Svenske tilstander?

Etter NRK-reportasjen fra bydelene Husby og Rinkeby i Sverige der reporterne ble truet bort fra bydelene, er det betimelig å spørre seg om slike utenforskapsområder kan bli en realitet også i Norge. 

Segregeringen i Sverige skyldes ikke bare at minoriteter bor atskilt mange steder, men først og fremst at integreringen går dårlig. 
Statistikk fra Finanspolitiska rådet (det statelige organet som vurderer den svenske statens finanspolitikk) viser at det er et 24 prosents gap i sysselsetting mellom svensker og ikke-europeiske innvandrere. Det som gjør dette enda mer bekymringsverdig er at grafen viser at det er en negativ trend. Med lengre botid blir flere grupper bedre integrerte, men kommer aldri i nærheten av majoritetssamfunnet når det gjelder sysselsettingsgraden. Selv om Sverige brukes som et skrekkeksempel, er ikke situasjonen stort bedre i land som eksempelvis Tyskland, Storbritannia og Norge hva integreringen angår. Men vi har ikke områder der politiet har mistet kontroll. I Sverige har de hele 55 slike områder, av noen kalt «no go-soner». 




I sin nye bok «Innvandrings realisme, politiske muligheter i folkevandringens tid» vier Sylo Taraku et helt kapittel til integreringsfiaskoet i Sverige. Fordi de ikke har hatt åpen debatt rundt innvandring og integrering, har den negative utviklingen gått sin gang uten nødvendige grep fra politisk hold. De som har forsøkt å peke på problemene har blitt møtt med moraliserende angrep. En smak på debatten i Sverige er fikk vi da den svenske politikeren Ali Esbati fra Vänsterpartiet gikk til verbalt angrep på de som stilte kritiske spørsmål rundt hendelsene i Rinkeby i etterkant av NRKs besøk i bydelen. 

At det svenske politiet selv skriver i sine rapporter at de har mistet grepet om så mange som 55 områder i Sverige er alvorlig. Men svenske medier formidler ikke alvoret i situasjonen slik de burde. Noen svensker sier at de føler seg bedre informerte om svenske forhold fra norske medier enn fra svenske medier. 



 


Det at utviklingen i Norge ikke har gått så langt, betyr ikke at alt er rosenrødt her. Vi har ikke kriminalitetsproblemer som i Sverige, men boligsegregering er en trend også i Norge. Det har også vist seg at ekstrem sosialkontroll er et problem i innvandringstette områder som Furuset og Grønland. 

Når minoriteter bosetter seg mer konsentrert i innvandringstette områder skaper dette utfordringer også for interaksjonen med majoritetsbefolkningen. Det blir færre møteplasser og vanskeligere å bygge nettverk som er sårt trengt for å få en forståelse for samfunnsverdier og for å få jobber.

En bedre boligpolitikk er viktig for å forebygge segregering, men boligpolitikk alene hjelper ikke. Minoriteter søker seg sammen i visse områder og nordmenn velger å flytte ut når innvandringsandelen begynner å bli stor.

Staten kan ikke tvinge folk til å leve sammen, men vi kan legge forholdene bedre for det gjennom bedre integreringspolitikk. En politikk som ikke bare fokuserer på rettigheter, men også plikter.

Vi som har innvandret til Norge har et ansvar for å bli bidragsytere og delta i samfunnet. Lære språket, gjøre det ytterste for å finne seg jobb, sende barna på aktiviteter, delta på foreldremøter, dugnad osv.

Regjeringen har kommet med en ny Stortingsmelding med hele 69 integreringstiltak. Det er bra, men uten sterk egeninnsats lykkes man ikke med integreringen. Utvikling av ghetoer gir våre barn et mye dårligere utgangspunkt til å klare seg enn hva majoritetsbarn får. Derfor har også vi med innvandringsbakgrunn et stort ansvar for å unngå marginaliseringen og utenforskapet som vi ser i Sverige. 

Du kan lese mer om temaet i Sylo Tarakus blogginnlegg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits