Å integrere alle er utopi

Blefjell 20110315. Skitur til hytte. Hyttetur. Serveringssted. Folk går fiskebein, fiskeben. Vinterferie, skisøndag, skiturer, sol og snø, vimpel (flagg ). Typisk norsk.FOTO: Berit Keilen / SCANPIX
FOTO: Berit Keilen / SCANPIX

Under en debatt i Arendalsuka begikk jeg tabben og uttalte at «vi kan ikke forvente at alle lar seg integrere». Det er nok fornuftig å utdype dette, før det ender opp som skjermdump hos noen av Norges mest eminente samfunnsdebattanter. 

Det å tro at man kan integrere alle er utopi. Det er som alle andre urealistiske målsetninger, slik som en mobbefri skole eller fred på jord. Det høres fint ut, men i realiteten er det ikke mulig å få til. 

Vi må erkjenne at en viss andel av innvandrerbefolkning vil ikke la seg integrere, iallfall ikke i første generasjon. Dette til tross for at de kommer seg i jobb og lærer seg språket. De ønsker ikke eller klarer ikke bli en del av AS Norge, ei heller bidra til å føre lande i en positiv retning. I en del tilfeller ser vi faktisk aktiv motstand. Eksempler på dette ser vi hos foreldre som kontakter moskeer for å få hjelp til «avnorsking» eller «kulturerehabilitering» 

Dette fenomenet ble grundig dokumenter i Dagens Næringslivs reportasjen om Minhaj Ul Quran, fra 2004. Der foreldre kontakter moskéen for å få hjelp fordi barna har blitt alt for «norske».  Moskeens løsningen er å sende dem til en av koranskolene i Pakistan. Vi kan også se hijab på barn, korrupsjon i Oslos drosjenæring og æresvold som aktiv motstand mot det norske. Ikke fordi korrupsjon og vold er fenomener som tilhører kun «de andre», men fordi dette kan sees som utslag av en manglende tillit til Norge og «det norske». 

I dag er Norge ett av landene i verden med den høyeste grad av tillit mellom innbyggeren og staten. Vi stoler blindt på at våre myndigheter vil oss vel, at politibetjenten som stopper oss i trafikkontroll ikke er korrupt og at læreren gjør sitt beste uavhengig av bestikkelser og gaver. Vi tar domstolenes og byråkratenes uavhengighet som en selvfølge.

Les også: Tajik: «Dette er de ekte norske verdiene»

For mange av dem som kommer til Norge som flyktninger har dette vært langt fra virkeligheten. Er man heldig så har man en vag drøm om politikere som vil innbyggeren vel, og et politikorps som ikke er korrupt.  

Samtidig som den manglende tilliten finnes hos Norges nye innbyggere, ser vi fremveksten av høyreekstreme grupper som står for et verdigrunnlag som er destruktivt. Disse gruppene uttrykker intoleranse for noe av det som gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Med denne intoleransen truer disse gruppene landets utvikling.  

Fra debatten: «Er det bare flaks som gjør at noen blir integrert?» IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn,stormberggründer og leder Steinar J. Olsen, KS-direktør Anne-Cathrine Hjertaas, Mahmood Farahmand  og Kompetanse Norge-direktør Gina Lund. Foto:Johny Vågenes

Det er derfor viktig og nødvendig å ha fokus på hva det betyr å være norsk, og hva Norge i fremtiden skal være.

Det betyr ikke at Norge skal bestå av nisseluer og vaffelspissende langrennsløpere. Personlig foretrekker jeg å grille kebaben min på bålpanna i solveggen på hytta, mens barna venter på påskeharen og løper rundt i mariusgenserne sine.

Vi må klare å å ha flere tanke i hodet samtidig. Vi må enes om hva vi ønsker å bevare, hva skal vi innlemme og hva er vi villig til å akseptere i fremtiden. Det er og vil alltid være en utvikling og en påvirkning fra ulike retninger, men noen grunnleggende forhold må ivaretas. For meg er ytringsfriheten og likestilling viktig og anses som avgjørende faktorer.  

Uansett hvor håpløs og meningsløs det ser ut til at verdidebatten er, må vi ikke slutte å diskutere. Det handler om fremtiden og å prøve å finne en vei som de fleste kan enes om. Denne debatten må tas på alvor uten at det reduseres til vafler og lusekofte, eller brunbeising og latterliggjøring.

Sekt med statsstøtte

Sarpsborg 20170804.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag.Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag. Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix

I en sal fylt med menn, hijabkledde jenter og noen niqab-kledde kvinner på fremste rad, valgte integreringsminister Sylvi Listhaug å konfrontere en pakistansk religiøs leder for hans holdninger til ytringsfrihet og likestilling. Som forventet blir hun kritisert. Men hvem er ul-Qadri og hva står Minhaj-ul-Quran for?

Per Lønning var en av de første som advarte mot ul-Qadri. 19. februar 1998 i en kronikk i Aftenposten advarte Lønning mot Minhaj-lederens holdning til blasfemi, Lønning skriver følgende om dialog «..ikke er mulig uten å innse at samme regler for historisk kritikk gjelder den enes hellige skrifter som den andres, og at samvittighetsforpliktet overbevisning krever uakkorderbar, gjensidig respekt». Dette er et viktig påpekning, da ul-Qadri og Minhaj så gjerne vil bygge broer og skape religiøs dialog.

Ul-Qadri har ikke for vane å legge skjul på sin synspunkter når det kommer til blasfemi og islamsk lovgivning, I bøker som «Islam and Christianity» uttrykker han at islamsk lov er overlegen vestlige lover. På 80-tallet var han en forkjemper for steining som straff i Pakistan.  

Man burde passe seg vel for å alliere seg med mennesker som mener at blasfemi burde straffes med døden. Norske journalister og forleggere som lever med politibeskyttelse kan fortelle oss litt om denne problemstillingen. 

Men det er mer som skurrer med Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri. 

I en DN artikkel fra 16. oktober 2004 fremkommer at Minhaj-ul-Quran samler inn «kilovis med gull og millioner av kroner» som sendes ut av Norge til Minhajs mektige leder i Pakistan. Artikkelen som er på over 3000 ord beskriver en heller autoritær organisasjon hvor ul-Qadri er en slags enehersker. 

I artikkelen fra 2004 fremkommer annen urovekkende informasjon. I en samtale som tas opp på lyd fremkommer det at Mihaj-ul-Quran i Oslo gjerne bistår norsk-pakistanere som vil sende barna sine tilbake til Pakistan for å avnorskes. DN-journalisten skriver følgende:

«Men president Mohammad Ansari i Minhaj-ul-Quran i Oslo, som ellers gir uttrykk for at det er viktig med integrering og deltagelse i det norske samfunnet, er villig til å hjelpe. Han ber henne tenke seg om og lurer på hvordan en mor kan miste kontrollen over en syvåring. Etter å ha forhørt seg om det virkelig er dette Iram vil, tar han på seg jeg jobben med å skaffe hennes syv år gammel pike skoleplass i Pakistan.»

I 2001 hadde også danske medier og historikere gått Minhaj etter i sømmene. Berlingske refererte fra Minhaj-ul-Qurans obligatoriske pakt som beskrev medlemmenes plikt til å «betrakte den internasjonale revolusjonen basert på Koranen, Sunna, islams verdensomspennende seier, gjenopprettelsen av islams overherredømme og den muslimske verdens enhet». Dette oppslaget resulterte i kjapp redigering av Minhaj-ul-Qurans hjemmesider, hvor blant annet omstridte ord som «verdensomspennende seier» og «overherredømme» hadde blitt redigert bort.

Generelt sett kan det se ut som Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri er nettopp ulv i fåreklær som Listhaug advarer mot. Det snakkes om integrering, kampen mot radikalisering og ikke minst utstedes fatwaer mot islamister, mens ul-Qadri og Minhaj-ul-Quran i kulissene jobber mot helt andre mål.

Den persiske poeten Saadi forteller en historie i sitt berømte verk «Gulestan». I denne historien leser vi om en mann som var mindre smart. En dag får han forferdelig vondt i øynene. Isteden for å søke råd hos legen går han til dyrelegen. Der får han medisiner som er tiltenkt dyr, og som resultat av behandlingen blir mannen blind. Mannen som nå var blind tar saken sin til retten. Der sier dommeren «kun et esel vil søke råd hos dyrelege».

Til  tross for all den informasjonen som er tilgjengelig der ute så kan det se ut som vi er mannen som søker råd hos dyrlegen.

Som sagt tidligere er terror siste stoppested på ekstremistsporet. Ungdommen blir ikke mindre radikal av at en mindre ekstrem gruppe rettleder de inn i ekstreme ståsteder.

Barnehijab og unnvikende politikere

Helt siden 2010 har LIM (Likestilling-Integrering-Mangfold) tatt til orde for et forbud mot barnehijab i grunnskolen. Bakgrunnen for vårt standpunkt er at vi gjennom flere år har sett en negativ utvikling med en stadig større utbredelse av bruk av hijab på barn, helt ned i fire- femårsalder.

Det finnes unge norske jenter som selv velger hijab, men det er liten tvil om dette stort sett er foreldrenes valg. Muslimske foreldre ikler sine barn hijab ut fra et ønske om å kontrollere dem og å forme deres identitet. En av barnehijabens viktigste funksjon er at det blir vanskeligere å velge bort hijaben i voksen alder.

Barnehijaben skaper et kunstig skille mellom barn på grunnlag av religion og kjønn.  

Et forbud mot barnehijab i skolen vil være ett godt tiltak for å sikre skolen som "nøytral grunn" der alle barn har samme rett og mulighet til utfoldelse og utvikling. Det vil også ta vekk presset mange barn som ikke bruker hijab opplever når hijaben markerer et skille mellom "gode og dårlige muslimer". Eller i verste fall gode og dårlige mennesker. 

For jentene som utsettes for hijabtvang, intimidering og press, er et forbud det eneste håpet de har.

Politikerne har med noen hederlige unntak, som Hadia Tajik (Ap) og nå sist Sylvi Listhaug (FrP) som begge har foreslått et forbud mot i hijab i grunnskolen, sviktet disse jentene.  

Derfor er det deprimerende å se en Sveinung Rotevatn i Venstre avvise forslaget i debatt med Listhaug på Dagsnytt Atten i går ettermiddag.

Rotevatn understreker riktignok at han også er i mot barnehijab, men gjentar som så mange før ham at dialog er veien å gå som et alternativ til et forbud. Dette er dessverre tomme ord.

Helt siden denne saken ble satt på dagsorden av LIM for mer enn sju år siden har det blitt møtt med argumentet om at "dialog" med foreldre er bedre enn tvang.

Har Venstre eller noen andre partier gjort noe som helst for å følge opp denne dialoglinjen? Svaret er at ingenting er gjort. Vi har ikke sett ett eneste politisk initiativ for å komme i dialog med foreldre for å beskytte barna.

"Dialog" er en tom frase som politikere bruker når de ikke ønsker å ta tak krevende utfordringer i det flerkulturelle Norge.

Det er forutsigbart og feigt.

Like forutsigbar er en Martin Kolberg (Ap) når han går ut mot forslaget fordi det vil gjøre livet "vanskelig" for muslimer.

Han synes fortsatt å leve i en villfarelse om at norske muslimer er en ensartet gruppe med felles mål og meninger. Slik er det ikke.

Et hijabforbud i skolen vil helt riktig gjøre det mer vanskelig for patriarkalske krefter som seksualiserer barn, ikke vil la muslimske jenter være like frie som gutter og skape skille mellom barn, men det vil samtidig gjøre det mindre vanskelig for liberale og sekulære muslimer.

Uansett bør norske politikere sette barnas rettigheter foran mørkemennenes interesser.

At forslaget nå fremmes fra FrP bør ikke være et hinder for å gjøre det riktige. Dialoglinjen har vært tomme ord. Forbud er det eneste tiltaket som kan gi effekt.

Det er heller ikke i strid med religionsfriheten til foreldre å forby barnehijab i skolen. Det har Den europeiske menneskerettsdomstolen slått fast.

Barnehijab kan fort bli standarden for jenter i flere barneskoler i Oslo. Det haster med et forbud som i Frankrike. Muslimske foreldre står fritt til å oppdra sine barn som de vil, men i norske offentlige skoler må vi la barn være barn og gi dem like muligheter til utfoldelse og utvikling. Uansett kjønn og religiøs tilhørighet.

Barna er de nye terrormålene

I de siste årene har Europa vært preget av systematisk islamistisk motivert vold, også kjent som islamistisk terror. Den Islamske Stat, IS, har vært hovedaktørene bak disse angrepene. Til tross for stadig reduksjon i evne til å koordinere terrorangrep fortsetter den islamistiske terrororganisasjonen å gjennomføre mer eller mindre vellykkede terrorangrep i Europa.

Den intensiverte innsatsen fra europeiske etterretningstjenester har gitt resultater. Kun i  Storbritannia har man avverget 18 planlagte terrorangrep siden 2013, fem av disse har funnet sted siden mars 2017. Tysk etterretning har avverget flere planlagte terrorangrep, det samme gjelder i Belgia. Frankrike har som kjent sine utfordringer, men har tatt kraftige grep.



Det er nå betydelig mer krevende for ekstreme islamister å koordinere og gjennomføre komplekse angrep. Desperasjonen etter å påføre skade ser ut til å være større nå enn tidligere, og enkle midler som kjøretøy og kniver benyttes i stadig større grad. 

Stadig flere amatørmessige og feilslåtte terrorangrep gjennomføres. To slike angrep ble gjennomført for noen uker siden, en i Paris og en i Brussel. I disse angrepene var det kun terroristene som mistet livet. Like fullt har IS hyllet jihadistene som sto bak angrepene. 

I en artikkel i The Wall Street Journal uttalte en terrorekspert "Vi går inni i en ny fase av terror. Det er nå løshunder som opererer, og ikke ensomme ulver". Dette er en meget treffende beskrivelse. Dessverre tror jeg dette er kun en mellomfase, og vi kommer til å oppleve en oppsving i aktivitet i tiden som kommer.  

Med de stadige tapene av terreng blir terror et mye viktigere virkemiddel for IS. De fortsetter å oppfordre til terrorangrep. Desperasjonen kan spores i disse oppfordringene og målene som anbefales. 

I den siste utgaven av IS' propagandatidsskrift, Rumiyah, oppfordres jihadistene til å gjennomføre terrorangrep i det digitale rom. Vestens økonomiske interesser fremmes som et viktig mål. 

«Ikke nøl med å ta de ikke-troendes rikdommer, enten ved bruk av makt, gjennom tyveri eller ved bedrageri»

 



Den islamistiske terrororganisasjonen stopper ikke med denne oppfordringen. Deres  tilhengere oppfordres også å ramme barn og unge. Kidnapping nevnes som en spesifikk handling. 

Det er ikke første gangen IS oppfordrer til målrettede angrep mot barn og ungdommer. 

I den første utgaven av Rumiyah, IS' propagandatidsskrift, anbefalte de å angripe unge voksne.

Den femte utgaven of Rumiyah, utgitt 6. januar 2017, sier følgende:  «en skal ikke sørge over kvinner og barn som er drept i terrorangrep.» Videre sies det « det er intet feil med å drepe barn som er blant menn som rammes av terror.»  

Da gruppen 9. april 2017 påtok seg ansvaret for terrorangrepet mot kopterne i Egypt, hvor 190 ble skadet og drept, uttalte de «De (korsfarerne) skal betale for sine handlinger ved at deres barns blod skal flyte som elver»   

Tidsskriftens 11. utgave, som ble utgitt for noen dager siden, oppfordrer jihadistene til å kidnappe «fiendens» barn. Det er angivelig anvendt et illustrasjonsbilde av et barnekor.  

Enkelte kilder rapporterer uttalelsene/ oppfordringene, i den 11. utgaven av tidsskriften, er blitt fremmet i diverse IS-kanaler. Videre sies det at fatwaen er promotert i sosialemedier og chatte-grupper hvor IS-tilhengere oppholder seg. 

Europa har tidligere opplevd målrettet terror mot barn. 

1. september 2004 angrep tsjetsjenske separatister en skole i Beslan. Rundt 1100 mennesker ble holdt gissel i tre dager, 777 av disse var barn. På den tredje dagen valgte russiske styrker å storme skolen. Utfallet ble blodig. 186 barn mistet livet.

Angrepet i Manchester kan også ses på som et målrettet angrep mot barn og unge. 

Det kan se ut som IS velger å bruke løshundene på vestlige barn og unge, og resultatene kan blir svært kostbare dersom vi ikke er godt nok forberedt og fortsetter den viktig innsatsen med å avdekke planlagte terrorangrep. 

 

Vil du være en feminist?

Politiet var tilstede under Bråvallafestialen.Fire voldtekter ble anmeldt under festivalen Foto: Pontus Lundahl/TT / NTB scanpix

Samtidig som festivalarrrangører må kansellere festivaler på grunn av voldtektsrisikoen, velger andre å skylde på pornobransjen.

I 2012 ble det anmeldt ett tilfelle av voldtekt på Bråvallafestivalen i Sverige. I 2016 ble det anmeldt fem voldtekter i tillegg til en rekke andre seksuelle overgrep. I år er fire voldtekter anmeldt og et tyvetalls andre seksuelle overgrep

Etter årets voldtektsbølge på Bråvallafestivalen valgte arrangøren å informere om at dette er siste året. Bråvalla er for alle praktiske formål historie fra og med neste år. Man kan spørre seg hva som er det bakenforliggende årsaken til disse voldtektene og hvordan de kan løses. 

I 2016 kom det svenske politiet med en banebrytende idé. De ba kvinnelige festivaldeltakere bruke armbånd for å unngå voldtekt. En underlig idé, men det vitner om desperasjonen. I år har vi fått et nytt, men eldre, utspill fra Zozan Inci, leder for den svenske kvinneorganisasjonen ROKS. Inci mener at voldtektene skyldes pornobransjen

Altså er det slik at pornobransjen sprer et kvinnesyn som resulterer i at menn, uavhengig av kulturell bakgrunn, mener at det er greit å voldta kvinner og jenter. 

Faksimile fra Nettavisens gjesteblogg

Dersom man skal følge denne tankerekken så er jeg litt overrasket over at det ikke mange flere voldtekter i vestlige samfunn. Det kan umulig skyldes manglende tilgang til pornofilmer. Det er også underlig at det er menn som står for disse voldtektene, da rundt 30 prosent av pornotitterne i Sverige er kvinner. 

I en artikkel fra 2016 i Huffington Post fremkommer det at de som ser på pornofilmer har større aksept for likestilling. Artikkelen er basert på en undersøkelse gjennomført av General Social Survey, GSS. Undersøkelsen har pågått siden 70-tallet og undersøker holdningene blant amerikanere. Omkring 25.000 menn og kvinner har deltatt i undersøkelsen. Spørsmålene har målt bruken av pornografi og i tillegg til spørsmål om likestilling.

Noe av det mest interessante med denne undersøkelse er menn og kvinners forhold til pornografi og deres holdninger til kvinner.

Lynn Comella ved University Of Nevada, Las Vegas, sier følgende « ideen om at pornografi er iboende negativt for kvinner er gjentatt så ofte, at det nå er et akseptert faktum. Dette datagrunnlaget viser en annen virkelighet og forstyrrer dette narrativet.»   

Enkelte medier valgte å fremme funnene under overskriften «Vil du være en feminist? Se på porno!». Selv om undersøkelsen ikke underbygger denne påstanden, avkrefter den at pornotittere er mer kvinnehatende enn andre samfunnsborgere. 

Vi bor i en underlig verden der presumptivt oppegående mennesker ser de rareste sammenhenger, i stedet for å snakke om de reelle problemstillingene rundt disse voldtektene. 

Som de svenske økonomen og forskeren Tino Sanandaji så pent påpekte det er det kanskje greit at BRÅ (Svenskenes svar på SSB) frigir litt data rundt etnisiteten til gjerningsmenn slik at målrettede tiltak kan iverksettes. 

Fra terror-organisasjon til regional aktør

Medlemmer av Hizbollah utenfor UNFIL-checkpoint i Libanon i 2000. Området har vært okkupert av Istrael i 22 år. Foto: Mahmout Zayat/EPA

Da perserne under Safavid-dynastiet skulle ekspandere rikets innflytelsessfære utover datidens persiske grenser, valgte de å finne naturlige allierte. Dette fant shiaen i Levanten. Safavidene valgte å sende emisærer til Levanten for å knytte kontakt med shiaene som bodde i området. Denne arven ble videreført av de påfølgende persiske monarkene, og resultatet ser man idag. 

I 1982 da en kontigent med ca tusen iranske revolusjonære gardister og noen få religiøse ankom Bekaadalen for å krige mot islams fiender og spre Khomeinis budskap viste de lite om hva denne innsatsen ville resultere i 30 år senere.  

For å etablere Hizbollah ble nettverket som Shahens etterretningstjeneste hadde etablert i Levanten og særlig Sør-Libanon et nyttig verktøy for de ivrige revolusjonsgardistene. På 70-tallet hadde iranske offiserer tjenestegjort i FN-styrken i Sør-Libanon. Brorparten av de som ble sendt til denne tjenesten var etterretningsoffiserer, enten fra de regulære militære styrkene eller fra SAVAK (Irans etterretningstjeneste).  Det må også legges til at mye av den iranske etterretningstjenesten var intakt og klar til å tjene det nye regimet etter revolusjonen i 1979. Mange av de gamle operatørene og offiserene var mer tro mot nasjonen enn ideologien, og dermed ble det å etablere et brohode inn mot de sulteforede gruppene i Sør-Libanon en smal sak.    

De første årene etter etableringen av terrorgruppen brukte det iranske regimet penger, materiell og personell på å gjøre gruppen en kapabel og troverdig motstander mot den israelske okkupasjonen av Sør-Libanon. Gruppen ble også brukt for å ramme de som støttet Saddam Hussiens Irak under Iran-Irak-krigen. Lite ante det iranske regimet hvilke frukter dette ville bære i fremtiden. I beslutninger som fattes i vår dager kunne  det ikke har vært mer givende.       

De påfølgende to tiår ble brukt til å fortsette opptrening og utrustningen av Hizbollah. Da gruppen ble satt på prøve under krigen mot Israel tidlig på 2000-tallet viste den muskler. Den klarte å gjennomføre vellykkede operasjoner i eget terreng mot IDF (det israelske forsvaret). Kampene ble kjempet hus til hus. Med en effektivitet som langt overgikk det man kunne forvente av en geriljahær med enkle våpen. 

I tillegg til å bli være en væpnet styrke har de også utviklet en sivil organisasjon som bygger skoler, helsestasjoner og mer. Økonomisk selvstendighet har også blitt oppnådd, og deres politikere ble etterhvert valgt inn i til det libanesiske parlamentet. Etter krigen med Israel i 2006 var det defacto Hizbollah som gjenoppbygde deler av Beirut. Noe som ga dem en betydelig goodwill blant innbyggerne i området. 

Årene som har fulgt siden invasjonen av Irak har vært svært så gode for Hizbollah. De kunne omsider tilbakebetale deler av den gjelden de hadde opparbeidet hos sine iranske herrer. Iran som på ingen måte ønsket å kjempe en direkte krig mot USA ved sine egne grenser, var fast bestemt på å binde de amerikanske styrkene til kamper i Irak. Den mest effektive måten å gjøre å dette var å krige mot dem gjennom iransk-trente proxyer. 

Her fikk man en gylden mulighet til å bruke personellet som Iran hadde investert tid og penger i. Hizbollahs personell skulle vise seg å være meget verdifull i opptrening av de irakiske shiaene, og senere de yeminitiske huthiene. Til tross for at den iranske revolusjonsgarden i stor grad behersker arabisk, og har bred erfaring med å omgås arabere, så var bidraget fra libaneserne sårt trengt. Senere skulle de samme Hizbollah-soldatene bidra i kamper i Irak mot IS.

Etter det feilslåtte syriske opprøret mot Assad skulle Hizbollah nok engang bli en verdifull brikke, men denne gangen skulle de få en mye mer dominerende rolle. 

Mens den Islamske stat i stadige høyere tempo erobret syriske og irakiske byer deserterte syriske soldater i like høyt tempo som byene ble erobret. Den syriske hæren som fra før var kjent for å være notorisk korrupte skulle nå faktisk kjempe en krig, som de verken var motivert eller trent til å håndtere. Den syriske hæren gikk raskt i oppløsning. Den iranske revolusjonsgarden som er i lang tid har hatt en doktrine om å bekjempe fienden lengst mulig unna egne grenser kunne ikke sitte å se på en fanatisk og blodtørstig stat som hadde sverget å utrydde shiaene vokse frem. 

Nok engang ble veien til deres allierte i Sør-Libanon kort. 

I starten av krigen i Syria bla Hizbollah-soldatene brukt som en rådgiverstyrke, muligens ikke så ulik de norske styrkene som mentorer for kurdiske Peshmerga og FSA -styrkene. De hadde hovedansvaret for kamp i bebygde strøk, skarpskytter trening og noe eksplosivbruk. 

 Etter 2013 inntok gruppen en større rolle. Syriske offiserer skal ha uttalt at der Hizbollah-soldater er involvert inntar de en ledende rolle og vi bistår med logistikk, noe som også bekreftes av Hizbollah. «Vi gjør størsteparten av arbeidet. Syrerne er en slags GPS, de forteller oss om området, topografien og hvem som bor der.»

I de siste fire årene har Hizbollah vært involvert i flere større operasjon. Blant annet kampene i Al Qusayr i mai 2013, kampene om sør-Syria i 2015, kampene om Zabadani  i2015 og kampene om Palmyra i 2016. Hizbollah står med en kampstyrke på 5000-8000 mann i Syria. Dette er en betydelig styrke for en organisasjon som har en stående styrke på 21.000 mann. 

En syrisk mann gående i restene av det som var byen Qusayr i Homs-provinsen i Syria etter angrep fra luftstyrker i 2013. Foto: Al.Qusayr Media Centre/AFP

Det rapporteres også at det er Hizbollahs geriljasoldater som forhindrer syriske soldater i å plyndre områder de erobrer. I tillegg har den tidligere militsen, nå den regionale brekkstangen, blitt en slags forsvarer av minoritetene i Syria. De forsvarer blant annet de kristne og yezidiene i Syria. 

Hizbollah involverte seg i kampen med stor kampvilje. Geriljaenheten som skulle frigjøre Sør-Libanon fra Israel har i dag blitt en av de mest effektive brikkene i kampen mot den Islamske stat. Det rapporteres fra fronten at det er langt på vei er Hizbollah soldater som kjemper krigen for Assad, og både billedlig og reelt holder syriske soldater og offiserer i hånden så de ikke rømmer fra kampene mot IS. 

Sidene 2015 har gruppen også kjempet skulder ved skulder med russiske styrker, og påvirket Russlands strategiske valg. Samarbeidet med Hizallahs nyervervede alliert er meget verdifull, og gir gruppen helt unik erfaring.

En annen viktig handling er etablering av Hizbollahs ungdomsorganisasjon Mahdi-speiderne i Syria. Organisasjonen brukes som rekrutteringsgrunn (muligens er ett bedre uttrykk innsankingsområde) til organsasjonens reservestyrke.     

Geriljagruppen som skulle skyte raketter fra buskene bruker nå droner til å overvåke mål og utføre presisjonsbombing av mål. Man kan med trygghet si at Hizbollah har tatt et langt steg mot en internasjonal posisjon, som få andre er forunt. 

I etterspillet av Syria er det trolig at Hizbollah får en betydningsfull posisjon, da både Assad, og minoritetene står i en viss gjeld til dem.  

Verdensbanken anslår at gjennoppbyggingskostandene i Syria ville ligge rundt 180 milliarder dollar. Det vil være underlig om Hizbollah ikke får tilgang til en betydelig andel av disse prosjektene. (The Washington Institute's Stein Program on Counterterrorism and Intelligence sier at det vil være underlig om Hizbollah ikke blir en betydelig aktør i gjenoppbygging av Syria).

Dette alene er motivasjon god nok til å få USA til å bli kvitt Assad. I tillegg har Hizbollah etablert tette bånd til shia-militsene i Irak og Huthiene i Yemen. 

USAs stadige forsøk på å begrense Irans og dets proxyers innflytelse i Midtøsten ser ut til å ha feilet miserabelt. Det må være et betydelig nederlag for amerikanske utenrikspolitikk å se en terrororganisasjon spille en så betydelig rolle i en av vår tids viktigste konflikter, og ikke minst få en så betydelige rolle i etterspillet. 

Mistillit mot Islamsk Råd

Generalsekretær Mehtab Afsar fotografert i forbindelse med møtet med kulturministeren i april i år. Foto: Tore Meek (NTB scanpix)

Tidligere denne uka ble det klart at Kulturdepartementet tilbakeholder deler av støtten til Islamsk Råd Norge (IRN). Denne beslutningen kommer som et resultat av IRNs ansettelse av den niqab-kledde kommunikasjonsrådgiveren. Det kan nesten fremstå som IRN er mest opptatt av å distansere seg fra storsamfunnet. Noe som er svært uheldig med tanke på det samfunnsoppdraget de har påtatt seg.

IRN er etterfølgeren til det som het Islamsk Forsvarsråd, kanskje en mer passende navn dersom man tar i betraktning posisjonen organisasjonen har valgt.

Islamsk Forsvarsråd var svært aktiv da Khomeini utdelte en fatwa (dødsdom) mot forfatteren av boken Sataniske vers, Salman Rushdie. Islamsk Forsvarsråd samlet flere islamske trossamfunn mot Rushdie, og den norsk-pakistanske politikeren Syed Bokhari uttalte sin støtte til Khomeinis fatwa. Allama Mushtaq Ahmed Chishti, talsmann for forsvarsrådet, uttalte at det er «tillatt å drepe den som gjør dette. Men det er ikke tillatt å gjøre dette på egen hånd i land der det vil være et lovbrudd.»

Dette er altså hvor IRN har sine røtter. Få år etter, i 1993, ble IRN stiftet. Det skulle ikke gå mange årene før IRNs ledelse kom med kontroversielle uttalelser. I 1995 støttet lederen i organisasjonen blasfemidødsdommen mot ei 14 år gammel jente, i 1998 ba han Rushdie reise til Iran til tross for at han var dødsdømt i landet. I 2006 uttrykte enkelte i IRN støtte for drapet på den nederlandske filmregissøren Theo Van Gogh. Samme år truet man med opprør over karikaturtegningene av Mohammed. Andre lederskikkelser i organisasjonen har hatt tette bånd til terrororganisasjonen HAMAS.

Det har også vært ferskere forhold rundt IRN som gir grunnlag for mistillit. I 2016 var IRN igjen i hardt vær, med blant annet halal-sertifikat-saken og mye støy i organisasjonens styret.

Halal-sertifikatsaken ble blant annet omtalt av NTB og VG. Det var flere kjøpmenn på Grønland som følte seg presset til å kjøpe halaslaktet kjøtt av IRN. Dersom de ikke gjorde dette mistet de halal-godkjenningen de hadde fått av organisasjonen. I tillegg måtte kjøpmennene betale 6700 kroner i årlig avgift til IRN, og forretningene ble bundet til å kjøpe halalslaktet kjøtt kun av dem. Om man ikke viste bedre kunne neste mistolke dette som rene mafiametoder. Det fremkom også at IRN hadde rundt en årsinntekt på 2,4 millioner kroner for denne sertifiseringen.

IRNs sertifisering ble også kritisert av NHO-reiseliv.

Kontroversene rundt styret var heller ikke ubetydelige. IRN hadde blant annet individer i styret som støttet kjønnslemlestelse av kvinner. Den nyvalgte lederen som tiltrådte i 2016 var mest opptatt av å spre konspirasjonsteorier om jødene og 9/11.

IRN har langt på vei forsømt sin rolle som representant og dialogpartner for muslimske trossamfunn. Ansettelsen av den niqab-kledde kvinnen kan kun anses som en forlengelse av IRNs historiske arv, med en forkjærlighet for det konservative pakistanske muslimske miljøet i Norge.

Kulturdepartements beslutning om å trekke tilbake støtten er dermed fult og helt på sin plass. Både historiske og nå har IRN opptil flere ganger forsømt sin rolle som en representant for muslimske trossamfunn.

Man bør også stille spørsmålet om Islamsk råd Norge, slik den er organisert og ledet i dag har livets rett. Videre må man være mye klarere i hva man forventer av en slik paraplyorganisasjon.

PS. Det må legges til at IRN beveget seg i en positiv retning under ledelsen av Shoaib Sultan.

Voldtekt og kulturell kompetanse

Foto: Alf Ove Hansen / Scanpix


I Gulating lagmannsrett ble tre syriske brødre frifunnet for voldtekt av en da 13 år gammel jente. Brødrene ble først dømt i tingretten, men nå altså frifunnet av lagmannsretten. Denne saken føyer seg inn i rekken av saker media har satt søkelys på i senere tid. Saker som omhandler seksuelle overgrep og hvor de tiltalte frifinnes av en juryen.

Det er flere elementer her som er interessante. Det mest åpenbare er vår evige tro på den rettferdige juryordningen. Hvor de tiltalte dømmes av vanlige folk, med en vanlig oppfattelse av rett og galt. Dessverre kan det se ut som rett og galt i saker som omhandler seksuelle overgrep ikke alltid er like lett. Det er faktorer som forkludrer prosessen. I dette tilfellet var jenta en "frivillig deltaker" i handlingen. Noe som selvfølgelig fører til at noe av ansvaret ligger på jenta, som da var 13 år.

Når det er sagt er det i rettspraksis en streng aktsomhetsnorm når det gjelder seksuell omgang med personer som kan være under den seksuelle lavalder. I denne saken har juryen sett bort fra aktsomhetsnormen. De har altså ment at brødrene har vært aktsomme nok med tanke på å finne ut av jentas alder.

Man kan ikke vite hva juryen har tenkt, men det er nærliggende å se de sammenhengene som bistandsadvokaten påpeker. Hun sier at juryen kan ha lagt vekt på at de tiltalte, nå frifunnet, har hatt begrenset kunnskap om norsk kultur, lovverk og manglende språkkunnskaper.

Det er nettopp slike faktorer som forkludrer når den vanlige mann og kvinne skal avgjøre rett og galt. Juryen tenkte kanskje at brødrene ikke forsto, at de ikke visste bedre eller at dette var vanlig der de opprinnelig kom fra, Syria.

Dette er vanlige tanker når man står ovenfor noe annerledes, man ønsker å forstå og man legger kanskje også godviljen til. Samtidig vitner det om hvor dårlig vi tenker om mennesker fra disse områdene. Vi tror faktisk at dette er mennesker som antar at det er greit å ha sex med barn på 13 år. Det er forståelig at de tiltalte har brukt dette som sitt forsvar, det som er betenkelig er at juryen har gått fem på.

For det er nemlig veldig få land i verden hvor det er lov å ha sex med barn på 13 år. De fleste land har lover som regulerer dette, og der loven ikke regulerer denne type handlinger kan det ende med blodige hevnaksjoner fra familie eller slekt.

Den seksuelle lavalder i Syria er 15 år, barn under 14 år kan ikke samtykke til seksuelle handlinger. Disse handlingene straffes i henhold til loven. Straffen avgjøres basert på offerets alder. Dermed er det liten grunn til å tro at brødrene ikke visste bedre.

Straffelovens paragraf 195 fastsetter at straffen for å samleie med barn under 14 år er minimum 2 år. Dersom handlingen er begått av flere i fellesskap er straffen inntil 21 år. Altså er det grunnlag for en ganske hard straffeutmåling i denne saken, men da må man først akseptere at disse mennene kommer fra et land som har lover og regler. Videre må man akseptere at disse mennene har tilstrekkelig vurderingsevne.

Denne frifinnelsen kan bidra til å svekke folks tillit til rettsapparatet og juryordningen, og videre skape et bilde av at voldtektsmenn med en annen kulturell bakgrunn «ikke skjønner bedre».

Det er et grunnleggende prinsipp i rettsstaten at det skal være likhet for loven; like tilfeller skal behandles likt. En lik behandling av borgerne gir rettsstaten legitimitet. Det er også rettsstatens plikt å reagere strengt for å hindre at lignende hendelser gjentar seg, både fra tiltalte i saken, og som generelt signal til andre. Altså det preventive hensynet.

Den lave forventningers rasisme man bevitner i denne saken hindrer denne likebehandlingen.

Dommen i denne saken vil nok bidra til å ytterligere ødelegge offerets liv, men også skape et uheldig bilde av menn med minoritetsbakgrunn. Rettsapparatet skal ivareta de svakes interesser, ikke spille ned gjerningsmennenes kulturelle vurderingsevne.

 

La den fremste lede dere

Imam Sherin Khankan fra kvinneledet moske i Danmark. Foto: AFP/Scanpix Denmark / Linda Kastrup

En kvinnelig imam i Danmark, en moské for homofile i Tyskland og et initiativ for å opprette en feministisk moské i Norge. Endringene vi observerer blant muslimer i Europa er både spennende og kjærkomne. 

Om vi ser på disse endringene i et historisk perspektiv, kan de fremstå som noe kontroversielle. Kvinner som leder moskeer og bønn er mye debattert i blant muslimske lærde, og de religiøse implikasjonene skal ikke undervurderes. Så sent som under det iranske valget ble det skapt en liten storm i det konservative vannglasset i Iran. 

Irans øverste leder Ali Khamenei uttalte «der man i islam sier la den fremste mannen blant dere lede dere, så er ikke det ekskluderende for kvinner». Uttalelsen skapte debatt.

Flere iranske kvinner uttalte at dersom man ikke kan akseptere kvinner som ledere, så vil ikke systemet - det iranske regimet - overleve. Det er nemlig de samme tekstene og begrunnelsene som brukes for å forhindre kvinner i å lede bønn for menn. 

Begrensningene som er pålagt hvorvidt kvinner kan lede menn i bønn finnes ikke i Koranen, men i hadithene, og kun ett sted. I den delen av teksten sidestilles kvinner med beduiner og korrupte individer. Det er i seg selv interessant at grunnlaget for å mene at kvinner ikke kan lede menn i bønn, er så tynt. 

Tar man steget videre, så finner man en beskrivelse der Mohammed selv ber en av sine koner lede «sine» i bønn. Det må legges til at denne teksten er omdiskutert, fordi man er uenig om hva som menes med «sine». Altså en uenighet om eiendomspronomen

Men forelegget er ikke mer sensitivt enn at det har skapt presedens og at flere mener at dette gir grunnlag for at kvinner skal kunne lede menn og forsamlinger i bønn. Altså finnes det et (rett nok omdiskutert) grunnlag for at kvinner skal kunne lede en moské for begge kjønn.

Moskeen Ibn-Rushd-Goethe i Tyskland tillater begge kjønn og homofile. Foto: REUTERS/Hannibal Hanschke

Om vi skuer utover den tekniske eller teologiske diskusjonen, er utviklingen også positiv for det bredere lag av befolkningen.

Mange muslimer opplever at de presses, og slik blir de nye stegene og tendensene avgjørende for å vise mangfoldet blant muslimene i Europa. For den muslimske befolkningen i Europa er først og fremst mangfoldig. Og mange har kun en kulturell (ikke-from) tilknytning til troen sin. Utover dette har de særdeles lite med religion å gjøre. 

Dessverre blir slike positive initiativ uglesett og fordømt av den religiøse og politiske ledelsen i den muslimske verden.  Dar al-Ifta al-Misriyyah, som ifølge seg selv skal holde muslimer oppdatert på historiske og religiøse prinsipper, fordømmer den nyopprettede moskeen i Tyskland. Dar al-Ifta al-Misriyyah er en statsponset organisasjon som anses som et fyrtårn innen islamske lovstudier.

Institusjonen skriver følgende om kvinner som leder menn i bønn.

«...Den islamske tro har valgt ut menn til å utføre visse handlinger som krever en stor fysisk styrke som for eksempel Jihad,, eller lederroller som å lede bønn.»

Altså sidestiller man bønn med krig. Selv om denne sammenligningen skulle være korrekt så har vi kvinner som leder militære avdelinger. Flere land har til og med kvinner i spesialstyrkene.

Men de har mer på hjertet, de fortsetter med å si at kvinner bør stille seg bakerst i moskeen. Dette begrunner de med noe profeten skulle ha sagt:

«De beste radene for kvinner er de bakerste, og de verste radene for kvinner er de fremste radene...»

I selve uttalelsen om moskeen i Tyskland uttaler Dar al-Ifta al-Masriyyah følgende: «Dette er ikke en positiv tilnærming for å bekjempe ekstremisme og terrorisme. Disse handlingene er et brudd på islam»

Dette viser islams enorme moderniseringsbehov, både i ledelsen og i tolkningen av tekster. Uten denne moderniseringen vil alle gode initiativ og tiltak være nytteløse og uten effekt.

Et rasistisk motivert drapsforsøk

På torsdag skrev Dagbladet om to menn som hadde gått løs på ei kvinne på grunn av hennes bekledning og religiøse tilhørighet. Et slikt angrepet kan vanskelig kalles noe annet enn rasistisk motivert vold, eller rasistisk motivert drapsforsøk om man vil.


 

I tillegg til de åpenbare knivskadene som kvinnen er påført,  bidrar disse meningsløse handlingene til å undergrave tilliten som er bygd opp mellom minoriteten og majoriteten. Videre bidrar denne handlingen til å bekrefte noe av den negative retorikken som allerede finnes i deler av minoritets miljøene.  

Jeg observere også at det er en del mennesker der ute som sprer mistanke rundt sannhetsgehalten i denne saken. Jeg må nesten spørre om de samme menneskene er like mistenksomme når kvinner anmelder voldtekt og lignende? Denne mistenkeliggjøringen er svært unødvendig og lite konstruktiv. Dersom denne kvinnen mot alle formodningen skulle ha konstruert denne historien vi jeg anta at det vil skape like store overskrifter. 

La oss ikke forverre en allerede forferdelig sak ved å spre konspirasjonsteorier rundt hendelsesforløpet og enda større mistillit blant minoritets- og majoritetsbefolkningen.

hits