Jødene

Nok en gang er "jøde" blitt et skjellsord, og på nytt flykter jødene fra Europa. For mange oppleves Israel som den eneste trygge havn.

Samtidig gjør norske kommuner og organisasjoner vedtak om akademisk og kulturell boikott av Israel.

Bilde fra AFP

Jeg møtte antisemittisme første gang på barneskole i Iran. Fra første skoledag ble vi stilt opp i skolegården etter klassetrinn og høyde. "Død over Israel" ropte skolens religiøse leder i front. Vi hyttet mot himmelen med knyttede barnehender og gjentok i kor; "Død over Israel". Det var daglig rutine, seks dager i uken. For meg varte det i to år, da flyktet familien mine til Norge.

De som ble igjen fortsatte hver eneste skoledag til langt ut på ungdomskoletrinnene.

Mange år senere, i 2006, jobber jeg for et britisk firma i Irak, nærmere bestemte i Fallujah. Vi er på et oppdrag nordøst for byen da jeg hører ropene; "Jødene er her, drep dem!" Det knatrer fra Kalasjnikov automatgeværer. Skuddene kommer i vår retning. Vi trekker tilbake.

En torsdag ettermiddag i januar i 2009. Israel er i krig med Hamas på Gazastripen. Jeg er tilbake i Oslo og er vitne til at palestinasympatisører brenner det israelske flagget på Karl Johans gate. Tåregassen ligger tung. Nyttårsraketter blir brukt som våpen mot politiet. Det er knuste butikkvinduer. En eldre mann blir slått utenfor Grand Hotel. Mobben er på jakt etter jøder. De roper antisemittiske slagord og om boikott av staten Israel..

Mobbens rop om boikott, blir i dag gjentatt av Samordningskomiteen for Akademisk og Kulturell Boikott av staten Israel, AKULBI.

Bak AKULBI står Palestinakomiteen som driver solidaritetsarbeid for palestinerne. Blant annet med støtte fra LO. Et fast boikottutvalg arbeider for økonomisk, faglig, akademisk og kulturell boikott av staten Israel. I programmet Vårt lille land som vises på TV 2 kommende søndag sier leder av ALKUBI, Øystein Grønning, at de er motstandere av en jødisk stat, Israel og at jødene ikke trenger et siste fristed(!).

Denne uken sprang nyheten om at Trondheim kommune har gjort et vedtak om at de skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Vedtaket ble oppnådd med et flertall fra Ap, SV, Miljøpartiet og Rødt i kommunestyret. Det var de samme partiene som i fellesskap hadde framsatt forslaget. 

Selv om det i selve vedtaket står at kommunen skal boikotte varer "fra okkuperte områder", er det ingen tvil om at det utelukkende er ment å ramme Israel. Trondheim kommune har ikke til hensikt å boikotte kinesiske varer produsert i det okkuperte Tibet, tyrkiske var fra den tyrkiskokkuperte delen av Kypros, eller marokkanske varer produsert i det okkuperte Vest-Sahara. For å nevne tre aktuelle eksempler.

Det er underlige at de som kjemper for en boikott av Israel ser også helt bort fra de grove folke- og menneskerettsbrudd som skjer i andre land i den samme regionen. Lederen av AKULBI sier til TV2 at han er i mot konseptet om "eksklusive religiøse stater", men viser ingen interesse for de 40 muslimske landene i verden hvorav flere er erklærte islamske republikker.

Israel and the Region

 

Mange av dem blant de 22 arabiske landene i samme region. Det er heller ikke fremsatt krav mot stater eller militante grupper som har programfestet å utslette staten Israel, eller som  jevnlig skyter raketter mot israelske byer og befolkningssentre.

En liten minoritet

Det bor om lag 1.300 jøder i Norge i dag. De utgjør litt over 0,2 promille av befolkningen. Flere forteller om trakassering og et økende press. Mange skjuler sin religiøse tilhørighet, og sin religiøse identitet.

Det norske "bidraget" til jødeutryddelsene under andre verdenskrig er et skammens kapittel i vår historie. På 1980- og 1990-tallet drev et aktivt høyreradikalt miljø målrettet trakassering av jøder. Den norske nynazisten Tore Tvedt, og hans klikk av tilhengere, er fortsatt aktive i å spre  konspirasjonsteorier og hat mot jøder.

Det er likevel et faktum at de antisemittiske strømningene i Norge og Europa i dag ikke er begrenset til de høyre-ekstreme. Antisemittisme er mest utbredt i deler av den muslimske innvandrerbefolkningen. Flere undersøkelser viser at større gruppe av muslimer har et negativt syn på jøder. En undersøkelse gjennomført av Ruud Koopmans ved WZB Berlin i 2013 viser at 45 prosent av muslimer sier at de ikke kan stole på jøder.

I rettferdighetens navn skal det også nevnes at norske muslimer som tok initiativet til å danne en "Fredsring" rundt synagogen i Oslo i 2015. Videre må det nevnes at den muslimske befolkninsgruppen er mangfoldig, og alle har ikke antisemittiske holdninger.  


 

Jøder i Europa blir utsatt for mord og voldtekt, de blir spyttet på og jaget. Det rapporteres at 51 prosent av alle rasistiske angrep i Frankrike var rettet mot jødene. Jødene utgjør en liten minoritet i Frankrike. De utgjør i mindre enn én prosent av befolkningen, men likevel er de et mål for ekstreme islamister. I 2012 ble en jødisk barneskole angrepet av en radikalisert muslim med våpen, under terrorhandlingene i Paris i 2015 var en jødisk kolonialforretning et av målene.

I 2015 flyktet 8000 franske-jøder og 7200 britiske-jøder til Israel. Antallet som flyktet fra Frankrike i 2011 var 1900. Man ser det samme mønstret i Tyskland og Storbritannia.

Den 30. august i år ble det arrangert et jødisk opptog i Oslo. Det var ingen publisitet i forkant, og nesten ingen ting i etterkant. Det var et stort sikkerhetsoppbud rundt arrangementet, og politiet stilte mannsterke opp. Det var første gang norske jøder gikk i tog oppover Karl Johan. For mange var det første gang de viste frem sin jødiske identitet i det offentlig. Mitt håp er at de kan gjøre det igjen, og uten å frykte for sin sikkerhet  eller liv.

Boikottvedtaket i Trondheim kommune og den til tider ubalanserte fremstillingen av konflikten i midtøsten rammer  ikke bare den jødiske staten Israel, det rammer også den jødiske befolkningen i Norge. Det er tragisk for oss som nasjon og for den jødiske minoriteten. 

Profetens gutter

"Bror, her kan du gifte deg med 12-13 åringer. Halal. No problem. Du må komme deg hit. Vi skal fikse deg en 13-14 åring."  Norsk islamist.

Tekstmeldingen er et innblikk i et forskrudd verdensbilde, og er bare en av mange deprimerende opplysninger som har kommet fram i rettssaken mot Norges mest kjente islamist, Ubaydullah Hussain, i Oslo tingrett.  

Ubaydullah Hussain Foto: Kyrre Lien / NTB scanpix

Etter å ha fulgt med på rettssaken, er det uunngåelige inntrykket at han og hans venner, inkludert flere voldsdømte og småkriminelle i hovedstaden, har brukt troen for å få utløp for et behov for makt og anerkjennelse.  

De er i tilfelle ikke alene. Mullah-miljøene i Iran, Taliban i Afghanistan eller Boko Haram i Nigeria er i stor grad drevet fram av de samme motiverende faktorene.

De lever i en verden hvor det meste kan legitimeres og skal legitimeres gjennom religion.

Enkelte har forsøkt å forfekte at holdningene at guttene i profetens Ummah er marginale. Flere meningsmålinger gjennomført av PEW research viser derimot at ekstreme holdninger hos muslimer, blant annet om holdninger rundt Sharia, er langt fra marginale.

En undersøkelse gjennomført av WZB, Berlin Social Science Center, blant innvandrere i europeiske land, viste at muslimer er betydelig mer fundamentalistiske enn sine kristne medborgere. Enkelte har kritiserte rapporten, men det er neste som en selvfølge å regne. 

Mange har i lang tid advarte mot islamistenes tilnærming til religion og deres retorikk, men få har vært villige til å lytte. En vanlig forsvarsposisjon har vært å påstå at ekstremistene ikke har noe med islam å gjøre. Dette er heller ikke riktig. Man kan godt si at den islamske stat og deres tilhørende ekstreme holdninger ikke representere muslimer generelt eller islam på en riktig måte, men det er hevet over en hver tvil at de er muslimer og at de finner sin motivasjon i religionen. De leser og tolker de samme religiøse tekstene som andre muslimer.

Samtidig må det være klart at et flertall av muslimer ikke skiller seg vesentlig fra gjennomsnittlig kristne i forholdet til tro, moral og adferd. Det er likevel et faktum er at mange muslimer (i likhet med mange kristne) har liten kunnskap om sin egen religion, og ikke er alt for bereiste i islams religiøse tekster.

Derfor blir det ofte litt hult når det gang på gang hevdes at jihadistene ikke er muslimer eller har misforstått religionens budskap.

Mange av Hussains følgesvenner var drittsekker lenge før de gjennom "veiledningen" fant veien til "Profetens Ummah".  Litt ull i ansiktet og høyvannsbukser endret ikke på det. Andre er unge mennesker i drift som har blitt lokket inn i en verden ekstrem vold og fanatisme av religiøs opportunisme og visvas.

Hussain har gjennom sin rekruttering av fremmedkrigere påført andre død, skade og ubotelig lidelse. Utfordringen er at vi ikke kommer til å lære, enkelte vil bli like overrasket neste gang det skjer.

Av Trond Horne



 

Hva er feil med politiet?

Politiet trenger flere blåskjorter og færre tomhylser!
 
Politiets største problem er hverken ineffektive ansatte eller dårlige systemer, men en ledelse som har særdeles liten kontakt med virkeligheten. Avsløringene i Bergen er bare toppen av et isfjell som avsløres bit for bit gjennom modige varslere i en etat som fremstår som helt ute av kontroll.
 
For mens Politietaten bevilges stadig mer penger, er det så å si full ansettelsesstopp i 1/3 av distriktene. Mange av distriktene sier at de må først komme i økonomisk balanse før de kan ansette flere. I en artikkel publisert i politiets fagblad, Politiforum, ble 12 nyutdannede politistudenter intervjuet. Ingen av dem har fått jobb. De jobber som alt fra bakere i Kardemomme by til gravferdsagenter. Enkelte av disse har vært i titalls intervjuer, uten at det har gitt resultat. Det er derfor litt underlig at toppledelsen i etaten hever høye lønninger og kan bruke hundretalls av millioner på konsulenter, i en situasjon der man ikke har penger til å ansette folk som faktisk kan gjøre hverdagen vår tryggere.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix


Det pågår nå en nærpolitireform som skal gjøre politiet mer tilgjengelig for borgerne. Denne går i stor grad ut på å sentralisere administrative oppgaver, for å gi rom til flere arbeidende politifolk ute, der de trengs mest. Denne reformen har også som mål å bidra til å endre kulturen i politiet. Behovet for denne endringen ble påpekt av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli, og er godt kjent for mange av oss som har vært i kontakt med politiet. Kort fortalt dreier det seg om en ledelseskultur som er mildt sagt problematisk. En top-down styring som vitner lite om en moderne politietat. En ledelsesform som gjør etaten tildels handlingslammet. Der statistikk manipuleres slik at man kan vise fremgang, oppklaringsrate og måloppnåelse, mens realiteten er at man styrer ressurser unna de vanskelige og viktige sakene.
 
Tilsynelatende har lederne i politiet særdeles liten forståelser for den praktiske utførelsen av politiarbeidet. Dette medfører at prosesser som skal være praktiske og strømlinjeformet, blir byråkratiske, og ressurskrevende. Samtidig som politiet på lik linje med andre statlige etater er sterkt preget av rapporteringsveldet hvor måling av effektivitet og føring av statistikk er det viktigste. En statistikk som jevnlig «pyntes» på for å tilfredsstille en ledelse som ikke har forståelse eller vilje til å forstå at politiarbeid er mer enn kostnadsstyring og frister. I politiet har man i lang tid nedprioritert etatens egne høyt selekterte politifolk til fordel for jurister på ledelsesnivå. Resultatet av dette er en avstand mellom en velpolert og godt betalt ledelse bestående av jurister og et presset, underbetalt politikorps som må ta de tunge løftene.
 
Nærpolitireformen har mye bra i seg, men skal den lykkes så må man gjøre mer. Man må tørre å ta tak i betydelig mer enn det som står på menyen nå. En overflatebehandling av denne rustflekken, vil ikke gi tilstrekkelig effekt.
 
Skal man lykkes i å kontre kriminalitet i dagens verden må man drive etterretningsintensivt arbeid. For å få det til må man ha ledelse, systemer og personell som har forståelse for dette.
 
Politietaten har i en årrekke blitt styrt av på en mildt sagt dårlig måte. Det som holder etaten sammen er ikke ledelsens, men fotsoldatenes lojalitet, interesse og selvoppofrelse for arbeidsoppgavene. Det er sagt om organisasjoner som må endres at «en trappevasker starter alltid på toppen». Det er neppe mer riktig enn i dette tilfellet. Men det spørs om man ikke må starte på toppen med høytrykksspyler.

Idiotene vant igjen

Trump-tilhenger Marcos Spence på et Trump-arrangement i Austin Texas. Foto: SuzanneCordeiro/AFP

Da den franske prinsessen Marie Antoinette ble fortalt at bøndene ikke hadde brød å spise, da responderte hun ved å si «la dem spise brioche». Sannhetsgehalten i denne historien er for meg ukjent, men vi er i en lignende situasjon idag. Eliten skjønner ikke folket, og folket er møkk lei.  

Denne anekdoten sier noe om hvor lite den franske eliten kjente til folkets kår, hvor lite de visste om hvordan den alminnelige kvinne og mann hadde det. Eliten var fjern fra virkeligheten og de brydde seg ikke, det kan virke som den fortsatt er det den dag i dag.

De som var for Brexit ble beskrevet som uintelligente og nasjonalister, folk som ikke visste sitt eget beste. Vi ble sjokkert etter Brexit. «Ingen» forventet det, det var jo tross alt kun disse trangsynte som ville ut av EU. 

Etter valget i USA ser vi de samme tendensene. Enkelte journalister beskriver de som stemte på Trump som rasister, mannssjåvinister, middelaldrende hvite menn uten utdanning. Ja, de er alle hillbillies. Men til tross for dette klarer han å få ca 50 prosent av stemmene, dermed må jo 50 prosent av amerikanerne  falle inn under en av disse kategoriene. Kan det virkelig være mulig at en av verdens supermakter faktisk er befolket av 50 prosent mindre begavede individer? 

I sommer skrev Asle Toje «Hvit nigger» i Morgenbladet. I denne teksten skriver han følgende om Brexit:  «Forbli-kampanjen var derimot forbilledlig i sine påstander om at brexit ville føre til krig og økonomisk undergang.» Det samme ser vi nå. På P3 kan man høre at programlederne nærmest frykter for sine liv, og selv mine egne barn på 4 og 8 år tror det vil bryte ut krig nå som Trump har blitt president. Dette sier litt om vinklingen mediene og samfunnslederne har valgt for å dekke valget i USA.

Dette skal ikke leses som et forsvar av Trump, for jeg har liten sans for hans retorikk. Til tross for dette finner jeg det underlig og noe nedlatende å betegne de som stemte for Trump eller Brexit som idioter.

Innlegget fortsetter under bildet. 

No Place Like Home
Licensed from: AlphaBaby / yayimages.com

Folk er lei av dem som er mest opptatt av å skrive satiriske essayer om brannens vesen mens huset brenner. De forventer at de som skriver essayet heller finner frem brannslangen. 

Disse velgermassene er også lei av at de tillegges masse alternative motiver for sine bekymringer, og ikke minst betegnelsene om at de er idioter. Dette sitat fra Thomas Hylland Eriksen er muligens besrkivende for hvordan man ser på disse gruppen «har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser».

Det er kanskje på tide å lytte og faktisk ta folks bekymring og uro på alvor. For det er liten hjelp i å be folk spise kake, når de ikke har det. Slike uttalelser viser hvor liten bakkekontakt man har og hvor dårlig man forstår deres hverdag. 

De anti-kristne

Foto: Paul Weaver/ NA Bilder

Har du hørt om de anti-kristne før? Hva med kristenhaterne, eller kristenofobi? Dersom du ikke har hørt disse uttrykkene, så er vi samme båt, for jeg har heller ikke hørt om dem.

For kun kort tid siden raste det en debatt rundt Guds økonomiske budbringer, Hanvold. Mannen som har tjent seg rik på å samle inn penger til «gode formål», også kalt egen lommebok, fikk gjennomgå. Alle fra Brennpunkt til nisjeavisene jaget ham ned for å få en kommentar. Det skulle bare mangle, hvorfor skulle de ikke kreve svar fra ham? Det er deres samfunnsoppgave å gjøre dette. Det som er mest oppsiktsvekkende er at ingen anklaget dem for å hate kristne, eller for å spre fordommer mot kristendommen.

I forrige uke lanserte Utrop en rapport om moskémiljøene i Norge. Debatten som har pågått i kjølvannet av rapporten har vært interessant. Debatten som ble avholdt i forbindelse med lanseringen var også interessant. Enkelte var mest opptatt av forskeren som hadde gjennomført jobbet for Utrop, og hans bakgrunn. At han er opprinnelig fra Iran var visstnok problematisk. 

Enkelte mente også at alt var såre vel ved de norske moskeene og at det dermed ikke er behov for innsyn og oppfølging av rapporten. Det hele toppet seg da en talsperson sammenlignet en sekulær organisasjon med IS. Tenk litt over det. En sekulær organisasjon i Norge er sammenlignbart med IS. Den islamske stat som forfølger og dreper minoriteter, selger kvinner på torget og terroriserer verden, kan sammenlignes med en sekulær organisasjon i Norge. 

Det virker som man har to forskjellige standarder for hva som anses akseptabel kritikk av islam og kristendom. Dette er nokså underlig da alle i utgangspunktet krev likebehandling, men tydeligvis ikke når det gjelder kritikk av religion og tro. Hvordan hadde kristendommen sett ut om vi ikke hadde kritisert kirken, prestene og innholdet i bibelen? Hadde vi hatt en opplysningstid?

Gjennom den tiden jeg har oppholdt meg i muslimske land har jeg opplevd mer refleksjon rundt og kritikk av egen religion og egen kultur enn det jeg ser blant enkelte minoritetsmiljøer her hjemme. Rent historisk har også innbyggerne i muslimske land vært mer kritiske til islam enn det vi opplever idag.

I 1925, to år etter dannelsen av det muslimske brorskap, utga en teolog, religiøs dommer og fakultetsmedlem ved det prestisjeetunge Al-Azhar universitetet i Kairo en bok med forsvarstale for sekulære verdiene. Forfatteren som het Ali Abdel Raziq, hevdet at sekulære grunnverdier skal beskytte et samfunn, han fortsatte med å si at adskillelse av islam og stat skal beskytte disse verdiene. Dette skal gjøres slik at islam ikke kan misbrukes som et politisk virkemiddel. Den gangen og fortsatt i dag er dette svært så kontroversielt. 

Dette demonstrerer nytenkingen som fantes på den tiden, men i Norge i 2016 er det kontroversielt å si at man skal ha bedre kontroll på koranskoler og moskeer som sprer propaganda for andre stater. Enkelte har gått langt i å antyde at rapportforfatteren har uærlige hensikter. Hadde jo tatt seg ut om noen skulle ha kritisert uheldige praksiser ved norske moskeer, som støtte av terrorisme og andre uheldige forhold.  

Hadde vi akseptert at andre nasjoner hadde spredt propaganda ved våre kirker og menighetshus? Hvordan reagerer vi når vi avdekker uakseptable forhold ved våre kirker og hos våre pastorer? Hvordan reagerer menighetene og kirkene når det rettes kritikk mot dem?

Det er sjeldent jeg har hørt at folk brunbeises, eller tillegges alternative motiver når de avdekker kritikkverdige forhold med kirker eller menigheter.   

Det er litt underlig at de samme reglene ikke skal gjelde for muslimske trossamfunn eller islam. Altså at man ikke kan sette et kritisk søkelys på islam, som religion, og muslimske trossamfunn uten å bli tillagt underlige motiver eller brunbeises. Det er kanskje på høy tid at vi som muslimer viser litt av den samme toleransen overfor omverdenen som vi krever av den, og ikke minst utviser en evne til å tenke kritisk rundt egen religion og kultur.  

Vi må ha bedre kontroll med moskeene

Moskeforsker Masoud Ebrahimnejad har på oppdrag fra Utrop sett nærmere på de norske moskeene og deres aktiviteter, og komme med følgende kommentar i VG, "Barn i sin mest sårbare alder møter opp og får undervisning i moskeene. Mange fra de er seks år gamle. Det er snakk om indoktrinering av barn uten noe offentlig tilsyn av hva barna lærer der." 

En av hovedutfordringene med islamske trossamfunn i Vesten generelt er at de sponses i stort monn av land som Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Utenlandske sponsorer er i og for seg ikke problematisk, men disse landene begrenser seg ikke til å finansiere islamske trossamfunn, men de driver også med politisk og religiøs indoktrinering.

Tidligere i sommer uttalte  William McCants,en forsker ved Brookings Institution at "Saudi Arabia fremmer en giftig form for Islam som drar en skarp linje mellom en liten andel troende (muslimer) og alle andre, muslimer og ikke-muslimer." Dersom denne typen ideologi spres ved moskeer i Norge er dette meget urovekkende.


 

I oktober 2016 uttalte talskvinnen for den tyske innenriksetterretningstjenesten (Bfv) at moskeene i Tyskland er sentrale for radikaliseringen av islamister. Av 624 salfister som reiste til Syria hadde 268 deltatt i aktiviteter ved moskeene og blitt radikalisert der.

I Storbritannia så man noe av de samme tendensene med imamene som jobbet ved fengslene. I en artikkel i The Times fra april sies det at imamene bidro til radikaliseringen ved fengslene. 

I Åsne Seirstads siste bok, "To søstre", får vi også et lite innblikk i hvordan Tawfiq-moskeen og Islam Net bidro til jentenes radikalisering før de reiste til Syria og sluttet seg til IS. 

Med det vi vet fra andre land og noen av historiene fra Norge er at det er viktig at aktiviteten ved de norske moskeene og koranskolene kartlegges. Spesielt når det handler om barna er det viktig med åpenhet.

Barna er samfunnets fremtid, dermed er det viktig å ha oversikt over hvordan de blir behandlet og hvilke verdier som overføres til barna. Lærer de om likestilling, valgfrihet og om toleranse for andre, eller ledes de inn i en religiøs tilnærming som forsterker utenforskapen og bidrar til segregering. 

Vi trenger bedre kontroll med og oppfølging av moskeene og koranskolene. Det er våre barn og vår fremtid det handler om. 

Politikk med andre midler

I går, den 26. oktober, skrev en anonym Afghanistan-veteran et innlegg i Nettavisen om sine tanker rundt det at stridsdyktige afghanske menn flykter til Norge, mens norske soldater kjemper i «deres krig» sammen med afghanske regjeringsstyrker i hjemlandet. Innlegget reiser noen interessante dilemmaer, men som veteran selv har jeg også noen motforestillinger.  

Alle som har deltatt i internasjonale militære operasjoner vet at det er forbundet med betydelig kostnader og risiko. Det bør være av de tyngste og vanskeligste politiske beslutninger å sende norske soldater ut i militære oppdrag i utlandet. Noen ganger er det likevel nødvendig for å ivareta landets interesser.


 

VI bor i en del av verden hvor vi har vært skånet fra krigshandlinger på egen jord, men for å sikrer denne freden så har vi sett oss nødt til å delta i internasjonale militære operasjoner, både i regi av FN og NATO.

Karl von Clausewitz spissformulerte krigens begrunnelse med at krig er en forlengelse av politikk, med andre midler. Det er nettopp det som kan sies å være begrunnelsen for Norges deltakelse i blant annet krigen i Afghanistan, Irak, Syria og bombingen av Libya. For ikke å snakke om de utallige FN-oppdragene vi har deltatt i og fortsatt deltar i.

Forsvarets skarpe ende bruker mye av sin tid på å trene til operasjoner. Krig krever ekspertise og soldatenes enkeltmannsferdigheter kan være avgjørende for oppdragets suksess, og for soldatens liv eller død. Det kreves en annen form for ekspertise å ta gode politiske beslutninger fra varme kontorlokaler i Oslo, men den er ikke mindre viktig. Denne ekspertisen vil til tider innebære en nøyaktighet som ikke oppnås gjennom en mastergrad i konfliktstudier eller lignende. Man må faktisk kjenne til de lokale forhold, forstå hvordan verden på den andre siden er skrudd sammen og hva som kan forventes. Våre etterretningstjenester er et verktøy som skal bidra til å skape et best mulig beslutningsgrunnlag.

Virkeligheten er imidlertid slik at man må fatte beslutning er på det grunnlaget man har, og dermed blir ingen beslutning bedre enn den informasjonen man har tilgjengelig. Det er heller ingen opsjon på å vente på å få et perfekte situasjonsbilde før man griper inn. Derfor er bruk av militær makt alltid forbundet med stor risiko og uforutsigbarhet. Det er også derfor militært personell i stor grad er selektert og trent for å kunne håndtere denne usikkerheten, og risikoen forbundet med det.

Jeg har selv tjenestegjort i det norske Forsvaret i en del år og deltatt i flere internasjonale militære operasjoner. Jeg har også til tider vært uenig i beslutningene som har blitt fattet. Sjeldent på grunn av risikoen som har vært forbundet med oppdraget, oftest på grunn av målet man ønsker å oppnå. Jeg har dog alltid vært klar på en ting, man har valgt å begi seg ut på denne reisen av egen vilje. Gjennom søknadsrunder, opptak og seleksjonen har man sagt seg villig til å påta seg en oppgave. En oppgave som er risikofylt og til tider medfører at man er uenig i beslutningene som fattes, og i ytterste konsekvens kan medføre død både for en selv og for andre, men man har selv valgt dette. Man har selv sagt seg villig til å gjøre dette.

Jeg sier ikke at man ikke skal reflektere over de valgene man har tatt som soldat, og hvorvidt det er greit at stridsdyktige menn rømmer landet, mens vi kjemper krigen for dem. Men gjennom å kjempe den krigen for andre et annet sted, bidrar vi også til å unngå å måtte kjempe den samme krigen i vår egen bakgård. Det er i vår interesse.

Fatumo er en egoist

For noen dager siden skrev forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden et innlegg om integrering. I dette innlegget forteller hun om en person som hun velger å kalle "Fatumo". Fatumo hun tar og tar, men vil ikke bli en del av det norske samfunnet. Hun er mest opptatt av å være muslim og hun ser helst at alle andre rundt henne også blir som henne. Hun nekter å jobbe, og hun begrunner dette med at hun er muslim og kan ikke jobbe med menn, svinekjøtt og alkohol. Men hun er glad i pengen hun mottar fra NAV.  

Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Fatumo er et menneske som setter seg selv høyere enn samfunnet, en god gammeldags egoist om jeg skal si det rett ut. Hun uthuler samfunnet, bryter ned samfunnskontrakten og bidrar til radikalisering.

Eksemplet Fatumo er ikke unikt, men hun representere heller ikke majoriteten blant innvandrerne. Det som er problemet med individer som Fatumo er at de ødelegger for mange flere enn det de selv er klar over. 

Denne "kvinnen" bidrar til å forsterke et bilde av minoritetene, og spesielt somaliere, som en gruppe som  misbruker velferdsgodene. Noe som dessverre også underbygges av SSBs tallmateriale.

Statistisk sentralbyrås tall fra 2013 viser at somalierne er den gruppen med desidert lavest sysselsetting. Kun 25 prosent av kvinner og rundt 45 prosent av menn er i jobb. For hele innvandrerbefolkningen, inkludert de fra EU, ligger tallet rundt 65 prosent for kvinner og litt over 70 prosent for menn.

En annen SSB rapport viser at 74 prosent av alle barn fra somaliske familier tilhører lavinntektsfamilier, tallet for irakere er 56 prosent, mens tallet for andre barn ligger rundt 5 prosent. Videre ser man at somaliske familier tjener 2/3 av det norske familier tjener, og for å understreke situasjon kan jeg presisere at en gjennomsnittlig "norsk" familie en inntekt etter skatt på ca 350 000 kroner. I tillegg viser statistikken at familier fra Midtøsten og Afrika mottar størstedelen av sin inntekt fra stønader.

SSBs rapport er heller ikke lystig lesing når det kommer til utdanning og frafall i den videregående skolen.

Under årets radikaliseringskonferanse på Litteraturhuset forklarte Thomas Hegghammer tre av mekanismene bak radikalisering. Ett av disse var økonomisk marginalisering. Altså er det lettere å bli radikalisert dersom man er innvandrer og kommer fra dårligere økonomiske kår.

De to andre faktorene er den sosiale nærheten til ekstremistnettverk og identitetsproblemer. Det sistnevnte vil nok i sterk grad påvirkes av økonomiske kår og frafall på skolen. Noe som igjen vil gjøre den sosiale avstanden til ekstremistnettverk om mulig enda kortere.

Setter man SSBs tall i sammenheng med Hegghammers identifiserte mekanismer for radikalisering blir det fort veldig bekymringsverdig for flere enn Fatumo. Hennes egoistiske valg vil ikke bare skade oss økonomisk, men vil i ytterste konsekvens påvirke vår sikkerhet. At hun pga en eller annen religiøs overbevisning vil påvirke vårt fellesskap på denne måten kan vi ikke stilletiende akseptere.

Foto: Khalil Ashawi/Reuters

Dessverre er det slik at endel av våre velmenende stønader som skaper denne situasjon hvor Fatumo kan sitte hjemme. Ett av disse av stønaden kontantstøtten, denne burde fjernes eller kraftig omorganiseres. Drammen kommune har innført kjernetid i barnehager og SFO. Denne løsning bør gjennomføres nasjonalt. Et annet tiltak er å redusere ytelsene til dem som ikke vil jobbe på grunn av kulturelle eller religiøse overbevisninger.

Enkelte vil mene at disse tiltakene vil ramme barna. Det kan nesten virke som de som påstår dette ikke har tiltro til at alle foreldre vil gjøre det de kan for å skape et best mulig liv for sine barn. Dette må da gjelde Fatumo også. En omlegging av støtteordninger vil nok være et effektivt tiltak for å motivere de fleste til å jobbe og bidra til samfunnet.

Vi bor i et privilegert samfunn. De fleste har det godt, samfunnet er fritt og vi har rikelig med støtteordninger, men skal vi opprettholde dette må vi være villig til å motarbeide individer som Fatumo. Dersom vi ikke gjøre det vil nok hennes valg i dag påvirke vår økonomiske situasjon  og i morgen vår sikkerhet.

Et spørsmål om tillit

Illustrasjonsfoto fra sommerskole på Bjølsen skole. Foto:Terje Bendiksby / SCANPIX

At barn fra minoritetsfamilier ikke deltar på leirskoler og skoleturer med overnatting handler lite om økonomi, men er i stor grad et tegn på manglende tillit til individene og samfunnet. 

Når de fleste av oss lar våre barn delta i skoleaktiviteter som svømming og skoleturer utviser vi en enorm tillit til lærerne, skoleverket og det øvrige samfunnet. Det samme gjelder nå vi betaler skatten vår og ikke minst står der og venter på toget som sjeldent kommer presist. Dette er noe vi har lært, fordi vi har vokst opp og bodd i trygge omgivelser hvor denne tilliten har vært helt nødvendig for at samfunnet skal fungere.

Å ha tillit til samfunnet man bor i er ikke noe som skjer ved et trylleslag. Tillit bygges og grunnmuren er en tiltro til menneskene rundt oss. En tro på at vi kan stole på dem, og at de ikke vil oss vondt.Tilliten gjelder ikke bare i relasjonen mellom enkeltmennesker, men strekker seg også til å gjelde systemene som får samfunnet til å fungere. I et fritt og demokratisk samfunn er vi rett og slett avhengig av denne tilliten for at hjulene skal gå rundt uten for mye støy og friksjon.

I dagens samfunn står vi ovenfor flere faktorer som setter vår samfunnstillit på prøve. Vi kan se konjunkturer av mistillit ved lavere valgdeltagelse og en større forakt for politikere og byråkrater. Denne manglende tilliten kan kanskje også komme til syne i hvordan enkelte minoritetsgrupper forholder seg til samfunnet. Selv om det flerkulturelle tilsynelatende bringer med seg mye positivt, setter det også et større krav til at vi har fokus på tillit.

For det er tilliten som holder oss sammen, og skaper en "vi" følelse. I innlegget «Nekter barn å dra på leirskole» skriver Gunnar Stavrum om enkelte minoritetsgrupper som ikke lar barna, og da spesielt jentene, dra på skoleturer, delta på idrettsarrangementer og lignende. Dette kan forstås som et tegn på manglende tillit til det norske. Det er denne mistilliten som også fører til at enkelte føler et behov for å dekke til jentebarn med hijab, holde ved tradisjoner som arrangerte ekteskap og sende barn tilbake til hjemlandet på en «kulturell» ferie.

Vi har så lett for å fokusere på at religion har skylden i at minoriteter ikke deltar i samfunnet, men kan det kanskje heller sees som et tegn på en fundamental mistillit til det norske og det vestlige. En mistillit som til tider indirekte mates og understøttes av religiøse trossamfunn, og kapitaliseres på av ytterliggående grupper. 

Noe av denne mistilliten blir omtalt i en mastergradsoppgave fra 2008, "Politisk integrasjon blant minoriteter" som er skrevet ved Universitet i Oslo. Her fremkom det at kun 52  prosent av tyrkerne og 62 prosent av pakistanerne og bosnierne mener at nordmenn er til å stole på. Samme oppgave viser også at de samme minoritetsgruppene har generelt lavere tillit til individer med samme etniske bakgrunn.

Dersom man setter denne manglende tilliten til medmennesker i sammenheng så forstår man muligens litt mer av det som skjer i enkelte minoritetsmiljøer.

Denne mistilliten til samfunnet rammer som oftest jenter. Forklaringen er ganske enkelt at jenter anses som det «svakere» kjønn og må dermed skjermes fra de man ikke kan stole på. Tidligere har enkelte tatt til orde for at muslimske jenter i mindre grad er utsatt for seksuelle overgrep, og begrunnet sine uttalelser med hijabbruk og forbudet mot samvær med fremmede menn. Dette er om ikke annet luftige tanker uten så veldig mye substans. Selv om disse uttalelsene er meningsløst tomme, så beskriver de tankesette til de foreldrene som nekter barn deltakelse i skoleaktiviteter.

Altså prøver foreldrene å redusere risikoen for at jentebarnets ære, og dernest familiens ære, krenkes ved å nekte barnet deltakelse på skoleaktiviteter. 

Dette tankesettet og disse problemene kommer heller ikke til å bli mindre i de kommende årene. Dessverre er det slik at alt for mange av dem som søker tilflukt i Norge i dag kommer fra såkalte failed nations. Nasjoner hvor man til nød stoler på folk fra samme slekt, og i mye mindre grad stoler på «staten». Dette skaper neppe et godt utgangspunkt for å stole på skoleverket og lærerne.

Det som kan være kjernen i denne problemstillingen er samfunnets evne til å bidra til å minske denne mistilliten. Dette er en krevende oppgave og det kan ta lang tid, men vi er helt avhengig av å få det til dersom vi ønsker å lykkes med integreringen..

Løsningen krever at minoritetsforeldre begynner å stole på medelevene, lærerne, skoleverket og samfunnet. Det krever også at skolene følger opp disse tilfellene hvor denne mistilliten er synlig. Dette kan nesten ses på som den mistilliten vaksinemotstandere utviser overfor storsamfunnet, og må motarbeides med de samme midlene. 

 Denne tidskrevende prosessen starter ved at man tør å utvise tillit og la barna delta på aktiviteter som overnattingsturer. 

Meningsløs streik

OSLO 20161011.Lokførere i NSB står streikevakt på Oslo S mandag. Det er streik blant medlemmer i Norsk Lokomotivmannsforbund noe som i hovedsak medfører at mange lokaltog på Østlandet er innstilt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Det er streik blant medlemmer i Norsk Lokomotivmannsforbund noe som i hovedsak medfører at mange lokaltog på Østlandet er innstilt. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

I disse dager streiker NSBs lokførere. Tilsynelatende streiker de for at sikkerheten på den norske jernbanen ikke skal bli dårligere. Videre påstås det at man ønsker en nasjonal utdanningstandard.

Lokomotivførerne i NSB har streiket i mer enn to uker. Deres krav kan ved første øyekast fremstå valide. Hvem kan krangle på at Norge skal ha en nasjonal utdanning for dem som skal kjøre tog på det nasjonale jernbanenettet.

Det er nettopp det Norsk Lokomotivmannsforbund har fremmet som hovedgrunnen for streiken. Man kan si at de har gått ganske hardt ut og påstått at kravet er å beholde utdanningsnivået til lokførere i Norge. Om ikke annet er dette misvisende, for dette utdanningsnivået fastsettes av Statens Jernbanetilsyn.

All utdanning av lokomotivførere, som gjennomføres ved Norsk Jernbaneskole eller andre godkjente utdanningsinstitusjoner i andre land, føres tilsyn med av Statens Jernbanetilsyn. Det føres også tilsyn med alle jernbanevirksomheter som kjører tog på den norske jernbanen, og infrastruktureier, Jernbaneverket.

I tillegg til dette gjennomføres det et eget utvelgelsesprogram for lokomotivførere i Norge. Alt dette tatt i betraktning, kan man ganske trygt påstå at ikke hvem som helst kan ta på seg en uniform og tøffe avgårde med nærmeste lokomotiv.

Fagforeningen vet at dersom de nevner ordet «sikkerhet» så hopper NSB, Jernbaneverket og Jernbanetilsynet, men i dette tilfellet har ingen latt seg lure. Til og med de mest sikkerhetsbevisste individene i disse etatene har ikke latt seg overtale av fagforeningenes noe tynne argumentasjon.

Det som ikke skal forsømmes i denne sammenheng er fagforeningenes motstand mot jernbanereformen. Store deler av fjoråret ble brukt til å sverte reformen. Politiske streiker ble gjennomført og flyveblader utdelt.  Ja til og med fingre og mindre flatterende beskrivelser ble servert til statsråder og statssekretærer. Dette ga liten effekt, så det kan se ut som fagforeningen nå må prøve med tyngre skyts, og i jernbaneverdenen er sikkerhet å anse som atomvåpen.

Les også: Lokførerstreiken trappes opp neste uke

Dermed kan det se ut som dommedagsklokken i fagforeningslokalene er innstilt til ett minutt før tolv, og verden ikke står til neste dag dersom arbeidsgiver ikke gir etter for disse meningsløse særkravene.

Det fagforeningen også vet er at jernbanereformen vil ha liten innvirkning på sikkerheten på den norske jernbanen. Systemet er alt for lite tilfeldig sammenskrudd for at dette skal være tilfelle. Men privatisering vil på lang sikt bidra til at tilbudet til kundene kan bli bedre, men det vil selvfølgelig påvirke NSBs hegemoni. Dette vil også påvirke fagforeningenes posisjon innen norsk jernbane.

Fremtiden for dagens lokomotivfører blir ikke lysere dersom man tar i betraktning all den nye teknologien som utrulles. Vi har jo allerede førerløse biler og busser, og det vil ikke ta lang tid før også togene blir førerløst. Dermed kan man spørre seg hva som er hensikten med å kreve ytterligere meningsløse kompetansekrav til et fullgodt system som om ikke alt for lenge blir erstattet av maskiner. 

Så nesten gang du står der og venter på toget som er innstilt på grunn av streiken kan du tenke at det skyldes at noen er misfornøyd fordi de mister makt og posisjon. For sikkerheten din som passasjer er godt ivaretatt av jernbanesystemet.

hits