Et symboltungt plagg

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

I forbindelse med Kringkastingsrådets behandling av klagene de mottok for programmet «Faten tar valget» ble jeg bedt om å holde en innledning. Kringkastingsrådet mottok 5727 klager. Av disse er 5577 ble kategorisert systematisk. 19 av disse klagene kan anses som hatefulle ytringer. Debatten var intens, spesielt nå det gjaldt NRKs kommentarer til klagene før de hadde blitt behandlet av Kringkastingsrådet. 

La meg starte med noe helt grunnleggende: Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam og har en politisk symbolverdi. Men det betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten, og man kan ikke uten videre betrakte hijaben som «islamistenes uniform».

Ordrett oversatt betyr hijab, gardin, å gjemme, dekke til og isolere. Ordet brukes ikke om tildekking av kvinner i koranene eller i hadithene.

Det er mange årsaker til at hijaben skaper hodebry. En av disse årsaken er den manglende forståelsen vi har for symbolikken som ligger i plagget. Det er kanskje ikke så underlig at vi ikke har et levende forhold til dette plaggets religiøse, ideologiske og historiske betydning. Det samme kan man si om mennesker i andre deler av verden som ikke har et levende forhold til enkelte av våre, vestlige og europeiske, symboler og antrekk.

Det er i det hele tatt vanskelig å finne håndfaste religiøse begrunnelser for bruken av dette plagget. Men det finnes argumentasjon for tildekking av kvinner. Dette handler i stor grad om at kvinner ikke skal friste menn. Eller bidra til seksuell distraksjon av menn. Eller som Wall Street Journal journalisten Asma Noami sa det; «Menn er altså så svake at de lar seg friste av noen hårstrå».

Disse faktorene skaper også et grunnlag for å si at de som ikke har kledd seg sømmelig på en måte kan skylde på seg selv dersom de opplever ubehageligheter.

Dersom man ser dette plaget i sammenheng med situasjonen i beduin-stammene på den arabiske halvøy ved islams spede start kan man nok påstå at tildekking av kvinnene var en slags beskyttende faktor. Heldigvis har vi kommet litt lenger enn som så i det 21. århundre. Vi har lover og regler som beskytter kvinnene, og et velfungerende rettssystem som bidrar til at alle kan behandles likt.

Det å påstå at hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hodet. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Kanskje ett historisk blikk kan fortelle oss litt mer om hijabens røtter.

Plagget vi omtaler som «hijaben» har blitt brukt i forskjellige former lenge før islam. blant beduin stammene på den arabiske halvøy, i gamle persia, og andre steder i denne regionen.  

I 1919 da egyptiske kvinner marsjerte i gatene for å kreve stemmerett på lik linje med menn, kastet de sine «hijaber». For datidens egyptere var hijaben et symbol på den osmanske kulturen. Altså ikke et religiøst plagg, eller antrekk.

Noen tiår senere kunne man se den egyptiske presidenten Naser og de egyptiske parlamentsmedlemmene le seg skakk av brorskapets krav om tildekking av kvinner. 

Hijaben fikk en ny oppsving med frigjøringskrigen i Maghrib, som et symbol på motstanden mot vestlig kultur. Dette ble videreført og skjøt virkelig fart etter den iranske revolusjonen, da hijaben aktivt, systematisk og ved tvang ble brukt som et symbol på den islamske republikken.

Den islamske republikken håndhevet påbudet med en voldsom iver og uttrykk som «ya rosari, ya tosari» «enten tildekking av hodet, eller klapps mot hodet» ble en standard uttrykk for banden som håndhevet pålegget. Den dag i dag kjemper iranske kvinner mot hijaben.

I denne sammenheng ønsker jeg å si at det vi bør ikke glemme at for de iranske islamistenes er ett av «hovedmålene» å spre de islamistiske ideologiene, eller for å bruke deres ord «å spre den islamske revolusjonen». Dermed får også hijaben en sterk politisk og ideologisk verdi for disse.

Hijaben er ikke et tradisjonelt muslimsk plagg, slik mange later til å tro. Det fikk en politisk betydning under frigjøringskrigene og statlig sponser etter den iranske revolusjonen, og popularitet i den senere tid som en identitetsmarkør.

Det plagget skaper også et skille mellom de gudfryktige og de som ikke er gudfryktige, de troende og de ikke-troende, de som er innafor og de som er utafor.

Plagget i seg selv er et tema, men når plagget anvendes av en person som har uttrykt synspunkter som understøtter noen av de problematiske sidene ved dette plagget, så forsterkes plaggets symbolverdi.

At hijaben anses som en type frigjøring er å snu ting på hode. Det er å se oss løsrevet fra resten av verden, hvor plagget i muslimske land brukes for å kontrollere godt over halvparten av befolkningen, nemlig kvinnene.

Jeg må også legge til at i Norge brukes plagget også av muslimske kvinner som kan anses for å ha liberale holdninger; og er allierte i kampen mot islamister og ekstremister.

Som jeg nevnte tidligere så skaper denne sterke identitetsmarkøren også en splittelse, eller bedre sagt en rangering bland muslimer. De fromme med hijab, de som er mindre fromme går uten.

Enkelte steder kan de fromme til og med anse seg selv som så rettskafne at de kan finne på å irettesette dem som velger å skille seg ut ved å ikke bruke identitetsmarkøren.

Ikke minst forsterker disse fremstillingene et bilde av muslimer flest som meget konservative og mest opptatt av sin muslimske identitet.

Jeg mener at NRKs analyse sviktet i denne sammenheng, man har ikke innsett hvilke bilde man skaper av den muslimske minoriteten ved å fremme konservative stemmer. Det er altså ikke slik at muslimer flest er konservative, ei heller slik at muslimske kvinner flest går med hijab.

Les også: Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Dette er en svært uheldig utvikling, og langt på vei å gjøre muslimene en bjørnetjeneste.

Videre må jeg få lov til å si at NRK bidrar til normalisering av et omstridt og mye debattert plagg, ikke bare i Norge men også globalt. Til og med i muslimske land er det motstand å spore.

Bevisst eller ubevisst blir denne fremstillingen et uttrykk for at hijab er «normalen» for muslimske kvinner og jenter. De som ikke bruker dette plagget er altså ikke normen blant muslimer.

Retten til å utøve sin religion er en grunnleggende rettighet, men man kan ikke forvente å utøve eller manifestere sin religion overalt.

Det vi gjør i dag med tanke på religionens plass i samfunnet, vil få betydning for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.

I et stadig mer mangfoldig og sammensatt samfunn, er det spesielt viktig at offentlige institusjoner har et bevisst forhold til hvordan de gjenspeiler og ivaretar samfunnets grunnleggende verdier.
 

I mangel på bedre argumenter

Arendal 20160816.Innvandrings-og intergreringsminister Sylvi Listhaug, nestleder i ap Hadia Tajik, partileder i SV Audun Lysebakken, ordfører i Stavanger Christine Sagen Helgø under debatten om masseinnvandringens utfordringer tirsdag under Arendalsuka.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Sylvi Listhaug (Frp) i en tidligere debatt med Hadia Tajik (Ap) og Audun Lysbakken (SV). Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix

I mangel på politiske argumenter har nå opposisjonen med Arbeiderpartiet i spissen valgt å komme med moralske argumenter for å overbevise folk om å velge dem.

Det er underlig å se Arbeiderpartiet, som er et ansvarlig parti, vri på utsagn for å skape splid. Dette er taktikkeri på sitt verste.

For å styrke dette taktikkeriet velger man å vri og vende på sitater, og fremstille en bastardisert utgave av sitatene for å styrke et bilde av motstanderen som et forkastelig menneske. Det vil være fornuftig å se på enkelte av disse sitatene og se hva som egentlig sies.

Det berømte Gullstol-sitatet er i sin helhet slik: «Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingene selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget.»

Dette sitat kan både være flåsete og muligens noe spissformulert, men det er neppe rasistisk. Det er i alle fall ikke fascistisk. 

På samme måte blir Listhaug angrepet for begrepet godhetstyrann. Dette er ikke et begrep Listhaug har funnet opp, og dreier seg heller ikke om at det er noe galt i å ville hjelpe andre. Det er professor Terje Tvedt som introduserte begrepet for å beskrive en politisk hersketeknikk, hvor politisk uenighet om løsninger medfører anklager om at man er «ond» og «hjerteløs».

I sommer ble hun angrept for å ha konfrontert islamisten Tahir ul Qadri på en ungdomskonferanse mot ekstremisme. Igjen var det ikke selve konfrontasjonen som var problemet, men at hun valgte å gjøre det på denne konferansen.  

Det ser ut som man har lyktes med denne fremstillingen. Det har gått så langt at enkelte ikke går av veien for å implisere Listhaug i drap som ikke har funnet sted.

Etter at en savnet student med utenlandsk opphav ble funnet død i Trondheim valgte en høyt respektert advokat å skrive «Tragedie, hatprat fra statsråden kan bidra til vold». Ingen ting ved denne saken tilsa at dette var et drap, ingen hadde nevnt rasisme med ett eneste ord, men like fullt er det greit å ansvarliggjøre en sittende statsråd for rasistisk motivert vold som ikke har funnet sted. 

Sylvi Listhaug (Frp) besøkte bydelen Rinkeby i Stockholm i forrige uke, med hele medie-Norge på slep. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Listhaug har på en måte blitt «det moralsk forkastelige» som skal forene laget, en felles fiende som kan kalles hva som helst i håp om å vinne noen ekstra stemmer.

Argumentene går ikke på politikken som gjennomføres, fordi store deler av Stortinget støtter tiltakene, men det er retorikken hun fører som er forkastelig. Dette vitner mer om hjelpeløshet enn noe annet. Desperate rop om hjelp i en stadig nedadgående trend. Spørs om hjelpen vil komme.  

Psykolog og forskeren ved New York University Jonathan Haidt har skrevet en bok om temaet politikk og moral, «The rigtheous mind». I denne boka påpeker han at for en liberaler er autoritet og tradisjon assosiert med undertrykking, mens lojalitet ses på som nasjonalisme og andre avskyeligheter. Dette vekker dårlig samvittighet hos de liberale. Med liberale mener han venstresiden i det politiske landskapet.

Når man ser på saken med disse brillene er det kanskje ikke så underlig at venstresiden tyr til denne typen retorikk for å høste noen få stemmer.  Det er nesten så man skulle tro at ord har mistet sin betydning og verdi når man leser hvordan de anvendes av oppegående og velutdannede mennesker.

Det er mildt sagt trist å se på. Det som gjør det enda mer trist er at de samme menneskene som ikke er villig til å sette halen på grisen, når det kommer til islamister, så lett tyr til fascist- og rasiststemplet når det kommer til sittende statsråder de ikke liker. Eller enda verre velger å insinuere at Listhaug er indirekte ansvarlig for drap.

Så når de som i dag skriker aller høyest om verdighet, vrir på utsagn og tar frem den store moralske pekefingeren for å score noen billige poenger i valgkampinnspurten, er det greit å minne om at det bare er to år siden Aps nestleder ville ha direktefly fra Finnmark til Kabul for å mer effektivt kaste ut asylsøkere.

Hijab til hodebry

Faten Mahdi Al-Hussaini Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

"Media og offentligheten har valgt religiøse talsmenn og betrakter dem som representanter for hele den muslimske minoriteten, mens staten valgte de «moderate» islamistene som dialogpartnere." (Walid Al Kubaisi i 2010)

Kringkastingsrådet har mottatt over 3000 klager på at Faten Mahdi Al-Hussaini får bruke hijab i NRKs valgprogram for unge.

Det burde ikke overraske noen, men det gjør det. Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen sier han er opprørt og lei seg, og mener det er «sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig.»

Deler av denne klagestormen har nok sin bakgrunn i forutinntatthet. Samtidig bør kringkastingssjefen reflektere litt mer over hvorfor NRK har mottatt så mange klager, uten å idiotforkalre alle som har klaget.

For å sitere Kaj Skagen, en Facebook-venn av meg, som skriver på Facebook at «Det fantastiske i denne saken er at vi - og da mener jeg normalt utdannede, samfunnsinteresserte og intelligente mennesker - etter snart 50 år med innvandring fra muslimsk-kulturelle land, ennå ikke vet hva et voldsomt iøynefallende plagg som titusener av kvinner rundt oss bærer, signaliserer i den hurtigst voksende religiøse kultur i landet.»

Da jeg kom til Norge fra Iran for over 25 år siden var folk mest opptatt av opphavslandet vårt. Religiøs tilhørighet var en av liten interesse, i alle fall der vi bodde. Muslimer var bare fra ett annet land. Med tiden har religion blitt en større faktor for muslimer og blitt en sterk identitetsmarkør for mange.

Mediene har i stor grad bidratt i negativ retning ved å fremme konservative, om ikke ultra-konservative, religiøse muslimer som en slags mal for gruppe som en helhet.

I Iran har det iranske regimet siden den islamske revolusjonen i 1979 gjort hijab til et symbol for sin religiøse og politiske identitet. Iranske kvinner i svarte chadorer og hijab representerer den ideelle typen iranske kvinner.

De stadig voksende protestene blant unge utdannede kvinner mot den iranske regimets obligatoriske hijabpolitikk, får liten støtte i de progressive kretser i den vestlige verden. I «islamofobiens tidsepoke», blir debatter om hijab og muslimske kvinners frihet vanligvis rasjonalisert som en rettighet til å dekke seg til i vestlige land.

I motsetning til hva kringkastingssjefen og andre later til å tro er ikke hijaben et tradisjonelt muslimsk plagg. Det fikk en politisk betydning under den iranske revolusjonen, men plagget fikk popularitet med framveksten av islamist-organisasjoner som fikk vind i seilene i opposisjon til vaklende totalitære arabiske regimer. Hijabbruk fremmes i dag som et symbol for islam. Med det sagt så betyr det ikke alle kvinner som går med hijab er ute etter å islamisere Vesten.

En er fristet til å spørre om plaggets udiskutable politiske betydning har gått NRK hus forbi. Like interessant er det å stille spørsmål om NRKs intensjoner med programmet «Faten tar valget»:

Hva er de de ønsker å oppnå med dette programmet? Vil de vise at muslimer bruker stemmeretten sin? Vil de vise en modig kvinne som bruker stemmeretten sin? Vil de vise at Norge er flerkulturelt og i endring? Det hele virker merkelig og føyer seg bare inn i rekken over hvilken del av det flerkulturelle mediene ønsker å fremme.

Dette kan ikke understrekes for ofte. Når mediene viser et til dels ensartet bilde av muslimske kvinner, setter dette også standarden. Det viser resten av samfunnet hvordan en muslimsk kvinne ser ut og det viser også muslimer hvordan Norge oppfatter dem. Det er hijabkledde, konservative kvinner. Det er synd at NRK velger å fremme dette.

Ved å gjøre dette velger man også å skape et slags skille innad i den muslimske minoriteten. Der de fromme fremstår som en slags mal, det er de som fremmes, det er de som på mange måter anerkjennes som akseptert. Jeg tviler på at man gjør dette med overlegg, men resultatet blir det samme.

Vi ser en økning i konservative tankesett på alle fronter, noe som er bekymringsfullt. Dermed bør mediene bli mer bevisste på hvilke verdier de er med på å fremme, tilsiktet eller utilsiktet. De fleste muslimske jenter i Norge bærer ikke hijab, de fleste muslimer er ikke engang aktive utøvere av islam.

Et konkret innspill til kringkastingssjef Eriksen og NRK kunne være å la Faten få selskap av stemmer som Amal Aden, eller Mina Bai i valgprogrammet. Det kunne fått fram mer av mangfoldet som faktisk finnes der ute. Ingen er tjent med en stereotyp fremstilling av minoriteter. Selv om intensjonene er gode skaper de en stadig større skille mellom majoritetsbefolkningen og den muslimske minoriteten. Til mer hodebry for alle parter.

(Dette er en diskusjon om NRKs valg og manglende refleksjon om egen rolle, ikke en sak som omhandler enkeltindivider)

Å integrere alle er utopi

Blefjell 20110315. Skitur til hytte. Hyttetur. Serveringssted. Folk går fiskebein, fiskeben. Vinterferie, skisøndag, skiturer, sol og snø, vimpel (flagg ). Typisk norsk.FOTO: Berit Keilen / SCANPIX
FOTO: Berit Keilen / SCANPIX

Under en debatt i Arendalsuka begikk jeg tabben og uttalte at «vi kan ikke forvente at alle lar seg integrere». Det er nok fornuftig å utdype dette, før det ender opp som skjermdump hos noen av Norges mest eminente samfunnsdebattanter. 

Det å tro at man kan integrere alle er utopi. Det er som alle andre urealistiske målsetninger, slik som en mobbefri skole eller fred på jord. Det høres fint ut, men i realiteten er det ikke mulig å få til. 

Vi må erkjenne at en viss andel av innvandrerbefolkning vil ikke la seg integrere, iallfall ikke i første generasjon. Dette til tross for at de kommer seg i jobb og lærer seg språket. De ønsker ikke eller klarer ikke bli en del av AS Norge, ei heller bidra til å føre lande i en positiv retning. I en del tilfeller ser vi faktisk aktiv motstand. Eksempler på dette ser vi hos foreldre som kontakter moskeer for å få hjelp til «avnorsking» eller «kulturerehabilitering» 

Dette fenomenet ble grundig dokumenter i Dagens Næringslivs reportasjen om Minhaj Ul Quran, fra 2004. Der foreldre kontakter moskéen for å få hjelp fordi barna har blitt alt for «norske».  Moskeens løsningen er å sende dem til en av koranskolene i Pakistan. Vi kan også se hijab på barn, korrupsjon i Oslos drosjenæring og æresvold som aktiv motstand mot det norske. Ikke fordi korrupsjon og vold er fenomener som tilhører kun «de andre», men fordi dette kan sees som utslag av en manglende tillit til Norge og «det norske». 

I dag er Norge ett av landene i verden med den høyeste grad av tillit mellom innbyggeren og staten. Vi stoler blindt på at våre myndigheter vil oss vel, at politibetjenten som stopper oss i trafikkontroll ikke er korrupt og at læreren gjør sitt beste uavhengig av bestikkelser og gaver. Vi tar domstolenes og byråkratenes uavhengighet som en selvfølge.

Les også: Tajik: «Dette er de ekte norske verdiene»

For mange av dem som kommer til Norge som flyktninger har dette vært langt fra virkeligheten. Er man heldig så har man en vag drøm om politikere som vil innbyggeren vel, og et politikorps som ikke er korrupt.  

Samtidig som den manglende tilliten finnes hos Norges nye innbyggere, ser vi fremveksten av høyreekstreme grupper som står for et verdigrunnlag som er destruktivt. Disse gruppene uttrykker intoleranse for noe av det som gjøre Norge til et av verdens beste land å bo i. Med denne intoleransen truer disse gruppene landets utvikling.  

Fra debatten: «Er det bare flaks som gjør at noen blir integrert?» IMDi-direktør Libe Rieber-Mohn,stormberggründer og leder Steinar J. Olsen, KS-direktør Anne-Cathrine Hjertaas, Mahmood Farahmand  og Kompetanse Norge-direktør Gina Lund. Foto:Johny Vågenes

Det er derfor viktig og nødvendig å ha fokus på hva det betyr å være norsk, og hva Norge i fremtiden skal være.

Det betyr ikke at Norge skal bestå av nisseluer og vaffelspissende langrennsløpere. Personlig foretrekker jeg å grille kebaben min på bålpanna i solveggen på hytta, mens barna venter på påskeharen og løper rundt i mariusgenserne sine.

Vi må klare å å ha flere tanke i hodet samtidig. Vi må enes om hva vi ønsker å bevare, hva skal vi innlemme og hva er vi villig til å akseptere i fremtiden. Det er og vil alltid være en utvikling og en påvirkning fra ulike retninger, men noen grunnleggende forhold må ivaretas. For meg er ytringsfriheten og likestilling viktig og anses som avgjørende faktorer.  

Uansett hvor håpløs og meningsløs det ser ut til at verdidebatten er, må vi ikke slutte å diskutere. Det handler om fremtiden og å prøve å finne en vei som de fleste kan enes om. Denne debatten må tas på alvor uten at det reduseres til vafler og lusekofte, eller brunbeising og latterliggjøring.

Sekt med statsstøtte

Sarpsborg 20170804.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag.Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug flankert av Pakistans ambassadør Riffat Masood (t.v.) og leder for trossamfunnet Minhaj-ul-Quran, Awais Ejaz Ahmed, under åpningen av en muslimsk ungdomsleir mot ekstremisme fredag. Foto: Gunnhild Hokholt Bjerve / NTB scanpix

I en sal fylt med menn, hijabkledde jenter og noen niqab-kledde kvinner på fremste rad, valgte integreringsminister Sylvi Listhaug å konfrontere en pakistansk religiøs leder for hans holdninger til ytringsfrihet og likestilling. Som forventet blir hun kritisert. Men hvem er ul-Qadri og hva står Minhaj-ul-Quran for?

Per Lønning var en av de første som advarte mot ul-Qadri. 19. februar 1998 i en kronikk i Aftenposten advarte Lønning mot Minhaj-lederens holdning til blasfemi, Lønning skriver følgende om dialog «..ikke er mulig uten å innse at samme regler for historisk kritikk gjelder den enes hellige skrifter som den andres, og at samvittighetsforpliktet overbevisning krever uakkorderbar, gjensidig respekt». Dette er et viktig påpekning, da ul-Qadri og Minhaj så gjerne vil bygge broer og skape religiøs dialog.

Ul-Qadri har ikke for vane å legge skjul på sin synspunkter når det kommer til blasfemi og islamsk lovgivning, I bøker som «Islam and Christianity» uttrykker han at islamsk lov er overlegen vestlige lover. På 80-tallet var han en forkjemper for steining som straff i Pakistan.  

Man burde passe seg vel for å alliere seg med mennesker som mener at blasfemi burde straffes med døden. Norske journalister og forleggere som lever med politibeskyttelse kan fortelle oss litt om denne problemstillingen. 

Men det er mer som skurrer med Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri. 

I en DN artikkel fra 16. oktober 2004 fremkommer at Minhaj-ul-Quran samler inn «kilovis med gull og millioner av kroner» som sendes ut av Norge til Minhajs mektige leder i Pakistan. Artikkelen som er på over 3000 ord beskriver en heller autoritær organisasjon hvor ul-Qadri er en slags enehersker. 

I artikkelen fra 2004 fremkommer annen urovekkende informasjon. I en samtale som tas opp på lyd fremkommer det at Mihaj-ul-Quran i Oslo gjerne bistår norsk-pakistanere som vil sende barna sine tilbake til Pakistan for å avnorskes. DN-journalisten skriver følgende:

«Men president Mohammad Ansari i Minhaj-ul-Quran i Oslo, som ellers gir uttrykk for at det er viktig med integrering og deltagelse i det norske samfunnet, er villig til å hjelpe. Han ber henne tenke seg om og lurer på hvordan en mor kan miste kontrollen over en syvåring. Etter å ha forhørt seg om det virkelig er dette Iram vil, tar han på seg jeg jobben med å skaffe hennes syv år gammel pike skoleplass i Pakistan.»

I 2001 hadde også danske medier og historikere gått Minhaj etter i sømmene. Berlingske refererte fra Minhaj-ul-Qurans obligatoriske pakt som beskrev medlemmenes plikt til å «betrakte den internasjonale revolusjonen basert på Koranen, Sunna, islams verdensomspennende seier, gjenopprettelsen av islams overherredømme og den muslimske verdens enhet». Dette oppslaget resulterte i kjapp redigering av Minhaj-ul-Qurans hjemmesider, hvor blant annet omstridte ord som «verdensomspennende seier» og «overherredømme» hadde blitt redigert bort.

Generelt sett kan det se ut som Minhaj-ul-Quran og ul-Qadri er nettopp ulv i fåreklær som Listhaug advarer mot. Det snakkes om integrering, kampen mot radikalisering og ikke minst utstedes fatwaer mot islamister, mens ul-Qadri og Minhaj-ul-Quran i kulissene jobber mot helt andre mål.

Den persiske poeten Saadi forteller en historie i sitt berømte verk «Gulestan». I denne historien leser vi om en mann som var mindre smart. En dag får han forferdelig vondt i øynene. Isteden for å søke råd hos legen går han til dyrelegen. Der får han medisiner som er tiltenkt dyr, og som resultat av behandlingen blir mannen blind. Mannen som nå var blind tar saken sin til retten. Der sier dommeren «kun et esel vil søke råd hos dyrelege».

Til  tross for all den informasjonen som er tilgjengelig der ute så kan det se ut som vi er mannen som søker råd hos dyrlegen.

Som sagt tidligere er terror siste stoppested på ekstremistsporet. Ungdommen blir ikke mindre radikal av at en mindre ekstrem gruppe rettleder de inn i ekstreme ståsteder.

hits