Når det er greit å mobbe

Uttrykket i ansiktet til Michelle Obama da hun får gave av Melania Trump har blitt en viral vits i sosiale medier. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst

Hvis noen lurer på hvorfor barn og ungdommer mobber hverandre så er det bare å se til avistitlene som florere i kjølvannet av Trumps innsettelse. Kleine kommentarer om Trump-klanens kvinner ser ut til å være det hippeste man kan skrive om. 
 
Samtidig som millioner av kvinner går i protestmarsj mot Trumps vulgære handlinger og ordbruk, velger enkelte medier å ta for seg Trump-kvinnene. Ikke kan de kle seg, ei heller kan de kjøpe gaver.  De er tross alt i slekt med den usmakelige Trump og fortjener litt tyn. Tenk om noen hadde skrevet de samme tingene om Michelle Obama, eller fru Clinton.
 
Det var få journalister som skrev slik om de to sistnevnte og godt er det, men nå har debatten nådd et nytt lavmål. Den ligner mer og mer diskusjoner som finner sted på en gjennomsnittlig high school, hvor «the in-crowd» snakker nedlatende om dem de ikke liker.

I dette tilfelle ser det ut som «the in-crowd» består av journalister og kommentatorer i pressen. Disse er til tider mest opptatt av å snakke om antrekkene og gavene til kvinnene i Trump-klanen.
 
Det siste og kanskje minst meningsfylte innslaget i denne sammenheng er gaven som Melania Trump ga til avtroppende førstedame, Michelle Obama. Dagbladet mener å vite hvor utilfreds Michelle Obama var med denne gaven
 
Det som er sikkert og visst er at Melania Trump ikke har ønsket denne rollen. Hun har også opptil flere ganger gitt uttrykk for at hun er uenig med sin ektemann i flere saker og ønsker at mannen, Donald Trump, stopper med den voldsomme og meningsløse tvitringen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Melania Trump sammen med ektemannen Donald. Foto: REUTERS/Mike Segar


Melania Trump er selv en uutdannet kvinne, som kommer fra middelklassen i Slovenia. Til tross manglende utdanning snakker hun seks språk: engelsk, fransk, italiensk, tysk, serbokroatisk og slovensk. De færreste «moteeksperter» og «rosa-bloggere» behersker noe annet enn norsk. 
 
Kvinnen som er fra Novo Mesto, velger nå å bli igjen i New York med presidetparets sønn, slik at sønnen slipper å bytte skole.   
 
For å sitere en bekjent: «Nouveau riche er ekkelt, men den kritikken kan vi heller rette mot den heslige ektemannen, som allerede har dekorert det ovale kontor med gullgardiner. Å sparke oppover er bra. Nå er han blitt president i USA, så spark i vei. Men inntil kona begynner å tvitre koko-meldinger fra Trump Tower, kan kanskje hun få være i fred.»
 
Det er et lavmål når den politiske debatten ender opp på dette nivået. Dessverre ser det ikke ut som noen bryr seg.  
 
Personlig kunne jeg ikke hadde brydd meg mindre om hvilke gaver som blir utvekslet, men min datter på 9 er nok mer interessert. Kanskje det er dette publikumet man sikter seg innpå.  Da bør man helst drive med litt oppdragelse av våre unge. De trenger ikke flere tips på hvordan de skal mobbe og trakassere hverandre.

 

Postfaktasamfunnet

«Post-truth» var årets internasjonale nyord i 2016. I ?postfaktasamfunnet?  regjerer propaganda over fakta.

I forrige uke har en asylsak  fått emosjonene til å løpe løpsk i både sosiale og tradisjonelle medier. Kommentarfeltene er fulle og indignasjon og opprørte følelser. De færreste har verken sett på realitetene eller bakgrunnen. Det har vært mer beleilig å finne en å skylde på. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har stått lagelig til. Statsråden det er så lett å hate.

Fakta - skulle det vise seg - var imidlertid at lenge før Listhaug ble statsråd var det politisk konsensus om en streng, men rettferdig asylpolitikk.

Beslutningen om å ta fra brumunddølen og bioingeniøren Adib Mahamud Mahad hans norske statsborgerskap etter 17 år er hjemlet i en lov som ble vedtatt av flertallet på Stortinget i 2004/05. Uten foreldelsesfrist.

Lovforslaget fikk bred støtte i Stortinget. Blant annet fra Arbeiderpartiet og Venstre. Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten med ansvar for å iverksette regjeringens innvandrings- og flyktningpolitikk, i tråd med flertallet i Stortinget.

Forrige gangen en slik sak fikk betydelig oppmerksomhet var i 2011 da  arbeiderpartipolitikeren Khaled Ahmed Taleb fra Hamar. Han hadde løyet om sitt opphavsland, og ble utsendt etter 11 år i Norge. Under den rødgrønne regjeringen, den gangen var Grete Faremo ansvarlig statsråd i justisdepartementet.

Khaled brukte sin rett til å klage beslutningen inn for Utlendingsnemda (UNE), en rett også Mahad har.  Svaret fra UNE var nedslående for klageren: "Nemndmøtet kom allikevel enstemmig fram til at de alvorlige og gjentatte bruddene på utlendingsloven tilsa tilbakekall av det norske statsborgerskap og varig utvisning."

Mats Risbakken, daværende seksjonssjef i UNE, sa følgende til NRK:

"Han hadde oppgitt uriktig identitet og nasjonalitet, deretter holdt fast på denne historien i flere år. Slik fikk han norsk statsborgerskap på falske premisser, sier Risbakken."

Khaled var også godt integrert, han var lokalpolitiker i Ap og hadde vært på Utøya under terrorangrepet i 2011. UNE vektla likevel "alvorlige og gjentatte brudd på utlendingsloven".

Altså veier det at man har fått opphold på falske premisser tyngre enn hvor godt integrert man er.

Uriktige opplysninger blir ikke mer sanne av at folk sitter og hamrer løs på tasturet med stive fingre. Den offentlige debatten bør baseres på realiteter, ikke på mangelfull informasjon og negative insinuasjoner.

En saklig debatt er en styrke for demokratiet, det er ikke et samfunn der vi kaster propaganda på hverandre.    

Skal vi unngå et postfaktasamfunn styrt av falske sannheter må vi roe ned emosjonene et par hakk og heller søke litt mer informasjon før vi kaster oss over tastaturet.  

Tre kopper bedrag

For noen år tilbake, på midten av 2000-tallet, var det mye snakk om en amerikansk herremann ved navn Greg Mortenson. Han bygde skoler i Sentral-Asia, og historien hans var eksepsjonell. Fortellingen hans om hvordan ideen hadde oppstått, og hvordan han hadde etablert et godt samarbeid med lokale ledere var oppsiktsvekkende. Boken om dette arbeidet, "Three cups of tea", ble en bestselger og var i flere år på toppen av listene i USA. I perioder var han fast inventar på aktualitetsprogrammer som Oprah, og han ble etterhvert en slags guru for humanitærtarbeid i Sentral-Asia.

Dette vart frem til 2011 da det amerikanske nyhetsprogrammet 60 Minutes avslørte Mortensons historie som ren bløff. Boken ble senere omdøpt til "three cups of deceit" (tre kopper bedrag).

I løpet av årene hadde Mortenson mottatt store summer for å bygge skoler. Han fikk blant annet 100 000 dollar av presdient Obama. Etter avsløringene måtte Mortenson tilbakebetale en del av pengene og han måtte trekke seg fra all veldedig arbeid.

Kan noe slikt skje i Norge? 27. desember skrev Geir Ove Kvalheim en statusoppdatering på Facebook som i skrivende stund er delt 8696 ganger med 22000 likes. Statusoppdateringen hadde følgende intro:

" Kjære rasist. Jeg vet at du er allergisk mot fakta, men jeg har laget en liten huskeliste til deg likevel. Bruk den gjerne neste gang intelligensen synker og frykten stiger. Fakta er en fantastisk medisin mot tilstanden du lider av. "

I lys av denne statusoppdateringen har Nettavisen gjennomført et intervju med Kvalheim. Her utrykker han et ønske om å "etablere fakta". Kvalheim bruker også anledningen til å fortelle om sitt uselviske arbeid for flyktningene i Hellas, og for organisasjonen The United Hearts. Organisasjonene samler inn klær, mat og tepper til flyktningene i Hellas.

I utgangspunktet er det flott å arbeide for dem som trenger det. 

Det som er litt underlig er journalistens påfallende mangel på kritiske spørsmål og grunnleggende research rundt denne saken. Det hadde ikke skadet om Nettavisens journalist hadde nevnt at Kvalheim i 2012 ble dømt til to års fengsel for bedrageri. Blant annet for omsetning av falske manuskripter og andre  dokumenter fra Ibsen og Hamsun. Eller at samme Kvalheim ble dømt til å betale 370 000 til en tidligere frontkjemper i 2010. 

Det er uheldig at journalister "glemmer" å gjøre nødvendig research, kanskje med den hensikt å vinkle en sak positivt. Om journalister gjør jobben sin kan vi unngå skandaler som "tre kopper  bedrag".

Selvfølgelig kan Kvalheims hensikter være hederlige, men det er i allmenhetens og journalistens interesse å få frem hele sannheten. Slik at Kvalheim slipper å bli konfrontert med dette senere, og de som har støttet hans arbeid slipper å føle seg lurt.

Vær stolt av det norske

Statsråd Hellelands statusoppdatering på facebook har skapt betydelig debatt. Enkelte mener  oppdateringen er ekskluderende, mens andre mener den er altfor "brun" og lite kledelig for en norsk statsråd. Men bør det ikke være lov å være stolt av det norske, og fremme en positiv nasjonalisme? 

Det finnes nemlig både positiv og negativ nasjonalisme. Enkelt forklart er den negative nasjonalisme basert på at vår utvikling og fremskritt må være på  bekostning av andres elendighet.  Altså må andre lide for at vi skal ha det bra. Den positive nasjonalismen tar utgangspunkt i at dersom vi har det bra er vi mer villig til å bidra til at andre får det bedre. 

I nasjoner hvor positiv nasjonalisme er tilstede er man mer tolerante overfor resten av verden. Det er mindre rom for splid og konflikt internt, borgerne deler et felles verdigrunnlag og sosial rettferdighet er tilstede.

På den andre siden har vi demagoger og diktatorer som slår politisk mynt på nasjonalfølelsen og bruker den til å splitte folket. Denne typen nasjonalisme er enklest benyttet når de sosiale forskjellene er store, og sosial kapital er lite tilgjengelig. Når den negative nasjonalismen får fotfeste fører det ofte til undertrykkelse, konflikt og i ytterste konsekvens vold. 

Norge har i stor utstrekning hatt positive erfaring med nasjonalisme. Det var stoltheten av det norske, patriotismen og nasjonalfølelsen som motiverte nordmenn til å yte motstand under andre verdenskrig. Det var denne stoltheten som fikk frem noe av det beste hos dem som kjempet i Nord-Norge under krigen, og det er også denne stoltheten som får frem det beste hos våre idrettsutøvere i dag. 

Det er et paradoks at man skal være stolt av Norge og norske verdier, men samtidig skal man ikke få uttrykke dette. Er det ikke i uttrykket man skaper det synlige positive nasjonale limet? Et lim som også fører med seg evnen til å bry oss om hverandre som medborgere, og i forlengelsen generelt bry oss om mennesker uavhengig av opphav.  

Personlig ser jeg ingen problem med å være stolt av det norske, slik Helleland oppfordrer til. Jeg vil heller applaudere statsråden for å fremme en positiv nasjonalfølelse. Jeg kan ikke se at det å være stolt av det norske er ekskluderende. Jeg kan være like stolt av Kvikk lunsj som av sholdezard (en iransk dessert bestående av ris og kanel). Jeg kan være like stolt av norske skiløpere som jeg er iranske brytere, men ingenting av dette betyr at jeg, eller forsåvidt statsråden, har mindre respekt for andre mennesker. Det betyr heller ikke at andre mennesker ikke kan ha andre idealer.

Det er ingenting i veien for nasjonalisme, det er lov å være stolt av det norske. Det bør vi alle være. Det som er problematisk er å overlate dialogen og samtalen om nasjonalisme og patriotisme til de mest brun kreftene i samfunnet. Dem som er villig til bruke negativ nasjonalisme for å skape splid og konflikt. Vi må ikke gi disse gruppene mulighet til å eie patriotismen. For å unngå det må vi være stolt av det norske og vårt fellesskap. En nasjon og et fellesskap i utvikling, men som ivaretar en positiv nasjonalfølelse og viderebringer de gode norske verdiene. 

Til slutt må jeg si det er hyggelig å se en Høyre statsråd omsider snakke om å være stolt av det norske. Det er en flott julegave. 

Jødene

Nok en gang er "jøde" blitt et skjellsord, og på nytt flykter jødene fra Europa. For mange oppleves Israel som den eneste trygge havn.

Samtidig gjør norske kommuner og organisasjoner vedtak om akademisk og kulturell boikott av Israel.

Bilde fra AFP

Jeg møtte antisemittisme første gang på barneskole i Iran. Fra første skoledag ble vi stilt opp i skolegården etter klassetrinn og høyde. "Død over Israel" ropte skolens religiøse leder i front. Vi hyttet mot himmelen med knyttede barnehender og gjentok i kor; "Død over Israel". Det var daglig rutine, seks dager i uken. For meg varte det i to år, da flyktet familien mine til Norge.

De som ble igjen fortsatte hver eneste skoledag til langt ut på ungdomskoletrinnene.

Mange år senere, i 2006, jobber jeg for et britisk firma i Irak, nærmere bestemte i Fallujah. Vi er på et oppdrag nordøst for byen da jeg hører ropene; "Jødene er her, drep dem!" Det knatrer fra Kalasjnikov automatgeværer. Skuddene kommer i vår retning. Vi trekker tilbake.

En torsdag ettermiddag i januar i 2009. Israel er i krig med Hamas på Gazastripen. Jeg er tilbake i Oslo og er vitne til at palestinasympatisører brenner det israelske flagget på Karl Johans gate. Tåregassen ligger tung. Nyttårsraketter blir brukt som våpen mot politiet. Det er knuste butikkvinduer. En eldre mann blir slått utenfor Grand Hotel. Mobben er på jakt etter jøder. De roper antisemittiske slagord og om boikott av staten Israel..

Mobbens rop om boikott, blir i dag gjentatt av Samordningskomiteen for Akademisk og Kulturell Boikott av staten Israel, AKULBI.

Bak AKULBI står Palestinakomiteen som driver solidaritetsarbeid for palestinerne. Blant annet med støtte fra LO. Et fast boikottutvalg arbeider for økonomisk, faglig, akademisk og kulturell boikott av staten Israel. I programmet Vårt lille land som vises på TV 2 kommende søndag sier leder av ALKUBI, Øystein Grønning, at de er motstandere av en jødisk stat, Israel og at jødene ikke trenger et siste fristed(!).

Denne uken sprang nyheten om at Trondheim kommune har gjort et vedtak om at de skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Vedtaket ble oppnådd med et flertall fra Ap, SV, Miljøpartiet og Rødt i kommunestyret. Det var de samme partiene som i fellesskap hadde framsatt forslaget. 

Selv om det i selve vedtaket står at kommunen skal boikotte varer "fra okkuperte områder", er det ingen tvil om at det utelukkende er ment å ramme Israel. Trondheim kommune har ikke til hensikt å boikotte kinesiske varer produsert i det okkuperte Tibet, tyrkiske var fra den tyrkiskokkuperte delen av Kypros, eller marokkanske varer produsert i det okkuperte Vest-Sahara. For å nevne tre aktuelle eksempler.

Det er underlige at de som kjemper for en boikott av Israel ser også helt bort fra de grove folke- og menneskerettsbrudd som skjer i andre land i den samme regionen. Lederen av AKULBI sier til TV2 at han er i mot konseptet om "eksklusive religiøse stater", men viser ingen interesse for de 40 muslimske landene i verden hvorav flere er erklærte islamske republikker.

Israel and the Region

 

Mange av dem blant de 22 arabiske landene i samme region. Det er heller ikke fremsatt krav mot stater eller militante grupper som har programfestet å utslette staten Israel, eller som  jevnlig skyter raketter mot israelske byer og befolkningssentre.

En liten minoritet

Det bor om lag 1.300 jøder i Norge i dag. De utgjør litt over 0,2 promille av befolkningen. Flere forteller om trakassering og et økende press. Mange skjuler sin religiøse tilhørighet, og sin religiøse identitet.

Det norske "bidraget" til jødeutryddelsene under andre verdenskrig er et skammens kapittel i vår historie. På 1980- og 1990-tallet drev et aktivt høyreradikalt miljø målrettet trakassering av jøder. Den norske nynazisten Tore Tvedt, og hans klikk av tilhengere, er fortsatt aktive i å spre  konspirasjonsteorier og hat mot jøder.

Det er likevel et faktum at de antisemittiske strømningene i Norge og Europa i dag ikke er begrenset til de høyre-ekstreme. Antisemittisme er mest utbredt i deler av den muslimske innvandrerbefolkningen. Flere undersøkelser viser at større gruppe av muslimer har et negativt syn på jøder. En undersøkelse gjennomført av Ruud Koopmans ved WZB Berlin i 2013 viser at 45 prosent av muslimer sier at de ikke kan stole på jøder.

I rettferdighetens navn skal det også nevnes at norske muslimer som tok initiativet til å danne en "Fredsring" rundt synagogen i Oslo i 2015. Videre må det nevnes at den muslimske befolkninsgruppen er mangfoldig, og alle har ikke antisemittiske holdninger.  


 

Jøder i Europa blir utsatt for mord og voldtekt, de blir spyttet på og jaget. Det rapporteres at 51 prosent av alle rasistiske angrep i Frankrike var rettet mot jødene. Jødene utgjør en liten minoritet i Frankrike. De utgjør i mindre enn én prosent av befolkningen, men likevel er de et mål for ekstreme islamister. I 2012 ble en jødisk barneskole angrepet av en radikalisert muslim med våpen, under terrorhandlingene i Paris i 2015 var en jødisk kolonialforretning et av målene.

I 2015 flyktet 8000 franske-jøder og 7200 britiske-jøder til Israel. Antallet som flyktet fra Frankrike i 2011 var 1900. Man ser det samme mønstret i Tyskland og Storbritannia.

Den 30. august i år ble det arrangert et jødisk opptog i Oslo. Det var ingen publisitet i forkant, og nesten ingen ting i etterkant. Det var et stort sikkerhetsoppbud rundt arrangementet, og politiet stilte mannsterke opp. Det var første gang norske jøder gikk i tog oppover Karl Johan. For mange var det første gang de viste frem sin jødiske identitet i det offentlig. Mitt håp er at de kan gjøre det igjen, og uten å frykte for sin sikkerhet  eller liv.

Boikottvedtaket i Trondheim kommune og den til tider ubalanserte fremstillingen av konflikten i midtøsten rammer  ikke bare den jødiske staten Israel, det rammer også den jødiske befolkningen i Norge. Det er tragisk for oss som nasjon og for den jødiske minoriteten. 

Profetens gutter

"Bror, her kan du gifte deg med 12-13 åringer. Halal. No problem. Du må komme deg hit. Vi skal fikse deg en 13-14 åring."  Norsk islamist.

Tekstmeldingen er et innblikk i et forskrudd verdensbilde, og er bare en av mange deprimerende opplysninger som har kommet fram i rettssaken mot Norges mest kjente islamist, Ubaydullah Hussain, i Oslo tingrett.  

Ubaydullah Hussain Foto: Kyrre Lien / NTB scanpix

Etter å ha fulgt med på rettssaken, er det uunngåelige inntrykket at han og hans venner, inkludert flere voldsdømte og småkriminelle i hovedstaden, har brukt troen for å få utløp for et behov for makt og anerkjennelse.  

De er i tilfelle ikke alene. Mullah-miljøene i Iran, Taliban i Afghanistan eller Boko Haram i Nigeria er i stor grad drevet fram av de samme motiverende faktorene.

De lever i en verden hvor det meste kan legitimeres og skal legitimeres gjennom religion.

Enkelte har forsøkt å forfekte at holdningene at guttene i profetens Ummah er marginale. Flere meningsmålinger gjennomført av PEW research viser derimot at ekstreme holdninger hos muslimer, blant annet om holdninger rundt Sharia, er langt fra marginale.

En undersøkelse gjennomført av WZB, Berlin Social Science Center, blant innvandrere i europeiske land, viste at muslimer er betydelig mer fundamentalistiske enn sine kristne medborgere. Enkelte har kritiserte rapporten, men det er neste som en selvfølge å regne. 

Mange har i lang tid advarte mot islamistenes tilnærming til religion og deres retorikk, men få har vært villige til å lytte. En vanlig forsvarsposisjon har vært å påstå at ekstremistene ikke har noe med islam å gjøre. Dette er heller ikke riktig. Man kan godt si at den islamske stat og deres tilhørende ekstreme holdninger ikke representere muslimer generelt eller islam på en riktig måte, men det er hevet over en hver tvil at de er muslimer og at de finner sin motivasjon i religionen. De leser og tolker de samme religiøse tekstene som andre muslimer.

Samtidig må det være klart at et flertall av muslimer ikke skiller seg vesentlig fra gjennomsnittlig kristne i forholdet til tro, moral og adferd. Det er likevel et faktum er at mange muslimer (i likhet med mange kristne) har liten kunnskap om sin egen religion, og ikke er alt for bereiste i islams religiøse tekster.

Derfor blir det ofte litt hult når det gang på gang hevdes at jihadistene ikke er muslimer eller har misforstått religionens budskap.

Mange av Hussains følgesvenner var drittsekker lenge før de gjennom "veiledningen" fant veien til "Profetens Ummah".  Litt ull i ansiktet og høyvannsbukser endret ikke på det. Andre er unge mennesker i drift som har blitt lokket inn i en verden ekstrem vold og fanatisme av religiøs opportunisme og visvas.

Hussain har gjennom sin rekruttering av fremmedkrigere påført andre død, skade og ubotelig lidelse. Utfordringen er at vi ikke kommer til å lære, enkelte vil bli like overrasket neste gang det skjer.

Av Trond Horne



 

Hva er feil med politiet?

Politiet trenger flere blåskjorter og færre tomhylser!
 
Politiets største problem er hverken ineffektive ansatte eller dårlige systemer, men en ledelse som har særdeles liten kontakt med virkeligheten. Avsløringene i Bergen er bare toppen av et isfjell som avsløres bit for bit gjennom modige varslere i en etat som fremstår som helt ute av kontroll.
 
For mens Politietaten bevilges stadig mer penger, er det så å si full ansettelsesstopp i 1/3 av distriktene. Mange av distriktene sier at de må først komme i økonomisk balanse før de kan ansette flere. I en artikkel publisert i politiets fagblad, Politiforum, ble 12 nyutdannede politistudenter intervjuet. Ingen av dem har fått jobb. De jobber som alt fra bakere i Kardemomme by til gravferdsagenter. Enkelte av disse har vært i titalls intervjuer, uten at det har gitt resultat. Det er derfor litt underlig at toppledelsen i etaten hever høye lønninger og kan bruke hundretalls av millioner på konsulenter, i en situasjon der man ikke har penger til å ansette folk som faktisk kan gjøre hverdagen vår tryggere.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix


Det pågår nå en nærpolitireform som skal gjøre politiet mer tilgjengelig for borgerne. Denne går i stor grad ut på å sentralisere administrative oppgaver, for å gi rom til flere arbeidende politifolk ute, der de trengs mest. Denne reformen har også som mål å bidra til å endre kulturen i politiet. Behovet for denne endringen ble påpekt av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli, og er godt kjent for mange av oss som har vært i kontakt med politiet. Kort fortalt dreier det seg om en ledelseskultur som er mildt sagt problematisk. En top-down styring som vitner lite om en moderne politietat. En ledelsesform som gjør etaten tildels handlingslammet. Der statistikk manipuleres slik at man kan vise fremgang, oppklaringsrate og måloppnåelse, mens realiteten er at man styrer ressurser unna de vanskelige og viktige sakene.
 
Tilsynelatende har lederne i politiet særdeles liten forståelser for den praktiske utførelsen av politiarbeidet. Dette medfører at prosesser som skal være praktiske og strømlinjeformet, blir byråkratiske, og ressurskrevende. Samtidig som politiet på lik linje med andre statlige etater er sterkt preget av rapporteringsveldet hvor måling av effektivitet og føring av statistikk er det viktigste. En statistikk som jevnlig «pyntes» på for å tilfredsstille en ledelse som ikke har forståelse eller vilje til å forstå at politiarbeid er mer enn kostnadsstyring og frister. I politiet har man i lang tid nedprioritert etatens egne høyt selekterte politifolk til fordel for jurister på ledelsesnivå. Resultatet av dette er en avstand mellom en velpolert og godt betalt ledelse bestående av jurister og et presset, underbetalt politikorps som må ta de tunge løftene.
 
Nærpolitireformen har mye bra i seg, men skal den lykkes så må man gjøre mer. Man må tørre å ta tak i betydelig mer enn det som står på menyen nå. En overflatebehandling av denne rustflekken, vil ikke gi tilstrekkelig effekt.
 
Skal man lykkes i å kontre kriminalitet i dagens verden må man drive etterretningsintensivt arbeid. For å få det til må man ha ledelse, systemer og personell som har forståelse for dette.
 
Politietaten har i en årrekke blitt styrt av på en mildt sagt dårlig måte. Det som holder etaten sammen er ikke ledelsens, men fotsoldatenes lojalitet, interesse og selvoppofrelse for arbeidsoppgavene. Det er sagt om organisasjoner som må endres at «en trappevasker starter alltid på toppen». Det er neppe mer riktig enn i dette tilfellet. Men det spørs om man ikke må starte på toppen med høytrykksspyler.

Idiotene vant igjen

Trump-tilhenger Marcos Spence på et Trump-arrangement i Austin Texas. Foto: SuzanneCordeiro/AFP

Da den franske prinsessen Marie Antoinette ble fortalt at bøndene ikke hadde brød å spise, da responderte hun ved å si «la dem spise brioche». Sannhetsgehalten i denne historien er for meg ukjent, men vi er i en lignende situasjon idag. Eliten skjønner ikke folket, og folket er møkk lei.  

Denne anekdoten sier noe om hvor lite den franske eliten kjente til folkets kår, hvor lite de visste om hvordan den alminnelige kvinne og mann hadde det. Eliten var fjern fra virkeligheten og de brydde seg ikke, det kan virke som den fortsatt er det den dag i dag.

De som var for Brexit ble beskrevet som uintelligente og nasjonalister, folk som ikke visste sitt eget beste. Vi ble sjokkert etter Brexit. «Ingen» forventet det, det var jo tross alt kun disse trangsynte som ville ut av EU. 

Etter valget i USA ser vi de samme tendensene. Enkelte journalister beskriver de som stemte på Trump som rasister, mannssjåvinister, middelaldrende hvite menn uten utdanning. Ja, de er alle hillbillies. Men til tross for dette klarer han å få ca 50 prosent av stemmene, dermed må jo 50 prosent av amerikanerne  falle inn under en av disse kategoriene. Kan det virkelig være mulig at en av verdens supermakter faktisk er befolket av 50 prosent mindre begavede individer? 

I sommer skrev Asle Toje «Hvit nigger» i Morgenbladet. I denne teksten skriver han følgende om Brexit:  «Forbli-kampanjen var derimot forbilledlig i sine påstander om at brexit ville føre til krig og økonomisk undergang.» Det samme ser vi nå. På P3 kan man høre at programlederne nærmest frykter for sine liv, og selv mine egne barn på 4 og 8 år tror det vil bryte ut krig nå som Trump har blitt president. Dette sier litt om vinklingen mediene og samfunnslederne har valgt for å dekke valget i USA.

Dette skal ikke leses som et forsvar av Trump, for jeg har liten sans for hans retorikk. Til tross for dette finner jeg det underlig og noe nedlatende å betegne de som stemte for Trump eller Brexit som idioter.

Innlegget fortsetter under bildet. 

No Place Like Home
Licensed from: AlphaBaby / yayimages.com

Folk er lei av dem som er mest opptatt av å skrive satiriske essayer om brannens vesen mens huset brenner. De forventer at de som skriver essayet heller finner frem brannslangen. 

Disse velgermassene er også lei av at de tillegges masse alternative motiver for sine bekymringer, og ikke minst betegnelsene om at de er idioter. Dette sitat fra Thomas Hylland Eriksen er muligens besrkivende for hvordan man ser på disse gruppen «har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser».

Det er kanskje på tide å lytte og faktisk ta folks bekymring og uro på alvor. For det er liten hjelp i å be folk spise kake, når de ikke har det. Slike uttalelser viser hvor liten bakkekontakt man har og hvor dårlig man forstår deres hverdag. 

De anti-kristne

Foto: Paul Weaver/ NA Bilder

Har du hørt om de anti-kristne før? Hva med kristenhaterne, eller kristenofobi? Dersom du ikke har hørt disse uttrykkene, så er vi samme båt, for jeg har heller ikke hørt om dem.

For kun kort tid siden raste det en debatt rundt Guds økonomiske budbringer, Hanvold. Mannen som har tjent seg rik på å samle inn penger til «gode formål», også kalt egen lommebok, fikk gjennomgå. Alle fra Brennpunkt til nisjeavisene jaget ham ned for å få en kommentar. Det skulle bare mangle, hvorfor skulle de ikke kreve svar fra ham? Det er deres samfunnsoppgave å gjøre dette. Det som er mest oppsiktsvekkende er at ingen anklaget dem for å hate kristne, eller for å spre fordommer mot kristendommen.

I forrige uke lanserte Utrop en rapport om moskémiljøene i Norge. Debatten som har pågått i kjølvannet av rapporten har vært interessant. Debatten som ble avholdt i forbindelse med lanseringen var også interessant. Enkelte var mest opptatt av forskeren som hadde gjennomført jobbet for Utrop, og hans bakgrunn. At han er opprinnelig fra Iran var visstnok problematisk. 

Enkelte mente også at alt var såre vel ved de norske moskeene og at det dermed ikke er behov for innsyn og oppfølging av rapporten. Det hele toppet seg da en talsperson sammenlignet en sekulær organisasjon med IS. Tenk litt over det. En sekulær organisasjon i Norge er sammenlignbart med IS. Den islamske stat som forfølger og dreper minoriteter, selger kvinner på torget og terroriserer verden, kan sammenlignes med en sekulær organisasjon i Norge. 

Det virker som man har to forskjellige standarder for hva som anses akseptabel kritikk av islam og kristendom. Dette er nokså underlig da alle i utgangspunktet krev likebehandling, men tydeligvis ikke når det gjelder kritikk av religion og tro. Hvordan hadde kristendommen sett ut om vi ikke hadde kritisert kirken, prestene og innholdet i bibelen? Hadde vi hatt en opplysningstid?

Gjennom den tiden jeg har oppholdt meg i muslimske land har jeg opplevd mer refleksjon rundt og kritikk av egen religion og egen kultur enn det jeg ser blant enkelte minoritetsmiljøer her hjemme. Rent historisk har også innbyggerne i muslimske land vært mer kritiske til islam enn det vi opplever idag.

I 1925, to år etter dannelsen av det muslimske brorskap, utga en teolog, religiøs dommer og fakultetsmedlem ved det prestisjeetunge Al-Azhar universitetet i Kairo en bok med forsvarstale for sekulære verdiene. Forfatteren som het Ali Abdel Raziq, hevdet at sekulære grunnverdier skal beskytte et samfunn, han fortsatte med å si at adskillelse av islam og stat skal beskytte disse verdiene. Dette skal gjøres slik at islam ikke kan misbrukes som et politisk virkemiddel. Den gangen og fortsatt i dag er dette svært så kontroversielt. 

Dette demonstrerer nytenkingen som fantes på den tiden, men i Norge i 2016 er det kontroversielt å si at man skal ha bedre kontroll på koranskoler og moskeer som sprer propaganda for andre stater. Enkelte har gått langt i å antyde at rapportforfatteren har uærlige hensikter. Hadde jo tatt seg ut om noen skulle ha kritisert uheldige praksiser ved norske moskeer, som støtte av terrorisme og andre uheldige forhold.  

Hadde vi akseptert at andre nasjoner hadde spredt propaganda ved våre kirker og menighetshus? Hvordan reagerer vi når vi avdekker uakseptable forhold ved våre kirker og hos våre pastorer? Hvordan reagerer menighetene og kirkene når det rettes kritikk mot dem?

Det er sjeldent jeg har hørt at folk brunbeises, eller tillegges alternative motiver når de avdekker kritikkverdige forhold med kirker eller menigheter.   

Det er litt underlig at de samme reglene ikke skal gjelde for muslimske trossamfunn eller islam. Altså at man ikke kan sette et kritisk søkelys på islam, som religion, og muslimske trossamfunn uten å bli tillagt underlige motiver eller brunbeises. Det er kanskje på høy tid at vi som muslimer viser litt av den samme toleransen overfor omverdenen som vi krever av den, og ikke minst utviser en evne til å tenke kritisk rundt egen religion og kultur.  

Vi må ha bedre kontroll med moskeene

Moskeforsker Masoud Ebrahimnejad har på oppdrag fra Utrop sett nærmere på de norske moskeene og deres aktiviteter, og komme med følgende kommentar i VG, "Barn i sin mest sårbare alder møter opp og får undervisning i moskeene. Mange fra de er seks år gamle. Det er snakk om indoktrinering av barn uten noe offentlig tilsyn av hva barna lærer der." 

En av hovedutfordringene med islamske trossamfunn i Vesten generelt er at de sponses i stort monn av land som Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Utenlandske sponsorer er i og for seg ikke problematisk, men disse landene begrenser seg ikke til å finansiere islamske trossamfunn, men de driver også med politisk og religiøs indoktrinering.

Tidligere i sommer uttalte  William McCants,en forsker ved Brookings Institution at "Saudi Arabia fremmer en giftig form for Islam som drar en skarp linje mellom en liten andel troende (muslimer) og alle andre, muslimer og ikke-muslimer." Dersom denne typen ideologi spres ved moskeer i Norge er dette meget urovekkende.


 

I oktober 2016 uttalte talskvinnen for den tyske innenriksetterretningstjenesten (Bfv) at moskeene i Tyskland er sentrale for radikaliseringen av islamister. Av 624 salfister som reiste til Syria hadde 268 deltatt i aktiviteter ved moskeene og blitt radikalisert der.

I Storbritannia så man noe av de samme tendensene med imamene som jobbet ved fengslene. I en artikkel i The Times fra april sies det at imamene bidro til radikaliseringen ved fengslene. 

I Åsne Seirstads siste bok, "To søstre", får vi også et lite innblikk i hvordan Tawfiq-moskeen og Islam Net bidro til jentenes radikalisering før de reiste til Syria og sluttet seg til IS. 

Med det vi vet fra andre land og noen av historiene fra Norge er at det er viktig at aktiviteten ved de norske moskeene og koranskolene kartlegges. Spesielt når det handler om barna er det viktig med åpenhet.

Barna er samfunnets fremtid, dermed er det viktig å ha oversikt over hvordan de blir behandlet og hvilke verdier som overføres til barna. Lærer de om likestilling, valgfrihet og om toleranse for andre, eller ledes de inn i en religiøs tilnærming som forsterker utenforskapen og bidrar til segregering. 

Vi trenger bedre kontroll med og oppfølging av moskeene og koranskolene. Det er våre barn og vår fremtid det handler om. 

hits