Elefanten i rommet

Islamistisk terror har rammet i Skandinavia. Våre politikere er sjokkerte. Det har de liten grunn til å være. 

I februar 2015 skjøt og drepte 22 år gamle Omar Abdel Hamid al-Hussein en deltaker på et debattmøte om ytringsfrihet på Kruttønnen i København. I tillegg rakk al-Hussein å myrde en frivillig vakt utenfor synagogen i Krystalgade, før han selv ble skutt av politiet. Gjerningsmannen hadde sverget troskap til IS. Målet for angrepet var den drapstruede svenske kunstneren Lars Vilks, som deltok på debattmøtet. 

Rett før jul 2010 sprengte Taimour Abdulwahab seg selv i et bilbombeangrep i Bryggargatan i Stockholm. Målet var å ta livet av minst 30-40 julehandlende mennesker. Abdulwahab, som hadde forbindelser til al Qaida, mislyktes og ble selv det eneste dødsofferet. Det var det første selvmordsangrepet i Norden. 

PST vurderer et angrep fra islamistiske grupper som den største trusselen mot Norge i sin årlige trusselvurdering. Flere planlagte terrorangrep har blitt avverget i de siste årene.  

Europa har vært utsatt for en rekke IS-motiverte terrorangrep. Senest i London for mindre enn en måned siden. Likevel, når terroren rammer, opplever vi de mest absurde bortforklaringer. 

Etter det IS-motiverte terrorangrepet i Nice sommeren 2016, et angrep som fulgte samme oppskrift som angrepet i Stockholm; en lastebil i rasende fart inn i en folkemengde for drepe og skade flest mulig, kunne Ap-politiker og samfunnsdebattant som Tony Burner, fortelle oss om uttalte at handlingen skyldtes den aggressive sekularismen i Frankrike. 

Andre mer og mindre kjente meningsbærere mente at terroren var et svar på en målrettet trakassering av muslimer. Etterhvert som IS-inspirerte og IS-tilknyttede jihadister gjennomførte stadig nye angrep i Frankrike, Belgia og Tyskland, ble forklaringene mer diffuse. Det kunne være  utenforskap, eller sosioøkonomiske forhold som lå til grunn. 

 



Eller psykiske problemer. I hvert fall var det snakk om ensomme ulver. Noe det like sjelden har vært. De fleste har hatt medhjelpere. 

Sverige har på sin side ført den mest liberale innvandringspolitikken i Europa, og antirasismen og toleransen er så nedfelt i offisiell politikk og i samfunnet at selv litt forsiktig kritikk av islam har blitt stemplet som islamofobi. 

Dette til tross, det tok ikke lang tid før noen mente at Sverige har en del av skylden for terroristens handlinger. 
På sin åpne Facebook-profil, skriver koordinator i Leger uten Grenser, Sebastian Stein at "det er vår mangel på forståelse og samspill som skaper grobunnen for at folk gjør grusomme ting."

Vi må bare tørre å elske hverandre mer, så løser dette seg på en god måte. "Kjærlighet og inkludering er svaret", skriver han. Statusen har fått over 200 likes. (Stein utaler seg som privat person, og jeg må legge til at jeg støtter Leger uten grenser)

Det er like naivt og absurd, som det er provoserende. 

Problemet er heller at Sverige har vært for tolerante. Slike selvpiskende utspill, kan selvfølgelig avskrives som barnslig og ufarlig naivitet, men det er et problemer når de står til hinder for et helt nødvendig oppgjør med illiberale og farlige holdninger i samfunnet. 

I liberalismens og toleransens navn har man i Sverige nektet å konfrontere den fiendtlige og voldforherligende islamismen. Antidemokratisk fundamentalisme er feid under teppet, i et forsøk på å skåne noen eller noe. 

Det er på høy overtid å slutte med ønsketenkning og barnslig og meningstom kjærlighetsretorikk. Det liberale og demokratiske Europa har en plikt å ta et oppgjør med alle autoritære og antiliberale ideologier, inkludert islamismen. 

Den britiske tidligere ekstremisten og nå liberale muslimen, Majid Nawaz, har sagt at:    "Det å si at islamsk terror ikke har noe med islam å gjøre er like absurd som å påstå at islamsk terror har alt med islam å gjøre.... Vi må identifisere denne voldelige ideologien islamisme, undergrave den og støtte de som vil reformere islam."

Det er på tide å våkne opp og ta radikal islam på alvor. 
 

Jihadist med legeattest

Ubaydullah Hussain Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

«Jeg er fritatt fra å utføre jihad, jeg er fritatt fra å reise. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at min helsetilstand ikke tillater at jeg drar på lange reiser.» Dette er ordene til den nå dømte islamisten, IS-sympatisør og selvutnevnt IS-rekrutteringssjef i Norge, Ubaydullah Hussain.

Denne feigheten er gjennomgående for mange ledere i jihadist- og islamistmiljøer. De er enten for verdifulle eller for syke til å delta i kamper, men andre kan gjøre denne jobben for dem.

Les også: Villig til å la andre dø for islam og sharialov i Norge

De norske islamistene er på ingen måte unike. De minner mer og mer om andre islamister, sånne som man finner i land i som Afghanistan, Iran og Saudi Arabia.

Talibanledelsen sitter selv i Pakistan, nærmer bestemt, Quetta, og drikker sin utvannede te og forteller unge menn at de må sprenge seg selv i lufta, men selv er de altfor verdifulle til å ofres, de måtte jo tross alt lede kampen.

Det Iranske regimet bruke barn ned i seksårsalderen til å rydde minefeltene for dem. Disse barna ble utstyr med kinesiske plastnøkler til «himmelen», eller paradis om man vil. Disse nøklene skal ifølge ryktene ha vært velsignet av Khomeini selv. De fikk disse nøklene og ble sendt ut i de irakiske minefeltene. Dette ble disse barnas siste løpetur.



I dag brukes også ungdommer og barn av shiamilitser i Midtøsten. I Iran rekrutterer man ungdommer til å reise til Syria for beskytte. I stor grad kommer disse fra familier med dårlig økonomi. Mange av dem som reiser kommer aldri tilbake. Familien får riktig nok en liten trøst ved å falle inn under støtteordningene for martyrfamilier.

Poenget med disse eksemplene over er å vise at dagens islamister i Norge ikke er så veldig annerledes enn deres brødre i andre land, og fra tidligere tider. De bruker de samme metodene, de samme lovnadene og spiller på den samme følelsen.

Les også: Den norske islamisten

Vi har sett flere andre som har bidratt til Hussains arbeidet. Riktig nok indirekte, men endog. De har bidratt til å skape en følelse av annerledeshet, en form for såkalt «othering» et konkret eksempel er et innlegg i Klassekampen der journalisten snakker om muslimenes «flukt» fra Norge, en hijra. Ganske interessant at det ble et tema og en snakkis ikke så alt for lenge etter at propagandabladet til den islamske stat, Dabiq, hadde en lengre artikkel om temaet.

 Dessverre er dette det eneste eksemplet. Vi ser også at Islamsk Råd Norge bidrar til denne meningsløse «otheringen»

 Ubaydullah Hussain er fritatt fra jihad, men han kan motivere andre til å delta. Han har vel en legeattest som han kan vise ved portene til gena (himmelen).

Samfunnet gjør retrett

Skjermdump fra TV4s «Kalla fakta»

Svenske tilstander er blitt et etablert negativt begrep. I Sverige, som en gang var et foregangsland for likestilling og kvinners rettigheter, opplever i dag svenske kvinner å bli trakassert når de våger seg utendørs alene. Eller lufter hunden(!). De blir kalt for horer fordi de går med korte skjørt og skjelles ut for å drikker vin på sin egen veranda.

 Det kommer fram i en dokumentar i programmet «Kalla Fakta» på svensk TV4. Skjulte opptak viser kvinner som sitter adskilt på en kafé, og muslimske skolejenter som blir tvunget til å sitte på bak i skolebussen.

De er utsatt for et selvutnevnt moralpoliti, og opplever trakassering, frykt, og usikkerhet. En svensk kvinne forteller at det ikke nytter å anmelde, selv ikke når pøbelen klatrer opp langs takrennen for å bryte seg inn i leiligheten hennes, sakene blir henlagt.

Dette er altså Sverige i 2017, et samfunn på retrett. I enkelte områder kan ikke lenger staten garantere beskyttelse til sin egen befolkning. Unge menn med innvandrerbakgrunn får regjere fritt. De har makten, og håndhever moralske lover etter eget forgodtbefinnende.

At det er dypt foruroligende, er en underdrivelse. Hvordan i all verden kan det ha fått gå så langt? Det enkle svaret finnes ikke, men fornektelse av problemet er en årsak. I årevis har de svenske politikere og samfunnets «elite» nektet å ta tak inn over seg disse problemene. Det er en svensk berøringsangst vi også har sett avleggere av i Norge.

Da NRK-journalistene Anders Magnus og Mohammed Alayoubi i 2016 laget en reportasje om hvordan politiet var i ferd med å miste kontrollen i bydelen Rinkeby utenfor Stockholm, reagerte den tidligere Oslo-baserte svenske politikeren Ali Esbati med å kalle NRK for rasister.

I boken «Innvandringsrealisme», skriver Sylo Taraku at han ble utsatt for trusler da han tok bilder med mobiltelefonen under sitt besøk i Rinkeby, og ble tvunget til å slette bildene. Sinte «unge» menn sto bak truslene, og håndhevelsen av «loven».

Forleden kveld hadde jeg den tvilsomme fornøyelsen av overvære et helt tv-program med tittelen «Absolutt svensk». Det handlet om å bevisstgjøre svensker om hvor rasistiske de er. Programlederen som i likhet med meg er iraner kunne formidle at han i sin barndom og oppvekst hadde opplevd uante mengder rasisme. I et utdrag spør han: «forstår dere ikke at folk blir såret av å bli kalt utlendinger og pakk». Jeg kan forstå at han kan kan bli såret av å bli kalt pakk, utvilsomt et sterkt negativt ladet begrep, men utlending? Er virkelig det noe å ta særlig på vei for?

Soran Ismail, programleder i «absolutt svensk». Foto: Av Magnus Bergström - mynewsdesk.com

Vi har heldigvis ikke svenske tilstander i Norge, men vi ser tendenser til det. Da tidligere nevnte NRK-journalist Anders Magnus for kort tid rapporterte om økt vold blant ungdommer i Groruddalen. Reagerte mange med avsky og forferdelse. Ikke på grunn av den økende volden, men mot Anders Magnus. Det haglet med sarkastiske kommentarer og halvdårlige vitsevideoer på Facebook og Twitter.

 Da Aftenposten noen uker senere skrev om stadig mer voldelige ungdomsgjenger i Groruddalen, valgte de tidligere så høylytte «Groruddalekspertene» stort sett å forbli stille.

 Kanskje de har forstått litt mer. Det går an å håpe.

 

Ære og Makt

Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge
Generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge

Islamsk Råd Norges (IRN) siste stunt bør ikke overraske noen. Det føyer seg i en rekke av kontroversielle utspill og handlinger som demonstrerer organisasjonens avstand fra samfunnets sentrale verdier.

IRN som i sin tid ble opprettet for å være en paraplyorganisasjon for muslimske organisasjoner, har i de siste årene beveget seg mer og mer i ytterliggående retning. Ansettelsen av den niqabkledde talspersonen, som ved flere anledninger har kommet med ekstreme uttalelser, blir garantert ikke den siste provokasjonen fra den kanten.

Like forutsigbare som IRNs kalkulerte provokasjoner er reaksjonene fra enkelte i samfunnsdebatten. Ytterliggående synspunkter om jøder, og konspirasjonsteorier om 11. september i 2001, blir glatt oversett. Det viktigste er at vedkommende er en god og troende muslim. Eller at de henter argumenter fra den liberale og demokratiske verktøykassen, det handler om kvinnens rett til likebehandling og arbeid. 

Les også: Pressen ble jaget fra møte med Islams råd

Det er like absurd som det faktum at den niqabkledde ble ansatt for å drive med kommunikasjonsarbeid i den hensikt å forebygge radikalisering. Hva vedkommende egentlig mener, tenker og føler om det vestlige samfunnet blir av underordnet betydning.

Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt beskriver dette fenomenet ganske godt. Etter å ha i lengre tid gjennomført forsøk for finne ut om individers moralsk kompass, og såkalt moralitet, kommer han frem til at mennesker forsøker å finne et offer for å rettferdiggjøre sine "moralske" valg. Dette er noe som skjer ganske så ofte.

IRN og deres medspillere fremstiller både seg selv, Hasic og ikke minst islam som et offer for samfunnet.

Det er selvfølgelig underliggende krefter som gjør dette til noe langt viktigere enn en kvinne tildekket av en niqab, eller en enkelt islamsk talsperson med tvilsomme holdninger. Det handler om makt. Om hvem som kan lede dem og vinne de troende muslimers gunst i Norge. Det er flere om beinet, og maktkampen går langs etniske skillelinjer. Det er en kamp om penger, posisjoner og ære, som ingen av deltageren har råd til å tape. 

Det sies at Napoleon skal ha sagt  "Min makt avhenger av min ære, og min ære av min seier.". Dette utsagnet kan direkte overføres til kampen om de troende. Den som går seirende ut har vunnet. Det er nok derfor vi ser den stadige utfordringen av den såkalte "makta".
I denne sammenheng blir noen hundretusener i et statsbudsjett ingen ting, men prinsippene om hva som er gangbar mynt, hva vi tillater som samfunn blir betydelig viktigere.

Skal man ta et oppgjør med ukulturen og de stadige provokasjonene IRN kommer med må man sette hardt mot hardt.

Vi trenger ikke flere tomme løfter om bot og bedring. Statsstøtten IRN fikk for å opprette stillingen må trekkes tilbake.

Ulveflokken



Ikke så lang tid etter at en del uskyldige forbipasserende ble meid ned og en ubevæpned politimann ble stukket ned i terrorhandlingen i London snakket ekspertene om at det var en "ensom ulv" som stro bak angrepet. Disse uttalelsene gjentas etter samtlige av de siste terrorhandlingene i Europa.
 
Hittil er sju stykker arrestert i etterkant av angrepet i London, hvor fire mennesker mistet livet, og over 40 stykker ble skadet. En kan stille spørsmål om vi i det hele tatt har lært noe av terrorhandlingene de siste årene. Når eksperter peker på den ensomme ulven gir de et falskt inntrykk av at dette terrorisme er så tilfeldig i sin natur at den ikke kan stoppes.
 
All empiri tilsier at det er sjeldent såkalte ensomme ulver som står bak disse angrepene. Den norske terroristen Anders Breivik er unntaket, ikke regelen.


Det er noen typiske fellestrekk ved ensomme angripere, de er som regel menn, de har ofte mer enn videregåendeutdanning, og de har opplevd en nylig radikal negativ endring i livet. IS´ propaganda retter seg kynisk mot unge muslimske menn som opplever seg som mislykket, og anser seg selv en skam for familien. Martyrdom og direkte adgang til paradis kan være et forlokkende alternativ til et mislykket liv. I tillegg til gjenopprettet ære og en større pengeoverføring til familien. Selvradikalisering gjennom sosiale medier og i online-diskusjoner er et velkjent fenomen. Det er også kjent at de fleste såkalte "ensomme ulver" radikaliseres gjennom sine nettverk. 


IS gir bevisst avkall på kommando og kontroll, og lar i stor grad "rekruttene" selv finne ut av hvordan et angrep kunne gjennomføres på egenhånd. Det gjør dem vanskeligere å oppspore, og stanse. Dette er en bevisst strategi.
 
Disse "ensomme ulvene", er derfor alt annet enn "ensomme". Selv om eksperter, media, myndigheter bruker begrepet. De er i høyeste grad en del av et nettverk, selv om de ikke har hatt direkte kontakt, eller har fått terroropplæring i en avsides dal i Afghanistan eller i en tunnel i Syria. De rekrutterer ofte også selv inn familiemedlemmer og andre likesinnede som medhjelpere. En annen rekrutteringskanal er via nettet, eller en radikal imam. 
 



Hvorfor peker da stadig "ekspertene" på den "ensomme ulven" etter nye islamistisk motiverte terrorangrep, når erfaringen er at det stort sett alltid vil vise seg at de neppe er alene? 

Jeg mistenker at det er et sterkt element av ønsketenkning. Det vil alltid være lettere å beskrive et angrep som ikke kan stoppes. Vi ønsker ikke å ta realitetene inn over oss.

Tidligere sjef for etterretningsenheten E14, Ola Kaldager, har et poeng når han i et intervju med DN etter terrorangrepene i Paris i fjor sier at vi trenger en mentalitetsforandring i Vesten om vi skal ha noen mulighet til å håndtere utfordringene vi står overfor. 

Vi "må begynne å diskutere hva som egentlig foregår "ikke hvordan vi skulle ønske ting var."

Terror også i multi-kulturalismens hovedstad

A man is treated by emergency services as police look on at the scene outside the Houses of Parliament London, Wednesday, March 22, 2017. London police say they are treating a gun and knife incident at Britain's Parliament
Foto: Stefan Rousseau/AP

Terroren har rammet i Storbritannias multikulturelle hovedstad, London. Den antatte terroristen har bånd til ekstrem islamisme. Da Frankrike ble rammet av islamsk terror i fjor, gikk mange langt i å forklare det med den franske ?ekstrem sekularismen?.  

Storbritannia har derimot sverget til multikulturalismen i mange tiår. Alle kulturer og religioner har fått fri utfoldelse, det har blitt slått hardt ned på det meste som kan uttrykke noe negativt rundt migrasjon og integrering.

I en artikkel fra 2016 skriver avisen The Times at statsansatte imamer ved fengslene i lang tid har radikalisert innsatte, men ingen turte å ta tak i saken i redsel for å tråkke andre på tærne. Videre skrives at imamen oppfordret innsatte til å samle inn penger til islamistiske organisasjoner, uten at noen tok tak i dette.
 
En rapport hadde konkludert med at imamene som jobbet ved britiske fengsler ikke var i stand til å ta tak radikaliserings problemet, oftest fordi de manglet viljen til å ta tak i saken. Videre ble det avdekt at Deobandiene retningen innen islam var overrepresentert blant imamene. Dette er en konservativ og anti-britisk retning innen islam.
 
Totalt er 80 prosent av alle imamer som er trent i Storbritannia utdannet ved en av Deobandi-skolene, ca 70 prosent av imamene som jobbet ved fengslede tilhørte Deobandi-retningen.
 
Det faktiske forhold at ingen tok tak i dette problemet på mange tiår sier litt om unnfallenhet, og problemene som ligger til grunn når Europa skal kontre terrorproblemet.

Det er heller ikke så mye til hjelp å stadighet sammenligner terror med trafikkulykker. Riktignok har en del av terrorhandlingene den siste perioden blitt utført med kjøretøy, men jeg kan ennå ikke si at jeg har hørt om vanlige sjåførene som har forårsaket bilulykker for å skape politisk forandring i samfunnet.  

Før terrorangrepet rammet London den 22. mars ble det innført et forbud mot bærbare PCer på alle som skal fly til Storbritannia fra Midtøsten og Nord-Afrika. Bakgrunnen for dette forbudet er at britiske myndigheter fryktet bærbare PCer skal brukes til å skjule en bombe. 

I samme artikkel skrives det vil være en tabbe å tro at Al Qaida har forsvunnet. Organisasjonene er høyst aktiv fra sine skjule steder i Pakistan og Yemen. 

En ting er garantert dette er vil ikke den siste terrorhandlingen som rammer Europa. En annen ting som er helt sikkert er at terror skyldes ikke utelukkende sekularismen, arbeidsledighet, manglende tilhørighet og sosioøkonomiske forhold. 

Vår eneste løsningen er å ta ekstremeholdninger på alvor. For å forebygge terror, må vi motvirke utbredelsen av ekstreme islamistiske holdninger. For terrortrusselen kan bli større jo flere ekstreme miljøer det er å rekruttere fra.


Terrorhandlinger er der  ekstremisme ender, og ikke der den starter.

 

I toleransens navn

Denne uken har vi fått vite at Forsvaret har innsatt sin første feltimam. En historisk begivenhet ifølge feltprost og brigader Alf Petter Hagesæther som har vært en pådriver for ordningen.

Ville feltprosten vært like begeistret for å innsette en feltprest med et gammeltestamentlig syn på kvinner og likestilling? Hadde Forsvaret i det hele tatt vurdert å innsette en prest med slike holdninger? Neppe.

En feltimam med kvinnediskriminerende holdninger er derimot helt innenfor.

Forsvarets første feltimam, major Najeeb ur Rehman Naz, har bakgrunn fra World Islamic Mission, og har vært aktiv på deres hjemmeside.Der kan man lese mye om hva han mener om for eksempel kvinner, likestilling og tvangsekteskap.

Major Naz, som nå skal jobbe i et av Norges mest mannsdominerte miljøer. skriver blant annet at "Islams generelle holdning om sammenblanding av kvinner og menn er at det frarådes. Men det finnes unntak etter behov og omstendigheter". Det er altså ikke absolutt. Dersom det foreligger et spesielt behov eller om omstendighetene skulle være slik, kan altså kvinner  gå ut og gjøre ting på egenhånd. De kan også jobbe i omsorgsyrker som sykepleiere, hjelpepleiere og leger.

Hva den nye feltimamen mener om kjønnsnøytral verneplikt, om soldater av begge kjønn som bor på fellesrom, eller om felthygiene og deling av telt på øvelse, står det ikke noe om.

Det vi får vite er at det er ?haram? for kvinner å klippe håret. De skal jo ikke ligne på menn.  I rettferdighetens navn, skal det nevnes at han heller ikke her er helt bombastisk: "Det forblir (uomtvistelig) en feminin frisyre (og ikke etterlikner menn) - Det kuttes ikke overdrevent og unødvendig - Det kuttes ikke bevisst for å etterlikne verdslige moter og trender".

Feltimamen er altså ikke helt fremmed for fordelene ved et vestlige levesett, så lenge du fortsatt ser ut som ei dame.  

Når han derimot råder en kvinne som lever i tvangsekteskap og spør om skilsmisse, er han mindre imøtekommende:

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

1. "Det beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det beste er å forbli gift selv om du ikke vil det selv og er tvangsgift. Lid i stillhet som det heter i Forsvaret.

Det er en del problemer med å gi religiøs definisjonsmakt til en slik person, men det som er mest urovekkende er at man ikke krever mer.

Det virker nesten som holdningen er at det er greit at muslimske religiøse ledere kan ha slike holdninger. "De er jo tross alt muslimer, og vi kan ikke forvente annet".

Hvorfor forventer vi ikke mer av norske muslimer. Hvorfor aksepterer vi at personer med slike holdninger får stillinger?

Er muslimer så håpløse og lite tilpasningsdyktige at vi må akseptere utdaterte holdninger og krenkende tankesett?

Man gjøre mye rart i toleransens navn.

Feminisme når det passer seg

Sveriges handelsminister Ann Linde under et møte i Iran i midten av februar.  Foto: Ebrahim Noroozi/AP

Den svenske «feministregjeringen» har fått mye hard kritikk etter sitt besøk i Iran. Bildene av den hijabkledde handelsminister Ann Linde, og sømmelig tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmer på rad og rekke foran president Hassan Rouhani fikk det til å koke på sosiale medier. Fullt fortjent.

Bare en uke tidligere hadde visestatsminister, Isabella Lövin, postet en hilsen fra Sveriges feministregjering med et tydelig spark til USAs president Donald Trump og hans mannsdominerte mannskap på Twitter. Fullt fortjent det også, men når de i de ene øyeblikk velger å latterliggjøre en vestlig leder og senere unnlater å utfordre en nasjon som systematisk undertrykker kvinner så blir det hele nokså hult.

Norske feminister mener kritikerne av Ann Linde er skinnhellige. Dem om det.   

De svenske feministenes doble standarder skjærer i øynene. Forsøkene på å bortforklare opptredenen i Iran med et slags «when in Rome..», må være et stjerneeksempel på det som på engelsk kalles «the soft bigotry of low expectations»; vi kan ikke forvente mer av ledere i muslimske land. Det er jo tross alt deres kultur, og man får bare innrette seg.

Det er en oppfattelse der ute om at det er en enten eller løsning. Enten må kvinnene som reise til land som Iran blindt innrette seg etter landets diskriminerende lover og regler, ellers så må det delegasjonene utelukkende bestå av menn. Det er fullt mulig å utfordre det iranske prestestyre på andre måter. Dersom menneske- og kvinnerettigheter er viktig så kan man velge å opprettholde boikotten av Iran, eller møte den iranske delegasjonen i et europeisk land.

Andre har analysert seg frem til at den vestlige boikotten ikke har hatt ønsket effekt på det iranske regimet. Dette er i beste fall en sannhet med modifikasjoner Sanksjonene hadde effekt og var med på å tvinge regimet til forhandlingsbordet. Sanksjonene har vært målrettede og truffet der det gjør mest vondt.

Dette har den øverste leder Ali Khamenei langt på vei innrømmet i sine taler, selv om han har beskrevet Iran som et offer for urettferdig behandling har budskapet vært krystallklart. På grunn av sanksjonen har det iranske regimet innsett verdien av handel med en mer stabil handelspartner. Disse partnerne er blant annet land som Sverige.

Til tross for all retorikk er Iran ekstremt avhengig av denne handelen, og minst av vestlig teknologi. Uten den vil store deler av iranske industri, spesielt petrokjemiskindustri og det prestisjerike atomprogrammet, stoppe opp. Noe som til sier at trusselen om fravær av handel er tilstrekkelig til å få Iran til å forandre kurs, også innen kvinne rettigheter.

Sverige har forøvrig en lang tradisjon for å drive handel med prestestyret. Lenge før de sosialdemokratiske feministene inntok regjeringskontorene, fikk det iranske regimet tilgang på overvåknings- og jammeutstyr fra svenske Ericsson. Dette utstyret ble brukt til å kneble ytringsfriheten og overvåke dissidenter. 

I skarp kontrast til de tildekkede kvinnelige svenske regjeringsmedlemmene, klarte det. Det internasjonale volleyballforbundet (FIVB), gjennom å true med å avlyse en strandvolleyballturnering på den iranske øya Kish, å tvinge regimet til å tillate kvinnelige tilskuere på tribunene.

For å gjøre sirkuset komplett valgte Magdalena Andersson og noen av hennes kvinnelige regjeringskolleger å posere i hatt for å vise at hatt og hijab i og for seg ikke er så veldig forskjellig. Det sier litt om forståelsen man har for det som skjer i verden. Dette stuntet vakte stor irritasjon hos Masih Alinejad som lenge har jobbet hardt iranske kvinners rettigheter. Hun er administrator på Facebook-siden My stealthy freedom, Alinejad skrev et krast innlegg på Facebook-siden der hun stilte seg meget kritisk til Anderssons stunt. 



Det skal også nevnes at representanter fra det iranske UD og handelsdepartementet deltok på en mottakelse på den svenske ambassaden kvelden etter at handelsavtalen var signert. Da var det ingen hijaber i sikte. (Ambassaden er riktig nok å anse som svensk jord).

When i Rome do as the romans, eller det en generell unnfallenhet når det gjelder andre "kulturer"?

Såpass skal du tåle

Flere lurer på hvorfor jeg er skeptisk til å legitimere religiøse ledere i det muslimske miljøet i Norge. Et av mine ankepunkter har vært deres religiøse og moralske ståsted. De uheldige utspillene til Forsvarets "felt-imam", Najeeb-ur-Rehman Naz, bekrefter min skepsis.

I en artikkel som er på trykk i dagens Vårt Land gir Forsvaret felt-imam råd og veiledning til ei som er tvangsgift og søker råd om skilsmisse. Dette skjer på Wolrd islamic missions hjemmeside. Slik svarer han den tvangsgifte kvinnen, som ønsker å skille seg:

 


 

"Men, når du en gang har akseptert dette ekteskapet ved å inngå pakten, uansett ved tvang eller med vilje, så er du forpliktet, i lik linje med mannen din, til å respektere ekteskapets plikter og ansvar."

Videre ramser han følgende:

1. "Den beste ifølge islam er at du prøver å leve sammen med mannen din. Du må gi ham den respekt og kjærlighet han fortjener som din ektefelle." Rådet begrunnes med flere sitater fra Koranen.

2. "Men om dette ikke lar seg gjøre, selv etter at dere har vært gift i mange år, og du ikke klarer å holde deg til de grensene sharia har fastsatt, så er det bedre for deg å søke om skillsmisse."

Det er altså slik at er du tvangsgift så skal du "take the pain" og holde ut. Dersom du til tross for denne veiledningen ikke orker å leve i et tvangsekteskap så kan du alltids kreve skilsmisse. Det er da viktig å huske at du bryter sharia.

Det ser ut til å være en viss misforståelse når imamen skriver følgende: "når du en gang har akseptert dette ekteskapet". Som kjent er tvangsekteskap et frivillig valg. Like frivillig som når man utsettes for andre typer tvang og overgrep.

Det skrives videre at kvinnen bryter sharia dersom hun velger skilsmisse. Hun bryter altså et sett med lover som ble skrevet når folk fortsatt kjøpte og solgte kvinner som slaver på markedet. Et sett med lover som er basert på koranen og hadithene.

Koranen er en bok som er basert en åpenbaring som profeten forteller om, og hadithene kan best beskrives som en rekke historier som forteller om sistnevnte profets liv. Disse historiene er da skrevet av hans følgesvenner mange år etter at han døde. Så om de er sanne eller ei kan ingen bekrefte eller avkrefte.

Kvinnen som bor i et av de mest likestilte samfunnet i verden får råd basert på eldgamle og utdaterte lovtekster. For å gjøre vondt verre så påføres hun dårlig samvittighet dersom hun skulle ta ut skilsmisse.

Skal man først gi råd så kan man etterstrebe å gjøre det basert på humanistiske verdier, basert på landets lover. Altså rett lede folk til å følge lovene i landet, ikke lovene til noe eldgammelt og utdatert.
 

Med slike rollemodeller og veiledere så trenger ikke unge muslimer å frykte så veldig mye annet.

Det finnes selvfølgelig imamer der ute som gir bedre råd og er mer opptatt av individenes beste. 

 

Når det er greit å mobbe

Uttrykket i ansiktet til Michelle Obama da hun får gave av Melania Trump har blitt en viral vits i sosiale medier. Foto: REUTERS/Jonathan Ernst

Hvis noen lurer på hvorfor barn og ungdommer mobber hverandre så er det bare å se til avistitlene som florere i kjølvannet av Trumps innsettelse. Kleine kommentarer om Trump-klanens kvinner ser ut til å være det hippeste man kan skrive om. 
 
Samtidig som millioner av kvinner går i protestmarsj mot Trumps vulgære handlinger og ordbruk, velger enkelte medier å ta for seg Trump-kvinnene. Ikke kan de kle seg, ei heller kan de kjøpe gaver.  De er tross alt i slekt med den usmakelige Trump og fortjener litt tyn. Tenk om noen hadde skrevet de samme tingene om Michelle Obama, eller fru Clinton.
 
Det var få journalister som skrev slik om de to sistnevnte og godt er det, men nå har debatten nådd et nytt lavmål. Den ligner mer og mer diskusjoner som finner sted på en gjennomsnittlig high school, hvor «the in-crowd» snakker nedlatende om dem de ikke liker.

I dette tilfelle ser det ut som «the in-crowd» består av journalister og kommentatorer i pressen. Disse er til tider mest opptatt av å snakke om antrekkene og gavene til kvinnene i Trump-klanen.
 
Det siste og kanskje minst meningsfylte innslaget i denne sammenheng er gaven som Melania Trump ga til avtroppende førstedame, Michelle Obama. Dagbladet mener å vite hvor utilfreds Michelle Obama var med denne gaven
 
Det som er sikkert og visst er at Melania Trump ikke har ønsket denne rollen. Hun har også opptil flere ganger gitt uttrykk for at hun er uenig med sin ektemann i flere saker og ønsker at mannen, Donald Trump, stopper med den voldsomme og meningsløse tvitringen. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Melania Trump sammen med ektemannen Donald. Foto: REUTERS/Mike Segar


Melania Trump er selv en uutdannet kvinne, som kommer fra middelklassen i Slovenia. Til tross manglende utdanning snakker hun seks språk: engelsk, fransk, italiensk, tysk, serbokroatisk og slovensk. De færreste «moteeksperter» og «rosa-bloggere» behersker noe annet enn norsk. 
 
Kvinnen som er fra Novo Mesto, velger nå å bli igjen i New York med presidetparets sønn, slik at sønnen slipper å bytte skole.   
 
For å sitere en bekjent: «Nouveau riche er ekkelt, men den kritikken kan vi heller rette mot den heslige ektemannen, som allerede har dekorert det ovale kontor med gullgardiner. Å sparke oppover er bra. Nå er han blitt president i USA, så spark i vei. Men inntil kona begynner å tvitre koko-meldinger fra Trump Tower, kan kanskje hun få være i fred.»
 
Det er et lavmål når den politiske debatten ender opp på dette nivået. Dessverre ser det ikke ut som noen bryr seg.  
 
Personlig kunne jeg ikke hadde brydd meg mindre om hvilke gaver som blir utvekslet, men min datter på 9 er nok mer interessert. Kanskje det er dette publikumet man sikter seg innpå.  Da bør man helst drive med litt oppdragelse av våre unge. De trenger ikke flere tips på hvordan de skal mobbe og trakassere hverandre.

 

hits