og at det var tenkt å skje i et land hvor steining er tillatt - og at dette var sagt i en religiøst setting.  Retten mente de ikke kunne utelukke at uttalelsen var en utlegning av Koranen.

Som om det skulle ha noe å si. Justitia skal være blind og loven lik for alle. Religiøse henvisninger, og kulturelle referanser kan ikke frita individet for ansvar. 

I EU er det nå lansert en ny norm for sosiale medier og internett. Facebook, Twitter, YouTube, og Microsoft har alt meldt seg for å hjelpe til å slå ned på "hatefulle ytringer", med et spesielt skarpt øye på "rasisme og fremmedfrykt".

I likhet med Jæren tingrett.

Bilde er hentet fra ektenyheter.no

Ifølge den britiske forfatteren og journalisten Kenan Malik er ikke begrensning av hatefulle ytringer et effektivt tiltak mot å takle fordommer og fremmedhat. Vi løper tvert imot en risiko for å stemple visse meninger som illegitime eller umoralske.

Det kan godt hende at 52-åringen har gjort seg fortjent til ekstra oppmerksomhet fra politiet. En kan aldri vite hva folk kan finne på, men ytringene på Facebook burde vært imøtegått. Ikke anmeldt. Uansett hvor motbydelige de er.

Det hører også med til historien at Ubaydullah Hussain ble dømt for trusler mot to journalister og en forsker. Han ble frikjent for voldsforherligende støtteerklæringer til vold og terror begått av IS, men ble dømt for hatefulle ytringer mot jøder. Det ble han senere frikjent for etter anke. Nettopp med begrunnelse i at dette var innenfor rammene av hans ytringsfrihet.

For å si det med George Orwells ord. Det handler om retten til å ytre det andre ikke liker å høre.

Ønsket om å forby hatefulle ytringer er ikke av ny dato. For å bedre forstå hvilke krefter som er i spill kan en se på historien.

Allerede i 1948 ivret Sovjetunionen for et forbud mot hatefulle ytringer i FNs menneskerettserklæring. Nesten 20 år senere, i 1966, ble FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter skrevet og vedtatt av 167 nasjoner. Her blir begrensning av hatefulle ytringer nevnt spesifikt i artikkel 20. Det var mye motstand mot å vedta artikkelen. Mange mente at definisjonen av "hat" og "truende" var vag og kunne medføre at enkelte nasjoner ville bruke artikkelen til å begrense yteringsrommet.

For å gjøre en lang historie kort, så ble artikkel 20 vedtatt i FNs generalforsamling. De som stemte for vedtaket var i stor utstrekning nasjonene i Øst-Europa, Saudi-Arabia, Haiti, Sudan og Thailand. De liberale vest-europeiske nasjonene og Japan stemte imot.

Enkelte argumenterer også for at hatefulle ytringer leder til hatkriminalitet, og dermed ser de en nytte i å begrense ytringsfriheten for å unngå vold mot minoriteter. Undersøker gjennomført av PEW i 2011 viser at dette ikke er tilfelle. Faktisk er det slik at det er motsatt. I land hvor man legger bånd på ytringer, i form av blasfemilover og lignende, er det større tilløp til sosial uro og vold.

Generelle hatefulle kommentarer kan være smertefulle for dem som opplever dette som krenkende, men så lenge det ikke dreier seg om konkrete trusler mot enkeltindivider er det beste er å møte dem med motytringer og ikke med lovparagrafer.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits