Et rasistisk motivert drapsforsøk

På torsdag skrev Dagbladet om to menn som hadde gått løs på ei kvinne på grunn av hennes bekledning og religiøse tilhørighet. Et slikt angrepet kan vanskelig kalles noe annet enn rasistisk motivert vold, eller rasistisk motivert drapsforsøk om man vil.


 

I tillegg til de åpenbare knivskadene som kvinnen er påført,  bidrar disse meningsløse handlingene til å undergrave tilliten som er bygd opp mellom minoriteten og majoriteten. Videre bidrar denne handlingen til å bekrefte noe av den negative retorikken som allerede finnes i deler av minoritets miljøene.  

Jeg observere også at det er en del mennesker der ute som sprer mistanke rundt sannhetsgehalten i denne saken. Jeg må nesten spørre om de samme menneskene er like mistenksomme når kvinner anmelder voldtekt og lignende? Denne mistenkeliggjøringen er svært unødvendig og lite konstruktiv. Dersom denne kvinnen mot alle formodningen skulle ha konstruert denne historien vi jeg anta at det vil skape like store overskrifter. 

La oss ikke forverre en allerede forferdelig sak ved å spre konspirasjonsteorier rundt hendelsesforløpet og enda større mistillit blant minoritets- og majoritetsbefolkningen.

Den som dyrker vind høster storm

Iran har for første gang på mange år blitt rammet av et alvorlig terrorangrep. To symboltunge mål er angrepet, 13 mennesker er drept og flere titalls sårede. Det er første gang IS har gjennomført et direkte terrorangrep mot Iran på iransk jord.  




Etter 1979 har det iranske regimet vært den største statlige sponsoren av terror. På 80-tallet sponset det iranske regimet terrororganisasjoner i Europa og i Midtøsten. Iran var instrumentell i oppsettingen av Hizbollah, sponsing av Hamas og organisasjoner som gjennomførte målrettede angrep i Europa. 

I de siste 40 årene har det iranske regimet vært en sentral aktør i terroren som har rammet Israel, israelske interesser og jøder i store deler av verden.   

I 2001 da vestlige styrker intensiverte kampen mot Al-Qaida i Afghanistan, valgte flere av Al-Qaidas toppledere, blant annet Abu Musab al-Zarqawi, å flykte til Iran. Iran tok dem imot med åpne armer. Mange av disse fikk lov til å bli i landet, enten under husarrest eller med sterk begrensning på bevegelsesfriheten.

Al-Zarqawi valgte å reise til Irak, hvor han satte opp Al-Qaidas irakiske franchise. 

Etter invasjonen av Irak i 2003, valgte Iran å gå tungt inn for å støtte alle som kunne ta amerikanske liv i landet. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg.

August 2003 skulle bli en slags rød-linje for Irans forholdet til Al-Qaida i Irak. To bilbomber ble detonert på utsiden av Imam Ali Moskeen i Najaf. Denne moskeen er en av shiaenes helligdommer. 95 menneskeliv gikk tapt. En av disse var Ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for det islamske revolusjonsrådet i Irak. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Dette skulle utløse en harme uten sidestykke hos det iranske regimet. En av deres nærmeste allierte hadde blitt myrdet, og den som sto bak var en de anså som en alliert. En de hadde gitt husly til når nøden var størst. 

Etter dette gikk Iran inn med hud og hår for å trene, utstyre og støtte shiamilitser i Irak. Iran brukte sågar personell fra libanesiske Hizbollah for å gjennomføre operasjoner, både mot de allierte styrkene i landet og Al-Qaida. 
I et brev fra 2007 skriver den nå avdøde Al-Qaida lederen Bin Laden «Det er ingen behov for å krige med Iran. Landet er vår arterie for penger, personell og kommunikasjon, så vel som gisler.» Dette brevet var rettet til Al-Qaidas leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi. Den samme organisasjonen som senere skulle danne grunnlaget for den Islamske Stat. 

Denne anbefaling falt for døve ører. Zarqawi var ingen pragmatiker, og han anså de irakiske shiaene som en like stor trussel som amerikanerne og jødene. På et tidspunkt under konflikten i Irak drepte al Qaida flere irakiske shiaer, enn amerikanske soldater. 

Selv om forholdet mellom Iran og Al-Qaida har vært meget anspent har landet blitt utsatt for terrorangrep utført av Al-Qaidas hovedorganisasjon.  

Angrepet på den iranske nasjonalforsamlingen og Imam Khomeini-mausoleet er det første angrepet IS gjennomfører i Iran. Med angrepet på disse to symboltunge målene, viser den Islamske stat at heller ikke Iran er immune mot terror.

Dette angrepet synliggjør flere mangler ved det iranske regimets sikkerhetsarbeid. Irans utenrikspolitiske slagord om å «forsvare Iran lengst unna egne grenser» har feilet, i tillegg ser man et helt klart rift mellom revolusjonsgarden og det øvrige iranske forsvaret. Enheten som er spesielt trent for gisselredningsaksjoner ble ikke benyttet, det var en av revolusjonsgardens enheter som ble satt inn.

IS har også gått ut med en klar advarsel til Iran, det kommer til å komme flere angrep. I en av videoklippene fra terroraksjonen sier en av gjerningsmennene «Vi kommer til å forbli». Dette er IS' nye mantra, og de har nok tenkt å forbli i Iran i lang tid fremover..  



Det mest ironiske i etter hendelsen er at det iranske regimet ser bort ifra sin egen instrumentelle rolle i å støtte terrororganisasjoner, og velger heller å advare andre nasjoner mot å gi støtte til IS.   

40 år med støtte til terrororganisasjoner ser ut til å hjemsøke den iranske sivilbefolkningen, og regimets kjerne. For det skal ikke herske noen tvil om at IS' angrep var rettet mot symbolet for revolusjonen og de har varslet at det kommer mer. IS er ikke kjent for tomme politiske løfter, de kommer til å levere på denne lovnaden.

På farsi sier man «den som dyrker vind, høster storm.» Det er nettopp det som skjer nå. Iran har dyrket frem diverse terrororganisasjoner og nå høster de stormen disse skaper, og denne stormen kommer til å bli langvarig. 

Den som dyrker vind høster storm

Iran har for første gang på mange år blitt rammet av et alvorlig terrorangrep. To symboltunge mål er angrepet, 13 mennesker er drept og flere titalls sårede. Det er første gang IS har gjennomført et direkte terrorangrep mot Iran på iransk jord.  


Etter 1979 har det iranske regimet vært den største statlige sponsoren av terror. På 80-tallet sponset det iranske regimet terrororganisasjoner i Europa og i Midtøsten. Iran var instrumentell i oppsettingen av Hizbollah, sponsing av Hamas og organisasjoner som gjennomførte målrettede angrep i Europa. 

I de siste 40 årene har det iranske regimet vært en sentral aktør i terroren som har rammet Israel, israelske interesser og jøder i store deler av verden.   

I 2001 da vestlige styrker intensiverte kampen mot Al-Qaida i Afghanistan, valgte flere av Al-Qaidas toppledere, blant annet Abu Musab al-Zarqawi, å flykte til Iran. Iran tok dem imot med åpne armer. Mange av disse fikk lov til å bli i landet, enten under husarrest eller med sterk begrensning på bevegelsesfriheten.

Al-Zarqawi valgte å reise til Irak, hvor han satte opp Al-Qaidas irakiske franchise. 

Etter invasjonen av Irak i 2003, valgte Iran å gå tungt inn for å støtte alle som kunne ta amerikanske liv i landet. Dette skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg.

August 2003 skulle bli en slags rød-linje for Irans forholdet til Al-Qaida i Irak. To bilbomber ble detonert på utsiden av Imam Ali Moskeen i Najaf. Denne moskeen er en av shiaenes helligdommer. 95 menneskeliv gikk tapt. En av disse var Ayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for det islamske revolusjonsrådet i Irak. Al-Qaida i Irak påtok seg ansvaret. Dette skulle utløse en harme uten sidestykke hos det iranske regimet. En av deres nærmeste allierte hadde blitt myrdet, og den som sto bak var en de anså som en alliert. En de hadde gitt husly til når nøden var størst. 

Etter dette gikk Iran inn med hud og hår for å trene, utstyre og støtte shiamilitser i Irak. Iran brukte sågar personell fra libanesiske Hizbollah for å gjennomføre operasjoner, både mot de allierte styrkene i landet og Al-Qaida. 
I et brev fra 2007 skriver den nå avdøde Al-Qaida lederen Bin Laden «Det er ingen behov for å krige med Iran. Landet er vår arterie for penger, personell og kommunikasjon, så vel som gisler.» Dette brevet var rettet til Al-Qaidas leder i Irak, Abu Musab al-Zarqawi. Den samme organisasjonen som senere skulle danne grunnlaget for den Islamske Stat. 

Denne anbefaling falt for døve ører. Zarqawi var ingen pragmatiker, og han anså de irakiske shiaene som en like stor trussel som amerikanerne og jødene. På et tidspunkt under konflikten i Irak drepte al Qaida flere irakiske shiaer, enn amerikanske soldater. 

Selv om forholdet mellom Iran og Al-Qaida har vært meget anspent har landet blitt utsatt for terrorangrep utført av Al-Qaidas hovedorganisasjon.  

Angrepet på den iranske nasjonalforsamlingen og Imam Khomeini-mausoleet er det første angrepet IS gjennomfører i Iran. Med angrepet på disse to symboltunge målene, viser den Islamske stat at heller ikke Iran er immune mot terror.

Dette angrepet synliggjør flere mangler ved det iranske regimets sikkerhetsarbeid. Irans utenrikspolitiske slagord om å «forsvare Iran lengst unna egne grenser» har feilet, i tillegg ser man et helt klart rift mellom revolusjonsgarden og det øvrige iranske forsvaret. Enheten som er spesielt trent for gisselredningsaksjoner ble ikke benyttet, det var en av revolusjonsgardens enheter som ble satt inn.

IS har også gått ut med en klar advarsel til Iran, det kommer til å komme flere angrep. I en av videoklippene fra terroraksjonen sier en av gjerningsmennene «Vi kommer til å forbli». Dette er IS' nye mantra, og de har nok tenkt å forbli i Iran i lang tid fremover..  

Det mest ironiske i etter hendelsen er at det iranske regimet ser bort ifra sin egen instrumentelle rolle i å støtte terrororganisasjoner, og velger heller å advare andre nasjoner mot å gi støtte til IS.   

40 år med støtte til terrororganisasjoner ser ut til å hjemsøke den iranske sivilbefolkningen, og regimets kjerne. For det skal ikke herske noen tvil om at IS' angrep var rettet mot symbolet for revolusjonen og de har varslet at det kommer mer. IS er ikke kjent for tomme politiske løfter, de kommer til å levere på denne lovnaden.

På farsi sier man «den som dyrker vind, høster storm.» Det er nettopp det som skjer nå. Iran har dyrket frem diverse terrororganisasjoner og nå høster de stormen disse skaper, og denne stormen kommer til å bli langvarig. 

 

Integrering er ikke nok

Storbritannia og London utsettes for nok et forferdelig islamistisk terrorangrep. En kassebil meier ned uskyldige, og deretter går tre menn løs på sivile med kniver. Det er kun på grunn av tilstedeværelsen av væpnet politi at omfanget av terrorangrepet ikke ble mer omfattende.

 


 

Som borger, og muslim, er jeg nokså lei disse hendelsene. Jeg er drittlei av at andre muslimer er villige til å meie ned, stikke og sprenge andre mennesker i fillebiter i islams navn. Det som kanskje gjør meg like forbanna er at antatt oppegående mennesker i samfunnet vårt nekter å se sammenhengen, og fortsatt blånekter at dette har noe med religion å gjøre. Det er fortsatt mer behagelig å snakke om bombingen av Irak og Libya, imperialismen og litt rasisme. Storbritannias statsminister skal ha honnør for at hun snakker om islamisme som en destruktiv ideologi.    

Nok om det.

Hendelsen i London kommer kun få dager etter selvmordsangrepet i Manchester. Etter hendelsen i Manchesters fikk byens sikkerhetsmyndigheter hard medfart. Innledningsvis ble det sagt at den lokale imamen hadde rapportert Manchester-terroristen Abedi til politiet, men politiet hadde ikke fulgt opp rapporten. 

Dessverre ser det ikke ut til at dette stemmer. Moskeen som angivelig skulle ha rapportert Abedi til politiet, hadde ikke gjort dette. Denne manglende rapporteringen er ikke enkeltstående hendelse. Storbritannia ser ut til å ha store problemer når det kommer til islamismen. 

Storbritannia har ca 23.000 jihadister. De gode nyhetene er at det er kun 3000 av disse anses som en trussel mot staten. Det er liten trøst for dem av oss som blir drept av selvmordsbombere, med kniver eller meid ned. Noe har gått veldig feil i Storbritannias antiradikaliseringsarbeid.

Skal man tro Nafiz Afzal, en av dem som har stått fremst i kampen mot radikalisering i Storbritannia, skyldes dette islamister som utgir seg for å være forsvarere av liberale verdier, De som gjerne snakker om individuelle rettigheter samtidig som de fremmer totalitære ideologier. 

I et intervju med The Times forteller Afzal at en av organisasjonen som har stått fremst i å motarbeide antiradikaliseringsarbeidet i UK er paraplyorganisasjonen for islamske trossamfunn, Muslim Council of Britain, Det britiske muslimske råd. Rådet som har samme rolle som Islamsk råd Norge, representerer over 100 muslimske trossamfunn i Storbritannia. Skal man tro det britiske aviser skriver, så er organisasjonen instrumentell i å spre feilaktige rykter om antiradikaliseringsarbeidet, og gjennom dette undergrave innsatsen.  

Elendigheten for det britiske antiradikaliseringsarbeidet stopper ikke med dette. For en tid tilbake ble det avdekket at imamer ansatt for å motarbeide radikalisering i fengslene, faktisk var de som bidro til å radikalisere de innsatte. Dette gjorde de ved å spre ytterliggående islamistisk lektyre, og spredde ytterliggående ideologi gjennom sine prekener. 

De overnevnte eksemplene viser hvordan trossamfunn går inn for å undergrave antiradikaliseringssarbeidet, og i andre tilfeller aktivt radikaliserer individer. Første trinnet i arbeidet mot radikalisering og islamisme er å slutte å tro at de samme religiøse lederne som lot ekstremismen få utvikle seg i deres miljøer, på en eller annen overnaturlig måte skal få slutt på den.  

Deretter vil det være produktivt om man beveger seg bort fra den naive forestilling om at jihadistene er noen villfarne lam som er lokket av den smale sti som utgjør den virkelige islam av noen busemenn. 

Dessverre ligner det britiske antiradikaliseringsarbeidet mer og mer på en tragedie pga de overnevnte villfarelsene. Noe som vil medføre at arbeidet mot radikalisering og terror er satt tilbake med flere år. 

For å ta igjen det tapte blir britiske myndigheter nødt til å bruke polisiære metoder som overvåkning, innreiseforbud og andre mindre liberale tiltak i mye større grad. Dette vil på kort sikt gi gode resultater, men det er også viktig å innse at det langsiktige arbeidet mot radikalisering og terror ikke lenger kan begrenses til integrering.   

Vi i Norge er heller ikke løsrevet fra resten av verden, og desto fortere vi lærer av andres feilgrep desto raskere kan vi trygge våre borgere mot blodtørstige jihadister, som mener at veien til himmelen er brolagt med lik av uskyldige mennesker. 

La oss snakke om sammenhengene

Etter terrorangrepet  i Manchester måtte vi nok en gang oppleve kommentatorer, eksperter og politikere som fornektet sammenhengen mellom terror og islamisme.

For to dager gikk det av en kraftig bombe i Kabuls politidistrikt 10, et området jeg kjenner godt. Minst 90 mennesker skal være drept, mer enn 400 er skadet. Sannsynligvis sto IS bak. Ingen har så langt forsøkt å forklare terrorangrepet i Kabul med utenforskap, manglende tilhørighet, ungdomsopprør og islamofobi.



La oss reise noen tiår tilbake i tid til 80-tallet.  

Året er 1984, under en felles pressekonferanse med Frankrikes  president François Mitterrand og Syrias president Hafez al-Assad, sier Mitterrand at det ikke finnes bevis for at Syria har koblinger til terror. Uttalelsen ble møtt med lett hoderysting. Bare ett år tidligere hadde 56 franske soldater blitt drept i et terrorangrep mot den franske ambassaden i Beirut i Libanon. Et år før angrepet på ambassaden hadde Frankrikes ambassadør til Libanon blitt drept i et attentat. Fransk etterretning koblet begge hendelsen til syrisk-støttede terrororganisasjoner. 

Journalist Richard Bernstein skrev i en artikkel, i The New York Times fra 1986, at Frankrike ikke kunne reagere klart og utvetydig mot terrorgrupper sponset av Syria uten å risikere å fornærme de land og grupper som de var avhengig av for å bekjempe terrorisme rettet mot Frankrike.  Frankrike hadde altså endt opp i en såkalt "catch 22". Ved å fordømme Syria, ville man ende opp med å miste de allierte man trengte for å bekjempe terror.

I dag er vi en lignende situasjon. Vi er avhengig av et godt forhold til muslimske medborgere og islamske trossamfunn for å avdekke islamister, både de fredelig og de voldelige. Vi er også avhengige av våre internasjonale samarbeidspartnere for å bekjempe islamistiske grupper, eller aller helst at våre "venner" slutter å sponse ekstreme og ytterliggående grupper. Kan det da tenkes at man helst ikke vil fornærme individer og grupper som kan være bidragsytere?

Det er mulig å anta at man helst vil snakke om andre forhold enn islam og islamisme som en av de bakenforliggende årsakene til terroren.



 

Jeg tror ikke at denne tilnærmingen bringer noe positivt med seg. Den bidrar også til å undergrave troverdigheten til institusjoner som er helt avhengige av vår tillit for å kunne ivareta våre interesser. 

Det skal ikke være tvil om at terror gjennomført av muslimer i islams navn, har noe med islam å gjøre. I alle fall fra gjerningspersonens ståsted. Det skal heller ikke være noen tvil om at de som gjennomføre selvmordsangrep oppriktig tror på at deres handling vil være i islams interesse. Å ikke tro på deres motivasjon er å bedra oss selv. 

En av verdens mest anerkjente forskere på jihadisme, Thomas Hegghammer sier følgende i et intervju med Weekendavisen:

"Empirien viser at en stor del av jihadistene gjennomgår en fase hvor de ferdes i religiøse og konservative, men ikke-voldelige moskeer og miljøer, før de blir tiltrukket av voldelige miljøer"

Han har selvfølgelig rett, det finnes en klar sammenheng. Det utelukker ikke andre årsaksforklaringer, men altfor mange har i for lang tid nektet for linken mellom religiøse miljøer og voldelig islamisme.  

Eller for å bruke Hegghammers ord: " ...Påstanden om at terrorister går direkte fra å være hasjrøykende kriminelle til å bli jihadister er rett og slett ikke riktig."

Det er  på høy tide å å innse de reelle og virkelige utfordringene. Vi må være ærlige om hvem som bidrar til terroren, og om hvor terroristene finner sin motivasjon. Uansett vår lite det måtte falle i smak hos våre "allierte" og venner i kampen mot denne ekstremismen. 

Den problematiske alliansen

Foto: Bandar Al-jaloud/AFP

Mens Trump reiser til verdens fremste eksportør av islamisme og største bidragsyter til radikalisering og prøver å tilrettelegge for et samarbeid mot terrorisme, sprenger selvmordsbombere ungdommer i fillebiter i Europa
 
Trump ser ut til å være stålsatt på å redusere terroren mot vesten og Irans innflytelse i regionene. I denne kampen velger han å alliere seg med Saudi Arabia og andre gulfstater. Problemet i denne alliansen er at Saudi Arabia anses for å være en av de største bidragsyterne til radikalisering. 

I årene etter den iranske revolusjonen har Saud -familien brukt enorme summer på å eksportere statens ideologi gjennom alle de tusener moskeer de har bygd rundt omkring i verden. I motsetning til Iran som direkte og over statsbudsjettet støtter terrororganisasjoner, kommer mye av terrorstøtte i Saudi Arabia fra ikke-statelig aktører. Det må legges til at mange av disse aktørene har tette bånd til regimet og den regjerende eliten i landet. Andre terrorstøttende aktører blir åpenlyst omfavnet av ledende religiøse ledere i kongedømmet på den arabiske halvøy.

Selv om den enorme Saud-familien med alle prinsene ikke utgjøre regimet, er landets økonomi og prinsenes økonomi meget sammensveiset. Det vil si at dersom en prinsen støtter en terrororganisasjon så er det indirekte via statskassen og med mer eller mindre godkjenning fra regimet. Det kan legges til at kong Salman var selv involvert i å samle penger til mujahedin i Afghanistan under krigen med Sovjetunionen. 
 
Av Trumps nyervervede allierte er det ikke kun prinsene i Saudi Arabia som direkte og indirekte bidrar til radikalisering og spredning av en ytterliggående ideologi. 

Skadde mennesker utenfor Manchester arena. Foto: Joel Goodman/LNP/Rex/Shutterstock

Langt på vei de fleste luftoperasjonene mot ISIL styres og kontrolleres fra Al-Udeid militære flyplass lokalisert i Qatar, operasjonene mot Taliban styres også fra dette kommandosentret. I tillegg til det overnevnte er dette også hovedbasen for kontroll og kommando for amerikanske spesialstyrker i området. Mens amerikanske styrker kriger mot islamister i Irak, Syria og Afghanistan huser Qatar flere ytterliggående islamistiske predikanter, blant annet Yusuf al-Qaradawi som er kjent for blant annet å ha sagt «De som dreper amerikanske styrker er martyrer».
 
I tillegg skal Doha, hovedstaten i Qatar er den som muligens utøver mest såkalt «soft power» på vegne av islamister gjennom den Qatar støttede satellittkanalen Al Jazeera. Qaradawi har blant annet et fast ukentlig program på kanalen, samme kanal som flere ganger publiserte uredigerte videoer av Bin Ladens propaganda videoer.
 
Med dette bakteppe kan man påstå at dette samarbeidet muligens ikke vi påvirker terrorfaren Europa. Mye av grunnlaget for denne terroren legges av dem Trump, og en forlengelsen av oss, forsøker å samarbeide med for å redusere terroren. 


Mange vil også si at terrorfrekvensen i Europa er lavere nå enn tidligere og verden er mer fredelig totalt sett, men den store forskjellen er at konfliktene som påvirker oss er nærmere og voldspotensialet betydelig større. Det hjelper heller ikke at vi har samarbeidspartnere som ikke vil oss vel, og sponser terrorister som dreper uskyldige og skryter av det på sosiale medier.   

La oss feire 17. mai

Foto: Erik Johansen / NTB scanpix


I Norge er det nå et forhøyet trusselnivå, og det er iverksatt en del sikkerhetstiltak. Det norske politiet oppfordrer befolkningen til å bruke byrommet mest mulig og delta i 17. mai-feiringen. Dette er et konstruktiv og godt forslag. Nettopp fordi vi må fortsette å leve våre liv.

Det er en gang midt på 80-tallet, jeg er ikke mer enn fem, eller kanskje seks år. Det er kveld og vi sitter i hagen og jeg hører et kraftig smell over huset vårt. Jeg spør far «hva er den lyden»? Han svarer det er et fly som bryter lydmuren. I mange år fremover, faktisk den dag i dag, forbinder jeg muren, som var gjemt bak fersken- og aprikostreet i bakgården, med lydmuren.

Den type hendelser var dagligdags. Iran var i krig med Irak. Irakiske fly bombarderte sivile mål, iranske jagerfly tok av fra Mehrabad for å avskjære dem. Vi bodde ikke så langt unna så slike hendelser ble mer eller mindre dagligdags.

Noen år senere skulle det bli enda verre. 

Sånn var altså hverdagen i flere år. Folk gjorde små tiltak i hverdagen for å få dagene til å gå rundt, og oppleve en viss trygghet.  

Jødene i Europa og i Israel lever med en høyere terrortrussel hengende over seg til daglig. Det er noe de har levd med i mange tiår, men de fortsetter å feire høytidene. Da den israelske nasjonaldagen skulle feires i Oslo i begynnelsen av mai, var det en overbevisende antall polititjenestemenn og kvinner tilstede, i tillegg til ambassadens egne sikkerhetsfolk. Det var dette sikkerhetsoppbudet som måtte til for å feire dagen.

Den islamske stat, som har påtatt seg ansvaret for de fleste terrorangrep på europeisk jord de siste årene, legger ikke skjul på hva de ønsker. Deres mål gjentas jevnlig i gruppens egenpubliserte blad. 

Den islamske stat anerkjenner ikke grensene til moderne nasjonalstater, ei heller demokratiske og liberale stater og deres verdier. 

Målet med disse terrorangrepene er ikke nødvendigvis kun å ta livet av uskyldig mennesker, men å skape misnøye med, og mistillit til staten og myndighetene. Altså føler vi oss ikke trygge vil vi i mindre grad stole på våre styresmakter, og det vil i større grad gi grobunn for konflikt. Dersom IS lykkes med dette, har de langt på vei skapt en selvforsterkende sannhet. 

I 2015 sa generalmajor og sjef for de amerikanske spesialoperasjonsstyrkene i Midtøsten Michael K. Nagata, «Vi har ikke bekjempet ideen, det er såvidt vi forstår den». Det kan nok være sant, men en av de aller beste måtene å bekjempe IS' idé og deres ideologi på er nok å vise tillit til hverandre og til staten. Det å vise tillit inkluderer å kritisere, men samtidig må vi stole på at norske politikere og beslutningstakere har evne og vilje til å ivareta våre interesser og trygghet. .

Jeg vil påstå at dersom vi lar oss skremme fra å delta i 17. mai-feiringen og uteblir fra andre store arrangementer har ekstremistene oppnådd noe av hensikten med deres terrorhandlinger. Dermed vil jeg oppfordre alle til å feire 17. mai, som de alltid har gjort. 

Bruk byrommet som dere alltid har gjort, og stol på at de som er satt til å ivareta vår trygghet gjør sin jobb.

Elefanten i rommet

Islamistisk terror har rammet i Skandinavia. Våre politikere er sjokkerte. Det har de liten grunn til å være. 

I februar 2015 skjøt og drepte 22 år gamle Omar Abdel Hamid al-Hussein en deltaker på et debattmøte om ytringsfrihet på Kruttønnen i København. I tillegg rakk al-Hussein å myrde en frivillig vakt utenfor synagogen i Krystalgade, før han selv ble skutt av politiet. Gjerningsmannen hadde sverget troskap til IS. Målet for angrepet var den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks, som deltok på debattmøtet. 

Rett før jul 2010 sprengte Taimour Abdulwahab seg selv i et bilbombeangrep i Bryggargatan i Stockholm. Målet var å ta livet av minst 30-40 julehandlende mennesker. Abdulwahab, som hadde forbindelser til al Qaida, mislyktes og ble selv det eneste dødsofferet. Det var det første selvmordsangrepet i Norden. 

PST vurderer et angrep fra islamistiske grupper som den største trusselen mot Norge i sin årlige trusselvurdering. Flere planlagte terrorangrep har blitt avverget i de siste årene.  

Europa har vært utsatt for en rekke IS-motiverte terrorangrep. Senest i London for mindre enn en måned siden. Likevel, når terroren rammer, opplever vi de mest absurde bortforklaringer. 

Etter det IS-motiverte terrorangrepet i Nice sommeren 2016, et angrep som fulgte samme oppskrift som angrepet i Stockholm; en lastebil i rasende fart inn i en folkemengde for drepe og skade flest mulig, kunne Ap-politiker og samfunnsdebattant som Tony Burner, fortelle oss om uttalte at handlingen skyldtes den aggressive sekularismen i Frankrike. 

Andre mer og mindre kjente meningsbærere mente at terroren var et svar på en målrettet trakassering av muslimer. Etterhvert som IS-inspirerte og IS-tilknyttede jihadister gjennomførte stadig nye angrep i Frankrike, Belgia og Tyskland, ble forklaringene mer diffuse. Det kunne være  utenforskap, eller sosioøkonomiske forhold som lå til grunn. 

 



Eller psykiske problemer. I hvert fall var det snakk om ensomme ulver. Noe det like sjelden har vært. De fleste har hatt medhjelpere. 

Sverige har på sin side ført den mest liberale innvandringspolitikken i Europa, og antirasismen og toleransen er så nedfelt i offisiell politikk og i samfunnet at selv litt forsiktig kritikk av islam har blitt stemplet som islamofobi. 

Dette til tross, det tok ikke lang tid før noen mente at Sverige har en del av skylden for terroristens handlinger. 
På sin åpne Facebook-profil, skriver koordinator i Leger uten Grenser, Sebastian Stein at "det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunnen for at folk gjør grusomme ting."

Vi må bare tørre å elske hverandre mer, så løser dette seg på en god måte. "Kjærlighet og inkludering er svaret", skriver han. Statusen har fått over 200 likes. (Stein utaler seg som privat person, og jeg må legge til at jeg støtter Leger uten grenser)

Det er like naivt og absurd, som det er provoserende. 

Problemet er heller at Sverige har vært for tolerante. Slike selvpiskende utspill, kan selvfølgelig avskrives som barnslig og ufarlig naivitet, men det er et problemer når de står til hinder for et helt nødvendig oppgjør med illiberale og farlige holdninger i samfunnet. 

I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen. Antidemokratisk fundamentalisme er feid under teppet, i et forsøk på å skåne noen eller noe. 

Det er på høy overtid å slutte med ønsketenkning og barnslig og meningstom kjærlighetsretorikk. Det liberale og demokratiske Europa har en plikt å ta et oppgjør med alle autoritære og antiliberale ideologier, inkludert islamismen. 

Den britiske tidligere ekstremisten og nå liberale muslimen, Majid Nawaz, har sagt at:    "Det å si at islamsk terror ikke har noe med islam å gjøre er like absurd som å påstå at islamsk terror har alt med islam å gjøre.... Vi må identifisere denne voldelige ideologien islamisme, undergrave den og støtte de som vil reformere islam."

Det er på tide å våkne opp og ta radikal islam på alvor. 
 

Jihadist med legeattest

Ubaydullah Hussain Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

«Jeg er fritatt fra å utføre jihad, jeg er fritatt fra å reise. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at min helsetilstand ikke tillater at jeg drar på lange reiser.» Dette er ordene til den nå dømte islamisten, IS-sympatisør og selvutnevnt IS-rekrutteringssjef i Norge, Ubaydullah Hussain.

Denne feigheten er gjennomgående for mange ledere i jihadist- og islamistmiljøer. De er enten for verdifulle eller for syke til å delta i kamper, men andre kan gjøre denne jobben for dem.

Les også: Villig til å la andre dø for islam og sharialov i Norge

De norske islamistene er på ingen måte unike. De minner mer og mer om andre islamister, sånne som man finner i land i som Afghanistan, Iran og Saudi Arabia.

Talibanledelsen sitter selv i Pakistan, nærmer bestemt, Quetta, og drikker sin utvannede te og forteller unge menn at de må sprenge seg selv i lufta, men selv er de altfor verdifulle til å ofres, de måtte jo tross alt lede kampen.

Det Iranske regimet bruke barn ned i seksårsalderen til å rydde minefeltene for dem. Disse barna ble utstyr med kinesiske plastnøkler til «himmelen», eller paradis om man vil. Disse nøklene skal ifølge ryktene ha vært velsignet av Khomeini selv. De fikk disse nøklene og ble sendt ut i de irakiske minefeltene. Dette ble disse barnas siste løpetur.



I dag brukes også ungdommer og barn av shiamilitser i Midtøsten. I Iran rekrutterer man ungdommer til å reise til Syria for beskytte. I stor grad kommer disse fra familier med dårlig økonomi. Mange av dem som reiser kommer aldri tilbake. Familien får riktig nok en liten trøst ved å falle inn under støtteordningene for martyrfamilier.

Poenget med disse eksemplene over er å vise at dagens islamister i Norge ikke er så veldig annerledes enn deres brødre i andre land, og fra tidligere tider. De bruker de samme metodene, de samme lovnadene og spiller på den samme følelsen.

Les også: Den norske islamisten

Vi har sett flere andre som har bidratt til Hussains arbeidet. Riktig nok indirekte, men endog. De har bidratt til å skape en følelse av annerledeshet, en form for såkalt «othering» et konkret eksempel er et innlegg i Klassekampen der journalisten snakker om muslimenes «flukt» fra Norge, en hijra. Ganske interessant at det ble et tema og en snakkis ikke så alt for lenge etter at propagandabladet til den islamske stat, Dabiq, hadde en lengre artikkel om temaet.

 Dessverre er dette det eneste eksemplet. Vi ser også at Islamsk Råd Norge bidrar til denne meningsløse «otheringen»

 Ubaydullah Hussain er fritatt fra jihad, men han kan motivere andre til å delta. Han har vel en legeattest som han kan vise ved portene til gena (himmelen).

Samfunnet gjør retrett

Skjermdump fra TV4s «Kalla fakta»

Svenske tilstander er blitt et etablert negativt begrep. I Sverige, som en gang var et foregangsland for likestilling og kvinners rettigheter, opplever i dag svenske kvinner å bli trakassert når de våger seg utendørs alene. Eller lufter hunden(!). De blir kalt for horer fordi de går med korte skjørt og skjelles ut for å drikker vin på sin egen veranda.

 Det kommer fram i en dokumentar i programmet «Kalla Fakta» på svensk TV4. Skjulte opptak viser kvinner som sitter adskilt på en kafé, og muslimske skolejenter som blir tvunget til å sitte på bak i skolebussen.

De er utsatt for et selvutnevnt moralpoliti, og opplever trakassering, frykt, og usikkerhet. En svensk kvinne forteller at det ikke nytter å anmelde, selv ikke når pøbelen klatrer opp langs takrennen for å bryte seg inn i leiligheten hennes, sakene blir henlagt.

Dette er altså Sverige i 2017, et samfunn på retrett. I enkelte områder kan ikke lenger staten garantere beskyttelse til sin egen befolkning. Unge menn med innvandrerbakgrunn får regjere fritt. De har makten, og håndhever moralske lover etter eget forgodtbefinnende.

At det er dypt foruroligende, er en underdrivelse. Hvordan i all verden kan det ha fått gå så langt? Det enkle svaret finnes ikke, men fornektelse av problemet er en årsak. I årevis har de svenske politikere og samfunnets «elite» nektet å ta tak inn over seg disse problemene. Det er en svensk berøringsangst vi også har sett avleggere av i Norge.

Da NRK-journalistene Anders Magnus og Mohammed Alayoubi i 2016 laget en reportasje om hvordan politiet var i ferd med å miste kontrollen i bydelen Rinkeby utenfor Stockholm, reagerte den tidligere Oslo-baserte svenske politikeren Ali Esbati med å kalle NRK for rasister.

I boken «Innvandringsrealisme», skriver Sylo Taraku at han ble utsatt for trusler da han tok bilder med mobiltelefonen under sitt besøk i Rinkeby, og ble tvunget til å slette bildene. Sinte «unge» menn sto bak truslene, og håndhevelsen av «loven».

Forleden kveld hadde jeg den tvilsomme fornøyelsen av overvære et helt tv-program med tittelen «Absolutt svensk». Det handlet om å bevisstgjøre svensker om hvor rasistiske de er. Programlederen som i likhet med meg er iraner kunne formidle at han i sin barndom og oppvekst hadde opplevd uante mengder rasisme. I et utdrag spør han: «forstår dere ikke at folk blir såret av å bli kalt utlendinger og pakk». Jeg kan forstå at han kan kan bli såret av å bli kalt pakk, utvilsomt et sterkt negativt ladet begrep, men utlending? Er virkelig det noe å ta særlig på vei for?

Soran Ismail, programleder i «absolutt svensk». Foto: Av Magnus Bergström - mynewsdesk.com

Vi har heldigvis ikke svenske tilstander i Norge, men vi ser tendenser til det. Da tidligere nevnte NRK-journalist Anders Magnus for kort tid rapporterte om økt vold blant ungdommer i Groruddalen. Reagerte mange med avsky og forferdelse. Ikke på grunn av den økende volden, men mot Anders Magnus. Det haglet med sarkastiske kommentarer og halvdårlige vitsevideoer på Facebook og Twitter.

 Da Aftenposten noen uker senere skrev om stadig mer voldelige ungdomsgjenger i Groruddalen, valgte de tidligere så høylytte «Groruddalekspertene» stort sett å forbli stille.

 Kanskje de har forstått litt mer. Det går an å håpe.

 

hits