Feminisme når det passer seg

Sveriges handelsminister Ann Linde under et møte i Iran i midten av februar.  Foto: Ebrahim Noroozi/AP

Den svenske «feministregjeringen» har fått mye hard kritikk etter sitt besøk i Iran. Bildene av den hijabkledde handelsminister Ann Linde, og sømmelig tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmer på rad og rekke foran president Hassan Rouhani fikk det til å koke på sosiale medier. Fullt fortjent.

Bare en uke tidligere hadde visestatsminister, Isabella Lövin, postet en hilsen fra Sveriges feministregjering med et tydelig spark til USAs president Donald Trump og hans mannsdominerte mannskap på Twitter. Fullt fortjent det også, men når de i de ene øyeblikk velger å latterliggjøre en vestlig leder og senere unnlater å utfordre en nasjon som systematisk undertrykker kvinner så blir det hele nokså hult.

Norske feminister mener kritikerne av Ann Linde er skinnhellige. Dem om det.   

De svenske feministenes doble standarder skjærer i øynene. Forsøkene på å bortforklare opptredenen i Iran med et slags «when in Rome..», må være et stjerneeksempel på det som på engelsk kalles «the soft bigotry of low expectations»; vi kan ikke forvente mer av ledere i muslimske land. Det er jo tross alt deres kultur, og man får bare innrette seg.

Det er en oppfattelse der ute om at det er en enten eller løsning. Enten må kvinnene som reise til land som Iran blindt innrette seg etter landets diskriminerende lover og regler, ellers så må det delegasjonene utelukkende bestå av menn. Det er fullt mulig å utfordre det iranske prestestyre på andre måter. Dersom menneske- og kvinnerettigheter er viktig så kan man velge å opprettholde boikotten av Iran, eller møte den iranske delegasjonen i et europeisk land.

Andre har analysert seg frem til at den vestlige boikotten ikke har hatt ønsket effekt på det iranske regimet. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner Sanksjonene hadde effekt og var med på å tvinge regimet til forhandlingsbordet. Sanksjonene har vært målrettede og truffet der det gjør mest vondt.

Dette har den øverste leder Ali Khamenei langt på vei innrømmet i sine taler, selv om han har beskrevet Iran som et offer for urettferdig behandling har budskapet vært krystallklart. På grunn av sanksjonen har det iranske regimet innsett verdien av handel med en mer stabil handelspartner. Disse partnerne er blant annet land som Sverige.

Til tross for all retorikk er Iran ekstremt avhengig av denne handelen, og minst av vestlig teknologi. Uten den vil store deler av iranske industri, spesielt petrokjemiskindustri og det prestisjerike atomprogrammet, stoppe opp. Noe som til sier at trusselen om fravær av handel er tilstrekkelig til å få Iran til å forandre kurs, også innen kvinne rettigheter.

Sverige har forøvrig en lang tradisjon for å drive handel med prestestyret. Lenge før de sosialdemokratiske feministene inntok regjeringskontorene, fikk det iranske regimet tilgang på overvåknings- og jammeutstyr fra svenske Ericsson. Dette utstyret ble brukt til å kneble ytringsfriheten og overvåke dissidenter. 

I skarp kontrast til de tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmene, klarte det. Det internasjonale volleyballforbundet (FIVB), gjennom å true med å avlyse en strandvolleyballturnering på den iranske øya Kish, å tvinge regimet til å tillate kvinnelige tilskuere på tribunene.

For å gjøre sirkuset komplett valgte Magdalena Andersson og noen av hennes kvinnelige regjeringskolleger å posere i hatt for å vise at hatt og hijab i og for seg ikke er så veldig forskjellig. Det sier litt om forståelsen man har for det som skjer i verden. Dette stuntet vakte stor irritasjon hos Masih Alinejad som lenge har jobbet hardt iranske kvinners rettigheter. Hun er administrator på Facebook-siden My stealthy freedom, Alinejad skrev et krast innlegg på Facebook-siden der hun stilte seg meget kritisk til Anderssons stunt. 



Det skal også nevnes at representanter fra det iranske UD og handelsdepartementet deltok på en mottakelse på den svenske ambassaden kvelden etter at handelsavtalen var signert. Da var det ingen hijaber i sikte. (Ambassaden er riktig nok å anse som svensk jord).

When i Rome do as the romans, eller det en generell unnfallenhet når det gjelder andre "kulturer"?

Såpass skal du tåle

Flere lurer på hvorfor jeg er skeptisk til å legitimere religiøse ledere i det muslimske miljøet i Norge. Et av mine ankepunkter har vært deres religiøse og moralske ståsted. De uheldige utspillene til Forsvarets "felt-imam", Najeeb-ur-Rehman Naz, bekrefter min skepsis.

I en artikkel som er på trykk i dagens Vårt Land gir Forsvaret felt-imam råd og veiledning til ei som er tvangsgift og søker råd om skilsmisse. Dette skjer på Wolrd islamic missions hjemmeside. Slik svarer han den tvangsgifte kvinnen, som ønsker å skille seg:

 


 

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

Videre ramser han følgende:

1. "Den beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det er altså slik at er du tvangsgift så skal du "take the pain" og holde ut. Dersom du til tross for denne veiledningen ikke orker å leve i et tvangsekteskap så kan du alltids kreve skilsmisse. Det er da viktig å huske at du bryter sharia.

Det ser ut til å være en viss misforståelse når imamen skriver følgende: "når du en gang har akseptert dette ekteskapet". Som kjent er tvangsekteskap et frivillig valg. Like frivillig som når man utsettes for andre typer tvang og overgrep.

Det skrives videre at kvinnen bryter sharia dersom hun velger skilsmisse. Hun bryter altså et sett med lover som ble skrevet når folk fortsatt kjøpte og solgte kvinner som slaver på markedet. Et sett med lover som er basert på koranen og hadithene.

Koranen er en bok som er basert en åpenbaring som profeten forteller om, og hadithene kan best beskrives som en rekke historier som forteller om sistnevnte profets liv. Disse historiene er da skrevet av hans følgesvenner mange år etter at han døde. Så om de er sanne eller ei kan ingen bekrefte eller avkrefte.

Kvinnen som bor i et av de mest likestilte samfunnet i verden får råd basert på eldgamle og utdaterte lovtekster. For å gjøre vondt verre så påføres hun dårlig samvittighet dersom hun skulle ta ut skilsmisse.

Skal man først gi råd så kan man etterstrebe å gjøre det basert på humanistiske verdier, basert på landets lover. Altså rett lede folk til å følge lovene i landet, ikke lovene til noe eldgammelt og utdatert.
 

Med slike rollemodeller og veiledere så trenger ikke unge muslimer å frykte så veldig mye annet.

Det finnes selvfølgelig imamer der ute som gir bedre råd og er mer opptatt av individenes beste. 

 

Når det er greit å mobbe

Uttrykket i ansiktet til Michelle Obama da hun får gave av Melania Trump har blitt en viral vits i sosiale medier. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst

Hvis noen lurer på hvorfor barn og ungdommer mobber hverandre så er det bare å se til avistitlene som florere i kjølvannet av Trumps innsettelse. Kleine kommentarer om Trump-klanens kvinner ser ut til å være det hippeste man kan skrive om. 
 
Samtidig som millioner av kvinner går i protestmarsj mot Trumps vulgære handlinger og ordbruk, velger enkelte medier å ta for seg Trump-kvinnene. Ikke kan de kle seg, ei heller kan de kjøpe gaver.  De er tross alt i slekt med den usmakelige Trump og fortjener litt tyn. Tenk om noen hadde skrevet de samme tingene om Michelle Obama, eller fru Clinton.
 
Det var få journalister som skrev slik om de to sistnevnte og godt er det, men nå har debatten nådd et nytt lavmål. Den ligner mer og mer diskusjoner som finner sted på en gjennomsnittlig high school, hvor «the in-crowd» snakker nedlatende om dem de ikke liker.

I dette tilfelle ser det ut som «the in-crowd» består av journalister og kommentatorer i pressen. Disse er til tider mest opptatt av å snakke om antrekkene og gavene til kvinnene i Trump-klanen.
 
Det siste og kanskje minst meningsfylte innslaget i denne sammenheng er gaven som Melania Trump ga til avtroppende førstedame, Michelle Obama. Dagbladet mener å vite hvor utilfreds Michelle Obama var med denne gaven
 
Det som er sikkert og visst er at Melania Trump ikke har ønsket denne rollen. Hun har også opptil flere ganger gitt uttrykk for at hun er uenig med sin ektemann i flere saker og ønsker at mannen, Donald Trump, stopper med den voldsomme og meningsløse tvitringen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Melania Trump sammen med ektemannen Donald. Foto: REUTERS/Mike Segar


Melania Trump er selv en uutdannet kvinne, som kommer fra middelklassen i Slovenia. Til tross manglende utdanning snakker hun seks språk: engelsk, fransk, italiensk, tysk, serbokroatisk og slovensk. De færreste «moteeksperter» og «rosa-bloggere» behersker noe annet enn norsk. 
 
Kvinnen som er fra Novo Mesto, velger nå å bli igjen i New York med presidetparets sønn, slik at sønnen slipper å bytte skole.   
 
For å sitere en bekjent: «Nouveau riche er ekkelt, men den kritikken kan vi heller rette mot den heslige ektemannen, som allerede har dekorert det ovale kontor med gullgardiner. Å sparke oppover er bra. Nå er han blitt president i USA, så spark i vei. Men inntil kona begynner å tvitre koko-meldinger fra Trump Tower, kan kanskje hun få være i fred.»
 
Det er et lavmål når den politiske debatten ender opp på dette nivået. Dessverre ser det ikke ut som noen bryr seg.  
 
Personlig kunne jeg ikke hadde brydd meg mindre om hvilke gaver som blir utvekslet, men min datter på 9 er nok mer interessert. Kanskje det er dette publikumet man sikter seg innpå.  Da bør man helst drive med litt oppdragelse av våre unge. De trenger ikke flere tips på hvordan de skal mobbe og trakassere hverandre.

 

Postfaktasamfunnet

«Post-truth» var årets internasjonale nyord i 2016. I ?postfaktasamfunnet?  regjerer propaganda over fakta.

I forrige uke har en asylsak  fått emosjonene til å løpe løpsk i både sosiale og tradisjonelle medier. Kommentarfeltene er fulle og indignasjon og opprørte følelser. De færreste har verken sett på realitetene eller bakgrunnen. Det har vært mer beleilig å finne en å skylde på. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har stått lagelig til. Statsråden det er så lett å hate.

Fakta - skulle det vise seg - var imidlertid at lenge før Listhaug ble statsråd var det politisk konsensus om en streng, men rettferdig asylpolitikk.

Beslutningen om å ta fra brumunddølen og bioingeniøren Adib Mahamud Mahad hans norske statsborgerskap etter 17 år er hjemlet i en lov som ble vedtatt av flertallet på Stortinget i 2004/05. Uten foreldelsesfrist.

Lovforslaget fikk bred støtte i Stortinget. Blant annet fra Arbeiderpartiet og Venstre. Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten med ansvar for å iverksette regjeringens innvandrings- og flyktningpolitikk, i tråd med flertallet i Stortinget.

Forrige gangen en slik sak fikk betydelig oppmerksomhet var i 2011 da  arbeiderpartipolitikeren Khaled Ahmed Taleb fra Hamar. Han hadde løyet om sitt opphavsland, og ble utsendt etter 11 år i Norge. Under den rødgrønne regjeringen, den gangen var Grete Faremo ansvarlig statsråd i justisdepartementet.

Khaled brukte sin rett til å klage beslutningen inn for Utlendingsnemda (UNE), en rett også Mahad har.  Svaret fra UNE var nedslående for klageren: "Nemndmøtet kom allikevel enstemmig fram til at de alvorlige og gjentatte bruddene på utlendingsloven tilsa tilbakekall av det norske statsborgerskap og varig utvisning."

Mats Risbakken, daværende seksjonssjef i UNE, sa følgende til NRK:

"Han hadde oppgitt uriktig identitet og nasjonalitet, deretter holdt fast på denne historien i flere år. Slik fikk han norsk statsborgerskap på falske premisser, sier Risbakken."

Khaled var også godt integrert, han var lokalpolitiker i Ap og hadde vært på Utøya under terrorangrepet i 2011. UNE vektla likevel "alvorlige og gjentatte brudd på utlendingsloven".

Altså veier det at man har fått opphold på falske premisser tyngre enn hvor godt integrert man er.

Uriktige opplysninger blir ikke mer sanne av at folk sitter og hamrer løs på tasturet med stive fingre. Den offentlige debatten bør baseres på realiteter, ikke på mangelfull informasjon og negative insinuasjoner.

En saklig debatt er en styrke for demokratiet, det er ikke et samfunn der vi kaster propaganda på hverandre.    

Skal vi unngå et postfaktasamfunn styrt av falske sannheter må vi roe ned emosjonene et par hakk og heller søke litt mer informasjon før vi kaster oss over tastaturet.  

Tre kopper bedrag

For noen år tilbake, på midten av 2000-tallet, var det mye snakk om en amerikansk herremann ved navn Greg Mortenson. Han bygde skoler i Sentral-Asia, og historien hans var eksepsjonell. Fortellingen hans om hvordan ideen hadde oppstått, og hvordan han hadde etablert et godt samarbeid med lokale ledere var oppsiktsvekkende. Boken om dette arbeidet, "Three cups of tea", ble en bestselger og var i flere år på toppen av listene i USA. I perioder var han fast inventar på aktualitetsprogrammer som Oprah, og han ble etterhvert en slags guru for humanitærtarbeid i Sentral-Asia.

Dette vart frem til 2011 da det amerikanske nyhetsprogrammet 60 Minutes avslørte Mortensons historie som ren bløff. Boken ble senere omdøpt til "three cups of deceit" (tre kopper bedrag).

I løpet av årene hadde Mortenson mottatt store summer for å bygge skoler. Han fikk blant annet 100 000 dollar av presdient Obama. Etter avsløringene måtte Mortenson tilbakebetale en del av pengene og han måtte trekke seg fra all veldedig arbeid.

Kan noe slikt skje i Norge? 27. desember skrev Geir Ove Kvalheim en statusoppdatering på Facebook som i skrivende stund er delt 8696 ganger med 22000 likes. Statusoppdateringen hadde følgende intro:

" Kjære rasist. Jeg vet at du er allergisk mot fakta, men jeg har laget en liten huskeliste til deg likevel. Bruk den gjerne neste gang intelligensen synker og frykten stiger. Fakta er en fantastisk medisin mot tilstanden du lider av. "

I lys av denne statusoppdateringen har Nettavisen gjennomført et intervju med Kvalheim. Her utrykker han et ønske om å "etablere fakta". Kvalheim bruker også anledningen til å fortelle om sitt uselviske arbeid for flyktningene i Hellas, og for organisasjonen The United Hearts. Organisasjonene samler inn klær, mat og tepper til flyktningene i Hellas.

I utgangspunktet er det flott å arbeide for dem som trenger det. 

Det som er litt underlig er journalistens påfallende mangel på kritiske spørsmål og grunnleggende research rundt denne saken. Det hadde ikke skadet om Nettavisens journalist hadde nevnt at Kvalheim i 2012 ble dømt til to års fengsel for bedrageri. Blant annet for omsetning av falske manuskripter og andre  dokumenter fra Ibsen og Hamsun. Eller at samme Kvalheim ble dømt til å betale 370 000 til en tidligere frontkjemper i 2010. 

Det er uheldig at journalister "glemmer" å gjøre nødvendig research, kanskje med den hensikt å vinkle en sak positivt. Om journalister gjør jobben sin kan vi unngå skandaler som "tre kopper  bedrag".

Selvfølgelig kan Kvalheims hensikter være hederlige, men det er i allmenhetens og journalistens interesse å få frem hele sannheten. Slik at Kvalheim slipper å bli konfrontert med dette senere, og de som har støttet hans arbeid slipper å føle seg lurt.

Vær stolt av det norske

Statsråd Hellelands statusoppdatering på facebook har skapt betydelig debatt. Enkelte mener  oppdateringen er ekskluderende, mens andre mener den er altfor "brun" og lite kledelig for en norsk statsråd. Men bør det ikke være lov å være stolt av det norske, og fremme en positiv nasjonalisme? 

Det finnes nemlig både positiv og negativ nasjonalisme. Enkelt forklart er den negative nasjonalisme basert på at vår utvikling og fremskritt må være på  bekostning av andres elendighet.  Altså må andre lide for at vi skal ha det bra. Den positive nasjonalismen tar utgangspunkt i at dersom vi har det bra er vi mer villig til å bidra til at andre får det bedre. 

I nasjoner hvor positiv nasjonalisme er tilstede er man mer tolerante overfor resten av verden. Det er mindre rom for splid og konflikt internt, borgerne deler et felles verdigrunnlag og sosial rettferdighet er tilstede.

På den andre siden har vi demagoger og diktatorer som slår politisk mynt på nasjonalfølelsen og bruker den til å splitte folket. Denne typen nasjonalisme er enklest benyttet når de sosiale forskjellene er store, og sosial kapital er lite tilgjengelig. Når den negative nasjonalismen får fotfeste fører det ofte til undertrykkelse, konflikt og i ytterste konsekvens vold. 

Norge har i stor utstrekning hatt positive erfaring med nasjonalisme. Det var stoltheten av det norske, patriotismen og nasjonalfølelsen som motiverte nordmenn til å yte motstand under andre verdenskrig. Det var denne stoltheten som fikk frem noe av det beste hos dem som kjempet i Nord-Norge under krigen, og det er også denne stoltheten som får frem det beste hos våre idrettsutøvere i dag. 

Det er et paradoks at man skal være stolt av Norge og norske verdier, men samtidig skal man ikke få uttrykke dette. Er det ikke i uttrykket man skaper det synlige positive nasjonale limet? Et lim som også fører med seg evnen til å bry oss om hverandre som medborgere, og i forlengelsen generelt bry oss om mennesker uavhengig av opphav.  

Personlig ser jeg ingen problem med å være stolt av det norske, slik Helleland oppfordrer til. Jeg vil heller applaudere statsråden for å fremme en positiv nasjonalfølelse. Jeg kan ikke se at det å være stolt av det norske er ekskluderende. Jeg kan være like stolt av Kvikk lunsj som av sholdezard (en iransk dessert bestående av ris og kanel). Jeg kan være like stolt av norske skiløpere som jeg er iranske brytere, men ingenting av dette betyr at jeg, eller forsåvidt statsråden, har mindre respekt for andre mennesker. Det betyr heller ikke at andre mennesker ikke kan ha andre idealer.

Det er ingenting i veien for nasjonalisme, det er lov å være stolt av det norske. Det bør vi alle være. Det som er problematisk er å overlate dialogen og samtalen om nasjonalisme og patriotisme til de mest brun kreftene i samfunnet. Dem som er villig til bruke negativ nasjonalisme for å skape splid og konflikt. Vi må ikke gi disse gruppene mulighet til å eie patriotismen. For å unngå det må vi være stolt av det norske og vårt fellesskap. En nasjon og et fellesskap i utvikling, men som ivaretar en positiv nasjonalfølelse og viderebringer de gode norske verdiene. 

Til slutt må jeg si det er hyggelig å se en Høyre statsråd omsider snakke om å være stolt av det norske. Det er en flott julegave. 

Jødene

Nok en gang er "jøde" blitt et skjellsord, og på nytt flykter jødene fra Europa. For mange oppleves Israel som den eneste trygge havn.

Samtidig gjør norske kommuner og organisasjoner vedtak om akademisk og kulturell boikott av Israel.

Bilde fra AFP

Jeg møtte antisemittisme første gang på barneskole i Iran. Fra første skoledag ble vi stilt opp i skolegården etter klassetrinn og høyde. "Død over Israel" ropte skolens religiøse leder i front. Vi hyttet mot himmelen med knyttede barnehender og gjentok i kor; "Død over Israel". Det var daglig rutine, seks dager i uken. For meg varte det i to år, da flyktet familien mine til Norge.

De som ble igjen fortsatte hver eneste skoledag til langt ut på ungdomskoletrinnene.

Mange år senere, i 2006, jobber jeg for et britisk firma i Irak, nærmere bestemte i Fallujah. Vi er på et oppdrag nordøst for byen da jeg hører ropene; "Jødene er her, drep dem!" Det knatrer fra Kalasjnikov automatgeværer. Skuddene kommer i vår retning. Vi trekker tilbake.

En torsdag ettermiddag i januar i 2009. Israel er i krig med Hamas på Gazastripen. Jeg er tilbake i Oslo og er vitne til at palestinasympatisører brenner det israelske flagget på Karl Johans gate. Tåregassen ligger tung. Nyttårsraketter blir brukt som våpen mot politiet. Det er knuste butikkvinduer. En eldre mann blir slått utenfor Grand Hotel. Mobben er på jakt etter jøder. De roper antisemittiske slagord og om boikott av staten Israel..

Mobbens rop om boikott, blir i dag gjentatt av Samordningskomiteen for Akademisk og Kulturell Boikott av staten Israel, AKULBI.

Bak AKULBI står Palestinakomiteen som driver solidaritetsarbeid for palestinerne. Blant annet med støtte fra LO. Et fast boikottutvalg arbeider for økonomisk, faglig, akademisk og kulturell boikott av staten Israel. I programmet Vårt lille land som vises på TV 2 kommende søndag sier leder av ALKUBI, Øystein Grønning, at de er motstandere av en jødisk stat, Israel og at jødene ikke trenger et siste fristed(!).

Denne uken sprang nyheten om at Trondheim kommune har gjort et vedtak om at de skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Vedtaket ble oppnådd med et flertall fra Ap, SV, Miljøpartiet og Rødt i kommunestyret. Det var de samme partiene som i fellesskap hadde framsatt forslaget. 

Selv om det i selve vedtaket står at kommunen skal boikotte varer "fra okkuperte områder", er det ingen tvil om at det utelukkende er ment å ramme Israel. Trondheim kommune har ikke til hensikt å boikotte kinesiske varer produsert i det okkuperte Tibet, tyrkiske var fra den tyrkiskokkuperte delen av Kypros, eller marokkanske varer produsert i det okkuperte Vest-Sahara. For å nevne tre aktuelle eksempler.

Det er underlige at de som kjemper for en boikott av Israel ser også helt bort fra de grove folke- og menneskerettsbrudd som skjer i andre land i den samme regionen. Lederen av AKULBI sier til TV2 at han er i mot konseptet om "eksklusive religiøse stater", men viser ingen interesse for de 40 muslimske landene i verden hvorav flere er erklærte islamske republikker.

Israel and the Region

 

Mange av dem blant de 22 arabiske landene i samme region. Det er heller ikke fremsatt krav mot stater eller militante grupper som har programfestet å utslette staten Israel, eller som  jevnlig skyter raketter mot israelske byer og befolkningssentre.

En liten minoritet

Det bor om lag 1.300 jøder i Norge i dag. De utgjør litt over 0,2 promille av befolkningen. Flere forteller om trakassering og et økende press. Mange skjuler sin religiøse tilhørighet, og sin religiøse identitet.

Det norske "bidraget" til jødeutryddelsene under andre verdenskrig er et skammens kapittel i vår historie. På 1980- og 1990-tallet drev et aktivt høyreradikalt miljø målrettet trakassering av jøder. Den norske nynazisten Tore Tvedt, og hans klikk av tilhengere, er fortsatt aktive i å spre  konspirasjonsteorier og hat mot jøder.

Det er likevel et faktum at de antisemittiske strømningene i Norge og Europa i dag ikke er begrenset til de høyre-ekstreme. Antisemittisme er mest utbredt i deler av den muslimske innvandrerbefolkningen. Flere undersøkelser viser at større gruppe av muslimer har et negativt syn på jøder. En undersøkelse gjennomført av Ruud Koopmans ved WZB Berlin i 2013 viser at 45 prosent av muslimer sier at de ikke kan stole på jøder.

I rettferdighetens navn skal det også nevnes at norske muslimer som tok initiativet til å danne en "Fredsring" rundt synagogen i Oslo i 2015. Videre må det nevnes at den muslimske befolkninsgruppen er mangfoldig, og alle har ikke antisemittiske holdninger.  


 

Jøder i Europa blir utsatt for mord og voldtekt, de blir spyttet på og jaget. Det rapporteres at 51 prosent av alle rasistiske angrep i Frankrike var rettet mot jødene. Jødene utgjør en liten minoritet i Frankrike. De utgjør i mindre enn én prosent av befolkningen, men likevel er de et mål for ekstreme islamister. I 2012 ble en jødisk barneskole angrepet av en radikalisert muslim med våpen, under terrorhandlingene i Paris i 2015 var en jødisk kolonialforretning et av målene.

I 2015 flyktet 8000 franske-jøder og 7200 britiske-jøder til Israel. Antallet som flyktet fra Frankrike i 2011 var 1900. Man ser det samme mønstret i Tyskland og Storbritannia.

Den 30. august i år ble det arrangert et jødisk opptog i Oslo. Det var ingen publisitet i forkant, og nesten ingen ting i etterkant. Det var et stort sikkerhetsoppbud rundt arrangementet, og politiet stilte mannsterke opp. Det var første gang norske jøder gikk i tog oppover Karl Johan. For mange var det første gang de viste frem sin jødiske identitet i det offentlig. Mitt håp er at de kan gjøre det igjen, og uten å frykte for sin sikkerhet  eller liv.

Boikottvedtaket i Trondheim kommune og den til tider ubalanserte fremstillingen av konflikten i midtøsten rammer  ikke bare den jødiske staten Israel, det rammer også den jødiske befolkningen i Norge. Det er tragisk for oss som nasjon og for den jødiske minoriteten. 

Profetens gutter

"Bror, her kan du gifte deg med 12-13 åringer. Halal. No problem. Du må komme deg hit. Vi skal fikse deg en 13-14 åring."  Norsk islamist.

Tekstmeldingen er et innblikk i et forskrudd verdensbilde, og er bare en av mange deprimerende opplysninger som har kommet fram i rettssaken mot Norges mest kjente islamist, Ubaydullah Hussain, i Oslo tingrett.  

Ubaydullah Hussain Foto: Kyrre Lien / NTB scanpix

Etter å ha fulgt med på rettssaken, er det uunngåelige inntrykket at han og hans venner, inkludert flere voldsdømte og småkriminelle i hovedstaden, har brukt troen for å få utløp for et behov for makt og anerkjennelse.  

De er i tilfelle ikke alene. Mullah-miljøene i Iran, Taliban i Afghanistan eller Boko Haram i Nigeria er i stor grad drevet fram av de samme motiverende faktorene.

De lever i en verden hvor det meste kan legitimeres og skal legitimeres gjennom religion.

Enkelte har forsøkt å forfekte at holdningene at guttene i profetens Ummah er marginale. Flere meningsmålinger gjennomført av PEW research viser derimot at ekstreme holdninger hos muslimer, blant annet om holdninger rundt Sharia, er langt fra marginale.

En undersøkelse gjennomført av WZB, Berlin Social Science Center, blant innvandrere i europeiske land, viste at muslimer er betydelig mer fundamentalistiske enn sine kristne medborgere. Enkelte har kritiserte rapporten, men det er neste som en selvfølge å regne. 

Mange har i lang tid advarte mot islamistenes tilnærming til religion og deres retorikk, men få har vært villige til å lytte. En vanlig forsvarsposisjon har vært å påstå at ekstremistene ikke har noe med islam å gjøre. Dette er heller ikke riktig. Man kan godt si at den islamske stat og deres tilhørende ekstreme holdninger ikke representere muslimer generelt eller islam på en riktig måte, men det er hevet over en hver tvil at de er muslimer og at de finner sin motivasjon i religionen. De leser og tolker de samme religiøse tekstene som andre muslimer.

Samtidig må det være klart at et flertall av muslimer ikke skiller seg vesentlig fra gjennomsnittlig kristne i forholdet til tro, moral og adferd. Det er likevel et faktum er at mange muslimer (i likhet med mange kristne) har liten kunnskap om sin egen religion, og ikke er alt for bereiste i islams religiøse tekster.

Derfor blir det ofte litt hult når det gang på gang hevdes at jihadistene ikke er muslimer eller har misforstått religionens budskap.

Mange av Hussains følgesvenner var drittsekker lenge før de gjennom "veiledningen" fant veien til "Profetens Ummah".  Litt ull i ansiktet og høyvannsbukser endret ikke på det. Andre er unge mennesker i drift som har blitt lokket inn i en verden ekstrem vold og fanatisme av religiøs opportunisme og visvas.

Hussain har gjennom sin rekruttering av fremmedkrigere påført andre død, skade og ubotelig lidelse. Utfordringen er at vi ikke kommer til å lære, enkelte vil bli like overrasket neste gang det skjer.

Av Trond Horne



 

Hva er feil med politiet?

Politiet trenger flere blåskjorter og færre tomhylser!
 
Politiets største problem er hverken ineffektive ansatte eller dårlige systemer, men en ledelse som har særdeles liten kontakt med virkeligheten. Avsløringene i Bergen er bare toppen av et isfjell som avsløres bit for bit gjennom modige varslere i en etat som fremstår som helt ute av kontroll.
 
For mens Politietaten bevilges stadig mer penger, er det så å si full ansettelsesstopp i 1/3 av distriktene. Mange av distriktene sier at de må først komme i økonomisk balanse før de kan ansette flere. I en artikkel publisert i politiets fagblad, Politiforum, ble 12 nyutdannede politistudenter intervjuet. Ingen av dem har fått jobb. De jobber som alt fra bakere i Kardemomme by til gravferdsagenter. Enkelte av disse har vært i titalls intervjuer, uten at det har gitt resultat. Det er derfor litt underlig at toppledelsen i etaten hever høye lønninger og kan bruke hundretalls av millioner på konsulenter, i en situasjon der man ikke har penger til å ansette folk som faktisk kan gjøre hverdagen vår tryggere.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix


Det pågår nå en nærpolitireform som skal gjøre politiet mer tilgjengelig for borgerne. Denne går i stor grad ut på å sentralisere administrative oppgaver, for å gi rom til flere arbeidende politifolk ute, der de trengs mest. Denne reformen har også som mål å bidra til å endre kulturen i politiet. Behovet for denne endringen ble påpekt av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli, og er godt kjent for mange av oss som har vært i kontakt med politiet. Kort fortalt dreier det seg om en ledelseskultur som er mildt sagt problematisk. En top-down styring som vitner lite om en moderne politietat. En ledelsesform som gjør etaten tildels handlingslammet. Der statistikk manipuleres slik at man kan vise fremgang, oppklaringsrate og måloppnåelse, mens realiteten er at man styrer ressurser unna de vanskelige og viktige sakene.
 
Tilsynelatende har lederne i politiet særdeles liten forståelser for den praktiske utførelsen av politiarbeidet. Dette medfører at prosesser som skal være praktiske og strømlinjeformet, blir byråkratiske, og ressurskrevende. Samtidig som politiet på lik linje med andre statlige etater er sterkt preget av rapporteringsveldet hvor måling av effektivitet og føring av statistikk er det viktigste. En statistikk som jevnlig «pyntes» på for å tilfredsstille en ledelse som ikke har forståelse eller vilje til å forstå at politiarbeid er mer enn kostnadsstyring og frister. I politiet har man i lang tid nedprioritert etatens egne høyt selekterte politifolk til fordel for jurister på ledelsesnivå. Resultatet av dette er en avstand mellom en velpolert og godt betalt ledelse bestående av jurister og et presset, underbetalt politikorps som må ta de tunge løftene.
 
Nærpolitireformen har mye bra i seg, men skal den lykkes så må man gjøre mer. Man må tørre å ta tak i betydelig mer enn det som står på menyen nå. En overflatebehandling av denne rustflekken, vil ikke gi tilstrekkelig effekt.
 
Skal man lykkes i å kontre kriminalitet i dagens verden må man drive etterretningsintensivt arbeid. For å få det til må man ha ledelse, systemer og personell som har forståelse for dette.
 
Politietaten har i en årrekke blitt styrt av på en mildt sagt dårlig måte. Det som holder etaten sammen er ikke ledelsens, men fotsoldatenes lojalitet, interesse og selvoppofrelse for arbeidsoppgavene. Det er sagt om organisasjoner som må endres at «en trappevasker starter alltid på toppen». Det er neppe mer riktig enn i dette tilfellet. Men det spørs om man ikke må starte på toppen med høytrykksspyler.

Idiotene vant igjen

Trump-tilhenger Marcos Spence på et Trump-arrangement i Austin Texas. Foto: SuzanneCordeiro/AFP

Da den franske prinsessen Marie Antoinette ble fortalt at bøndene ikke hadde brød å spise, da responderte hun ved å si «la dem spise brioche». Sannhetsgehalten i denne historien er for meg ukjent, men vi er i en lignende situasjon idag. Eliten skjønner ikke folket, og folket er møkk lei.  

Denne anekdoten sier noe om hvor lite den franske eliten kjente til folkets kår, hvor lite de visste om hvordan den alminnelige kvinne og mann hadde det. Eliten var fjern fra virkeligheten og de brydde seg ikke, det kan virke som den fortsatt er det den dag i dag.

De som var for Brexit ble beskrevet som uintelligente og nasjonalister, folk som ikke visste sitt eget beste. Vi ble sjokkert etter Brexit. «Ingen» forventet det, det var jo tross alt kun disse trangsynte som ville ut av EU. 

Etter valget i USA ser vi de samme tendensene. Enkelte journalister beskriver de som stemte på Trump som rasister, mannssjåvinister, middelaldrende hvite menn uten utdanning. Ja, de er alle hillbillies. Men til tross for dette klarer han å få ca 50 prosent av stemmene, dermed må jo 50 prosent av amerikanerne  falle inn under en av disse kategoriene. Kan det virkelig være mulig at en av verdens supermakter faktisk er befolket av 50 prosent mindre begavede individer? 

I sommer skrev Asle Toje «Hvit nigger» i Morgenbladet. I denne teksten skriver han følgende om Brexit:  «Forbli-kampanjen var derimot forbilledlig i sine påstander om at brexit ville føre til krig og økonomisk undergang.» Det samme ser vi nå. På P3 kan man høre at programlederne nærmest frykter for sine liv, og selv mine egne barn på 4 og 8 år tror det vil bryte ut krig nå som Trump har blitt president. Dette sier litt om vinklingen mediene og samfunnslederne har valgt for å dekke valget i USA.

Dette skal ikke leses som et forsvar av Trump, for jeg har liten sans for hans retorikk. Til tross for dette finner jeg det underlig og noe nedlatende å betegne de som stemte for Trump eller Brexit som idioter.

Innlegget fortsetter under bildet. 

No Place Like Home
Licensed from: AlphaBaby / yayimages.com

Folk er lei av dem som er mest opptatt av å skrive satiriske essayer om brannens vesen mens huset brenner. De forventer at de som skriver essayet heller finner frem brannslangen. 

Disse velgermassene er også lei av at de tillegges masse alternative motiver for sine bekymringer, og ikke minst betegnelsene om at de er idioter. Dette sitat fra Thomas Hylland Eriksen er muligens besrkivende for hvordan man ser på disse gruppen «har lav utdannelse, ikke forstår sitt eget beste og derfor stemmer mot sine objektive interesser».

Det er kanskje på tide å lytte og faktisk ta folks bekymring og uro på alvor. For det er liten hjelp i å be folk spise kake, når de ikke har det. Slike uttalelser viser hvor liten bakkekontakt man har og hvor dårlig man forstår deres hverdag. 

hits