hits

Et rop om økonomisk reform

Foto fra video: AFP Photo/Ho/Mehr News 

Demonstrasjonene i Iran ser ut til å ha eskalert i omfang og voldsomhet for hver dag som går. Slagordene er ikke til å ta feil av. «Ned med Khamenei», «folks oppgave er å tigge, lederens (Khamenei) oppgave er å være Gud» og «Selvstendighet, frihet, en iransk republikk» ser ut til å dominere. Det siste slagordet spiller på det som etterhvert ble 79-revolusjonens mest kjente slagord «Selvstendighet, frihet, islamsk republikk». 

Demonstrasjonenes eksponensielle vekst i omfang og kraft skiller seg i så måte fra opptøyene og uroen som beveget landet i 2009. Slagordene er kraftigere, folk virker mer uredde og voldsbruken blant demonstrantene har eskalert med høyere hastighet.

Minst 22 drept i opptøyene i Iran

Demonstrasjonene og opptøyene fortsetter i Iran. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag. Statlige medier melder at ni mennesker ble drept natt til tirsdag, blant dem et medlem av revolusjonsgarden. Minst 22 mennesker skal dermed være drept siden protestene mot myndighetene begynte torsdag.

Det er også interessante å merke seg at demonstrasjonene og uroen startet for alvor i Mashhad, det var etter andre dagen at demonstrasjonen nådde Teheran med full styrke. Demonstrasjonene fortsetter med full styrke i flere Iranske byer. Byer som tradisjonelt har tilhørt regimets innerste krets, som Qom, opplever også store folkeansamlinger og uro.  

Landets president Rouhani velger å tilnærme seg situasjonen på en skånsom måte. Orden og uttrykkene han bruker vitner om nettopp dette. Rouhani har sagt at det er folks rett til å uttrykke sin frustrasjon. Folket har rett og plikt til å si fra, men vold og hærverk burde unngås. Han understreker «vi er alle midlertidig valgt, det er kun folket og nasjonen som er varig».

Det er tydelig at Rouhani har forstått at det iranske folkets frustrasjon, selv om hans regjering mangler verktøyene for å løse problemene. Bakgrunnen for disse demonstrasjonene er sammensatt, og en reaksjon på en lang rekke hendelser.

En rekke iranske kjendiser bosatt i Iran har også valgte å uttrykke helt klart støtte for folkets sak. Dette er betryggende og et klart signal til regimet.  

Den iranske befolkningen er langt på vei delt mellom de som har så å si ubegrenset med midler, og dem som lever fra hånd til munn. Den siste gruppen er de som rammes aller hardest av de stadige økonomiske svingningene i den islamske republikken.

Den generelle arbeidsledighet i den islamske republikken ligger på ca. 12,5 prosent, og ungdomsledigheten er på over 29,2 prosent. Disse tallene har vært nokså stabile i over ett tiår. Dette kombinert med en stadig mer utdannet befolkning, utbredt korrupsjon i alle regimets ledelsesledd og regimets uvettige pengebruk i Syria, Yemen, Gaza og Libanon har fått befolkningen til å reagere. 

Regimets pengebruk i diverse kriger og konflikter går av den stadig økende budsjettposten som tildeles den Iranske Revolusjonsgarden. Disse bevilgningene legges merke til av den delen av befolkingen som i stadig større grad ser deres kjøpekraft reduseres, og deres familier bli stadig mer trengende.

Foto: Str/AFP

  

Der presidenten har utvist måtehold og forståelse har regimet, som ledes av Khamenei, reagert ved å bruke makt. Hittil meldes om 22 drepte og over flere hundre arresterte. Demonstrantene har også tydd til voldsbruk, og videoer av militspersonell som blir mørbanket og politifolk som blir jaget frekventerer i sosiale medier.  

Personlig tror jeg ikke disse demonstrasjonene kommer til å resultere i store omveltninger. En av hovedårsakene til dette er mangelen på en klar lederfigur. Under opptøyene i 2009 hadde demonstrantene noen klare lederfigurer i Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karroubi. Begge disse har vært i husarrest siden de omfattende demonstrasjonene i 2009.

Derimot kan en handlekraftig Rouhani vinne folkets gunst dersom han klarer å komme opp med en troverdig plan for å stabiliser Irans økonomi og rydde oppi den enorme nepotismen og korrupsjonen som herjer mulla-veldet. Midtøsten er heller ikke tjent med at nok en regionalaktør kastes ut i enorm uro og muligens kollaps.

Til slutt er det viktig at vestlige ledere husker erfaringene fra 1979 og ikke gir uvettig støtte til opposisjonelle i eksil. Resultatet av støtten som ble gitt til Khomeini og mullaene har vi høstet i snart 40 år.  

Signert avtale før sex

Woman signing a contract

I Sverige foreslår regjeringen en ny «samtykkelov». Det anses som et godt initiativ til tross for at man skulle tro at de eksisterende lovene ville ha vært tilstrekkelige. Uansett hvilke lover som vedtas er Sverige en rettsstat på lik linje som Norge. Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og bevisbyrden påligger påtalemyndigheten.

Det er muligens dette som har fått den svenske juristforening til å reagere mot dette forslaget. Selv om samtykke skal gis for hver ny handling, er det fortsatt slik at det ikke er signert en skriftlig avtale. Ei heller har påtalemyndighet vært tilstede da akten er påbegynt, dermed er det like krevende å bevis dette.   

Denne loven kommer samtidig som enkelte deler av Sverige opplever en økning i brutale overfallsvoldtekter, både i antall og i brutalitet. Ikke minst har man sett en økning i gjengvoldtekter. Siste i rekken fant sted sist søndag. 

Malmö har opplevde flere gjengvoldtekter, bland annet det som beskrives en torturlignende voldtekt av ei 17 år gammel jente ved en av byens lekeplasser. Flere erfarne politibetjenter uttalte at dette er noe av det mest brutale de har sett. En tjenestemann med 35 års erfaring sier at gjerningspersonene har passert en grense. 

Dagen før denne hendelsen gikk Malmøpolitiet ut og betrygget kvinnene om at de kunne bevege seg utendørs etter mørkets frembrudd. Politiets pressetalsperson gikk ut og var tydelig på at det å be kvinner bli innendørs var å ansvarliggjøre ofrene. 

Dagen etter hendelsen gikk politiet i samme by ut og advarte kvinnene mot å gå ut alene etter mørkets frembrudd, og på nattestid. Dersom kvinner skulle bevege seg utendørs ble det anbefalt at de skulle gjøre det to og to i lag.

Denne hendelsen er dessverre ikke enestående eller unik. Siste statistikk over seksalforbrytelser er fra 2006 og viser at 65 prosent av alle voldtekter var overfallsvoldtekter hvor offeret ikke kjente gjerningsmannen. Samme statistikk viser en kraftig økning i overfallsvoldtekter.

Vet ikke menn at sex er frivillig?

Kvinner er ofre, menn er overgripere, men innvandrere er ikke kriminelle. De siste ukene har #metoo og innvandrerstatistikk preget den norske samfunnsdebatten. Sakene har det til felles at et lite mindretalls handlinger brukes til å stemple en hel gruppe.

Dessverre ser det ut til å herske en generell hjelpeløshet rundt disse temaene i vårt naboland. Dette er samme land hvor politidirektøren for noen år tilbake på ramme alvor foreslo bruke av armbånd for å «forhindre» den utbredte tafsingen som fant sted ved festivalene i Sverige. Samme politidirektør har ansatt 200 kommunikasjonsrådgivere for å ta fatt på «kommunikasjonsproblemene». Selv har jeg liten tro på at folks trygghetsfølelse øker ved å vri og vende på sannheten.   

Trygghetsfølelse er en underlig ting, og varierer fra land til land, og by til by. Det som hjelper på folks trygghetsfølelse i vestlige samfunn er en opplevelse av og troen på at den utøvende makt kan gjøre jobben sin, og dømme dem som skal dømmes og fengsle dem som skal fengsles. En annen bit av denne jobben er befolkningens tillit til at den lovgivende makt kan vedta lovforslag som faktisk løser deres problemer. 

Jeg er redd at fokuset vil vris bort fra brutale overfallsvoldtekter. Noe som vil være svært uheldig. Det er ille at folk utsettes for voldtekt, det som vil være verre er om den lovgivende makt vedtar lover som medfører bruk av ressurser, men ikke bidrar med mer trygghet for ofrene. 

Det kalles meningsløs populisme.

Dyster innvandrer-statistikk

Flyktninger, hovedsaklig fra Syria, på togstasjon i danske Padborg i 2015. Illustrasjonsfoto: Claus Fisker/AFP

Tenk at du bor i et samfunn hvor de nyankomne og deres barn er to til tre ganger så ofte involvert i kriminelle handlinger enn andre. I norsk sammenheng har vi ikke denne type statistikk tilgjengelig, men i Danmark ble det utgitt en slik rapport for kun noen uker siden. 

Danmarks Statistikk, den danske versjonen av SSB, utga i november 2017 en publikasjon om innvandrere og deres etterkommere i Danmark. Selv om tallene kan være urovekkende, er de ikke så veldig overraskende.  Lavere deltakelse i arbeidslivet og en høyere andel som mottar sosiale stønader. Dette er oppsiktsvekkende nok, men det som er mest skremmende er kriminalstatistikken.

Tallene, som må være svært uhyggelig lesning for danske beslutningstakere, etterlater liten tvil om situasjonen og tilstanden blant innvandrere og deres etterkommere.  Av ikke-vestlige innvandrere født i 1987 hadde 42 prosent blitt dømt for overtredelse av den danske straffeloven innen de hadde fylt 28 år. For etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere er tallet 37 prosent. For menn med «dansk opprinnelse» ligger samme tallet på 17 prosent. Altså mellom 20 og 25 prosentpoeng lavere.  

Når man ser på etterkommere av ikke-vestlige innvandrere født i 1997 er tallet noe mer dystert.  Selv om antallet straffedømte for dette kullet er lavere, er det faktisk etterkommerne av ikke-vestlige innvandrere i Danmark «mer kriminelle» enn innvandrere fra samme årskull. 

Generelt ligger etterkommere etter ikke-vestlige innvandrere skyhøyt over etniske danske. For 1987-kullet er tallet tre ganger så høyt, for dem som er født 10 år senere er det tallet noe mer «hyggelig» og kun dobbelt så høyt. 

Antallet voldsdømte i innvandrerbefolkningen ligger godt over snittet og skyhøyt over etniske dansker, ca 3-4 ganger så høyere.  

Det som er like interessant og beskrivende for hvordan våre skandinaviske naboer ser på verden er hvordan svenske politikere velger å tilnærme seg denne typen statistikk. Det ser ut som den svenske regjeringen vil gå inn for å forby slik statistikk, fordi den på sett og vis stigmatiserer innvandrere. Det vil være som å kjøre bil i høy hastighet med bind for øynene. Ettersom du ikke ser problemene, går det nok sikkert bra. 

Det finnes aspekter med innvandring som er utfordrende. Noen innvandrere og deres etterkommere sliter med å fullt og helt slutte seg til samfunnet. det er mange årsaker til dette. Ikke minst er tillit til statsapparatet et viktig tema her. 

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama beskriver Danmark som det beste eksempel på et liberalt demokrati, med gode verdier, stor tillit og lik fordeling. Han kaller det «å bli Danmark» eller «becoming Denmark» Det er da kanskje ikke så overraskende at mennesker som kommer fra de deler av verden hvor tilliten er lav og man i stor grad må løse sine egne problemer, sliter med å tilpasse seg. Dette er ikke et forsøk på å «sosionomisere» de kriminelles handlinger.      

Norge og Danmark er sammenlignbare, selv om vi ikke er like. Men de samme tendensene ser vi i enkelte deler av Oslo og andre større byer. Dette er altså ikke problemer som finner sted i en del av Europa som er fullstendig usammenlignbare med Norge. Ei heller er innvandrermassen så forskjellig. 

Løsningen, uansett hvor lite vi måtte like det, må være en restriktiv innvandringspolitikk i kombinasjon med insentiver som fremmer en høyere grad av tilpasning. For er det noe som koster samfunnet massivt, så er det kriminalitet. Dette er en kostnad som ikke kun kan måles i kroner og øre, men også tilliten blant individene og ikke minst tillit til staten påvirkes i betydelig grad. Dette resulterer i menneskelige tragedier som vil påvirke individer resten av livet. 

Oppdragelses-reiser

Mens svensker reiser på selskapsreiser, velger enkelte minoriteter i Norge å sende barna på oppdragelsesreiser til Somalia og Pakistan. Dette er en handling som bidrar til å sabotere integreringsprosessen, og ødelegge livet til de barna som sendes avgårde for å få en moralsk korrekt oppdragelse. 

I lang tid har det pågått en praksis der foreldre sender sine barn på koranskole til land som Pakistan og Somalia. Noe av hensikten med dette har vært å avnorske "barna", få litt god gammeldags disiplin i dem og ikke minste se til at foreldrenes kultur ikke glemmes eller forsømmes.

Dette er som sagt ingen ny praksis, allerede tidlig på 2000-tallet fremkom det saker om denne typen "reiser" til hjemlandet. Det var få som snakket om det, men i en sak i DN i januar 2004 fremkom det at blant annet Minhaj Ul Quran Moskeene i Skandinavia fasiliteter denne typen reiser til Pakistan. 

Koranskolene i Pakistan ble opprettet i stort monn tildeling på 80-tallet, mye ble sponset via tvunget almisse-innsamling, og skolene var i stor grad innen den islamske Deobandi-retningen. Blant annet afghanske og pakistanske Taliban sverget til denne retningen innen islam. Altså er det ikke mye av denne ideologien som forenlig med de verdier og idealer vi verdsetter her i Norge. 

Praksisen med å sende barn til koranskoler er ikke begrenset til en gitt gruppe, også enkelte grupper Blant somaliere har sendt barn til koranskoler i Somalia. 

Koranskoler i Somalia anses som en slags utdanningsinstitusjon som skal bidra til moralske instruksjoner for barn mellom 5-14. Disse skolene nyter stor tillit blant lokalbefolkningen, nettopp fordi de kan ivareta den moralske oppdragelsen som somaliske foreldre mener deres barn trenger. I diverse forum på nett stipuleres kostnadene for slike reiser mellom 50-100 dollar i måneden.  

Det er også viktig å forstå at for enkelte minoriteter i Norge er anseelse blant deres egne, og ikke minst de som bor i "gamle-landet", fortsatt viktigere enn anseelse og aksept fra storsamfunnet i Norge. 

Regjeringen og myndighetene har i flere omganger forsøkt å ta tak i disse utfordringene. Man har blant annet strammet inn muligheten til å ta barna ut av skolen i lengre tid og utenom ferier. Dette er gode tiltak som gir noe effekt. Men så gjenstår spørsmålet om det er mer som kan gjøres.

Det er her et liberalt samfunn som Norge møter på utfordringer. Hvor store inngrep i foreldrenes oppdragelsesrett skal man gjennomføre før det blir for mye og rammer uproporsjonalt? Man kan muligens se på reduksjon eller frafall av barnetrygd og andre stønader som er rettet mot barn dersom barnet er borte fra skolen. Men et slikt tiltak vil neppe gi effekt for dem som sendes på "oppdragelsereiser" I sommerferien. 

En godt tiltak er å ta tak i de norske institusjonene som fasiliteter slike "oppdragelsesreiser". Det er både logistikk, og kostnader forbundet med slike reiser, og noen i Norge/ Europa bistår familiene med å sende barna til disse koranskolene.  

Jeg må også legge til at det er trist å observere at våre skattepenger muligens går til trossamfunn og organisasjoner som bidrar til å sabotere samholdet i Norge, og skaper grobunn for massive fremtidige problemer gjennom å fasiliteter denne typen praksis. 

Uansett hva vi velger å gjøre bør vi først og fremst ivareta barna som rammes, gjennom mest mulig skånsomme tiltak. Dette er en krevende balansegang, men det må til for å sikre fremtiden. 

PS. koranskoler i Somalia og Pakistan er lite sammenlignbare med bibelskoler på Sørlandet.

Jeg ber dere om å holde det ryddig i kommentarfeltet. På forhånd takk.

Regnskaps-problemer

Regnskap har skapt massive hodebry for mange mennesker. Spesielt mangelen på regnskap. De fleste kommer i klammeri med kemneren, eller skattefuten om man vil, enkelte kommer i bråk med arbeidsgiver fordi de har underslått penger. Det er derimot sjelden vare at folk som fremlegger riktig regnskap, kommer i trøbbel med sjefen. Men det er nettopp det som har skjedd med forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB).

Holmøy er mannen bak innvandrings-regnskapene. Disse regnskapene viste en heller skremmende utsikt. Innvandring kostet ikke en pose potetgull som enkelte proklamerte i 2015. Utregningen viser at fra 2025 vil innvandringen til Norge vil koste men 10.000 kroner mer i skatt pr person. Altså innvandringen koster penger, og den koster mye penger. 

Det er selvfølgelig ikke slik all innvandring koster like mye. Realiteten er at innvandring fra den tredje verden vil koste betydelig mer enn innvandring fra andre europeiske land. Dette skyldes flere faktorer. 

Norge er en høykompetanse-nasjon, Man må ha relevant kompetanse for å få jobb, dessverre er det slik at mange som ankommer Norge fra den tredje verden ikke innehar denne kompetansen som trengs og må ta utdanning i voksen alder for å få denne kompetansen. Dette er kostnadsdrivende. 

I tillegg er arbeidsledigheten høyere blant innvandrerne. Dette gjelder også dem som har bodd i Norge i over syv år. Selvfølgelig medfører også dette kostnader. 

Forskningsleder Erling Holmøy ved Statistisk sentralbyrå (SSB)

Dersom noen lar seg overraske over denne informasjonen burde de reorientere seg. Det er ikke et spørsmål om innvandring koster, fordi det gjør det, men det er et spørsmål om vi skal være ærlige om det eller ei.

Her er det tydeligvis ett skille. Nåværende SSB-direktør, Christine Meyer, uttrykte tidligere i år at hun var i tvil om hun ville ha sagt ja til innvandrings-regnskapet. Hun har sågar kalt det «et sårt punkt». Meyer lurte også på om vi ønsket regnskap på andre grupper i samfunnet. Dette er et betimelig, men lite relevant spørsmål i denne sammenheng.

Den manglende relevansen skyldes flere forhold. Innvandring kan reguleres og kontrolleres. Innvandring til en velferdsstat som Norge. Om noe er innvandring en av de temaene er mest omstridt blant politikerne i Norge. Enkelte vil ha en strenger innvandringspolitikk, mens andre er for så å si åpne grenser. 

De som ønsker en liberal innvandringspolitikk mener at innvandring på lang sikt er lønnsomt. De mener også at Norge trenger innvandring for å opprettholde den velferden vi har idag. 

De som er for en restriktiv innvandringspolitikk er av en annen oppfatning, og mener at innvandring koster og vil over tid bidra til å uthule velferdssamfunnet. 

Det er pga de pågående politiske diskusjonene at innvadringsregnskapene er viktige. De skal brukes til å gi politikerne nødvendig innsikt slik at de kan fatte opplyste beslutninger. Det er uavhengig av om man er for en liberal eller restriktiv innvandringspolitikk. 

Det er også en fordel at profesjonelle og uavhengig aktører kommer med innvadringsregnskapet enn at hvermannsen sitter i sine hus og hytter og sammenligner kostnadene forbundet med innvandring med potetgullposen og bamsemums. 

Hvorvidt avskilting av Holmøy og statistikkavdelingen i SSB skyldes ene og alene innvandringsregnskapet er vanskelig å vite. Men en ting kan man være sikker på, det er lite klokt å ikke ha fakta og data om innvandring, og ikke minst regnskap som viser hva innvandring koster idag og hva det kommer til å koste oss i fremtiden. En ting er sikkert og visst: Det blir ikke gratis.