hits

Et spill for galleriet

Oslo 20160301.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre etter møtet der de parlamentariske lederne der de diskuterte innstramninsgforslagene i asylpolitikken med statsministeren og integreringsministeren.. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre: Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Der hvor regjeringsplattformen er klar på en streng innvandringspolitikk som kan ytterligere strammes inn ved behov, fortsetter Arbeiderpartiet med sin noe tomme, men høylytte retorikk. Det er også tydelig at deres nye talsperson er noe historieløs, og allerede har  glemt hva de bidro til kun for noen uker siden. 

La oss ikke glemme noe viktige historiske faktorer. Det er Arbeiderpartiet som var hovedbidragsyter til asylsituasjonen i 2015. Det er også kjent, og utvilsomt, at retorikk har en direkte effekt på flyktningestrømmene. Dersom man gjennom retorikk legger opp til en liberal innvandringslinje så har man gode referanser til hvordan det kommer til å gå. Det var nettopp disse signalene AUF, Ap og Støre sendte gjennom sine uttalelser.   

Dagens regjering legger opp til en realistisk innvandringspolitikk. Den kunne ha vært strengere, men den er langt strenger enn man kunne drømme om med en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV, MDG og Rødt. Det to sistnevnte partier har jo ikke vært lite liberale.  Deres representanter har blant annet har uttalt at de ønsker å sende fly til Nord-Afrika for å hente «flykningene». 

Regjeringsplattformen fra Jeløya legger opp til mottak av kvoteflyktninger, men det skrives også at dersom man får problemer med integreringen kan man ikke ta imot flere enn det man klarer å integrere. Altså kan integreringsproblemer medføre at man får en reduksjon i antallet kvoteflyktninger. Videre legger plattformen til rette for, og er nokså eksplisitt, at Norge skal ta imot de kvoteflyktningen som har best mulighet til å la seg integrere. Videre innføres det DNA-testing ved familieinnvandring. NRKs sak om utstrakt juksing med innvandring fra Pakistan viser at behovet for dette tiltaket er høyst tilstede.  

Dette er altså noen av realitetene i den nye regjeringsplattformen, samtidig blir kravene til tilpasning innskjerpet. man skal altså ha blitt en del av dette samfunnet før man får statsborgerskap. Som det skrives i regjeringsplattformen «At statsborgerskap i Norge skal henge høyt.....» , i tillegg skrives det at man skal «styrke innsatsen for å avdekke personer som har fått opphold i Norge på falske premisser». For gudene skal vite at det ikke er få av dem. Mahad-saken er et godt eksempel på dette.

Regjeringen går også inn for å stoppe den uønskede utviklingen med kjønnsdelte skoleklasser, og bruken av ansiktsdekkende plagg på arbeidsplasser. 

Arbeiderpartiet glemmer at de brukte store deler av valget på å klage på Listhaugs-retorikk, de hadde ikke mange meninger om innvandring. Det fremsto som det viktigste var å snakke om et kaldere samfunn, og utpeke Listhaug til samfunnsfiende nr. 1.  

Arbeiderpartiets egen tenketank Agenda var mest opptatt av å produsere dokumenter som var sånn ca. innvandringskritisk, men partiet fortsatte å klage på retorikken. I debatt etter debatt klagde Støre på Listhaug, og var mer opptatt av å latterliggjøre nødvendige innstramminger. Ikke minst ønsket han ikke å snakke om svenske tilstander, nei måtte gud forby om man velger å diskutere resultatet av en meget liberal innvandringspolitikk.

Det skal heller ikke glemmes at det siste arbeiderpartiet gjorde før deres nye talsperson inntok podiet var å innvilge at godt voksne afghanske menn uten beskyttelsesbehov fikk opphold, med den begrunnelse at de er barn. Menn er ikke barn, uansett hvordan vi vrir og vender på det. 

Arbeiderpartiet fortsetter sin dobbelkommunikasjon slik de gjorde under valget. Det kan se ut som Arbeiderpartiet har lest seg opp på hva befolkningen bryr seg, og ikke minst at folk flest er for en streng innvandringspolitikk. Det spør som Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson er ut å sykler alene eller om han har med seg det som er igjen av ledelsen i Arbeiderpartiet som vaklende støttespillere. 

Det er fortsatt regjeringen som står for den mest fornuftige linjen innen innvandrings- og integreringspolitikken. 

Je suis Lego-mannen

Barnesokkene som hvor det angivelig er skrevet Allah.

Det er tydelig at jeg har bidratt til blasfemi, og denne gangen har det vært helt uten overlegg.

I forrige uke kom det nyheter om at Hennes og Mauritz ser seg tvunget til å trekke tilbake et par Legomann-sokker fra markedet. Kleskjeden hadde fått klager på at det var skrevet Allah på sokkene. Riktignok var teksten på arabisk og opp ned. I tillegg må man virkelig anstrenge seg for å se at de krusedullene symboliserer Allah, men slike detaljer blir noe uinteressante om man skal la seg krenke, eller være på vakt for blasfemi og sånt på vegne av andre.

Det som er interessant er at jeg har sett disse sokkene opptil flere ganger uten å ense at det muligens kan stå Allah på dem. Jeg har sågar kjøpt dem som gave til barna i familien (ja, jeg kjøper kjipe gaver). Det kan trygt sies at noen virkelig legger god iljen og kreativiteten til når de skal se etter Allah og «hans» profet.

Man kan trygt si at folk ser spøkelser, eller i dette tilfellet Allah, på høylys dag.

Lite har forandret seg siden 1994 da Claudia Schiffer ikledde seg en designerkjole som var prydet med arabiske bokstaver på kjolens brystparti. Det viste seg at det var et eller annen sitat fra koranen.

Claudia Schiffer ikledd kjolen med den arabiske teksten. Faksimile fra Independent.ie

«Ham som er ledet av Gud er godt ledet, ham som er forlatt av Gud kan ingen lede på riktig vei.»

Tenke seg at noe sånt kan stå skrevet på brystpartiet av en designerkjole. Som seg hør og bør fikk saken tilnavnet «sataniske bryst». Chanel-ledelsen ble sjokkert og livredde, men ikke paralysert. De løp til stormoskeen i Frankrikes hovedstad for å be stormuftien om tilgivelse.

Det er akkumulasjonen av slike beklagelser og handlinger som får mennesker og organisasjoner til at de ser seg nødt til å gå i knestående hver gang de får kritikk for å ha produsert noe som kan krenke noen.

Dermed er det ikke så overraskende at kampen for et liberalt samfunn blir stadig mer krevende når kleskjeder ser seg best tjent med å drive med utstrakt selvsensur. Men dessverre er ikke det begrenset til kleskjeder.

Charlie Hebdos sjefsredaktør meddelte for en tid tilbake at myndighetene ikke lenger hadde mulighet til å opprettholde tiltakene rundt redaksjonen. Satiremagasinet hadde heller ikke økonomisk handlingsrom til å opprettholde sikkerhetstiltakene fra egen lomme. Dermed så de seg nødt til å roe ned noe av samfunns- og islamkritikken.

Selvsagt skal overhengende fare for de ansattes liv og helse ta på alvor, og man skal gjøre sitt ytterste for å ivareta menneskene. Hvorvidt vi som samfunn er tjent med å la illiberale krefter få større og større spillerom er jeg veldig usikker på. Den stadige selvsensuren som pågår vil i visse miljøer vil gi disse gruppene en bekreftelse på at deres mål er rettferdig.

Så får man håper at HM-ledelsen husker å ta på seg sokkene med Lego-mannen og «Allah», når de skal besøke stormuftien i Sverige.

En debatt om farge

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

«Noen barn er brune som et nystekt brø'

Noen barn er gule og noen barn er rø'

Noen barn er hvite, noen nesten blå.

Meget er forskjellig - men det er utenpå»

Slik lyder barnesangen skrevet av Jo Tenfjord. 

Etter regjeringens valg av statsråder og statssekretærer må denne sangen synges og forklares for enkelte aktører på den norske venstresiden. Det er kanskje  overraskende, men like fullt morsomt, at dem som er mest opptatt av folks indre og kompetanse plutselig begynner å bry seg om hudfarge. Dette forklares selvfølgelig som et ledd i å ivareta de ikke-etnisk-norskes interesser. Hvorvidt dette er en reell problemstilling vites ikke.   

Når organisasjoner som OMOD, Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, forsvarer bruken av uttrykket «blendahvit», blir det noe mer underholdende. Selvfølgelig er ikke blendahvit et rasistisk uttrykk, og de færreste tar seg nær av dette, men litt komisk blir det når den samme organisasjonen mest sannsynlig hadde reagert knallhardt om noen beskrev taxi-næringen i Oslo som sjokoladebrun. Det er derfor det blir underlig at de plutselig forsvarer uttrykket blendahvit. 

Det er i det hele tatt underlig å tenke på at man ønsker å fremme en politisk utvikling som i større og større grad ser ut til å gå i retning av identitespolitikk. En utvikling der folk i stadig større grad skal påtvinges en identitet og oppføre seg ut i fra dette. 

Men det er ikke første gang hudfarge og etnisitet blir et tema. Man har også uttrykk som all-white panel. Et panel som ikke er etnisk og fargemessig korrekt sammensatt. Dersom panelet består utelukkende av ikke-hvite er det tydeligvis greit. Det er ikke ofte man hører om all-black panel, eller all-brown panel om man vil.

I et lengre innlegg i VG beskriver medieviter Alex Iversen identitetspolitikken på denne måten «Er du ikke som meg, kan du heller ikke forstå, eller identifisere deg med meg.»

Men det finnes en alternativ sannhet der ute også, en sannhet der man kan føle seg representert og sine interesser ivaretatt uavhengig av hudfargen på dem som sitter i regjeringen. Som tidligere offiser er det gledelig å registrere at vi har en forsvarsminister som har gjennomført førstegangstjeneste og deltatt i internasjonale operasjoner. Det er ikke ofte vi har hatt en forsvarsminister som har hatt erfaring fra Forsvaret. 

Som telemarking er det en glede å registrerer at vi har en næringsminister som er fra Telemark, vi er sågar fra samme by. Jeg har mer til felles med ham enn det jeg ville ha hatt med en minister med utenlandske foreldre som er født og oppvokst innenfor Ring 1, og såvidt vet hvor Telemark ligger. 

Jeg er nok mer enig med innvandringspolitikken Listhaug kommer til å føre, enn det jeg ville ha vært med en minister med utenlandske aner som er innvandringsliberal, for åpne grenser og fri familiegjenforening. Og Bent Høies helsepolitikk vil nok ligge nærmere mitt hjertet enn det som muligens føres av en lege med iransk opphav. 

Det er viktig å sikre en bred representasjon i alle aspekter, aldersmessig, geografisk og kjønnsmessig, Men det betyr ikke at man må ligne på folk for å føle at ens interesser ivaretas på en god måte.

Er det en ting vi burde ha lært av historien er det at folk bør vurderes ut i fra hva de bringer til torgs og merittter, ikke deres etnisitet og hudfarge.  Denne historiske lærdommen bør heller ikke forsømmes, eller forbigås, i iveren etter å score billige poeng.  

Et rop om økonomisk reform

Foto fra video: AFP Photo/Ho/Mehr News 

Demonstrasjonene i Iran ser ut til å ha eskalert i omfang og voldsomhet for hver dag som går. Slagordene er ikke til å ta feil av. «Ned med Khamenei», «folks oppgave er å tigge, lederens (Khamenei) oppgave er å være Gud» og «Selvstendighet, frihet, en iransk republikk» ser ut til å dominere. Det siste slagordet spiller på det som etterhvert ble 79-revolusjonens mest kjente slagord «Selvstendighet, frihet, islamsk republikk». 

Demonstrasjonenes eksponensielle vekst i omfang og kraft skiller seg i så måte fra opptøyene og uroen som beveget landet i 2009. Slagordene er kraftigere, folk virker mer uredde og voldsbruken blant demonstrantene har eskalert med høyere hastighet.

Minst 22 drept i opptøyene i Iran

Demonstrasjonene og opptøyene fortsetter i Iran. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag. Statlige medier melder at ni mennesker ble drept natt til tirsdag, blant dem et medlem av revolusjonsgarden. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag.

Det er også interessante å merke seg at demonstrasjonene og uroen startet for alvor i Mashhad, det var etter andre dagen at demonstrasjonen nådde Teheran med full styrke. Demonstrasjonene fortsetter med full styrke i flere Iranske byer. Byer som tradisjonelt har tilhørt regimets innerste krets, som Qom, opplever også store folkeansamlinger og uro.  

Landets president Rouhani velger å tilnærme seg situasjonen på en skånsom måte. Orden og uttrykkene han bruker vitner om nettopp dette. Rouhani har sagt at det er folks rett til å uttrykke sin frustrasjon. Folket har rett og plikt til å si fra, men vold og hærverk burde unngås. Han understreker «vi er alle midlertidig valgt, det er kun folket og nasjonen som er varig».

Det er tydelig at Rouhani har forstått at det iranske folkets frustrasjon, selv om hans regjering mangler verktøyene for å løse problemene. Bakgrunnen for disse demonstrasjonene er sammensatt, og en reaksjon på en lang rekke hendelser.

En rekke iranske kjendiser bosatt i Iran har også valgte å uttrykke helt klart støtte for folkets sak. Dette er betryggende og et klart signal til regimet.  

Den iranske befolkningen er langt på vei delt mellom de som har så å si ubegrenset med midler, og dem som lever fra hånd til munn. Den siste gruppen er de som rammes aller hardest av de stadige økonomiske svingningene i den islamske republikken.

Den generelle arbeidsledighet i den islamske republikken ligger på ca. 12,5 prosent, og ungdomsledigheten er på over 29,2 prosent. Disse tallene har vært nokså stabile i over ett tiår. Dette kombinert med en stadig mer utdannet befolkning, utbredt korrupsjon i alle regimets ledelsesledd og regimets uvettige pengebruk i Syria, Yemen, Gaza og Libanon har fått befolkningen til å reagere. 

Regimets pengebruk i diverse kriger og konflikter går av den stadig økende budsjettposten som tildeles den Iranske Revolusjonsgarden. Disse bevilgningene legges merke til av den delen av befolkingen som i stadig større grad ser deres kjøpekraft reduseres, og deres familier bli stadig mer trengende.

Foto: Str/AFP

  

Der presidenten har utvist måtehold og forståelse har regimet, som ledes av Khamenei, reagert ved å bruke makt. Hittil meldes om 22 drepte og over flere hundre arresterte. Demonstrantene har også tydd til voldsbruk, og videoer av militspersonell som blir mørbanket og politifolk som blir jaget frekventerer i sosiale medier.  

Personlig tror jeg ikke disse demonstrasjonene kommer til å resultere i store omveltninger. En av hovedårsakene til dette er mangelen på en klar lederfigur. Under opptøyene i 2009 hadde demonstrantene noen klare lederfigurer i Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi. Begge disse har vært i husarrest siden de omfattende demonstrasjonene i 2009.

Derimot kan en handlekraftig Rouhani vinne folkets gunst dersom han klarer å komme opp med en troverdig plan for å stabiliser Irans økonomi og rydde oppi den enorme nepotismen og korrupsjonen som herjer mulla-veldet. Midtøsten er heller ikke tjent med at nok en regionalaktør kastes ut i enorm uro og muligens kollaps.

Til slutt er det viktig at vestlige ledere husker erfaringene fra 1979 og ikke gir uvettig støtte til opposisjonelle i eksil. Resultatet av støtten som ble gitt til Khomeini og mullaene har vi høstet i snart 40 år.  

Signert avtale før sex

Woman signing a contract

I Sverige foreslår regjeringen en ny «samtykkelov». Det anses som et godt initiativ til tross for at man skulle tro at de eksisterende lovene ville ha vært tilstrekkelige. Uansett hvilke lover som vedtas er Sverige en rettsstat på lik linje som Norge. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og bevisbyrden påligger påtalemyndigheten.

Det er muligens dette som har fått den svenske juristforening til å reagere mot dette forslaget. Selv om samtykke skal gis for hver ny handling, er det fortsatt slik at det ikke er signert en skriftlig avtale. Ei heller har påtalemyndighet vært tilstede da akten er påbegynt, dermed er det like krevende å bevis dette.   

Denne loven kommer samtidig som enkelte deler av Sverige opplever en økning i brutale overfallsvoldtekter, både i antall og i brutalitet. Ikke minst har man sett en økning i gjengvoldtekter. Siste i rekken fant sted sist søndag. 

Malmö har opplevde flere gjengvoldtekter, bland annet det som beskrives en torturlignende voldtekt av ei 17 år gammel jente ved en av byens lekeplasser. Flere erfarne politibetjenter uttalte at dette er noe av det mest brutale de har sett. En tjenestemann med 35 års erfaring sier at gjerningspersonene har passert en grense. 

Dagen før denne hendelsen gikk Malmøpolitiet ut og betrygget kvinnene om at de kunne bevege seg utendørs etter mørkets frembrudd. Politiets pressetalsperson gikk ut og var tydelig på at det å be kvinner bli innendørs var å ansvarliggjøre ofrene. 

Dagen etter hendelsen gikk politiet i samme by ut og advarte kvinnene mot å gå ut alene etter mørkets frembrudd, og på nattestid. Dersom kvinner skulle bevege seg utendørs ble det anbefalt at de skulle gjøre det to og to i lag.

Denne hendelsen er dessverre ikke enestående eller unik. Siste statistikk over seksalforbrytelser er fra 2006 og viser at 65 prosent av alle voldtekter var overfallsvoldtekter hvor offeret ikke kjente gjerningsmannen. Samme statistikk viser en kraftig økning i overfallsvoldtekter.

Vet ikke menn at sex er frivillig?

Kvinner er ofre, menn er overgripere, men innvandrere er ikke kriminelle. De siste ukene har #metoo og innvandrerstatistikk preget den norske samfunnsdebatten. Sakene har det til felles at et lite mindretalls handlinger brukes til å stemple en hel gruppe.

Dessverre ser det ut til å herske en generell hjelpeløshet rundt disse temaene i vårt naboland. Dette er samme land hvor politidirektøren for noen år tilbake på ramme alvor foreslo bruke av armbånd for å «forhindre» den utbredte tafsingen som fant sted ved festivalene i Sverige. Samme politidirektør har ansatt 200 kommunikasjonsrådgivere for å ta fatt på «kommunikasjonsproblemene». Selv har jeg liten tro på at folks trygghetsfølelse øker ved å vri og vende på sannheten.   

Trygghetsfølelse er en underlig ting, og varierer fra land til land, og by til by. Det som hjelper på folks trygghetsfølelse i vestlige samfunn er en opplevelse av og troen på at den utøvende makt kan gjøre jobben sin, og dømme dem som skal dømmes og fengsle dem som skal fengsles. En annen bit av denne jobben er befolkningens tillit til at den lovgivende makt kan vedta lovforslag som faktisk løser deres problemer. 

Jeg er redd at fokuset vil vris bort fra brutale overfallsvoldtekter. Noe som vil være svært uheldig. Det er ille at folk utsettes for voldtekt, det som vil være verre er om den lovgivende makt vedtar lover som medfører bruk av ressurser, men ikke bidrar med mer trygghet for ofrene. 

Det kalles meningsløs populisme.

Dyster innvandrer-statistikk

Flyktninger, hovedsaklig fra Syria, på togstasjon i danske Padborg i 2015. Illustrasjonsfoto: Claus Fisker/AFP

Tenk at du bor i et samfunn hvor de nyankomne og deres barn er to til tre ganger så ofte involvert i kriminelle handlinger enn andre. I norsk sammenheng har vi ikke denne type statistikk tilgjengelig, men i Danmark ble det utgitt en slik rapport for kun noen uker siden. 

Danmarks Statistikk, den danske versjonen av SSB, utga i november 2017 en publikasjon om innvandrere og deres etterkommere i Danmark. Selv om tallene kan være urovekkende, er de ikke så veldig overraskende.  Lavere deltakelse i arbeidslivet og en høyere andel som mottar sosiale stønader. Dette er oppsiktsvekkende nok, men det som er mest skremmende er kriminalstatistikken.

Tallene, som må være svært uhyggelig lesning for danske beslutningstakere, etterlater liten tvil om situasjonen og tilstanden blant innvandrere og deres etterkommere.  Av ikke-vestlige innvandrere født i 1987 hadde 42 prosent blitt dømt for overtredelse av den danske straffeloven innen de hadde fylt 28 år. For etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere er tallet 37 prosent. For menn med «dansk opprinnelse» ligger samme tallet på 17 prosent. Altså mellom 20 og 25 prosentpoeng lavere.  

Når man ser på etterkommere av ikke-vestlige innvandrere født i 1997 er tallet noe mer dystert.  Selv om antallet straffedømte for dette kullet er lavere, er det faktisk etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere i Danmark «mer kriminelle» enn innvandrere fra samme årskull. 

Generelt ligger etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere skyhøyt over etniske danske. For 1987-kullet er tallet tre ganger så høyt, for dem som er født 10 år senere er det tallet noe mer «hyggelig» og kun dobbelt så høyt. 

Antallet voldsdømte i innvandrerbefolkningen ligger godt over snittet og skyhøyt over etniske dansker, ca 3-4 ganger så høyere.  

Det som er like interessant og beskrivende for hvordan våre skandinaviske naboer ser på verden er hvordan svenske politikere velger å tilnærme seg denne typen statistikk. Det ser ut som den svenske regjeringen vil gå inn for å forby slik statistikk, fordi den på sett og vis stigmatiserer innvandrere. Det vil være som å kjøre bil i høy hastighet med bind for øynene. Ettersom du ikke ser problemene, går det nok sikkert bra. 

Det finnes aspekter med innvandring som er utfordrende. Noen innvandrere og deres etterkommere sliter med å fullt og helt slutte seg til samfunnet. det er mange årsaker til dette. Ikke minst er tillit til statsapparatet et viktig tema her. 

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama beskriver Danmark som det beste eksempel på et liberalt demokrati, med gode verdier, stor tillit og lik fordeling. Han kaller det «å bli Danmark» eller «becoming Denmark» Det er da kanskje ikke så overraskende at mennesker som kommer fra de deler av verden hvor tilliten er lav og man i stor grad må løse sine egne problemer, sliter med å tilpasse seg. Dette er ikke et forsøk på å «sosionomisere» de kriminelles handlinger.      

Norge og Danmark er sammenlignbare, selv om vi ikke er like. Men de samme tendensene ser vi i enkelte deler av Oslo og andre større byer. Dette er altså ikke problemer som finner sted i en del av Europa som er fullstendig usammenlignbare med Norge. Ei heller er innvandrermassen så forskjellig. 

Løsningen, uansett hvor lite vi måtte like det, må være en restriktiv innvandringspolitikk i kombinasjon med insentiver som fremmer en høyere grad av tilpasning. For er det noe som koster samfunnet massivt, så er det kriminalitet. Dette er en kostnad som ikke kun kan måles i kroner og øre, men også tilliten blant individene og ikke minst tillit til staten påvirkes i betydelig grad. Dette resulterer i menneskelige tragedier som vil påvirke individer resten av livet. 

Oppdragelses-reiser

Mens svensker reiser på selskapsreiser, velger enkelte minoriteter i Norge å sende barna på oppdragelsesreiser til Somalia og Pakistan. Dette er en handling som bidrar til å sabotere integreringsprosessen, og ødelegge livet til de barna som sendes avgårde for å få en moralsk korrekt oppdragelse. 

I lang tid har det pågått en praksis der foreldre sender sine barn på koranskole til land som Pakistan og Somalia. Noe av hensikten med dette har vært å avnorske "barna", få litt god gammeldags disiplin i dem og ikke minste se til at foreldrenes kultur ikke glemmes eller forsømmes.

Dette er som sagt ingen ny praksis, allerede tidlig på 2000-tallet fremkom det saker om denne typen "reiser" til hjemlandet. Det var få som snakket om det, men i en sak i DN i januar 2004 fremkom det at blant annet Minhaj Ul Quran Moskeene i Skandinavia fasiliteter denne typen reiser til Pakistan. 

Koranskolene i Pakistan ble opprettet i stort monn tildeling på 80-tallet, mye ble sponset via tvunget almisse-innsamling, og skolene var i stor grad innen den islamske Deobandi-retningen. Blant annet afghanske og pakistanske Taliban sverget til denne retningen innen islam. Altså er det ikke mye av denne ideologien som forenlig med de verdier og idealer vi verdsetter her i Norge. 

Praksisen med å sende barn til koranskoler er ikke begrenset til en gitt gruppe, også enkelte grupper Blant somaliere har sendt barn til koranskoler i Somalia. 

Koranskoler i Somalia anses som en slags utdanningsinstitusjon som skal bidra til moralske instruksjoner for barn mellom 5-14. Disse skolene nyter stor tillit blant lokalbefolkningen, nettopp fordi de kan ivareta den moralske oppdragelsen som somaliske foreldre mener deres barn trenger. I diverse forum på nett stipuleres kostnadene for slike reiser mellom 50-100 dollar i måneden.  

Det er også viktig å forstå at for enkelte minoriteter i Norge er anseelse blant deres egne, og ikke minst de som bor i "gamle-landet", fortsatt viktigere enn anseelse og aksept fra storsamfunnet i Norge. 

Regjeringen og myndighetene har i flere omganger forsøkt å ta tak i disse utfordringene. Man har blant annet strammet inn muligheten til å ta barna ut av skolen i lengre tid og utenom ferier. Dette er gode tiltak som gir noe effekt. Men så gjenstår spørsmålet om det er mer som kan gjøres.

Det er her et liberalt samfunn som Norge møter på utfordringer. Hvor store inngrep i foreldrenes oppdragelsesrett skal man gjennomføre før det blir for mye og rammer uproporsjonalt? Man kan muligens se på reduksjon eller frafall av barnetrygd og andre stønader som er rettet mot barn dersom barnet er borte fra skolen. Men et slikt tiltak vil neppe gi effekt for dem som sendes på "oppdragelsereiser" I sommerferien. 

En godt tiltak er å ta tak i de norske institusjonene som fasiliteter slike "oppdragelsesreiser". Det er både logistikk, og kostnader forbundet med slike reiser, og noen i Norge/ Europa bistår familiene med å sende barna til disse koranskolene.  

Jeg må også legge til at det er trist å observere at våre skattepenger muligens går til trossamfunn og organisasjoner som bidrar til å sabotere samholdet i Norge, og skaper grobunn for massive fremtidige problemer gjennom å fasiliteter denne typen praksis. 

Uansett hva vi velger å gjøre bør vi først og fremst ivareta barna som rammes, gjennom mest mulig skånsomme tiltak. Dette er en krevende balansegang, men det må til for å sikre fremtiden. 

PS. koranskoler i Somalia og Pakistan er lite sammenlignbare med bibelskoler på Sørlandet.

Jeg ber dere om å holde det ryddig i kommentarfeltet. På forhånd takk.

Regnskaps-problemer

Regnskap har skapt massive hodebry for mange mennesker. Spesielt mangelen på regnskap. De fleste kommer i klammeri med kemneren, eller skattefuten om man vil, enkelte kommer i bråk med arbeidsgiver fordi de har underslått penger. Det er derimot sjelden vare at folk som fremlegger riktig regnskap, kommer i trøbbel med sjefen. Men det er nettopp det som har skjedd med forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

Holmøy er mannen bak innvandrings-regnskapene. Disse regnskapene viste en heller skremmende utsikt. Innvandring kostet ikke en pose potetgull som enkelte proklamerte i 2015. Utregningen viser at fra 2025 vil innvandringen til Norge vil koste men 10.000 kroner mer i skatt pr person. Altså innvandringen koster penger, og den koster mye penger. 

Det er selvfølgelig ikke slik all innvandring koster like mye. Realiteten er at innvandring fra den tredje verden vil koste betydelig mer enn innvandring fra andre europeiske land. Dette skyldes flere faktorer. 

Norge er en høykompetanse-nasjon, Man må ha relevant kompetanse for å få jobb, dessverre er det slik at mange som ankommer Norge fra den tredje verden ikke innehar denne kompetansen som trengs og må ta utdanning i voksen alder for å få denne kompetansen. Dette er kostnadsdrivende. 

I tillegg er arbeidsledigheten høyere blant innvandrerne. Dette gjelder også dem som har bodd i Norge i over syv år. Selvfølgelig medfører også dette kostnader. 

Forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB)

Dersom noen lar seg overraske over denne informasjonen burde de reorientere seg. Det er ikke et spørsmål om innvandring koster, fordi det gjør det, men det er et spørsmål om vi skal være ærlige om det eller ei.

Her er det tydeligvis ett skille. Nåværende SSB-direktør, Christine Meyer, uttrykte tidligere i år at hun var i tvil om hun ville ha sagt ja til innvandrings-regnskapet. Hun har sågar kalt det «et sårt punkt». Meyer lurte også på om vi ønsket regnskap på andre grupper i samfunnet. Dette er et betimelig, men lite relevant spørsmål i denne sammenheng.

Den manglende relevansen skyldes flere forhold. Innvandring kan reguleres og kontrolleres. Innvandring til en velferdsstat som Norge. Om noe er innvandring en av de temaene er mest omstridt blant politikerne i Norge. Enkelte vil ha en strenger innvandringspolitikk, mens andre er for så å si åpne grenser. 

De som ønsker en liberal innvandringspolitikk mener at innvandring på lang sikt er lønnsomt. De mener også at Norge trenger innvandring for å opprettholde den velferden vi har idag. 

De som er for en restriktiv innvandringspolitikk er av en annen oppfatning, og mener at innvandring koster og vil over tid bidra til å uthule velferdssamfunnet. 

Det er pga de pågående politiske diskusjonene at innvadringsregnskapene er viktige. De skal brukes til å gi politikerne nødvendig innsikt slik at de kan fatte opplyste beslutninger. Det er uavhengig av om man er for en liberal eller restriktiv innvandringspolitikk. 

Det er også en fordel at profesjonelle og uavhengig aktører kommer med innvadringsregnskapet enn at hvermannsen sitter i sine hus og hytter og sammenligner kostnadene forbundet med innvandring med potetgullposen og bamsemums. 

Hvorvidt avskilting av Holmøy og statistikkavdelingen i SSB skyldes ene og alene innvandringsregnskapet er vanskelig å vite. Men en ting kan man være sikker på, det er lite klokt å ikke ha fakta og data om innvandring, og ikke minst regnskap som viser hva innvandring koster idag og hva det kommer til å koste oss i fremtiden. En ting er sikkert og visst: Det blir ikke gratis. 

Skammelig tåkelegging

Etter å ha sett Debatten  på NRK 19. oktober 2017 har jeg fått et inntrykk av at sosial kontroll og æreskultur handler om barneoppdragelse. At det å fortelle ungene hvor mye sjokolade de skal spise eller at de må gjøre lekser er sosial kontroll. Dette er en selektiv tilnærming til problemstillingen. 

Det kan fremstå som det  er vanskelig å forstå fenomenet sosial kontroll. Det blir spesielt fremtredende når man hører talspersoner for den muslimske befolkningen bagatellisere sosial kontroll og æreskultur som et ungdomsopprør, og sammenligne det med barneoppdragelse. 

La oss få på det rene at den sosiale kontrollen vi her snakker om ikke handler om oppdragelse, dannelse eller sosialisering i den forstand vi ønsker i Norge. Det handler om å begrense og redusere enkeltindividets handlingsfrihet i en grad som vanskelig lar seg forene med god og aktiv deltagelse i det norske samfunn eller er i tråd med norske verdier. 

Det er viktig å presisere at sosial kontroll og æreskultur ikke er et sær-islamsk fenomen. Dette fenomenet er utbredte i store deler av Midtøsten, uavhengig av religion. Det er også utbredte i Sentral-Asia og det asiatiske subkontinentet, Pakistan, India, Bangladesh og tilstøtende land i dette området. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at fenomenet slik vi kjenner det i Norge i dag, i hovedsak er knyttet til minoriteter med bakgrunn fra den muslimske verden.

Det er flere som forsøker å unngå denne noe krevende sannheten. Det er tydelig at det er enklere å snakke om "ungdomsopprør", eksotifisering, oppdragelse og majoritetsbefolkningens syns på muslimske kvinner. Slik Både Bushra Ishaq og Lena Larsen argumenterte på NRK 19. oktober.

Selv om sosial kontroll og ære eksisterer i de fleste samfunn, kommer den til syne på forskjellige måter. Dette skyldes i stor grad behovet for å ivareta æren.

I vestlige samfunn, hvor vi i stor grad lever og bedømmes som individer og våre liv i liten grad er belemret med familiens forhistorie, har vi lite behov for å forsvare familiens navn, rykte og "ære". 

I kollektivistiske samfunn hvor man i stor grad dømmes ut i fra familiens gode navn og rykte, er man i større grad avhengig av å forsvare familien mot skam, og brudd på denne berømte æreskodeksen. Det som er verre enn selve bruddet er at handlingen går ustraffet. Derfor ser vi fra tid til annen æresrelaterte handlinger, og i ytterste konsekvens æresvold og æresdrap. 

Enkelte vil også ha det til at dette handler om kjønn, og at muslimske kvinner er undertrykt og må reddes. Også her har vi en vei å gå i å forstå fenomenet. Dette handler ikke kun om kjønn, men det er i større grad knyttet til kulturen, og oppfattelsen av kjønnsroller. 

I en undersøkelsen fra 2017 gjennomført i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika fremkommer det at 61,1 prosent av kvinnene og 69,4 prosent av mennene forventer at menn skal «vokte over» eller være en slags verge for kvinnelige familiemedlemmer.

Et annet interessant punkt i samme undersøkelse er at gutter og menn anses for å være ansvarlige for de kvinnelige familiemedlemmenes oppførsel. 64,3 prosent av menn og 56,5 prosent av kvinnene mener dette.

Selv om det her fremkommer ganske så klart at det er menn som blir ansvarliggjort for å ivareta familiens "ære", viser undersøkelsen at kvinnene er enig i denne fremstillingen. Det stilles også forventninger til at menn og gutter skal håndheve denne ukulturen.  

Det er på mange måter guttenes eller mennenes rolle å ivareta slektens gode navn og rykte. Det er her problemet oppstår, og det her vi faller av når vi reduserer debatten til opprør, barneoppdragelse eller kvinneundertrykkelse. 

Det handler om en ukultur som starter i det små. Det handler om den kollektivistisk dynamikk som opprettholder mønstre som gjør enkeltindivider ufrie og i ytterste konsekvens kan koste dem livet når slekten må gjenopprette æren. Det er derfor utrolig viktig å ikke bagatellisere og fragmentere debatten, slik at det hele reduseres til opprør fra enkelt individer eller fra noen få undertrykte kvinner. Det er viktig at man snakker om reell sosial kontroll og æreskultur. Dersom man ikke gjør dette mister debatten troverdighet.

Vi må også ta innover oss at gutter og menn også er utsatt for sosial kontroll.  

Det handler om å endre en tankegang i en minoritetsgruppe, og jeg applauderer de unge jentene og guttene som tør å stå frem og fortelle om sine erfaringer. Det er den eneste måten vi kan få riktig fokus på komplekse utfordringer. 

Ufred i vår tid

TO GO WITH STORY BY FARHAD POULADI(FILES) A handout picture released by the official website of Iran's presidency office on April 8, 2008 shows Iranian President Mahmoud Ahmadinejad visiting the Natanz uranium enrichment facilities some 300 kms south of the capital Tehran. Iran will within months begin mass production of second generation centrifuges capable of enriching uranium three times faster than existing machines, atomic chief Ali Akbar Salehi said. AFP PHOTO/HO == RESTRICTED EDITORIAL USE ==
Mahmoud Ahmadinejad besøkte Natanz i 2010. Foto: AFP

Neville Chamberlain er kjent for forhandlingene med Nazi-Tyskland i 1938. Forhandlinger som han var sikker på ville sikre fred. Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».

Vi er muligens i en lignende situasjon med regimet i Iran. Flere nasjoner har fremforhandlet den nå nokså berømte atom-avtalen med Iran, noe som har «sikret» et Iran uten atomvåpen. Men disse forhandlingene har et bakteppe som ikke bør forsømmes. 

Irans ambisjoner om å bli en atommakt er ikke nye. Landets atomprogram ble startet opp under Pahlavi på 50-tallet, men programmet skjøt ikke fart før 70-tallet. Etter revolusjonen i 1979 lå programmet nede for telling, det var ikke før slutten av 80-tallet at det iranske atomprogrammet ble gjenopptatt av den islamske republikken. Imidlertid hadde ambisjonene endret seg drastisk. Det var ikke lenger et fredelig energiprogram slik den så ut til å være under sjahen, men heller et våpenprogram som skulle sikre den islamske republikken atomvåpen. 

REMOVING BYLINERESTRICTED TO EDITORIAL USE - MANDATORY CREDIT
Irans atomanlegg i Natanz. Foto: AFP

«Far» bak det pakistanske atomprogrammet Abdul Qadeer Khan var den som solgte teknologi og kunnskap til prestestyret i Iran. Det skulle gå flere år før det internasjonale samfunnet fant ut om Irans atomvåpenprogram. 

I 2005 nektet det iranske regimet for at de hadde ambisjoner om atomvåpen, men dette stemte selvfølgelig ikke. Det skulle gå flere år med forhandlinger før USA og deres allierte i regionen så seg lei og gikk til aksjon. Gjennom et velorganisert og godt koordinert datavirusangrep klarte de å ødelegge over 30 prosent av sentrifugene ved Parchin, hovedsete for regimets atomprogram. Dette angrepet var en stor bragd, Irans evne til å anrike uran ble kraftig redusert, samtidig som ingen liv gikk tapt. Det tok også lang til før teknikerne fant ut hvordan dette kunne gå seg til. 

Videre ble Iran utsatt for massive sanksjoner. Både målrettet mot atomprogrammet og generelle økonomiske sanksjoner mot landet. Dette kombinert med datavirusangrepet mot Parchin tvang regimet til å sette seg ved forhandlingsbordet. 

Dermed kan man med stor sikkerhet si at Iran ikke gikk til forhandlinger av egen fri vilje. Ei heller har de vært så veldig medgjørlige underveis. 

Det er også andre og svært problematiske aspekter om Iran skulle få fredsprisen. Iran er Midtøsten største eksportør av konflikt og vold. Landet er dypt involvert i Syria, Yemen, Irak og Afghanistan. Prestestyret sponser voldelige militser, terrororganisasjoner og har tidligere vært et nødhavn for Al Qaida medlemmer på flukt fra krigen i Afghanistan. Bland annet Abu Musab Al Zarqawi, den tidligere og meget brutale lederen for Al Qaida i Irak, oppholdet seg i Iran i en periode etter 2001. 

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif (R) and EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Foto: Joe Klamar/AFP

Iran har også utviklet langdistanseraketter, og truer Israel med utslettelse nokså jevnlig. Det går ikke mange uker mellom truslene mot Israel fra høyeste hold i den islamske republikken.

I tillegg til det overnevnte har Iran et svært problematisk menneskerettighets-rulleblad. Mangfoldige lærere, journalister, tegnere, forfattere og regimekritikere blir fengslet, torturert og drept av det iranske regimet. 

Det å belønne Iran for å ha satt seg ved forhandlingsbordet er lite klokt. Det vil være et signal til alle bøllene i verden om at det å bruke vold kombinert med fohandlinger er en god tilnærming. Dermed vil en slik pris kun oppmuntre regimer som Nord-Korea. 

Nobels fredspris er heller ikke utdeles for å terge andre statsledere. Dersom noen ønsker å tildele Iran fredsprisen for å terge Trump, så har man langt på vei misforstått hensikten med Fredsprisen. 

Dersom den islamske republikken skulle få fredsprisen vil det ikke sikre fred i vår tid, men det vil være den det islamske regimets største seieren noen gang. Til og med større enn selve revolusjonen. Denne tildelingen vil kun virke som en oppmuntring på et regimet som dreper, undertrykker sin egen befolkning og eksporterer terror.