Ulveflokken



Ikke så lang tid etter at en del uskyldige forbipasserende ble meid ned og en ubevæpned politimann ble stukket ned i terrorhandlingen i London snakket ekspertene om at det var en "ensom ulv" som stro bak angrepet. Disse uttalelsene gjentas etter samtlige av de siste terrorhandlingene i Europa.
 
Hittil er sju stykker arrestert i etterkant av angrepet i London, hvor fire mennesker mistet livet, og over 40 stykker ble skadet. En kan stille spørsmål om vi i det hele tatt har lært noe av terrorhandlingene de siste årene. Når eksperter peker på den ensomme ulven gir de et falskt inntrykk av at dette terrorisme er så tilfeldig i sin natur at den ikke kan stoppes.
 
All empiri tilsier at det er sjeldent såkalte ensomme ulver som står bak disse angrepene. Den norske terroristen Anders Breivik er unntaket, ikke regelen.


Det er noen typiske fellestrekk ved ensomme angripere, de er som regel menn, de har ofte mer enn videregåendeutdanning, og de har opplevd en nylig radikal negativ endring i livet. IS´ propaganda retter seg kynisk mot unge muslimske menn som opplever seg som mislykket, og anser seg selv en skam for familien. Martyrdom og direkte adgang til paradis kan være et forlokkende alternativ til et mislykket liv. I tillegg til gjenopprettet ære og en større pengeoverføring til familien. Selvradikalisering gjennom sosiale medier og i online-diskusjoner er et velkjent fenomen. Det er også kjent at de fleste såkalte "ensomme ulver" radikaliseres gjennom sine nettverk. 


IS gir bevisst avkall på kommando og kontroll, og lar i stor grad "rekruttene" selv finne ut av hvordan et angrep kunne gjennomføres på egenhånd. Det gjør dem vanskeligere å oppspore, og stanse. Dette er en bevisst strategi.
 
Disse "ensomme ulvene", er derfor alt annet enn "ensomme". Selv om eksperter, media, myndigheter bruker begrepet. De er i høyeste grad en del av et nettverk, selv om de ikke har hatt direkte kontakt, eller har fått terroropplæring i en avsides dal i Afghanistan eller i en tunnel i Syria. De rekrutterer ofte også selv inn familiemedlemmer og andre likesinnede som medhjelpere. En annen rekrutteringskanal er via nettet, eller en radikal imam. 
 



Hvorfor peker da stadig "ekspertene" på den "ensomme ulven" etter nye islamistisk motiverte terrorangrep, når erfaringen er at det stort sett alltid vil vise seg at de neppe er alene? 

Jeg mistenker at det er et sterkt element av ønsketenkning. Det vil alltid være lettere å beskrive et angrep som ikke kan stoppes. Vi ønsker ikke å ta realitetene inn over oss.

Tidligere sjef for etterretningsenheten E14, Ola Kaldager, har et poeng når han i et intervju med DN etter terrorangrepene i Paris i fjor sier at vi trenger en mentalitetsforandring i Vesten om vi skal ha noen mulighet til å håndtere utfordringene vi står overfor. 

Vi "må begynne å diskutere hva som egentlig foregår "ikke hvordan vi skulle ønske ting var."

Terror også i multi-kulturalismens hovedstad

A man is treated by emergency services as police look on at the scene outside the Houses of Parliament London, Wednesday, March 22, 2017. London police say they are treating a gun and knife incident at Britain's Parliament
Foto: Stefan Rousseau/AP

Terroren har rammet i Storbritannias multikulturelle hovedstad, London. Den antatte terroristen har bånd til ekstrem islamisme. Da Frankrike ble rammet av islamsk terror i fjor, gikk mange langt i å forklare det med den franske ?ekstrem sekularismen?.  

Storbritannia har derimot sverget til multikulturalismen i mange tiår. Alle kulturer og religioner har fått fri utfoldelse, det har blitt slått hardt ned på det meste som kan uttrykke noe negativt rundt migrasjon og integrering.

I en artikkel fra 2016 skriver avisen The Times at statsansatte imamer ved fengslene i lang tid har radikalisert innsatte, men ingen turte å ta tak i saken i redsel for å tråkke andre på tærne. Videre skrives at imamen oppfordret innsatte til å samle inn penger til islamistiske organisasjoner, uten at noen tok tak i dette.
 
En rapport hadde konkludert med at imamene som jobbet ved britiske fengsler ikke var i stand til å ta tak radikaliserings problemet, oftest fordi de manglet viljen til å ta tak i saken. Videre ble det avdekt at Deobandiene retningen innen islam var overrepresentert blant imamene. Dette er en konservativ og anti-britisk retning innen islam.
 
Totalt er 80 prosent av alle imamer som er trent i Storbritannia utdannet ved en av Deobandi-skolene, ca 70 prosent av imamene som jobbet ved fengslede tilhørte Deobandi-retningen.
 
Det faktiske forhold at ingen tok tak i dette problemet på mange tiår sier litt om unnfallenhet, og problemene som ligger til grunn når Europa skal kontre terrorproblemet.

Det er heller ikke så mye til hjelp å stadighet sammenligner terror med trafikkulykker. Riktignok har en del av terrorhandlingene den siste perioden blitt utført med kjøretøy, men jeg kan ennå ikke si at jeg har hørt om vanlige sjåførene som har forårsaket bilulykker for å skape politisk forandring i samfunnet.  

Før terrorangrepet rammet London den 22. mars ble det innført et forbud mot bærbare PCer på alle som skal fly til Storbritannia fra Midtøsten og Nord-Afrika. Bakgrunnen for dette forbudet er at britiske myndigheter fryktet bærbare PCer skal brukes til å skjule en bombe. 

I samme artikkel skrives det vil være en tabbe å tro at Al Qaida har forsvunnet. Organisasjonene er høyst aktiv fra sine skjule steder i Pakistan og Yemen. 

En ting er garantert dette er vil ikke den siste terrorhandlingen som rammer Europa. En annen ting som er helt sikkert er at terror skyldes ikke utelukkende sekularismen, arbeidsledighet, manglende tilhørighet og sosioøkonomiske forhold. 

Vår eneste løsningen er å ta ekstremeholdninger på alvor. For å forebygge terror, må vi motvirke utbredelsen av ekstreme islamistiske holdninger. For terrortrusselen kan bli større jo flere ekstreme miljøer det er å rekruttere fra.


Terrorhandlinger er der  ekstremisme ender, og ikke der den starter.

 

I toleransens navn

Denne uken har vi fått vite at Forsvaret har innsatt sin første feltimam. En historisk begivenhet ifølge feltprost og brigader Alf Petter Hagesæther som har vært en pådriver for ordningen.

Ville feltprosten vært like begeistret for å innsette en feltprest med et gammeltestamentlig syn på kvinner og likestilling? Hadde Forsvaret i det hele tatt vurdert å innsette en prest med slike holdninger? Neppe.

En feltimam med kvinnediskriminerende holdninger er derimot helt innenfor.

Forsvarets første feltimam, major Najeeb ur Rehman Naz, har bakgrunn fra World Islamic Mission, og har vært aktiv på deres hjemmeside.Der kan man lese mye om hva han mener om for eksempel kvinner, likestilling og tvangsekteskap.

Major Naz, som nå skal jobbe i et av Norges mest mannsdominerte miljøer. skriver blant annet at "Islams generelle holdning om sammenblanding av kvinner og menn er at det frarådes. Men det finnes unntak etter behov og omstendigheter". Det er altså ikke absolutt. Dersom det foreligger et spesielt behov eller om omstendighetene skulle være slik, kan altså kvinner  gå ut og gjøre ting på egenhånd. De kan også jobbe i omsorgsyrker som sykepleiere, hjelpepleiere og leger.

Hva den nye feltimamen mener om kjønnsnøytral verneplikt, om soldater av begge kjønn som bor på fellesrom, eller om felthygiene og deling av telt på øvelse, står det ikke noe om.

Det vi får vite er at det er ?haram? for kvinner å klippe håret. De skal jo ikke ligne på menn.  I rettferdighetens navn, skal det nevnes at han heller ikke her er helt bombastisk: "Det forblir (uomtvistelig) en feminin frisyre (og ikke etterlikner menn) - Det kuttes ikke overdrevent og unødvendig - Det kuttes ikke bevisst for å etterlikne verdslige moter og trender".

Feltimamen er altså ikke helt fremmed for fordelene ved et vestlige levesett, så lenge du fortsatt ser ut som ei dame.  

Når han derimot råder en kvinne som lever i tvangsekteskap og spør om skilsmisse, er han mindre imøtekommende:

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

1. "Det beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det beste er å forbli gift selv om du ikke vil det selv og er tvangsgift. Lid i stillhet som det heter i Forsvaret.

Det er en del problemer med å gi religiøs definisjonsmakt til en slik person, men det som er mest urovekkende er at man ikke krever mer.

Det virker nesten som holdningen er at det er greit at muslimske religiøse ledere kan ha slike holdninger. "De er jo tross alt muslimer, og vi kan ikke forvente annet".

Hvorfor forventer vi ikke mer av norske muslimer. Hvorfor aksepterer vi at personer med slike holdninger får stillinger?

Er muslimer så håpløse og lite tilpasningsdyktige at vi må akseptere utdaterte holdninger og krenkende tankesett?

Man gjøre mye rart i toleransens navn.

Feminisme når det passer seg

Sveriges handelsminister Ann Linde under et møte i Iran i midten av februar.  Foto: Ebrahim Noroozi/AP

Den svenske «feministregjeringen» har fått mye hard kritikk etter sitt besøk i Iran. Bildene av den hijabkledde handelsminister Ann Linde, og sømmelig tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmer på rad og rekke foran president Hassan Rouhani fikk det til å koke på sosiale medier. Fullt fortjent.

Bare en uke tidligere hadde visestatsminister, Isabella Lövin, postet en hilsen fra Sveriges feministregjering med et tydelig spark til USAs president Donald Trump og hans mannsdominerte mannskap på Twitter. Fullt fortjent det også, men når de i de ene øyeblikk velger å latterliggjøre en vestlig leder og senere unnlater å utfordre en nasjon som systematisk undertrykker kvinner så blir det hele nokså hult.

Norske feminister mener kritikerne av Ann Linde er skinnhellige. Dem om det.   

De svenske feministenes doble standarder skjærer i øynene. Forsøkene på å bortforklare opptredenen i Iran med et slags «when in Rome..», må være et stjerneeksempel på det som på engelsk kalles «the soft bigotry of low expectations»; vi kan ikke forvente mer av ledere i muslimske land. Det er jo tross alt deres kultur, og man får bare innrette seg.

Det er en oppfattelse der ute om at det er en enten eller løsning. Enten må kvinnene som reise til land som Iran blindt innrette seg etter landets diskriminerende lover og regler, ellers så må det delegasjonene utelukkende bestå av menn. Det er fullt mulig å utfordre det iranske prestestyre på andre måter. Dersom menneske- og kvinnerettigheter er viktig så kan man velge å opprettholde boikotten av Iran, eller møte den iranske delegasjonen i et europeisk land.

Andre har analysert seg frem til at den vestlige boikotten ikke har hatt ønsket effekt på det iranske regimet. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner Sanksjonene hadde effekt og var med på å tvinge regimet til forhandlingsbordet. Sanksjonene har vært målrettede og truffet der det gjør mest vondt.

Dette har den øverste leder Ali Khamenei langt på vei innrømmet i sine taler, selv om han har beskrevet Iran som et offer for urettferdig behandling har budskapet vært krystallklart. På grunn av sanksjonen har det iranske regimet innsett verdien av handel med en mer stabil handelspartner. Disse partnerne er blant annet land som Sverige.

Til tross for all retorikk er Iran ekstremt avhengig av denne handelen, og minst av vestlig teknologi. Uten den vil store deler av iranske industri, spesielt petrokjemiskindustri og det prestisjerike atomprogrammet, stoppe opp. Noe som til sier at trusselen om fravær av handel er tilstrekkelig til å få Iran til å forandre kurs, også innen kvinne rettigheter.

Sverige har forøvrig en lang tradisjon for å drive handel med prestestyret. Lenge før de sosialdemokratiske feministene inntok regjeringskontorene, fikk det iranske regimet tilgang på overvåknings- og jammeutstyr fra svenske Ericsson. Dette utstyret ble brukt til å kneble ytringsfriheten og overvåke dissidenter. 

I skarp kontrast til de tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmene, klarte det. Det internasjonale volleyballforbundet (FIVB), gjennom å true med å avlyse en strandvolleyballturnering på den iranske øya Kish, å tvinge regimet til å tillate kvinnelige tilskuere på tribunene.

For å gjøre sirkuset komplett valgte Magdalena Andersson og noen av hennes kvinnelige regjeringskolleger å posere i hatt for å vise at hatt og hijab i og for seg ikke er så veldig forskjellig. Det sier litt om forståelsen man har for det som skjer i verden. Dette stuntet vakte stor irritasjon hos Masih Alinejad som lenge har jobbet hardt iranske kvinners rettigheter. Hun er administrator på Facebook-siden My stealthy freedom, Alinejad skrev et krast innlegg på Facebook-siden der hun stilte seg meget kritisk til Anderssons stunt. 



Det skal også nevnes at representanter fra det iranske UD og handelsdepartementet deltok på en mottakelse på den svenske ambassaden kvelden etter at handelsavtalen var signert. Da var det ingen hijaber i sikte. (Ambassaden er riktig nok å anse som svensk jord).

When i Rome do as the romans, eller det en generell unnfallenhet når det gjelder andre "kulturer"?

Såpass skal du tåle

Flere lurer på hvorfor jeg er skeptisk til å legitimere religiøse ledere i det muslimske miljøet i Norge. Et av mine ankepunkter har vært deres religiøse og moralske ståsted. De uheldige utspillene til Forsvarets "felt-imam", Najeeb-ur-Rehman Naz, bekrefter min skepsis.

I en artikkel som er på trykk i dagens Vårt Land gir Forsvaret felt-imam råd og veiledning til ei som er tvangsgift og søker råd om skilsmisse. Dette skjer på Wolrd islamic missions hjemmeside. Slik svarer han den tvangsgifte kvinnen, som ønsker å skille seg:

 


 

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

Videre ramser han følgende:

1. "Den beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det er altså slik at er du tvangsgift så skal du "take the pain" og holde ut. Dersom du til tross for denne veiledningen ikke orker å leve i et tvangsekteskap så kan du alltids kreve skilsmisse. Det er da viktig å huske at du bryter sharia.

Det ser ut til å være en viss misforståelse når imamen skriver følgende: "når du en gang har akseptert dette ekteskapet". Som kjent er tvangsekteskap et frivillig valg. Like frivillig som når man utsettes for andre typer tvang og overgrep.

Det skrives videre at kvinnen bryter sharia dersom hun velger skilsmisse. Hun bryter altså et sett med lover som ble skrevet når folk fortsatt kjøpte og solgte kvinner som slaver på markedet. Et sett med lover som er basert på koranen og hadithene.

Koranen er en bok som er basert en åpenbaring som profeten forteller om, og hadithene kan best beskrives som en rekke historier som forteller om sistnevnte profets liv. Disse historiene er da skrevet av hans følgesvenner mange år etter at han døde. Så om de er sanne eller ei kan ingen bekrefte eller avkrefte.

Kvinnen som bor i et av de mest likestilte samfunnet i verden får råd basert på eldgamle og utdaterte lovtekster. For å gjøre vondt verre så påføres hun dårlig samvittighet dersom hun skulle ta ut skilsmisse.

Skal man først gi råd så kan man etterstrebe å gjøre det basert på humanistiske verdier, basert på landets lover. Altså rett lede folk til å følge lovene i landet, ikke lovene til noe eldgammelt og utdatert.
 

Med slike rollemodeller og veiledere så trenger ikke unge muslimer å frykte så veldig mye annet.

Det finnes selvfølgelig imamer der ute som gir bedre råd og er mer opptatt av individenes beste. 

 

Når det er greit å mobbe

Uttrykket i ansiktet til Michelle Obama da hun får gave av Melania Trump har blitt en viral vits i sosiale medier. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst

Hvis noen lurer på hvorfor barn og ungdommer mobber hverandre så er det bare å se til avistitlene som florere i kjølvannet av Trumps innsettelse. Kleine kommentarer om Trump-klanens kvinner ser ut til å være det hippeste man kan skrive om. 
 
Samtidig som millioner av kvinner går i protestmarsj mot Trumps vulgære handlinger og ordbruk, velger enkelte medier å ta for seg Trump-kvinnene. Ikke kan de kle seg, ei heller kan de kjøpe gaver.  De er tross alt i slekt med den usmakelige Trump og fortjener litt tyn. Tenk om noen hadde skrevet de samme tingene om Michelle Obama, eller fru Clinton.
 
Det var få journalister som skrev slik om de to sistnevnte og godt er det, men nå har debatten nådd et nytt lavmål. Den ligner mer og mer diskusjoner som finner sted på en gjennomsnittlig high school, hvor «the in-crowd» snakker nedlatende om dem de ikke liker.

I dette tilfelle ser det ut som «the in-crowd» består av journalister og kommentatorer i pressen. Disse er til tider mest opptatt av å snakke om antrekkene og gavene til kvinnene i Trump-klanen.
 
Det siste og kanskje minst meningsfylte innslaget i denne sammenheng er gaven som Melania Trump ga til avtroppende førstedame, Michelle Obama. Dagbladet mener å vite hvor utilfreds Michelle Obama var med denne gaven
 
Det som er sikkert og visst er at Melania Trump ikke har ønsket denne rollen. Hun har også opptil flere ganger gitt uttrykk for at hun er uenig med sin ektemann i flere saker og ønsker at mannen, Donald Trump, stopper med den voldsomme og meningsløse tvitringen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Melania Trump sammen med ektemannen Donald. Foto: REUTERS/Mike Segar


Melania Trump er selv en uutdannet kvinne, som kommer fra middelklassen i Slovenia. Til tross manglende utdanning snakker hun seks språk: engelsk, fransk, italiensk, tysk, serbokroatisk og slovensk. De færreste «moteeksperter» og «rosa-bloggere» behersker noe annet enn norsk. 
 
Kvinnen som er fra Novo Mesto, velger nå å bli igjen i New York med presidetparets sønn, slik at sønnen slipper å bytte skole.   
 
For å sitere en bekjent: «Nouveau riche er ekkelt, men den kritikken kan vi heller rette mot den heslige ektemannen, som allerede har dekorert det ovale kontor med gullgardiner. Å sparke oppover er bra. Nå er han blitt president i USA, så spark i vei. Men inntil kona begynner å tvitre koko-meldinger fra Trump Tower, kan kanskje hun få være i fred.»
 
Det er et lavmål når den politiske debatten ender opp på dette nivået. Dessverre ser det ikke ut som noen bryr seg.  
 
Personlig kunne jeg ikke hadde brydd meg mindre om hvilke gaver som blir utvekslet, men min datter på 9 er nok mer interessert. Kanskje det er dette publikumet man sikter seg innpå.  Da bør man helst drive med litt oppdragelse av våre unge. De trenger ikke flere tips på hvordan de skal mobbe og trakassere hverandre.

 

Postfaktasamfunnet

«Post-truth» var årets internasjonale nyord i 2016. I ?postfaktasamfunnet?  regjerer propaganda over fakta.

I forrige uke har en asylsak  fått emosjonene til å løpe løpsk i både sosiale og tradisjonelle medier. Kommentarfeltene er fulle og indignasjon og opprørte følelser. De færreste har verken sett på realitetene eller bakgrunnen. Det har vært mer beleilig å finne en å skylde på. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har stått lagelig til. Statsråden det er så lett å hate.

Fakta - skulle det vise seg - var imidlertid at lenge før Listhaug ble statsråd var det politisk konsensus om en streng, men rettferdig asylpolitikk.

Beslutningen om å ta fra brumunddølen og bioingeniøren Adib Mahamud Mahad hans norske statsborgerskap etter 17 år er hjemlet i en lov som ble vedtatt av flertallet på Stortinget i 2004/05. Uten foreldelsesfrist.

Lovforslaget fikk bred støtte i Stortinget. Blant annet fra Arbeiderpartiet og Venstre. Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten med ansvar for å iverksette regjeringens innvandrings- og flyktningpolitikk, i tråd med flertallet i Stortinget.

Forrige gangen en slik sak fikk betydelig oppmerksomhet var i 2011 da  arbeiderpartipolitikeren Khaled Ahmed Taleb fra Hamar. Han hadde løyet om sitt opphavsland, og ble utsendt etter 11 år i Norge. Under den rødgrønne regjeringen, den gangen var Grete Faremo ansvarlig statsråd i justisdepartementet.

Khaled brukte sin rett til å klage beslutningen inn for Utlendingsnemda (UNE), en rett også Mahad har.  Svaret fra UNE var nedslående for klageren: "Nemndmøtet kom allikevel enstemmig fram til at de alvorlige og gjentatte bruddene på utlendingsloven tilsa tilbakekall av det norske statsborgerskap og varig utvisning."

Mats Risbakken, daværende seksjonssjef i UNE, sa følgende til NRK:

"Han hadde oppgitt uriktig identitet og nasjonalitet, deretter holdt fast på denne historien i flere år. Slik fikk han norsk statsborgerskap på falske premisser, sier Risbakken."

Khaled var også godt integrert, han var lokalpolitiker i Ap og hadde vært på Utøya under terrorangrepet i 2011. UNE vektla likevel "alvorlige og gjentatte brudd på utlendingsloven".

Altså veier det at man har fått opphold på falske premisser tyngre enn hvor godt integrert man er.

Uriktige opplysninger blir ikke mer sanne av at folk sitter og hamrer løs på tasturet med stive fingre. Den offentlige debatten bør baseres på realiteter, ikke på mangelfull informasjon og negative insinuasjoner.

En saklig debatt er en styrke for demokratiet, det er ikke et samfunn der vi kaster propaganda på hverandre.    

Skal vi unngå et postfaktasamfunn styrt av falske sannheter må vi roe ned emosjonene et par hakk og heller søke litt mer informasjon før vi kaster oss over tastaturet.  

Tre kopper bedrag

For noen år tilbake, på midten av 2000-tallet, var det mye snakk om en amerikansk herremann ved navn Greg Mortenson. Han bygde skoler i Sentral-Asia, og historien hans var eksepsjonell. Fortellingen hans om hvordan ideen hadde oppstått, og hvordan han hadde etablert et godt samarbeid med lokale ledere var oppsiktsvekkende. Boken om dette arbeidet, "Three cups of tea", ble en bestselger og var i flere år på toppen av listene i USA. I perioder var han fast inventar på aktualitetsprogrammer som Oprah, og han ble etterhvert en slags guru for humanitærtarbeid i Sentral-Asia.

Dette vart frem til 2011 da det amerikanske nyhetsprogrammet 60 Minutes avslørte Mortensons historie som ren bløff. Boken ble senere omdøpt til "three cups of deceit" (tre kopper bedrag).

I løpet av årene hadde Mortenson mottatt store summer for å bygge skoler. Han fikk blant annet 100 000 dollar av presdient Obama. Etter avsløringene måtte Mortenson tilbakebetale en del av pengene og han måtte trekke seg fra all veldedig arbeid.

Kan noe slikt skje i Norge? 27. desember skrev Geir Ove Kvalheim en statusoppdatering på Facebook som i skrivende stund er delt 8696 ganger med 22000 likes. Statusoppdateringen hadde følgende intro:

" Kjære rasist. Jeg vet at du er allergisk mot fakta, men jeg har laget en liten huskeliste til deg likevel. Bruk den gjerne neste gang intelligensen synker og frykten stiger. Fakta er en fantastisk medisin mot tilstanden du lider av. "

I lys av denne statusoppdateringen har Nettavisen gjennomført et intervju med Kvalheim. Her utrykker han et ønske om å "etablere fakta". Kvalheim bruker også anledningen til å fortelle om sitt uselviske arbeid for flyktningene i Hellas, og for organisasjonen The United Hearts. Organisasjonene samler inn klær, mat og tepper til flyktningene i Hellas.

I utgangspunktet er det flott å arbeide for dem som trenger det. 

Det som er litt underlig er journalistens påfallende mangel på kritiske spørsmål og grunnleggende research rundt denne saken. Det hadde ikke skadet om Nettavisens journalist hadde nevnt at Kvalheim i 2012 ble dømt til to års fengsel for bedrageri. Blant annet for omsetning av falske manuskripter og andre  dokumenter fra Ibsen og Hamsun. Eller at samme Kvalheim ble dømt til å betale 370 000 til en tidligere frontkjemper i 2010. 

Det er uheldig at journalister "glemmer" å gjøre nødvendig research, kanskje med den hensikt å vinkle en sak positivt. Om journalister gjør jobben sin kan vi unngå skandaler som "tre kopper  bedrag".

Selvfølgelig kan Kvalheims hensikter være hederlige, men det er i allmenhetens og journalistens interesse å få frem hele sannheten. Slik at Kvalheim slipper å bli konfrontert med dette senere, og de som har støttet hans arbeid slipper å føle seg lurt.

Vær stolt av det norske

Statsråd Hellelands statusoppdatering på facebook har skapt betydelig debatt. Enkelte mener  oppdateringen er ekskluderende, mens andre mener den er altfor "brun" og lite kledelig for en norsk statsråd. Men bør det ikke være lov å være stolt av det norske, og fremme en positiv nasjonalisme? 

Det finnes nemlig både positiv og negativ nasjonalisme. Enkelt forklart er den negative nasjonalisme basert på at vår utvikling og fremskritt må være på  bekostning av andres elendighet.  Altså må andre lide for at vi skal ha det bra. Den positive nasjonalismen tar utgangspunkt i at dersom vi har det bra er vi mer villig til å bidra til at andre får det bedre. 

I nasjoner hvor positiv nasjonalisme er tilstede er man mer tolerante overfor resten av verden. Det er mindre rom for splid og konflikt internt, borgerne deler et felles verdigrunnlag og sosial rettferdighet er tilstede.

På den andre siden har vi demagoger og diktatorer som slår politisk mynt på nasjonalfølelsen og bruker den til å splitte folket. Denne typen nasjonalisme er enklest benyttet når de sosiale forskjellene er store, og sosial kapital er lite tilgjengelig. Når den negative nasjonalismen får fotfeste fører det ofte til undertrykkelse, konflikt og i ytterste konsekvens vold. 

Norge har i stor utstrekning hatt positive erfaring med nasjonalisme. Det var stoltheten av det norske, patriotismen og nasjonalfølelsen som motiverte nordmenn til å yte motstand under andre verdenskrig. Det var denne stoltheten som fikk frem noe av det beste hos dem som kjempet i Nord-Norge under krigen, og det er også denne stoltheten som får frem det beste hos våre idrettsutøvere i dag. 

Det er et paradoks at man skal være stolt av Norge og norske verdier, men samtidig skal man ikke få uttrykke dette. Er det ikke i uttrykket man skaper det synlige positive nasjonale limet? Et lim som også fører med seg evnen til å bry oss om hverandre som medborgere, og i forlengelsen generelt bry oss om mennesker uavhengig av opphav.  

Personlig ser jeg ingen problem med å være stolt av det norske, slik Helleland oppfordrer til. Jeg vil heller applaudere statsråden for å fremme en positiv nasjonalfølelse. Jeg kan ikke se at det å være stolt av det norske er ekskluderende. Jeg kan være like stolt av Kvikk lunsj som av sholdezard (en iransk dessert bestående av ris og kanel). Jeg kan være like stolt av norske skiløpere som jeg er iranske brytere, men ingenting av dette betyr at jeg, eller forsåvidt statsråden, har mindre respekt for andre mennesker. Det betyr heller ikke at andre mennesker ikke kan ha andre idealer.

Det er ingenting i veien for nasjonalisme, det er lov å være stolt av det norske. Det bør vi alle være. Det som er problematisk er å overlate dialogen og samtalen om nasjonalisme og patriotisme til de mest brun kreftene i samfunnet. Dem som er villig til bruke negativ nasjonalisme for å skape splid og konflikt. Vi må ikke gi disse gruppene mulighet til å eie patriotismen. For å unngå det må vi være stolt av det norske og vårt fellesskap. En nasjon og et fellesskap i utvikling, men som ivaretar en positiv nasjonalfølelse og viderebringer de gode norske verdiene. 

Til slutt må jeg si det er hyggelig å se en Høyre statsråd omsider snakke om å være stolt av det norske. Det er en flott julegave. 

Jødene

Nok en gang er "jøde" blitt et skjellsord, og på nytt flykter jødene fra Europa. For mange oppleves Israel som den eneste trygge havn.

Samtidig gjør norske kommuner og organisasjoner vedtak om akademisk og kulturell boikott av Israel.

Bilde fra AFP

Jeg møtte antisemittisme første gang på barneskole i Iran. Fra første skoledag ble vi stilt opp i skolegården etter klassetrinn og høyde. "Død over Israel" ropte skolens religiøse leder i front. Vi hyttet mot himmelen med knyttede barnehender og gjentok i kor; "Død over Israel". Det var daglig rutine, seks dager i uken. For meg varte det i to år, da flyktet familien mine til Norge.

De som ble igjen fortsatte hver eneste skoledag til langt ut på ungdomskoletrinnene.

Mange år senere, i 2006, jobber jeg for et britisk firma i Irak, nærmere bestemte i Fallujah. Vi er på et oppdrag nordøst for byen da jeg hører ropene; "Jødene er her, drep dem!" Det knatrer fra Kalasjnikov automatgeværer. Skuddene kommer i vår retning. Vi trekker tilbake.

En torsdag ettermiddag i januar i 2009. Israel er i krig med Hamas på Gazastripen. Jeg er tilbake i Oslo og er vitne til at palestinasympatisører brenner det israelske flagget på Karl Johans gate. Tåregassen ligger tung. Nyttårsraketter blir brukt som våpen mot politiet. Det er knuste butikkvinduer. En eldre mann blir slått utenfor Grand Hotel. Mobben er på jakt etter jøder. De roper antisemittiske slagord og om boikott av staten Israel..

Mobbens rop om boikott, blir i dag gjentatt av Samordningskomiteen for Akademisk og Kulturell Boikott av staten Israel, AKULBI.

Bak AKULBI står Palestinakomiteen som driver solidaritetsarbeid for palestinerne. Blant annet med støtte fra LO. Et fast boikottutvalg arbeider for økonomisk, faglig, akademisk og kulturell boikott av staten Israel. I programmet Vårt lille land som vises på TV 2 kommende søndag sier leder av ALKUBI, Øystein Grønning, at de er motstandere av en jødisk stat, Israel og at jødene ikke trenger et siste fristed(!).

Denne uken sprang nyheten om at Trondheim kommune har gjort et vedtak om at de skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Vedtaket ble oppnådd med et flertall fra Ap, SV, Miljøpartiet og Rødt i kommunestyret. Det var de samme partiene som i fellesskap hadde framsatt forslaget. 

Selv om det i selve vedtaket står at kommunen skal boikotte varer "fra okkuperte områder", er det ingen tvil om at det utelukkende er ment å ramme Israel. Trondheim kommune har ikke til hensikt å boikotte kinesiske varer produsert i det okkuperte Tibet, tyrkiske var fra den tyrkiskokkuperte delen av Kypros, eller marokkanske varer produsert i det okkuperte Vest-Sahara. For å nevne tre aktuelle eksempler.

Det er underlige at de som kjemper for en boikott av Israel ser også helt bort fra de grove folke- og menneskerettsbrudd som skjer i andre land i den samme regionen. Lederen av AKULBI sier til TV2 at han er i mot konseptet om "eksklusive religiøse stater", men viser ingen interesse for de 40 muslimske landene i verden hvorav flere er erklærte islamske republikker.

Israel and the Region

 

Mange av dem blant de 22 arabiske landene i samme region. Det er heller ikke fremsatt krav mot stater eller militante grupper som har programfestet å utslette staten Israel, eller som  jevnlig skyter raketter mot israelske byer og befolkningssentre.

En liten minoritet

Det bor om lag 1.300 jøder i Norge i dag. De utgjør litt over 0,2 promille av befolkningen. Flere forteller om trakassering og et økende press. Mange skjuler sin religiøse tilhørighet, og sin religiøse identitet.

Det norske "bidraget" til jødeutryddelsene under andre verdenskrig er et skammens kapittel i vår historie. På 1980- og 1990-tallet drev et aktivt høyreradikalt miljø målrettet trakassering av jøder. Den norske nynazisten Tore Tvedt, og hans klikk av tilhengere, er fortsatt aktive i å spre  konspirasjonsteorier og hat mot jøder.

Det er likevel et faktum at de antisemittiske strømningene i Norge og Europa i dag ikke er begrenset til de høyre-ekstreme. Antisemittisme er mest utbredt i deler av den muslimske innvandrerbefolkningen. Flere undersøkelser viser at større gruppe av muslimer har et negativt syn på jøder. En undersøkelse gjennomført av Ruud Koopmans ved WZB Berlin i 2013 viser at 45 prosent av muslimer sier at de ikke kan stole på jøder.

I rettferdighetens navn skal det også nevnes at norske muslimer som tok initiativet til å danne en "Fredsring" rundt synagogen i Oslo i 2015. Videre må det nevnes at den muslimske befolkninsgruppen er mangfoldig, og alle har ikke antisemittiske holdninger.  


 

Jøder i Europa blir utsatt for mord og voldtekt, de blir spyttet på og jaget. Det rapporteres at 51 prosent av alle rasistiske angrep i Frankrike var rettet mot jødene. Jødene utgjør en liten minoritet i Frankrike. De utgjør i mindre enn én prosent av befolkningen, men likevel er de et mål for ekstreme islamister. I 2012 ble en jødisk barneskole angrepet av en radikalisert muslim med våpen, under terrorhandlingene i Paris i 2015 var en jødisk kolonialforretning et av målene.

I 2015 flyktet 8000 franske-jøder og 7200 britiske-jøder til Israel. Antallet som flyktet fra Frankrike i 2011 var 1900. Man ser det samme mønstret i Tyskland og Storbritannia.

Den 30. august i år ble det arrangert et jødisk opptog i Oslo. Det var ingen publisitet i forkant, og nesten ingen ting i etterkant. Det var et stort sikkerhetsoppbud rundt arrangementet, og politiet stilte mannsterke opp. Det var første gang norske jøder gikk i tog oppover Karl Johan. For mange var det første gang de viste frem sin jødiske identitet i det offentlig. Mitt håp er at de kan gjøre det igjen, og uten å frykte for sin sikkerhet  eller liv.

Boikottvedtaket i Trondheim kommune og den til tider ubalanserte fremstillingen av konflikten i midtøsten rammer  ikke bare den jødiske staten Israel, det rammer også den jødiske befolkningen i Norge. Det er tragisk for oss som nasjon og for den jødiske minoriteten. 

hits