Vold i minoritets-familier

Lørdag 5 mars skrev Aftenposten at ni av 10 som er dømt for vold mot barn, har innvandrerbakgrunn. Det fremkommer av en gjennomgang av dommer i Oslo tingrett de tre siste årene. Funnet er dessverre ikke overraskende.

Reportasjen i Aftenposten tegner et realistisk bilde av virkeligheten alt for mange barn med minoritetsbakgrunn vokser opp med i Norge, men det finnes lite forskning på området.

Det ble utgitt en rapport i 2009 som viser at 2,6 ganger så mange barn med minoritetsbakgrunn, som etnisk norske barn, er plassert utenfor hjemmet. Barn med landbakgrunn fra Afghanistan, Irak og Somalia er særlig overrepresentert.

I 2013 publiserte Silje Berggrav en forskningsrapport for Redd Barna med tittelen, «Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier?. Der sier Svein Mossige, tidligere forsker ved NOVA, at «Det er lite frie midler, mye er kanalisert gjennom forskningsprogrammer der temaene i stor grad er gitt. Det ligger usagte føringer om at man skal være forsiktig med å forske på tema der man kan finne noe som kan virke negativt for enkelte grupper».

Dette forklarer bakgrunnen for den mangelfulle forskningen; redselen for å stigmatisere går foran barnets beste.

I Redd Barnas rapport fremgår det at det er liten tvil om at minoritetsbarn er mer utsatt for vold, at minoritetsbakgrunnen er hovedårsaken til volden, og at det finnes en vegring i offentlig forvaltning mot å ta tak i sakene.

I lys av det blir ekspertenes bortforklaringer av Aftenpostens funn underlige, men ikke overraskende.

I akademia er det en gjennomgående trend at andre allmenngyldige forklaringer, som fattigdom eller andre sosioøkonomiske forhold, gis en mye høyere forklaringsverdi enn kultur for hvorfor minoriteter er overrepresentert i disse sakene.

Det er ikke hensiktsmessig, vi må begynne å innrømme at oppdragervold er mer internalisert i enkelte minoritetskulturer. Synet på barn og barneoppdragelse er ulikt det vi i Skandinavia er vant til.

Vi har gjennom lovgivning og opplysning blitt oppmerksomme på hvordan vold kan gi langvarige negative konsekvenser for barns utvikling.

Derfor har vi også justert vårt syn og vår praksis angående oppdragelse. I andre kulturer er det fremdeles slik at man verdsetter lydige, respektfulle, og lojale barn. Det oppnår man gjennom såkalt "oppdragervold": Holdningen er at dette er til det beste for barnet.

Vi opplever en stadig større innvandring fra land der oppdragervold er vanlig, dermed blir utfordringene større. Dette er ikke holdninger som på magisk vis forsvinner når familiene ankommer norsk jord.

Faktum er at mange barn kan fortelle at volden eskalerte etter de kom til Norge.

Her har forskerne en oppgave i å avdekke om  arbeidsløshet kan føre til økning i voldsbruk fra foreldrenes side, eller om det er andre forhold som spiller inn. Ved å forske mer på disse problemstillingene vil vi få mer kunnskap, og bare med mer kunnskap kan vi komme frem til tiltak som kan redusere problemet. 

Vi kan ikke være redde for å undersøke og forske på et felt fordi vi tenker at vi kanskje vil finne noe ubehagelig. Spesielt ikke når tallene som skriker mot oss er så åpenbare. Utfordringer med vold mot barn i visse minoritetsmiljøer må opp og frem i lyset. Kun sånn taler vi barnas sak, og viser at vi ikke aksepterer en slik praksis.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits