Oppdragelses-reiser

Mens svensker reiser på selskapsreiser, velger enkelte minoriteter i Norge å sende barna på oppdragelsesreiser til Somalia og Pakistan. Dette er en handling som bidrar til å sabotere integreringsprosessen, og ødelegge livet til de barna som sendes avgårde for å få en moralsk korrekt oppdragelse. 

I lang tid har det pågått en praksis der foreldre sender sine barn på koranskole til land som Pakistan og Somalia. Noe av hensikten med dette har vært å avnorske "barna", få litt god gammeldags disiplin i dem og ikke minste se til at foreldrenes kultur ikke glemmes eller forsømmes.

Dette er som sagt ingen ny praksis, allerede tidlig på 2000-tallet fremkom det saker om denne typen "reiser" til hjemlandet. Det var få som snakket om det, men i en sak i DN i januar 2004 fremkom det at blant annet Minhaj Ul Quran Moskeene i Skandinavia fasiliteter denne typen reiser til Pakistan. 

Koranskolene i Pakistan ble opprettet i stort monn tildeling på 80-tallet, mye ble sponset via tvunget almisse-innsamling, og skolene var i stor grad innen den islamske Deobandi-retningen. Blant annet afghanske og pakistanske Taliban sverget til denne retningen innen islam. Altså er det ikke mye av denne ideologien som forenlig med de verdier og idealer vi verdsetter her i Norge. 

Praksisen med å sende barn til koranskoler er ikke begrenset til en gitt gruppe, også enkelte grupper Blant somaliere har sendt barn til koranskoler i Somalia. 

Koranskoler i Somalia anses som en slags utdanningsinstitusjon som skal bidra til moralske instruksjoner for barn mellom 5-14. Disse skolene nyter stor tillit blant lokalbefolkningen, nettopp fordi de kan ivareta den moralske oppdragelsen som somaliske foreldre mener deres barn trenger. I diverse forum på nett stipuleres kostnadene for slike reiser mellom 50-100 dollar i måneden.  

Det er også viktig å forstå at for enkelte minoriteter i Norge er anseelse blant deres egne, og ikke minst de som bor i "gamle-landet", fortsatt viktigere enn anseelse og aksept fra storsamfunnet i Norge. 

Regjeringen og myndighetene har i flere omganger forsøkt å ta tak i disse utfordringene. Man har blant annet strammet inn muligheten til å ta barna ut av skolen i lengre tid og utenom ferier. Dette er gode tiltak som gir noe effekt. Men så gjenstår spørsmålet om det er mer som kan gjøres.

Det er her et liberalt samfunn som Norge møter på utfordringer. Hvor store inngrep i foreldrenes oppdragelsesrett skal man gjennomføre før det blir for mye og rammer uproporsjonalt? Man kan muligens se på reduksjon eller frafall av barnetrygd og andre stønader som er rettet mot barn dersom barnet er borte fra skolen. Men et slikt tiltak vil neppe gi effekt for dem som sendes på "oppdragelsereiser" I sommerferien. 

En godt tiltak er å ta tak i de norske institusjonene som fasiliteter slike "oppdragelsesreiser". Det er både logistikk, og kostnader forbundet med slike reiser, og noen i Norge/ Europa bistår familiene med å sende barna til disse koranskolene.  

Jeg må også legge til at det er trist å observere at våre skattepenger muligens går til trossamfunn og organisasjoner som bidrar til å sabotere samholdet i Norge, og skaper grobunn for massive fremtidige problemer gjennom å fasiliteter denne typen praksis. 

Uansett hva vi velger å gjøre bør vi først og fremst ivareta barna som rammes, gjennom mest mulig skånsomme tiltak. Dette er en krevende balansegang, men det må til for å sikre fremtiden. 

PS. koranskoler i Somalia og Pakistan er lite sammenlignbare med bibelskoler på Sørlandet.

Jeg ber dere om å holde det ryddig i kommentarfeltet. På forhånd takk.

Regnskaps-problemer

Regnskap har skapt massive hodebry for mange mennesker. Spesielt mangelen på regnskap. De fleste kommer i klammeri med kemneren, eller skattefuten om man vil, enkelte kommer i bråk med arbeidsgiver fordi de har underslått penger. Det er derimot sjelden vare at folk som fremlegger riktig regnskap, kommer i trøbbel med sjefen. Men det er nettopp det som har skjedd med forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

Holmøy er mannen bak innvandrings-regnskapene. Disse regnskapene viste en heller skremmende utsikt. Innvandring kostet ikke en pose potetgull som enkelte proklamerte i 2015. Utregningen viser at fra 2025 vil innvandringen til Norge vil koste men 10.000 kroner mer i skatt pr person. Altså innvandringen koster penger, og den koster mye penger. 

Det er selvfølgelig ikke slik all innvandring koster like mye. Realiteten er at innvandring fra den tredje verden vil koste betydelig mer enn innvandring fra andre europeiske land. Dette skyldes flere faktorer. 

Norge er en høykompetanse-nasjon, Man må ha relevant kompetanse for å få jobb, dessverre er det slik at mange som ankommer Norge fra den tredje verden ikke innehar denne kompetansen som trengs og må ta utdanning i voksen alder for å få denne kompetansen. Dette er kostnadsdrivende. 

I tillegg er arbeidsledigheten høyere blant innvandrerne. Dette gjelder også dem som har bodd i Norge i over syv år. Selvfølgelig medfører også dette kostnader. 

Forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB)

Dersom noen lar seg overraske over denne informasjonen burde de reorientere seg. Det er ikke et spørsmål om innvandring koster, fordi det gjør det, men det er et spørsmål om vi skal være ærlige om det eller ei.

Her er det tydeligvis ett skille. Nåværende SSB-direktør, Christine Meyer, uttrykte tidligere i år at hun var i tvil om hun ville ha sagt ja til innvandrings-regnskapet. Hun har sågar kalt det «et sårt punkt». Meyer lurte også på om vi ønsket regnskap på andre grupper i samfunnet. Dette er et betimelig, men lite relevant spørsmål i denne sammenheng.

Den manglende relevansen skyldes flere forhold. Innvandring kan reguleres og kontrolleres. Innvandring til en velferdsstat som Norge. Om noe er innvandring en av de temaene er mest omstridt blant politikerne i Norge. Enkelte vil ha en strenger innvandringspolitikk, mens andre er for så å si åpne grenser. 

De som ønsker en liberal innvandringspolitikk mener at innvandring på lang sikt er lønnsomt. De mener også at Norge trenger innvandring for å opprettholde den velferden vi har idag. 

De som er for en restriktiv innvandringspolitikk er av en annen oppfatning, og mener at innvandring koster og vil over tid bidra til å uthule velferdssamfunnet. 

Det er pga de pågående politiske diskusjonene at innvadringsregnskapene er viktige. De skal brukes til å gi politikerne nødvendig innsikt slik at de kan fatte opplyste beslutninger. Det er uavhengig av om man er for en liberal eller restriktiv innvandringspolitikk. 

Det er også en fordel at profesjonelle og uavhengig aktører kommer med innvadringsregnskapet enn at hvermannsen sitter i sine hus og hytter og sammenligner kostnadene forbundet med innvandring med potetgullposen og bamsemums. 

Hvorvidt avskilting av Holmøy og statistikkavdelingen i SSB skyldes ene og alene innvandringsregnskapet er vanskelig å vite. Men en ting kan man være sikker på, det er lite klokt å ikke ha fakta og data om innvandring, og ikke minst regnskap som viser hva innvandring koster idag og hva det kommer til å koste oss i fremtiden. En ting er sikkert og visst: Det blir ikke gratis. 

Skammelig tåkelegging

Etter å ha sett Debatten  på NRK 19. oktober 2017 har jeg fått et inntrykk av at sosial kontroll og æreskultur handler om barneoppdragelse. At det å fortelle ungene hvor mye sjokolade de skal spise eller at de må gjøre lekser er sosial kontroll. Dette er en selektiv tilnærming til problemstillingen. 

Det kan fremstå som det  er vanskelig å forstå fenomenet sosial kontroll. Det blir spesielt fremtredende når man hører talspersoner for den muslimske befolkningen bagatellisere sosial kontroll og æreskultur som et ungdomsopprør, og sammenligne det med barneoppdragelse. 

La oss få på det rene at den sosiale kontrollen vi her snakker om ikke handler om oppdragelse, dannelse eller sosialisering i den forstand vi ønsker i Norge. Det handler om å begrense og redusere enkeltindividets handlingsfrihet i en grad som vanskelig lar seg forene med god og aktiv deltagelse i det norske samfunn eller er i tråd med norske verdier. 

Det er viktig å presisere at sosial kontroll og æreskultur ikke er et sær-islamsk fenomen. Dette fenomenet er utbredte i store deler av Midtøsten, uavhengig av religion. Det er også utbredte i Sentral-Asia og det asiatiske subkontinentet, Pakistan, India, Bangladesh og tilstøtende land i dette området. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at fenomenet slik vi kjenner det i Norge i dag, i hovedsak er knyttet til minoriteter med bakgrunn fra den muslimske verden.

Det er flere som forsøker å unngå denne noe krevende sannheten. Det er tydelig at det er enklere å snakke om "ungdomsopprør", eksotifisering, oppdragelse og majoritetsbefolkningens syns på muslimske kvinner. Slik Både Bushra Ishaq og Lena Larsen argumenterte på NRK 19. oktober.

Selv om sosial kontroll og ære eksisterer i de fleste samfunn, kommer den til syne på forskjellige måter. Dette skyldes i stor grad behovet for å ivareta æren.

I vestlige samfunn, hvor vi i stor grad lever og bedømmes som individer og våre liv i liten grad er belemret med familiens forhistorie, har vi lite behov for å forsvare familiens navn, rykte og "ære". 

I kollektivistiske samfunn hvor man i stor grad dømmes ut i fra familiens gode navn og rykte, er man i større grad avhengig av å forsvare familien mot skam, og brudd på denne berømte æreskodeksen. Det som er verre enn selve bruddet er at handlingen går ustraffet. Derfor ser vi fra tid til annen æresrelaterte handlinger, og i ytterste konsekvens æresvold og æresdrap. 

Enkelte vil også ha det til at dette handler om kjønn, og at muslimske kvinner er undertrykt og må reddes. Også her har vi en vei å gå i å forstå fenomenet. Dette handler ikke kun om kjønn, men det er i større grad knyttet til kulturen, og oppfattelsen av kjønnsroller. 

I en undersøkelsen fra 2017 gjennomført i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika fremkommer det at 61,1 prosent av kvinnene og 69,4 prosent av mennene forventer at menn skal «vokte over» eller være en slags verge for kvinnelige familiemedlemmer.

Et annet interessant punkt i samme undersøkelse er at gutter og menn anses for å være ansvarlige for de kvinnelige familiemedlemmenes oppførsel. 64,3 prosent av menn og 56,5 prosent av kvinnene mener dette.

Selv om det her fremkommer ganske så klart at det er menn som blir ansvarliggjort for å ivareta familiens "ære", viser undersøkelsen at kvinnene er enig i denne fremstillingen. Det stilles også forventninger til at menn og gutter skal håndheve denne ukulturen.  

Det er på mange måter guttenes eller mennenes rolle å ivareta slektens gode navn og rykte. Det er her problemet oppstår, og det her vi faller av når vi reduserer debatten til opprør, barneoppdragelse eller kvinneundertrykkelse. 

Det handler om en ukultur som starter i det små. Det handler om den kollektivistisk dynamikk som opprettholder mønstre som gjør enkeltindivider ufrie og i ytterste konsekvens kan koste dem livet når slekten må gjenopprette æren. Det er derfor utrolig viktig å ikke bagatellisere og fragmentere debatten, slik at det hele reduseres til opprør fra enkelt individer eller fra noen få undertrykte kvinner. Det er viktig at man snakker om reell sosial kontroll og æreskultur. Dersom man ikke gjør dette mister debatten troverdighet.

Vi må også ta innover oss at gutter og menn også er utsatt for sosial kontroll.  

Det handler om å endre en tankegang i en minoritetsgruppe, og jeg applauderer de unge jentene og guttene som tør å stå frem og fortelle om sine erfaringer. Det er den eneste måten vi kan få riktig fokus på komplekse utfordringer. 

Ufred i vår tid

TO GO WITH STORY BY FARHAD POULADI(FILES) A handout picture released by the official website of Iran's presidency office on April 8, 2008 shows Iranian President Mahmoud Ahmadinejad visiting the Natanz uranium enrichment facilities some 300 kms south of the capital Tehran. Iran will within months begin mass production of second generation centrifuges capable of enriching uranium three times faster than existing machines, atomic chief Ali Akbar Salehi said. AFP PHOTO/HO == RESTRICTED EDITORIAL USE ==
Mahmoud Ahmadinejad besøkte Natanz i 2010. Foto: AFP

Neville Chamberlain er kjent for forhandlingene med Nazi-Tyskland i 1938. Forhandlinger som han var sikker på ville sikre fred. Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».

Vi er muligens i en lignende situasjon med regimet i Iran. Flere nasjoner har fremforhandlet den nå nokså berømte atom-avtalen med Iran, noe som har «sikret» et Iran uten atomvåpen. Men disse forhandlingene har et bakteppe som ikke bør forsømmes. 

Irans ambisjoner om å bli en atommakt er ikke nye. Landets atomprogram ble startet opp under Pahlavi på 50-tallet, men programmet skjøt ikke fart før 70-tallet. Etter revolusjonen i 1979 lå programmet nede for telling, det var ikke før slutten av 80-tallet at det iranske atomprogrammet ble gjenopptatt av den islamske republikken. Imidlertid hadde ambisjonene endret seg drastisk. Det var ikke lenger et fredelig energiprogram slik den så ut til å være under sjahen, men heller et våpenprogram som skulle sikre den islamske republikken atomvåpen. 

REMOVING BYLINERESTRICTED TO EDITORIAL USE - MANDATORY CREDIT
Irans atomanlegg i Natanz. Foto: AFP

«Far» bak det pakistanske atomprogrammet Abdul Qadeer Khan var den som solgte teknologi og kunnskap til prestestyret i Iran. Det skulle gå flere år før det internasjonale samfunnet fant ut om Irans atomvåpenprogram. 

I 2005 nektet det iranske regimet for at de hadde ambisjoner om atomvåpen, men dette stemte selvfølgelig ikke. Det skulle gå flere år med forhandlinger før USA og deres allierte i regionen så seg lei og gikk til aksjon. Gjennom et velorganisert og godt koordinert datavirusangrep klarte de å ødelegge over 30 prosent av sentrifugene ved Parchin, hovedsete for regimets atomprogram. Dette angrepet var en stor bragd, Irans evne til å anrike uran ble kraftig redusert, samtidig som ingen liv gikk tapt. Det tok også lang til før teknikerne fant ut hvordan dette kunne gå seg til. 

Videre ble Iran utsatt for massive sanksjoner. Både målrettet mot atomprogrammet og generelle økonomiske sanksjoner mot landet. Dette kombinert med datavirusangrepet mot Parchin tvang regimet til å sette seg ved forhandlingsbordet. 

Dermed kan man med stor sikkerhet si at Iran ikke gikk til forhandlinger av egen fri vilje. Ei heller har de vært så veldig medgjørlige underveis. 

Det er også andre og svært problematiske aspekter om Iran skulle få fredsprisen. Iran er Midtøsten største eksportør av konflikt og vold. Landet er dypt involvert i Syria, Yemen, Irak og Afghanistan. Prestestyret sponser voldelige militser, terrororganisasjoner og har tidligere vært et nødhavn for Al Qaida medlemmer på flukt fra krigen i Afghanistan. Bland annet Abu Musab Al Zarqawi, den tidligere og meget brutale lederen for Al Qaida i Irak, oppholdet seg i Iran i en periode etter 2001. 

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif (R) and EUs utenrikssjef Federica Mogherini. Foto: Joe Klamar/AFP

Iran har også utviklet langdistanseraketter, og truer Israel med utslettelse nokså jevnlig. Det går ikke mange uker mellom truslene mot Israel fra høyeste hold i den islamske republikken.

I tillegg til det overnevnte har Iran et svært problematisk menneskerettighets-rulleblad. Mangfoldige lærere, journalister, tegnere, forfattere og regimekritikere blir fengslet, torturert og drept av det iranske regimet. 

Det å belønne Iran for å ha satt seg ved forhandlingsbordet er lite klokt. Det vil være et signal til alle bøllene i verden om at det å bruke vold kombinert med fohandlinger er en god tilnærming. Dermed vil en slik pris kun oppmuntre regimer som Nord-Korea. 

Nobels fredspris er heller ikke utdeles for å terge andre statsledere. Dersom noen ønsker å tildele Iran fredsprisen for å terge Trump, så har man langt på vei misforstått hensikten med Fredsprisen. 

Dersom den islamske republikken skulle få fredsprisen vil det ikke sikre fred i vår tid, men det vil være den det islamske regimets største seieren noen gang. Til og med større enn selve revolusjonen. Denne tildelingen vil kun virke som en oppmuntring på et regimet som dreper, undertrykker sin egen befolkning og eksporterer terror. 

Et symboltungt plagg

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

I forbindelse med Kringkastingsrådets behandling av klagene de mottok for programmet «Faten tar valget» ble jeg bedt om å holde en innledning. Kringkastingsrådet mottok 5727 klager. Av disse er 5577 ble kategorisert systematisk. 19 av disse klagene kan anses som hatefulle ytringer. Debatten var intens, spesielt nå det gjaldt NRKs kommentarer til klagene før de hadde blitt behandlet av Kringkastingsrådet. 

La meg starte med noe helt grunnleggende: Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam og har en politisk symbolverdi. Men det betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten, og man kan ikke uten videre betrakte hijaben som «islamistenes uniform».

Ordrett oversatt betyr hijab, gardin, å gjemme, dekke til og isolere. Ordet brukes ikke om tildekking av kvinner i koranene eller i hadithene.

Det er mange årsaker til at hijaben skaper hodebry. En av disse årsaken er den manglende forståelsen vi har for symbolikken som ligger i plagget. Det er kanskje ikke så underlig at vi ikke har et levende forhold til dette plaggets religiøse, ideologiske og historiske betydning. Det samme kan man si om mennesker i andre deler av verden som ikke har et levende forhold til enkelte av våre, vestlige og europeiske, symboler og antrekk.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne håndfaste religiøse begrunnelser for bruken av dette plagget. Men det finnes argumentasjon for tildekking av kvinner. Dette handler i stor grad om at kvinner ikke skal friste menn. Eller bidra til seksuell distraksjon av menn. Eller som Wall Street Journal journalisten Asma Noami sa det; «Menn er altså så svake at de lar seg friste av noen hårstrå».

Disse faktorene skaper også et grunnlag for å si at de som ikke har kledd seg sømmelig på en måte kan skylde på seg selv dersom de opplever ubehageligheter.

Dersom man ser dette plaget i sammenheng med situasjonen i beduin-stammene på den arabiske halvøy ved islams spede start kan man nok påstå at tildekking av kvinnene var en slags beskyttende faktor. Heldigvis har vi kommet litt lenger enn som så i det 21. århundre. Vi har lover og regler som beskytter kvinnene, og et velfungerende rettssystem som bidrar til at alle kan behandles likt.

Det å påstå at hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hodet. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Kanskje ett historisk blikk kan fortelle oss litt mer om hijabens røtter.

Plagget vi omtaler som «hijaben» har blitt brukt i forskjellige former lenge før islam. blant beduin stammene på den arabiske halvøy, i gamle persia, og andre steder i denne regionen.  

I 1919 da egyptiske kvinner marsjerte i gatene for å kreve stemmerett på lik linje med menn, kastet de sine «hijaber». For datidens egyptere var hijaben et symbol på den osmanske kulturen. Altså ikke et religiøst plagg, eller antrekk.

Noen tiår senere kunne man se den egyptiske presidenten Naser og de egyptiske parlamentsmedlemmene le seg skakk av brorskapets krav om tildekking av kvinner. 

Hijaben fikk en ny oppsving med frigjøringskrigen i Maghrib, som et symbol på motstanden mot vestlig kultur. Dette ble videreført og skjøt virkelig fart etter den iranske revolusjonen, da hijaben aktivt, systematisk og ved tvang ble brukt som et symbol på den islamske republikken.

Den islamske republikken håndhevet påbudet med en voldsom iver og uttrykk som «ya rosari, ya tosari» «enten tildekking av hodet, eller klapps mot hodet» ble en standard uttrykk for banden som håndhevet pålegget. Den dag i dag kjemper iranske kvinner mot hijaben.

I denne sammenheng ønsker jeg å si at det vi bør ikke glemme at for de iranske islamistenes er ett av «hovedmålene» å spre de islamistiske ideologiene, eller for å bruke deres ord «å spre den islamske revolusjonen». Dermed får også hijaben en sterk politisk og ideologisk verdi for disse.

Hijaben er ikke et tradisjonelt muslimsk plagg, slik mange later til å tro. Det fikk en politisk betydning under frigjøringskrigene og statlig sponser etter den iranske revolusjonen, og popularitet i den senere tid som en identitetsmarkør.

Det plagget skaper også et skille mellom de gudfryktige og de som ikke er gudfryktige, de troende og de ikke-troende, de som er innafor og de som er utafor.

Plagget i seg selv er et tema, men når plagget anvendes av en person som har uttrykt synspunkter som understøtter noen av de problematiske sidene ved dette plagget, så forsterkes plaggets symbolverdi.

At hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hode. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden, hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Jeg må også legge til at i Norge brukes plagget også av muslimske kvinner som kan anses for å ha liberale holdninger; og er allierte i kampen mot islamister og ekstremister.

Som jeg nevnte tidligere så skaper denne sterke identitetsmarkøren også en splittelse, eller bedre sagt en rangering bland muslimer. De fromme med hijab, de som er mindre fromme går uten.

Enkelte steder kan de fromme til og med anse seg selv som så rettskafne at de kan finne på å irettesette dem som velger å skille seg ut ved å ikke bruke identitetsmarkøren.

Ikke minst forsterker disse fremstillingene et bilde av muslimer flest som meget konservative og mest opptatt av sin muslimske identitet.

Jeg mener at NRKs analyse sviktet i denne sammenheng, man har ikke innsett hvilke bilde man skaper av den muslimske minoriteten ved å fremme konservative stemmer. Det er altså ikke slik at muslimer flest er konservative, ei heller slik at muslimske kvinner flest går med hijab.

Les også: Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Dette er en svært uheldig utvikling, og langt på vei å gjøre muslimene en bjørnetjeneste.

Videre må jeg få lov til å si at NRK bidrar til normalisering av et omstridt og mye debattert plagg, ikke bare i Norge men også globalt. Til og med i muslimske land er det motstand å spore.

Bevisst eller ubevisst blir denne fremstillingen et uttrykk for at hijab er «normalen» for muslimske kvinner og jenter. De som ikke bruker dette plagget er altså ikke normen blant muslimer.

Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt.

Det vi gjør i dag med tanke på religionens plass i samfunnet, vil få betydning for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.

I et stadig mer mangfoldig og sammensatt samfunn, er det spesielt viktig at offentlige institusjoner har et bevisst forhold til hvordan de gjenspeiler og ivaretar samfunnets grunnleggende verdier.
 

hits